Garderobekultur må bygges fra tidlig alder

Mange hevder at de driver med idrett på grunn av det sosiale. Allikevel er garderoben et sted der man forsøker å oppholde seg så lite som mulig. Å bygge et lag handler om å bygge relasjoner mellom spillerne. Finnes det et bedre sted å benytte seg av enn garderoben?

Bedre før

Jeg vet at jeg høres gammel ut når jeg sier at alt var bedre før. I min verden var det mye bedre da jeg var tenåring og videre oppover i voksen alder. Man tok med seg gode vaner fra barne- og ungdomsalder når det gjelder det sosiale før og etter aktivitet. I dag er jeg aktiv som trener i et ganske stort idrettslag i Oslo. Der ser jeg at garderobene ofte står ubrukt.

Oppmøte rett på banen er en uting med mindre det ikke finnes en garderobe. Dette skjer oftest i barnealderen av praktiske årsaker. For barn under 10 år er ofte kampene tidlig på ettermiddagen og foreldrene kommer løpende med barna hengende i armen, rett fra middagsbordet. Fra de er 12-13 år, bør man samle troppen i garderoben og med god tid før aktiviteten starter. Spesielt på hjemmebane.

Mine beste minner fra håndball og fotball kommer fra garderobemiljøet. Her var det alltid mye artig som skjedde. Gode historier, en sur sokk som farer gjennom lufta, rampestreker, men like viktig er taktikkmøte og pauseprat. Man ble sammensveiset. Jeg påstår også at man brydde seg mer om de andre på laget, som en konsekvens av garderobekulturen.

Sitter til lyset går

Det har vært mange artige episoder fra garderoben. Ikke alle man trenger å dra frem, men jeg sitter og humrer litt for meg selv når jeg skriver dette. Etter fotballkamper og treninger kunne man sitte så lenge man ville. Der hadde ofte en spiller på laget nøkkelen. I håndballen var det litt verre. Der var det strenge tilsynsvakter som var klare for å komme seg hjem. Når lyset ble slått av var det på tide å tørke seg og komme seg avgårde, ofte fulgt ut av hallen av en sur vakt. Unnskyld til alle vi har plaget med vårt evinnelige sommel.

I nyere tid har jeg vært så heldig å få trene en herlig gjeng med senior spillere. Det var veldig viktig for meg å ha god tid etter treninger og kamper, slik at dette var synlig for spillerne. Resultatet av det, over tid, var at flere og flere ble sittende og dermed med på å bygge garderobekulturen. Gode samtaler om løst og fast. Etterhvert kom det et kjøleskap med kald drikke. Det dukket opp tradisjoner, som for eksempel bestemannspremier. Slikt kommer ikke på plass før man slapper av og koser seg mer i garderoben. Det er gjengens store kveld og den må man ta vare på.

En viktig beskjed til alle som er tilsynsvakter og går hvileløst med nøkkelknippet ute på landets idrettsarenaer. Hent en kopp kaffe og la garderobekulturen bygges. Jeg er helt sikker på at alle låseansvarlige er hjertelig velkommen inn i en garderobe der garderobekulturen er godt utviklet.

Den nye generasjonen

Hvert år får jeg besøk av kommunen som skal utføre legionella spyling av alle dusjer. Jeg pleier å tulle med rørleggeren som utfører dette ved å si at han må passe seg for edderkoppene inne i dusjhodene. Ikke mange dråper vann kommer årlig ut av dusjhodene. Kun noen få seniorlag dusjer etter kamp før de setter seg i bilen og på bussen hjem. Rørleggeren tenker hver gang at jeg er en tulling, til min store glede.

Jeg mener ikke at det burde være dusjtvang etter treninger og kamp. Det er uansett et viktig element i garderobekulturen at folk tar med seg skift. Da må man ta på seg utstyr i forkant og skifte i etterkant. På den tiden får man møtt og snakket med de andre på laget på en helt annen måte.

Den nye generasjonen med idrettsutøvere ønsker å være skjermet fra andre mennesker. Dette er satt på spissen med vilje. Det er jo ikke nødvendigvis slik, men man kan saktens begynne å lure. Ikke kan de dusje sammen med andre. Ikke vil de stå i underbuksa når de tar på seg shorts. Komfortsonen er så snever at man skjermer seg til det ekstreme. Jeg ser at unge mennesker velger toalettet fremfor garderoben. Dette er selvsagt en del av et større psykologisk bilde.

Unge mennesker i dag opplever kroppspress og har noen idealer som ikke er realistisk. Dette skapes utvilsomt av sosiale medier. De har en oppfattelse av hvordan man bør se ut, tatt rett fra Instagram kontoen til en topptrent person, som i tillegg har sort belte i Photoshop. Ikke rart at mange frykter garderoben. Jeg kunne ønske at flere gav litt f****.

