Trenger de yngste oppvarming?

Tiden er knapp når barna møtes til trening. Er det ren bortkasting av tid å la barna løpe på rekker med innlagte øvelser som høye kneløft? Jeg mener at man bør tenke helt annerledes når man trener de yngste.

Fysiologisk lite nyttig

Om vi tar for oss et barn som ennå ikke har fylt 9 år. Rent fysiologisk er det lite skadeutsatt i forhold til strekk. For eldre spillere med mer muskulatur, er saken litt annerledes. Barna er ute og leker og er i visse tilfeller i ganske ekstreme situasjoner fysisk. De klatrer, hopper opp/ned av ting, løper, slenger seg og strekker seg. Dette er situasjoner som er mer fysisk krevende enn en trening med laget sitt.

10 minutter av treninga går i mange tilfeller bort til lite nyttig trening. Barna er i mange tilfeller ferdig varmet opp gjennom lek i forkant av treninga, eller etter en god sykkeltur. Å tro at man må sette de opp på rekker for å løpe de i gang er lite nyttig.

Omgjøring av tanker

Vi som er litt oppi årene har gått den gamle skolen der oppvarming var en fjerdedel av treninga. Man tror kanskje at man er flink når man setter opp til løp, men istedet fratar vi barna gode minutter til lek med ball. Her trengs det en omgjøring av tankene vi har i forhold til en god start på treningsøkta.

Et godt råd er å dele inn treninga etter intensitet. Lav (20%) – Moderat (30%) – Høy (50%), er en god kjøreregel. Hva du putter inn av øvelser innenfor disse tre kategoriene er opp til deg, men forsøk å del de inn etter prosentandelen av treningstiden. Du kan fint ha to del øvelser innen en kategori. Høy intensitet delen bør være spilldelen av treninga.

Den lave intensiteten

Ettersom dette innlegget dreie seg om oppvarming, tar vi for oss hva du kan foreta deg i denne delen av treninga. Nøkkelordet er LEK. Å leke med ball varmer opp kroppen og gir barna god teknikktrening. De bør jobbe individuelt med ball, eller uten muligheter for å komme i dueller med hverandre. Å ha fokus på kun seg selv gir god fysisk utfordring, selv i lav intensitet.

Alle barna må ha hver sin ball. Om de jobber innenfor et lite område med ballmestring, bør de på kort tid bli «kokvarme». Med trenerens instrukser om å utføre en spesifikk handling ved signal, lurer man inn flere fysiske deler av den første delen av treninga med lav intensitet. Dette kan innebære å hoppe, rulle, bytte ball med en annen, eller hva du måtte finne på av krumspring. En så enkel øvelse burde by på stort kreativt spillerom, slik at øvelsen aldri blir kjedelig.

Barna går heller aldri sure om du drar frem en liten lek. Her man man kontrollere ball, samtidig som man napper vester. Stiv heks, med innlagte varianter er gøy. En rolig pasningøvelse vil heller aldri skade. Det som avgjør her er størrelsen på området de skal bevege seg i, samt antall deltakere. Med flere deltakere vil intensiteten gå ned. En god form for oppvarming.

Hvor går grensen?

Jeg er slett ingen fysioterapeut, men bygger mine meninger på erfaring. Barn under 9 år bør klare seg fint med en treningsøkt innenfor de prinsippene jeg allerede har beskrevet. Når barna blir 10 år er det derimot andre ting som må tas inn i arbeidet. Barna har begynt å vokse og bruker kanskje lenger tid til å bli gode og varme, eller rettere sagt å bli klare for høyere intensitet. I denne alderen er det også noe annet som kommer inn. Det er disiplin og ansvar.

Om laget har treningstid som er kort, bør laget samles for annen aktivitet. Dette kan være nyttig for gruppa, slik at man kan gå rett inn i moderat intensitet når banen blir ledig. Her må gruppa selv ta ansvar for å gjennomføre oppvarmingen. Dette er god trening for de fleste, ikke minst for de som den aktuelle dagen får lederansvaret. Når treneren blåser i gang økt på hel-slaget, er de psykisk også klare for å gå rett inn i økta med god konsentrasjon.