Hvordan bygger man så garderobekultur?

Som nevnt tidligere sliter vi med en del nye problemstillinger nå enn vi gjorde for noen tiår siden. Vi får kanskje aldri tilbake dusjingen og den avslappa stemningen. Jeg synes kanskje at man burde slå en strek over akkurat den biten og kalle det for uoppnåelig. Ihvertfall for en stund. Det er bedre å tenke litt annerledes for å bygge garderobekulturen.

Vi som ledere i idretten har et kreativt ansvar for å samle gruppene våre. Spillermøter bør legges til garderoben, istedenfor en komfortabel kafeteria på et godt og varmt klubbhus. Teambuilding kan fint gjøres i garderoben. Lag en Kahoot, eller annen type konkurranse, for å få opp stemningen. På den måten blir garderoben, over tid, til en festning der laget samles og har det gøy. Et slags fristed der man smiler og ler.

På hjemmebane er det enkelt å gjøre noe ekstra for laget. Samle inn alle drakter på siste trening før kamp. Ikke si noe til spillerne om årsaken. Når de ankommer garderoben vil de møte en garderobe der alle drakter henger på en kleshenger, gjerne med noe annet snacks på hver plass. Et superenkelt grep som gir mye glede. Hva kreves? At du gidder å ta jobben.

Et annet enkelt grep du kan innføre er å tegne opp treningsøkta på tavla i garderoben. Du kan også, for de eldre lagene, ha laget klart og sette dette opp med brikker og navnene på de som skal starte kampen. Om du ikke har en tavle, bruk printeren på jobben og teip opp på veggen. Spillerne vil da glede seg til å ankomme garderoben og se hva som skjer på trening. Perfekt forberedelse før økta.

Det er mange kreative ting du kan gjøre for å skape stemning og for å bygge garderobekultur. Alle tiltak er gode. Det trenger ikke å være noe nytt og revolusjonerende hver uke, men små drypp gjennom året kan skape stor begeistring. Det handler bare om å gidde å bruke 10 minutter ekstra.

Garderobekultur må bygges fra tidlig alder. Om man drøyer med dette, vil arbeidet med å etablere det bli vanskelig.

Marius Sigolsen

Fotballhue.no

Trenger de yngste oppvarming?

Tiden er knapp når barna møtes til trening. Er det ren bortkasting av tid å la barna løpe på rekker med innlagte øvelser som høye kneløft? Jeg mener at man bør tenke helt annerledes når man trener de yngste.

Fysiologisk lite nyttig

Om vi tar for oss et barn som ennå ikke har fylt 9 år. Rent fysiologisk er det lite skadeutsatt i forhold til strekk. For eldre spillere med mer muskulatur, er saken litt annerledes. Barna er ute og leker og er i visse tilfeller i ganske ekstreme situasjoner fysisk. De klatrer, hopper opp/ned av ting, løper, slenger seg og strekker seg. Dette er situasjoner som er mer fysisk krevende enn en trening med laget sitt.

10 minutter av treninga går i mange tilfeller bort til lite nyttig trening. Barna er i mange tilfeller ferdig varmet opp gjennom lek i forkant av treninga, eller etter en god sykkeltur. Å tro at man må sette de opp på rekker for å løpe de i gang er lite nyttig.

Omgjøring av tanker

Vi som er litt oppi årene har gått den gamle skolen der oppvarming var en fjerdedel av treninga. Man tror kanskje at man er flink når man setter opp til løp, men istedet fratar vi barna gode minutter til lek med ball. Her trengs det en omgjøring av tankene vi har i forhold til en god start på treningsøkta.

Et godt råd er å dele inn treninga etter intensitet. Lav (20%) – Moderat (30%) – Høy (50%), er en god kjøreregel. Hva du putter inn av øvelser innenfor disse tre kategoriene er opp til deg, men forsøk å del de inn etter prosentandelen av treningstiden. Du kan fint ha to del øvelser innen en kategori. Høy intensitet delen bør være spilldelen av treninga.

Den lave intensiteten

Ettersom dette innlegget dreie seg om oppvarming, tar vi for oss hva du kan foreta deg i denne delen av treninga. Nøkkelordet er LEK. Å leke med ball varmer opp kroppen og gir barna god teknikktrening. De bør jobbe individuelt med ball, eller uten muligheter for å komme i dueller med hverandre. Å ha fokus på kun seg selv gir god fysisk utfordring, selv i lav intensitet.