Når alt dette er sagt, er det veldig ofte at seniorlag også bruker andre former for oppvarming enn å jogge i gang. Det finnes mye å lære der ute av gode øvelser. Et raskt søk på nett vil mest sannsynlig gi det et knippe gode oppvarmingsøvelser som du kan bruke gjennom hele sesongen.

-Fotballhue-

Marius Sigolsen

Gode holdninger

Å trene på gode holdninger er like viktig som teknikk og skudd. Uten den egenskapen når man neppe målet om å bli proff. Trenerne har et overordnet ansvar for å få sin gruppe til å vise seg fra sin beste side.

Kroppsignaler

Har du som trener opplevd å få et barn som himler med øynene mot deg når du roper «bytte»? Det fleste har nok det, men tillater du det? Dersom vi trenere lar slike hendelser gå uten en klar tilbakemelding til spillerne, er det ikke bare vi voksne som blir umyndige, men spillere som lærer at slikt er lov. Da blir det neppe noe gøy å være trener i lengden.

Et annet godt eksempel på dårlige holdninger er når spillerne slår ut med armene og tramper i bakken når noen andre på laget får ta frispark og i sjeldne tilfeller et innkast. Fus i alt, slik som Ronaldo, er neppe med på å bygge god lagmoral. Spillerne må tåle å ikke være førstekandidat til de fleste situasjoner på banen. Får man reaksjoner fra spillerne på slikt, må det byttes, selv om det også fører til himling med øya.

Jeg har også opplevd å se dritsure spillere som nesten ikke gidder å løfte armen for å takke for kampen etter et tap. Det er jo ikke motstandernes skyld at man taper kampen, men egne prestasjoner. Å ikke ta motstanderne i hånda etter kampen, eller slenge ut en knyttneve, burde kvalifisere til å ikke få spille neste kamp. Strengt, men nødvendig!

Drittslenging

La oss kalle en spade for en spade. Drittslenging forekommer HELE TIDEN. Det er ikke alltid at vi trenere legger merke til det, men vi må tro på våre trenerkolleger på motstanderlaget om de kommer bort for å fortelle om noe som har skjedd. Å slenge stygge ting mot en med- eller motspiller er helt forbudt. Ta heller igjen med godt spill! Slik adferd burde trenerne være mye flinkere til å slå ned på. Ofte er det de beste spillerne på laget, med størst vinnerskaller, som utøver. Sett de ut resten av kampen og tap gjerne kampen. Det vil få slutt på slik oppførsel.

I noen tilfeller kan spillerne snakke trenerne imot og si ufine ting. Når dette skjer på tomannshånd kan det håndteres greit og med stor takhøyde. Dersom det skjer på treningsfeltet og i kamp, må det reageres på. Ingen skal få lov til å be treneren sin om å holde kjeft, eller å «stikke til helvete». Da er det takk og farvel for i dag. Spilleren kan på neste trening, eller ved personlig oppmøte på døra hos treneren, be om unnskyldning. Da går man videre. Om man i plenum tillater slik prat mot seg som trener, sier man implisitt at dette er greit for andre å også gjøre.

Sette seg selv foran laget

Gode holdninger som en lagspiller er viktig å prente inn fra tidlig alder. Noen spillere som hospiterer fast oppover, vil på sikt ikke se verdien i å spille sammen med jevngamle spillere. Å gi blaffen i vennene sine fordi man føler seg for god til å spille med de, kan i verste fall føre til at man blir sosialt fryst ut av klassemiljøer. Man gir venner en kald skulder. Livet dreier seg om mer enn ball. Om en spiller heller tenker at man tilfører laget sitt en dimensjon ved å delta, blir ofte de andre på laget bedre. De forsøker å hevde seg og komme på et like høyt nivå som vennen sin. På akkurat samme måte som den hospiterende spilleren har fått oppleve på eldre trinn.