Alle barna må ha hver sin ball. Om de jobber innenfor et lite område med ballmestring, bør de på kort tid bli «kokvarme». Med trenerens instrukser om å utføre en spesifikk handling ved signal, lurer man inn flere fysiske deler av den første delen av treninga med lav intensitet. Dette kan innebære å hoppe, rulle, bytte ball med en annen, eller hva du måtte finne på av krumspring. En så enkel øvelse burde by på stort kreativt spillerom, slik at øvelsen aldri blir kjedelig.

Barna går heller aldri sure om du drar frem en liten lek. Her man man kontrollere ball, samtidig som man napper vester. Stiv heks, med innlagte varianter er gøy. En rolig pasningøvelse vil heller aldri skade. Det som avgjør her er størrelsen på området de skal bevege seg i, samt antall deltakere. Med flere deltakere vil intensiteten gå ned. En god form for oppvarming.

Hvor går grensen?

Jeg er slett ingen fysioterapeut, men bygger mine meninger på erfaring. Barn under 9 år bør klare seg fint med en treningsøkt innenfor de prinsippene jeg allerede har beskrevet. Når barna blir 10 år er det derimot andre ting som må tas inn i arbeidet. Barna har begynt å vokse og bruker kanskje lenger tid til å bli gode og varme, eller rettere sagt å bli klare for høyere intensitet. I denne alderen er det også noe annet som kommer inn. Det er disiplin og ansvar.

Om laget har treningstid som er kort, bør laget samles for annen aktivitet. Dette kan være nyttig for gruppa, slik at man kan gå rett inn i moderat intensitet når banen blir ledig. Her må gruppa selv ta ansvar for å gjennomføre oppvarmingen. Dette er god trening for de fleste, ikke minst for de som den aktuelle dagen får lederansvaret. Når treneren blåser i gang økt på hel-slaget, er de psykisk også klare for å gå rett inn i økta med god konsentrasjon.

Når alt dette er sagt, er det veldig ofte at seniorlag også bruker andre former for oppvarming enn å jogge i gang. Det finnes mye å lære der ute av gode øvelser. Et raskt søk på nett vil mest sannsynlig gi det et knippe gode oppvarmingsøvelser som du kan bruke gjennom hele sesongen.

-Fotballhue-

Marius Sigolsen

Gode holdninger

Å trene på gode holdninger er like viktig som teknikk og skudd. Uten den egenskapen når man neppe målet om å bli proff. Trenerne har et overordnet ansvar for å få sin gruppe til å vise seg fra sin beste side.

Kroppsignaler

Har du som trener opplevd å få et barn som himler med øynene mot deg når du roper «bytte»? Det fleste har nok det, men tillater du det? Dersom vi trenere lar slike hendelser gå uten en klar tilbakemelding til spillerne, er det ikke bare vi voksne som blir umyndige, men spillere som lærer at slikt er lov. Da blir det neppe noe gøy å være trener i lengden.

Et annet godt eksempel på dårlige holdninger er når spillerne slår ut med armene og tramper i bakken når noen andre på laget får ta frispark og i sjeldne tilfeller et innkast. Fus i alt, slik som Ronaldo, er neppe med på å bygge god lagmoral. Spillerne må tåle å ikke være førstekandidat til de fleste situasjoner på banen. Får man reaksjoner fra spillerne på slikt, må det byttes, selv om det også fører til himling med øya.

Jeg har også opplevd å se dritsure spillere som nesten ikke gidder å løfte armen for å takke for kampen etter et tap. Det er jo ikke motstandernes skyld at man taper kampen, men egne prestasjoner. Å ikke ta motstanderne i hånda etter kampen, eller slenge ut en knyttneve, burde kvalifisere til å ikke få spille neste kamp. Strengt, men nødvendig!

Drittslenging

La oss kalle en spade for en spade. Drittslenging forekommer HELE TIDEN. Det er ikke alltid at vi trenere legger merke til det, men vi må tro på våre trenerkolleger på motstanderlaget om de kommer bort for å fortelle om noe som har skjedd. Å slenge stygge ting mot en med- eller motspiller er helt forbudt. Ta heller igjen med godt spill! Slik adferd burde trenerne være mye flinkere til å slå ned på. Ofte er det de beste spillerne på laget, med størst vinnerskaller, som utøver. Sett de ut resten av kampen og tap gjerne kampen. Det vil få slutt på slik oppførsel.

I noen tilfeller kan spillerne snakke trenerne imot og si ufine ting. Når dette skjer på tomannshånd kan det håndteres greit og med stor takhøyde. Dersom det skjer på treningsfeltet og i kamp, må det reageres på. Ingen skal få lov til å be treneren sin om å holde kjeft, eller å «stikke til helvete». Da er det takk og farvel for i dag. Spilleren kan på neste trening, eller ved personlig oppmøte på døra hos treneren, be om unnskyldning. Da går man videre. Om man i plenum tillater slik prat mot seg som trener, sier man implisitt at dette er greit for andre å også gjøre.

Sette seg selv foran laget

Gode holdninger som en lagspiller er viktig å prente inn fra tidlig alder. Noen spillere som hospiterer fast oppover, vil på sikt ikke se verdien i å spille sammen med jevngamle spillere. Å gi blaffen i vennene sine fordi man føler seg for god til å spille med de, kan i verste fall føre til at man blir sosialt fryst ut av klassemiljøer. Man gir venner en kald skulder. Livet dreier seg om mer enn ball. Om en spiller heller tenker at man tilfører laget sitt en dimensjon ved å delta, blir ofte de andre på laget bedre. De forsøker å hevde seg og komme på et like høyt nivå som vennen sin. På akkurat samme måte som den hospiterende spilleren har fått oppleve på eldre trinn.

Å ikke «gidde» å spille en kamp fordi man ikke «føler for det», er heller ikke greit. De fleste trenere i barneidretten opplever nok dette flere ganger hvert år. Man forplikter seg til å delta når man er med på et lag. Holdninger der spillerne kan velge selv kommer hjemmefra. Foreldre må ta seg sammen og fortelle barna sine om at det dessverre ikke finnes noe valg. Turen på tivoli, eller å plukke bær i skogen, må vente til etter kampen. Ellers vil ikke resten av vennene ha nok spillere til lag.

Noen spillere føler seg også for gode til å spille en divisjon ned. Man kan kanskje kalle det for andrelaget, men det er den samme vennegjengen man spiller med. Å sette seg selv så høyt, og de andre vennene under seg, er et grovt overtramp. Man burde elske å spille uansett motstander og medspillere. Da har man passion for spillet! Når man har mer passion for seg selv enn laget og spillet, mener jeg at man ikke har de holdningene som skal til for å lykkes senere.

Hva kan vi gjøre?
  1. Slå ned på enhver form for dårlige holdninger hos enkeltspillere med klare konsekvenser og regler.
  2. Ikke tillate spillere eller foreldre å ta egne valg til fordel for kun seg selv. Laget og klubben er sjef!
  3. Innføre møteplikt på kamper og med skriftlig begrunnelse for uteblivelse, f.eks: «Har fått feber».
  4. Hospiteringsregler der spilleren må spille på eget trinn for å få muligheten til å spille oppover i alder.
  5. Tilstedeværelse fra trenerne når det takkes for kampen.

Det er sikkert mange punkter som kunne stått listet opp her, men dette får være en sped begynnelse. Holdninger er grunnstenen for å bli god i sport og et bra menneske. Ikke la dårlige holdninger få vokse frem på laget ditt.

-Fotballhue-

Marius Sigolsen

Den gode stemningen

I en gruppe er det et par ting som må være på plass. For å kunne oppleve mestring, eller for å ha evne til å utvikle seg, trenger man trygghet. Nøkkelen til tryggheten kommer gjennom den gode stemningen.

Hvem skaper den gode stemningen?

Å skape en god stemning handler om kulturen i gruppa. Kulturen må komme fra et sted. Det er ledelsen som setter premissene for hvordan man skal ha det i gruppa. Det er ikke ledelsen alene som skal bære ansvaret. Her ligger det et felles ansvar. Uten en gruppe som jobber sammen vil målene, uansett hva det gjelder, være umulige å oppnå.

I et lag er det treneren som har ansvaret for at det bygges en god stemning. Om det finnes flere trenere i teamet kan oppgavene fordeles. Hovedtrener kan være den sterkeste faglig, men det kan være hvem som helst som kan bygge lagmoral og god stemning. En viktig faktor her er om spillergruppa er mottagelig for forandring. En annen ting er om det finnes spillere som er så langt unna god adferd som gjør arbeidet vanskelig.

Spillergruppa er det aller mest avgjørende for å bygge en god stemning. Opp gjennom historien vil man finne gode eksempler på trenere med gode intensjoner, men som ikke lykkes fordi de har «mistet garderoben». Da har en spillergruppe selv tatt ansvar og påvirket miljøet ved å gå imot lederen. I en slik situasjon vil man aldri kunne lage en god stemning. Mye tyder også på at arbeidet har feilet et sted på veien, eller langt verre å aldri ha vært igangsatt.

Kort oppsummert vil ansvaret om å skape god stemning alltid, uten unntak, være delt likt mellom alle i gruppa.

Kjøreregler

Hele gruppa må være enige om hva som gjelder av kjøreregler. Dette bygger på tillit og gjensidig respekt. Det er også et viktig at alle vet hvem som er leder og at ledelsen blir respektert. Å være leder innebærer å ta avgjørelser. Noen ganger er avgjørelsene rett og slett dårlige. Andre ganger er de upopulære, men riktige. Måten man respekterer avgjørelsene som gruppe er avgjørende. Individuelt sett er det sjeldent at man får gjort alle blide hele tiden. En til en er det mye enklere å få ryddet opp og pratet om hvorfor tingene er slik de er akkurat for øyeblikket.