Å ikke «gidde» å spille en kamp fordi man ikke «føler for det», er heller ikke greit. De fleste trenere i barneidretten opplever nok dette flere ganger hvert år. Man forplikter seg til å delta når man er med på et lag. Holdninger der spillerne kan velge selv kommer hjemmefra. Foreldre må ta seg sammen og fortelle barna sine om at det dessverre ikke finnes noe valg. Turen på tivoli, eller å plukke bær i skogen, må vente til etter kampen. Ellers vil ikke resten av vennene ha nok spillere til lag.

Noen spillere føler seg også for gode til å spille en divisjon ned. Man kan kanskje kalle det for andrelaget, men det er den samme vennegjengen man spiller med. Å sette seg selv så høyt, og de andre vennene under seg, er et grovt overtramp. Man burde elske å spille uansett motstander og medspillere. Da har man passion for spillet! Når man har mer passion for seg selv enn laget og spillet, mener jeg at man ikke har de holdningene som skal til for å lykkes senere.

Hva kan vi gjøre?
  1. Slå ned på enhver form for dårlige holdninger hos enkeltspillere med klare konsekvenser og regler.
  2. Ikke tillate spillere eller foreldre å ta egne valg til fordel for kun seg selv. Laget og klubben er sjef!
  3. Innføre møteplikt på kamper og med skriftlig begrunnelse for uteblivelse, f.eks: «Har fått feber».
  4. Hospiteringsregler der spilleren må spille på eget trinn for å få muligheten til å spille oppover i alder.
  5. Tilstedeværelse fra trenerne når det takkes for kampen.

Det er sikkert mange punkter som kunne stått listet opp her, men dette får være en sped begynnelse. Holdninger er grunnstenen for å bli god i sport og et bra menneske. Ikke la dårlige holdninger få vokse frem på laget ditt.

-Fotballhue-

Marius Sigolsen

Den gode stemningen

I en gruppe er det et par ting som må være på plass. For å kunne oppleve mestring, eller for å ha evne til å utvikle seg, trenger man trygghet. Nøkkelen til tryggheten kommer gjennom den gode stemningen.

Hvem skaper den gode stemningen?

Å skape en god stemning handler om kulturen i gruppa. Kulturen må komme fra et sted. Det er ledelsen som setter premissene for hvordan man skal ha det i gruppa. Det er ikke ledelsen alene som skal bære ansvaret. Her ligger det et felles ansvar. Uten en gruppe som jobber sammen vil målene, uansett hva det gjelder, være umulige å oppnå.

I et lag er det treneren som har ansvaret for at det bygges en god stemning. Om det finnes flere trenere i teamet kan oppgavene fordeles. Hovedtrener kan være den sterkeste faglig, men det kan være hvem som helst som kan bygge lagmoral og god stemning. En viktig faktor her er om spillergruppa er mottagelig for forandring. En annen ting er om det finnes spillere som er så langt unna god adferd som gjør arbeidet vanskelig.

Spillergruppa er det aller mest avgjørende for å bygge en god stemning. Opp gjennom historien vil man finne gode eksempler på trenere med gode intensjoner, men som ikke lykkes fordi de har «mistet garderoben». Da har en spillergruppe selv tatt ansvar og påvirket miljøet ved å gå imot lederen. I en slik situasjon vil man aldri kunne lage en god stemning. Mye tyder også på at arbeidet har feilet et sted på veien, eller langt verre å aldri ha vært igangsatt.

Kort oppsummert vil ansvaret om å skape god stemning alltid, uten unntak, være delt likt mellom alle i gruppa.

Kjøreregler

Hele gruppa må være enige om hva som gjelder av kjøreregler. Dette bygger på tillit og gjensidig respekt. Det er også et viktig at alle vet hvem som er leder og at ledelsen blir respektert. Å være leder innebærer å ta avgjørelser. Noen ganger er avgjørelsene rett og slett dårlige. Andre ganger er de upopulære, men riktige. Måten man respekterer avgjørelsene som gruppe er avgjørende. Individuelt sett er det sjeldent at man får gjort alle blide hele tiden. En til en er det mye enklere å få ryddet opp og pratet om hvorfor tingene er slik de er akkurat for øyeblikket.