Det kan være mange veier til å skape god stemning i gruppa. En fin øvelse kan være å bli enige om kjørereglene på et spillermøte. Et greit utgangspunkt kan være de ti punktene her:

  1. Prat til hverandre på en ordentlig måte.
  2. Ta tak i ting med en gang. Ikke la det ligge og ulme.
  3. Hør på andre og bli hørt selv.
  4. Ta ansvar for egne saker og ikke trekk gruppa med deg.
  5. Oppførsel og handlinger må belønnes eller håndteres med konsekvenser.
  6. Gi rom for at utenomsportslige faktorer kan spille inn.
  7. Autoritet og respekt er noe som må bygges over tid. Ikke noe du kan kreve fra første dag i en gruppe.
  8. Bli enige om mål og hvordan man skal nå dem i fellesskap.
  9. Sørg for å gjøre noe sammen utenfor trening og kamp.
  10. Innføre høflighet i garderoben ved å hilse på hverandre. Det skaper relasjoner.
Konsekvenser

For personer som stadig beveger seg langt unna de felles kjørereglene må det ligge noen konsekvenser. Disse konsekvensene bør alle vite om. Det samme er de vant med ute på banen med røde og gule kort. Man må gjerne bruke samme system i trenings hverdagen. Det er visse ting man ikke kan ha i en gruppe og det er at noen får gjøre som de vil. De skaper dårlig stemning og i verste fall vil det sette ledelsen i et negativt lys. Å ikke være konsekvent når det skjer vil være skadelig både på kort og lang sikt.

Det kan være mange konsekvenser. I voksen alder kan bøter til «bøtekassa» være et passende alternativ. For barn kan en tur ut i tenkeboksen, sammen med en prat med en trener, være nok til å snu adferden hos en person. I de verste og gjentakende tilfellene er hjemsendelse, eller rødt kort, helt nødvendig. Her må man også se an hvor trygt det er å sende barn helt hjem med tanke på veien og tid på døgnet. Å sette seg for å se på resten trene videre er god nok konsekvens.

Man må gjerne være uenige med hverandre og prate sammen om det. Det utvikler både spillere og trenere. Å bli ufine og slenge med kjeften vil ikke være noen løsning. Her må man slå ned hardt, ellers vil resten av gruppa tenke at treneren er tykkhudet og tåler den slags. Det vil føre til lignende hendelser senere.

Gruppa må se at det er et slags hierarki i gruppa, der lederen skal respekteres. Uten en leder blir det vanskelig å bygge en gruppe med god stemning. Med en svak ledelse vil det oppstå klikker i gruppa, som trekker i forskjellige retninger. Slike grupper vinner sjelden Champions League.

Konsekvenser som alle er klar over er det viktigste verktøyet du kan ha som trener. Innenfor rammene man er enige om, finnes det rom for ganske mye. Beveger man seg utenfor rammene vet alle hva som vil skje. Man kan bli utelatt fra laget og ødelegge for fellesskapet. Kamper kan tapes og lærdommen tas innover seg med et ganske kraftig virkemiddel. I ungdomsalder er det bedre å tape en kamp, enn å gå på kompromiss med kjørereglene man har satt.

Mennesker i arbeid

Avslutningsvis i dette innlegget vil jeg påpeke en viktig faktor. Når mennesker er i arbeid vil det aldri gå helt perfekt for seg. Dette gjelder alle, uansett rolle man skulle inneha. Det er derfor disse rammene og kjørereglene er viktige å ha som verktøy.

Ydmykhet er den sterkeste menneskelige egenskapen du har. Det er mye bedre å si at du har dummet deg ut. Å fornekte noe du allerede vet fordi stoltheten din har fått seg en knekk er katastrofe. Man taper ansikt og vil aldri vinne tilbake respekten fra andre rundt deg. I et lag er dette ødeleggende for miljøet og den gode stemningen som kreves. Reis deg opp og si unnskyld!

Den gode stemningen bygges ved at alle bidrar. Ta tak i ting med hverandre, gjerne en og en. Ikke vent på at ledelsen skal gjøre noe med det dersom man selv kan finne en løsning på en konflikt. Det handler om menneskene rundt oss. Å prate, åpne seg, innrømme, være ydmyk, vite om rammene og konsekvensene, vil i de fleste tilfeller føre til at det vil skapes god stemning der du er. Dette gjelder på hjemmebane, på jobben og i laget.