Det kan være mange veier til å skape god stemning i gruppa. En fin øvelse kan være å bli enige om kjørereglene på et spillermøte. Et greit utgangspunkt kan være de ti punktene her:

  1. Prat til hverandre på en ordentlig måte.
  2. Ta tak i ting med en gang. Ikke la det ligge og ulme.
  3. Hør på andre og bli hørt selv.
  4. Ta ansvar for egne saker og ikke trekk gruppa med deg.
  5. Oppførsel og handlinger må belønnes eller håndteres med konsekvenser.
  6. Gi rom for at utenomsportslige faktorer kan spille inn.
  7. Autoritet og respekt er noe som må bygges over tid. Ikke noe du kan kreve fra første dag i en gruppe.
  8. Bli enige om mål og hvordan man skal nå dem i fellesskap.
  9. Sørg for å gjøre noe sammen utenfor trening og kamp.
  10. Innføre høflighet i garderoben ved å hilse på hverandre. Det skaper relasjoner.
Konsekvenser

For personer som stadig beveger seg langt unna de felles kjørereglene må det ligge noen konsekvenser. Disse konsekvensene bør alle vite om. Det samme er de vant med ute på banen med røde og gule kort. Man må gjerne bruke samme system i trenings hverdagen. Det er visse ting man ikke kan ha i en gruppe og det er at noen får gjøre som de vil. De skaper dårlig stemning og i verste fall vil det sette ledelsen i et negativt lys. Å ikke være konsekvent når det skjer vil være skadelig både på kort og lang sikt.

Det kan være mange konsekvenser. I voksen alder kan bøter til «bøtekassa» være et passende alternativ. For barn kan en tur ut i tenkeboksen, sammen med en prat med en trener, være nok til å snu adferden hos en person. I de verste og gjentakende tilfellene er hjemsendelse, eller rødt kort, helt nødvendig. Her må man også se an hvor trygt det er å sende barn helt hjem med tanke på veien og tid på døgnet. Å sette seg for å se på resten trene videre er god nok konsekvens.

Man må gjerne være uenige med hverandre og prate sammen om det. Det utvikler både spillere og trenere. Å bli ufine og slenge med kjeften vil ikke være noen løsning. Her må man slå ned hardt, ellers vil resten av gruppa tenke at treneren er tykkhudet og tåler den slags. Det vil føre til lignende hendelser senere.

Gruppa må se at det er et slags hierarki i gruppa, der lederen skal respekteres. Uten en leder blir det vanskelig å bygge en gruppe med god stemning. Med en svak ledelse vil det oppstå klikker i gruppa, som trekker i forskjellige retninger. Slike grupper vinner sjelden Champions League.

Konsekvenser som alle er klar over er det viktigste verktøyet du kan ha som trener. Innenfor rammene man er enige om, finnes det rom for ganske mye. Beveger man seg utenfor rammene vet alle hva som vil skje. Man kan bli utelatt fra laget og ødelegge for fellesskapet. Kamper kan tapes og lærdommen tas innover seg med et ganske kraftig virkemiddel. I ungdomsalder er det bedre å tape en kamp, enn å gå på kompromiss med kjørereglene man har satt.

Mennesker i arbeid

Avslutningsvis i dette innlegget vil jeg påpeke en viktig faktor. Når mennesker er i arbeid vil det aldri gå helt perfekt for seg. Dette gjelder alle, uansett rolle man skulle inneha. Det er derfor disse rammene og kjørereglene er viktige å ha som verktøy.

Ydmykhet er den sterkeste menneskelige egenskapen du har. Det er mye bedre å si at du har dummet deg ut. Å fornekte noe du allerede vet fordi stoltheten din har fått seg en knekk er katastrofe. Man taper ansikt og vil aldri vinne tilbake respekten fra andre rundt deg. I et lag er dette ødeleggende for miljøet og den gode stemningen som kreves. Reis deg opp og si unnskyld!

Den gode stemningen bygges ved at alle bidrar. Ta tak i ting med hverandre, gjerne en og en. Ikke vent på at ledelsen skal gjøre noe med det dersom man selv kan finne en løsning på en konflikt. Det handler om menneskene rundt oss. Å prate, åpne seg, innrømme, være ydmyk, vite om rammene og konsekvensene, vil i de fleste tilfeller føre til at det vil skapes god stemning der du er. Dette gjelder på hjemmebane, på jobben og i laget.

Marius Sigolsen #fotballhue

Utspark fra mål

Et av de mest merkelige valgene i barnefotball er utspark fra mål. Til en viss grad er de samme prinsippene like merkelige i voksenfotball. Hva får man utrettet ved å sparke ballen høyt og langt annet enn å få tiden til å gå?

Prinsipper i barnefotball

Det største fokusområdet for trenere i barnefotballen bør være å lære barna å spille fotball. Å sparke fotball er sjelden veien å gå. Allikevel hører man trenere rope fra sidelinjen om at keeperen må se til å få ut ballen. En forvirret keeper med skyggelua tredd langt nedover panna, slik at ørene står rett ut, dundrer ballen meningsløst opp i lufta. Ballen går over midtbanen og dommeren blåser i fløyta. Det er godt vi har noen gode regler som hindrer den slags valg.

Enhver trener bør ha fokus på å lære barna riktige valg på banen. Det finnes alltid pasningsvalg. Igangsetting bør helst gjøres til den spilleren som har minst press mot seg. Fra spilleren mottar ballen bør det skje en rekke gode valg innad i laget. Disse valgene bør være innholdet på treningsøktene. Spill 2v2 eller 3v3 er gode øvelser for å få inn samspill og valg av pasning og bevegelse. Ikke noe hokuspokus, men helt super øvelse.

Å øve på lange utspark tror jeg ingen lag gjør. Hvorfor da mase om dette under kamp?

Utspark gir liten uttelling

Dersom et lag velger å bruke lange utspark som sin måte å spille på, er det sjelden de får noe særlig uttelling. Den man derimot får mye av er:

  • Balltap
  • Innkast og målspark for motstanderne
  • En hodeduell i ny og ne
  • Kontring imot
  • Enormt strekk i laget
  • En spiss som er alene mot minst to motspillere
  • Vanskelig å få kontroll på ballen og etablere et spill på motstandernes banehalvdel

En og annen sjelden gang spretter ballen høyt over forsvarerne slik at spissen snapper ballen og scorer et mål. Hvor ganger må man sparke ballen høyt og langt før man får et mål?

Feilvendt

Et viktig moment når ballen slås langt er at laget som oftest har ansiktet vendt mot egen keeper. De er med andre ord ikke rettvendt. Motstanderne har en helt klar fordel med kroppen møtende mot ballen. De kan lett vinne duellen og umiddelbart sette fart mot et lag som beveger seg baklengs.

Har du prøvd å gå baklengs og nikke ballen bakover? Det er svært krevende og man vet null og niks hva som er bak ryggen, som attpåtil er den veien man skal score. Dette er en lite utviklende måte å spille fotball på.

Det et lag kan øve på er å stå strukturert og forsvare seg mot lag som spiller på denne måten. Utsparket vinnes og utnyttes med lynraskt spill i lengderetning. Her møter man et lag på hælene og det er en god mulighet for scoring.

Igangsetting av ball fra keeper

Lag som sliter med å spille seg ut fra målet må aldri ty til de lange utsparkene. Prøv igjen og igjen inntil det sitter. Øv på prinsippene. Hvor skal man bevege seg når laget har ballen på back, i midten, eller på kanten? Når spillerne vet hvilke situasjoner de står i, vil de automatisk bygge opp en automatikk i forhold til bevegelser.  

Keeper er «førsteangriper» og setter i gang spillet med en god taktisk vurdering, enten med føttene eller ved kast. Keeper er alltid spillbar i støtte dersom forsvarer får trøbbel. Deretter kan keeper velge å vende spillet, ta med seg spiller sentralt, eller tilbake til samme back dersom spiller i press har beveget seg et annet sted.