Marius Sigolsen #fotballhue

Utspark fra mål

Et av de mest merkelige valgene i barnefotball er utspark fra mål. Til en viss grad er de samme prinsippene like merkelige i voksenfotball. Hva får man utrettet ved å sparke ballen høyt og langt annet enn å få tiden til å gå?

Prinsipper i barnefotball

Det største fokusområdet for trenere i barnefotballen bør være å lære barna å spille fotball. Å sparke fotball er sjelden veien å gå. Allikevel hører man trenere rope fra sidelinjen om at keeperen må se til å få ut ballen. En forvirret keeper med skyggelua tredd langt nedover panna, slik at ørene står rett ut, dundrer ballen meningsløst opp i lufta. Ballen går over midtbanen og dommeren blåser i fløyta. Det er godt vi har noen gode regler som hindrer den slags valg.

Enhver trener bør ha fokus på å lære barna riktige valg på banen. Det finnes alltid pasningsvalg. Igangsetting bør helst gjøres til den spilleren som har minst press mot seg. Fra spilleren mottar ballen bør det skje en rekke gode valg innad i laget. Disse valgene bør være innholdet på treningsøktene. Spill 2v2 eller 3v3 er gode øvelser for å få inn samspill og valg av pasning og bevegelse. Ikke noe hokuspokus, men helt super øvelse.

Å øve på lange utspark tror jeg ingen lag gjør. Hvorfor da mase om dette under kamp?

Utspark gir liten uttelling

Dersom et lag velger å bruke lange utspark som sin måte å spille på, er det sjelden de får noe særlig uttelling. Den man derimot får mye av er:

  • Balltap
  • Innkast og målspark for motstanderne
  • En hodeduell i ny og ne
  • Kontring imot
  • Enormt strekk i laget
  • En spiss som er alene mot minst to motspillere
  • Vanskelig å få kontroll på ballen og etablere et spill på motstandernes banehalvdel

En og annen sjelden gang spretter ballen høyt over forsvarerne slik at spissen snapper ballen og scorer et mål. Hvor ganger må man sparke ballen høyt og langt før man får et mål?

Feilvendt

Et viktig moment når ballen slås langt er at laget som oftest har ansiktet vendt mot egen keeper. De er med andre ord ikke rettvendt. Motstanderne har en helt klar fordel med kroppen møtende mot ballen. De kan lett vinne duellen og umiddelbart sette fart mot et lag som beveger seg baklengs.

Har du prøvd å gå baklengs og nikke ballen bakover? Det er svært krevende og man vet null og niks hva som er bak ryggen, som attpåtil er den veien man skal score. Dette er en lite utviklende måte å spille fotball på.

Det et lag kan øve på er å stå strukturert og forsvare seg mot lag som spiller på denne måten. Utsparket vinnes og utnyttes med lynraskt spill i lengderetning. Her møter man et lag på hælene og det er en god mulighet for scoring.

Igangsetting av ball fra keeper

Lag som sliter med å spille seg ut fra målet må aldri ty til de lange utsparkene. Prøv igjen og igjen inntil det sitter. Øv på prinsippene. Hvor skal man bevege seg når laget har ballen på back, i midten, eller på kanten? Når spillerne vet hvilke situasjoner de står i, vil de automatisk bygge opp en automatikk i forhold til bevegelser.  

Keeper er «førsteangriper» og setter i gang spillet med en god taktisk vurdering, enten med føttene eller ved kast. Keeper er alltid spillbar i støtte dersom forsvarer får trøbbel. Deretter kan keeper velge å vende spillet, ta med seg spiller sentralt, eller tilbake til samme back dersom spiller i press har beveget seg et annet sted.

Å bruke tiden på 5’er og 7’er spill med de rette prinsippene er en god måte å innarbeide gode vaner. Et godt hjelpemiddel er regelen om pressfri sone. Her risikerer man lite. Det er kun fordeler.

Når ser vi utspark fra mål i moderne fotball?

Når du titter på fotball på TV. Hvor mange ganger i løpet av en kamp ser du keeperen mane spillerne oppover på banen og gjøre klart for et langt utspark? Når motstanderne står så høyt i banen og presser med mange spillere at dette kan være smart. Da er det bedre å få forsvarerne høyere i banen og flytte spillet oppover. En moderne keeper vil alltid forsøke seg på en pasning før ballen dundres oppover uten adresse.

På 5 metere er det vanskelig å sette i gang på en bedre måte fordi angripende lag står godt strukturert. Det er sjeldent at det er angripende lags fordel med denne 5 meteren.

Når et lag leder med et mål og det gjenstår fra et kvarter, vil hyppigheten av utspark øke. Dette for å få tiden til å gå. Keeperen bruker masse tid og blir ofte belønnet med et gult kort.