Å bruke tiden på 5’er og 7’er spill med de rette prinsippene er en god måte å innarbeide gode vaner. Et godt hjelpemiddel er regelen om pressfri sone. Her risikerer man lite. Det er kun fordeler.

Når ser vi utspark fra mål i moderne fotball?

Når du titter på fotball på TV. Hvor mange ganger i løpet av en kamp ser du keeperen mane spillerne oppover på banen og gjøre klart for et langt utspark? Når motstanderne står så høyt i banen og presser med mange spillere at dette kan være smart. Da er det bedre å få forsvarerne høyere i banen og flytte spillet oppover. En moderne keeper vil alltid forsøke seg på en pasning før ballen dundres oppover uten adresse.

På 5 metere er det vanskelig å sette i gang på en bedre måte fordi angripende lag står godt strukturert. Det er sjeldent at det er angripende lags fordel med denne 5 meteren.

Når et lag leder med et mål og det gjenstår fra et kvarter, vil hyppigheten av utspark øke. Dette for å få tiden til å gå. Keeperen bruker masse tid og blir ofte belønnet med et gult kort.

Om en keeper klarer å sparke ballen så langt at den faller ned innenfor motstanders 16 meter så er det kanskje lurt med utspark, men det skjer så å si aldri.

Øv på å spille sammen som et lag og på ferdigheter i forhold til bevegelse og pasningvalg. Da får vi ballen ned på bakken og utviklet barna på en helt annen måte.

-Fotballhue.

Et digitalt veiskille

De siste tiårene har digitale leketøy tatt over som barnas favorittleketøy og fritidssyssel. Tiden som medgår til dette har mildt sagt skutt i været. Andre aktiviteter må vike når det kommer oppdateringer, eller når det er planlagt onlinespill med venner. Den unge generasjonen er i fysisk forfall om utviklingen fortsetter og noe bør gjøres. Vi er utvilsomt ved et digitalt veiskille.

Verden i et headset

Et ganske vanlig skue når foreldre braser inn på barnas rom etter å ha varslet middag et titalls ganger er illevarslende. En lutrygga unge med headset på hodet, lent mot skjermen, i høylytt samtale med venner. Det skrikes og skråles og stressnivået er så høyt at pulsen tilsynelatende er på samme nivå som under en joggetur. Øynene er røde og ligner en hypnotisk tilstand.

At det er middag er trolig ikke det viktigste i livet. Det er «runden» som er det aller viktige i nuet. Hvor lang runden er? «Vet ikke», er svaret man som regel får. Familietiden rundt middagsbordet blir omgjort til irritasjon, fordi det mangler et eller flere familiemedlemmer. Vi foreldre forstår ikke! Man kan tydeligvis ikke avslutte, pause, eller la noen andre styre. «Alle» skjønner dette, bortsett fra vi foreldre. Vi er dinosaurer fra en annen tidsalder, ute av stand til å forstå det mest innlysende. Den digitale verden.

Den sosiale omgangen unge mennesker har i dag foregår på hvert sitt rom, koblet opp gjennom mikrofon og headset, inne i en fiktiv verden full av pistoler og snikskyttere rundt hvert eneste hjørne. Samtalene handler ikke om mellommenneskelige ting, men om hvor man må passe seg, om man trenger backup, eller at noen er en «jævel» som sørget for at man er ute av spillet. Uvennskap kan enkelt oppstå ved en spillkonflikt. Man kan også risikere å bli sosialt holdt utenfor fordi man ikke omgås og holder på med det samme som de andre online. Dertil krav og forutsetning om å eie utstyr og konsoller.

Det er kanskje ikke så rart at unge mennesker i dag har spillkonsollen som sin mest anvendte fritidssyssel og kanskje som sin mest fengslende uvenn. Enten er man med, eller så er man helt ute av det og med alle følger dette får.

Hvem har egentlig kontrollen?