Om en keeper klarer å sparke ballen så langt at den faller ned innenfor motstanders 16 meter så er det kanskje lurt med utspark, men det skjer så å si aldri.

Øv på å spille sammen som et lag og på ferdigheter i forhold til bevegelse og pasningvalg. Da får vi ballen ned på bakken og utviklet barna på en helt annen måte.

-Fotballhue.

Et digitalt veiskille

De siste tiårene har digitale leketøy tatt over som barnas favorittleketøy og fritidssyssel. Tiden som medgår til dette har mildt sagt skutt i været. Andre aktiviteter må vike når det kommer oppdateringer, eller når det er planlagt onlinespill med venner. Den unge generasjonen er i fysisk forfall om utviklingen fortsetter og noe bør gjøres. Vi er utvilsomt ved et digitalt veiskille.

Verden i et headset

Et ganske vanlig skue når foreldre braser inn på barnas rom etter å ha varslet middag et titalls ganger er illevarslende. En lutrygga unge med headset på hodet, lent mot skjermen, i høylytt samtale med venner. Det skrikes og skråles og stressnivået er så høyt at pulsen tilsynelatende er på samme nivå som under en joggetur. Øynene er røde og ligner en hypnotisk tilstand.

At det er middag er trolig ikke det viktigste i livet. Det er «runden» som er det aller viktige i nuet. Hvor lang runden er? «Vet ikke», er svaret man som regel får. Familietiden rundt middagsbordet blir omgjort til irritasjon, fordi det mangler et eller flere familiemedlemmer. Vi foreldre forstår ikke! Man kan tydeligvis ikke avslutte, pause, eller la noen andre styre. «Alle» skjønner dette, bortsett fra vi foreldre. Vi er dinosaurer fra en annen tidsalder, ute av stand til å forstå det mest innlysende. Den digitale verden.

Den sosiale omgangen unge mennesker har i dag foregår på hvert sitt rom, koblet opp gjennom mikrofon og headset, inne i en fiktiv verden full av pistoler og snikskyttere rundt hvert eneste hjørne. Samtalene handler ikke om mellommenneskelige ting, men om hvor man må passe seg, om man trenger backup, eller at noen er en «jævel» som sørget for at man er ute av spillet. Uvennskap kan enkelt oppstå ved en spillkonflikt. Man kan også risikere å bli sosialt holdt utenfor fordi man ikke omgås og holder på med det samme som de andre online. Dertil krav og forutsetning om å eie utstyr og konsoller.

Det er kanskje ikke så rart at unge mennesker i dag har spillkonsollen som sin mest anvendte fritidssyssel og kanskje som sin mest fengslende uvenn. Enten er man med, eller så er man helt ute av det og med alle følger dette får.

Hvem har egentlig kontrollen?

La oss slå fast en gang for alle. Det er foreldre som styrer hverdagen til ungene. Så lenge de bor under vårt tak er det vi som bestemmer. De får noen kjøreregler som de må forholde seg til. Uten denne kontrollen er man helt ute å kjøre. Livet er det aller mest kompliserte spillet og dette spillet er det vi voksne som forstår mest av. Her vil aldri barna utkonkurrere oss. Handlinger og konsekvenser er ikke utviklet i de små gamerne som sitter rundt på rommene sine og gauler et språk som vi ikke forstår og heller ikke ønsker å kaste oss ut i.

På tide å ta tak? Det er flere grep og ta og prosessen vil ikke bli godt mottatt. Utbyttet av å starte opp en prosess mot avhengighet av online spilling er derimot enormt. Ikke bare har du som forelder kontroll, men barna får igjen kontroll over seg selv og andre ting i livene som gir mer verdi enn å vinne en «runde».

I dag finnes det routere som lar deg kontrollere brukerne av hjemmenettverket. Her kan man tildele tid, begrense den, frata de connection og belønne gode handlinger med mer tid. Et perfekt verktøy for foreldrene der man markerer hvem som legger føringene hjemme. Jeg vil råde andre foreldre om å gå til innkjøp av en slik. Om nettverket slukker 22.30, så er det lite annet å gjøre enn å si «natta». Om det er noe barna skal på av aktiviteter kan nettet stenges i perioden. Da kan barna gå ut av huset, for det er ikke noe å finne på allikevel.

Internett er roten til det vi foreldre kaller de dårlige vanene, men som barna mener er selve livet. Å leve et offline og analogt liv virker nærmest umulig og utenkelig. Om man har hatt med seg barn på ferie der det ikke er Wi-Fi, vet man hvor ille disse barna har det i en ukes tid før abstinensene avtar.

Fysisk form

Som trener er jeg opptatt av barnas fysiske form og her kommer hovedpoenget mitt. De skal ha en kropp som orker å løpe og en motorikk som er passe godt utviklet. Ingenting annet er viktigere for et barn enn å ha et godt fysisk grunnlag for sitt videre liv. Å ha et godt forhold til det å trene er viktig. Uten treningslyst vil det fysiske forfallet bli stort og man kan lett tenke seg at deres aktivitetsnivå som voksne blir faretruende lavt. Samfunnsøkonomisk tør jeg ikke engang å tenke tanken på hva fysisk forfall vil koste i kroner og ører. Det er det sikkert andre som kan tenke seg å se på.

Det forventes ikke at man skal trene for å bli god i noe, men for å holde seg i form og gjøre noe gøy sammen med andre venner. Type aktivitet er ikke viktig, men noe bør de gjøre som er organisert. Et sted de må være på et fast tidspunkt. En aktivitet som starter og slutter på fastsatt klokkeslett. Her lærer de disiplin, punktlighet, samhold og viktigheten av å være en del av et lag eller gruppe.

For 20 år siden er jeg sikker på at vi var i en bedre motorisk form enn dagens barn. Vi var ute hele kvelden på sykkel, bygget hopp i akebakken, klatret i trærne og lekte sisten. Det er sjelden jeg går forbi barn som har en form for fysisk lek på fritiden. De gangene jeg gjør det blir jeg glad. Leketiden i gata er erstattet med online spill, noe jeg synes er en dårlig trend.

Frafall i idretten

Jeg ville ha hatt stor interesse av å se en grafisk fremstilling av barn og ungdom som gir seg med organisert aktivitet i dag, sammenlignet med 5, 10 og 15 år bakover i tid. Ville man ha sett en pil som pekte nedover eller oppover?

Etter å ha pratet med flere andre trenere rundt omkring, har jeg en forståelse av at stadig flere ungdom slutter med idrett for å bruke tiden på annet. Mange sier til sine foreldre at de skal starte på studiobasert aktivitet der de kan komme og gå når de vil. Mange foreldre tenker da at det kan være et greit alternativ, så lenge de er aktive. Jeg skulle likt å se de som holdt denne form for trening på et jevnt nivå, samtidig som man målte økning eller nedgang i antall timer foran en skjerm.

Gaming har kommet for å bli og er nå langt på vei blitt en direkte konkurrent til fysisk idrett. Spørsmålet er om man klarer å snu trenden og om foreldrene er sterke nok til å sette den nødvendige begrensningen slik at man får ungene ut av huset og på trening. Der treffer de alle de andre vennene som man ellers bare hadde hørt stemmen til inne i headsettet. Sosialisering og fysisk utfoldelse er altfor viktig til at man ignorere problemstillingen vårt moderne gamer-samfunn er oppe i.

Det digitale veiskillet

Jeg er for allsidighet og jeg elsker at man forsøker mange ting. Jeg synes også at det er flott at barna lærer seg digitale verktøy og blir superbrukere på ulike spill og programmer. Det gir dem gode forutsetninger for å overleve i arbeidsmarkedet i fremtiden som blir stadig mer digital. Det er en prosentvis bruk av skjerm daglig som er nøkkelen. En balansegang der man får utfolde seg fysisk, men også ta del i den sosiale og spennende gaming verdenen.

Bør kanskje idrettslagene åpne opp egne grupper for e-sport der man aktiverer barna både mentalt og fysisk? Det er en radikal endring av formålet til idretten, men har vi kommet til et digitalt veiskille der man er nødt for å åpne for aktiviteten de fleste ønsker å holde på med?

En liten tanke som slo meg for en god stund tilbake er å få organisert spillingen på en bedre måte. Når man uansett kaller det for e-sport så bør jo dette kunne organiseres på et breddenivå av idrettsklubbene og med idrettens allerede eksisterende ekspertise på organisering av turneringer og aktivitet?

På denne måten kunne man ha regulert spillkvelder, cuper og annen idrettslig aktivitet på en bedre måte og fått barna ut av rommene og til et sted der de møtte andre. De kan delta på lag mot andre lag og gi hverandre en fysisk god high-five ved seier. De kan konversere mellom kampene og legge en god plan for hvordan de skal ta seg videre i spillet. I pausene kan de også spille fotball, hoppe høyde og løpe 60 meter i konkurranse med hverandre. Dagen etter er det trening med laget.

Det store spørsmålet er hvordan voksne takler det digitale veiskillet, som er det som fremdeles sitter med kontrollen over egne barn og deres tidsbruk.

Uansett hvor rart det høres ut. De digitale superstjernene barna våre ser på nettet i dag har akkurat den samme betydning som våre egne barndomshelter hadde for oss.

Velkommen kjære digitale fremtid. Jeg vet ikke om jeg liker deg så godt, men vi skal nok leve fint sammen med litt regler.

 

-Fotballhue-