La oss slå fast en gang for alle. Det er foreldre som styrer hverdagen til ungene. Så lenge de bor under vårt tak er det vi som bestemmer. De får noen kjøreregler som de må forholde seg til. Uten denne kontrollen er man helt ute å kjøre. Livet er det aller mest kompliserte spillet og dette spillet er det vi voksne som forstår mest av. Her vil aldri barna utkonkurrere oss. Handlinger og konsekvenser er ikke utviklet i de små gamerne som sitter rundt på rommene sine og gauler et språk som vi ikke forstår og heller ikke ønsker å kaste oss ut i.

På tide å ta tak? Det er flere grep og ta og prosessen vil ikke bli godt mottatt. Utbyttet av å starte opp en prosess mot avhengighet av online spilling er derimot enormt. Ikke bare har du som forelder kontroll, men barna får igjen kontroll over seg selv og andre ting i livene som gir mer verdi enn å vinne en «runde».

I dag finnes det routere som lar deg kontrollere brukerne av hjemmenettverket. Her kan man tildele tid, begrense den, frata de connection og belønne gode handlinger med mer tid. Et perfekt verktøy for foreldrene der man markerer hvem som legger føringene hjemme. Jeg vil råde andre foreldre om å gå til innkjøp av en slik. Om nettverket slukker 22.30, så er det lite annet å gjøre enn å si «natta». Om det er noe barna skal på av aktiviteter kan nettet stenges i perioden. Da kan barna gå ut av huset, for det er ikke noe å finne på allikevel.

Internett er roten til det vi foreldre kaller de dårlige vanene, men som barna mener er selve livet. Å leve et offline og analogt liv virker nærmest umulig og utenkelig. Om man har hatt med seg barn på ferie der det ikke er Wi-Fi, vet man hvor ille disse barna har det i en ukes tid før abstinensene avtar.

Fysisk form

Som trener er jeg opptatt av barnas fysiske form og her kommer hovedpoenget mitt. De skal ha en kropp som orker å løpe og en motorikk som er passe godt utviklet. Ingenting annet er viktigere for et barn enn å ha et godt fysisk grunnlag for sitt videre liv. Å ha et godt forhold til det å trene er viktig. Uten treningslyst vil det fysiske forfallet bli stort og man kan lett tenke seg at deres aktivitetsnivå som voksne blir faretruende lavt. Samfunnsøkonomisk tør jeg ikke engang å tenke tanken på hva fysisk forfall vil koste i kroner og ører. Det er det sikkert andre som kan tenke seg å se på.

Det forventes ikke at man skal trene for å bli god i noe, men for å holde seg i form og gjøre noe gøy sammen med andre venner. Type aktivitet er ikke viktig, men noe bør de gjøre som er organisert. Et sted de må være på et fast tidspunkt. En aktivitet som starter og slutter på fastsatt klokkeslett. Her lærer de disiplin, punktlighet, samhold og viktigheten av å være en del av et lag eller gruppe.

For 20 år siden er jeg sikker på at vi var i en bedre motorisk form enn dagens barn. Vi var ute hele kvelden på sykkel, bygget hopp i akebakken, klatret i trærne og lekte sisten. Det er sjelden jeg går forbi barn som har en form for fysisk lek på fritiden. De gangene jeg gjør det blir jeg glad. Leketiden i gata er erstattet med online spill, noe jeg synes er en dårlig trend.

Frafall i idretten

Jeg ville ha hatt stor interesse av å se en grafisk fremstilling av barn og ungdom som gir seg med organisert aktivitet i dag, sammenlignet med 5, 10 og 15 år bakover i tid. Ville man ha sett en pil som pekte nedover eller oppover?

Etter å ha pratet med flere andre trenere rundt omkring, har jeg en forståelse av at stadig flere ungdom slutter med idrett for å bruke tiden på annet. Mange sier til sine foreldre at de skal starte på studiobasert aktivitet der de kan komme og gå når de vil. Mange foreldre tenker da at det kan være et greit alternativ, så lenge de er aktive. Jeg skulle likt å se de som holdt denne form for trening på et jevnt nivå, samtidig som man målte økning eller nedgang i antall timer foran en skjerm.

Gaming har kommet for å bli og er nå langt på vei blitt en direkte konkurrent til fysisk idrett. Spørsmålet er om man klarer å snu trenden og om foreldrene er sterke nok til å sette den nødvendige begrensningen slik at man får ungene ut av huset og på trening. Der treffer de alle de andre vennene som man ellers bare hadde hørt stemmen til inne i headsettet. Sosialisering og fysisk utfoldelse er altfor viktig til at man ignorere problemstillingen vårt moderne gamer-samfunn er oppe i.

Det digitale veiskillet

Jeg er for allsidighet og jeg elsker at man forsøker mange ting. Jeg synes også at det er flott at barna lærer seg digitale verktøy og blir superbrukere på ulike spill og programmer. Det gir dem gode forutsetninger for å overleve i arbeidsmarkedet i fremtiden som blir stadig mer digital. Det er en prosentvis bruk av skjerm daglig som er nøkkelen. En balansegang der man får utfolde seg fysisk, men også ta del i den sosiale og spennende gaming verdenen.

Bør kanskje idrettslagene åpne opp egne grupper for e-sport der man aktiverer barna både mentalt og fysisk? Det er en radikal endring av formålet til idretten, men har vi kommet til et digitalt veiskille der man er nødt for å åpne for aktiviteten de fleste ønsker å holde på med?

En liten tanke som slo meg for en god stund tilbake er å få organisert spillingen på en bedre måte. Når man uansett kaller det for e-sport så bør jo dette kunne organiseres på et breddenivå av idrettsklubbene og med idrettens allerede eksisterende ekspertise på organisering av turneringer og aktivitet?

På denne måten kunne man ha regulert spillkvelder, cuper og annen idrettslig aktivitet på en bedre måte og fått barna ut av rommene og til et sted der de møtte andre. De kan delta på lag mot andre lag og gi hverandre en fysisk god high-five ved seier. De kan konversere mellom kampene og legge en god plan for hvordan de skal ta seg videre i spillet. I pausene kan de også spille fotball, hoppe høyde og løpe 60 meter i konkurranse med hverandre. Dagen etter er det trening med laget.

Det store spørsmålet er hvordan voksne takler det digitale veiskillet, som er det som fremdeles sitter med kontrollen over egne barn og deres tidsbruk.

Uansett hvor rart det høres ut. De digitale superstjernene barna våre ser på nettet i dag har akkurat den samme betydning som våre egne barndomshelter hadde for oss.

Velkommen kjære digitale fremtid. Jeg vet ikke om jeg liker deg så godt, men vi skal nok leve fint sammen med litt regler.

 

-Fotballhue-

Hjemmelagde taktikkplater for fotball

Det er ikke alltid så enkelt å peke og forklare. Unge mennesker ser ikke helheten i budskapet ditt når du bruker bare ord. Med noen få enkle grep kan du lage hendige og praktiske ark som vi gjøre coachingen enklere. Taktikkplater kan varieres i det uendelige og er ihvertfall mitt nye verktøy.

Fremgangsmåte

Det hele er ganske enkelt. Bilde av en fotballbane finnes i tusener av varianter ute på nettet. Velg den du synes gir best visuell fremstilling og som du liker godt. Viktig å tenke på at du skal bruke tusj med farge, så fargen på banen avhenger av det.

Dersom du ikke har en lamineringsmaskin, finnes det mange billige varianter som fungerer utmerket. Jeg bruker en til bare kr. 299,- som har rullet og gått i flere år. Kvaliteten på arkene du bruker kan du få velge selv. Om du liker tykkere og stivere ark så er det en smakssak. Heller ikke her har jeg mer enn det aller rimeligste.

Skriv ut ønsket ark og størrelse på taktikkplatene dine. Når du laminerer så kan du ha flere forskjellige små ark i samme lamineringsark før du kjører den gjennom maskinen.

Ut på andre siden kommer blanke fine taktikkplater ferdig til bruk. De tåler regnvær og kulde og er ypperlig egnet for utendørsbruk.

Valg av tusjer

Det er opplagt at du skal bruke whiteboardtusjer. Det finnes mange fargevalg, men jeg vil tro at du kommer langt med to forskjellige. Bruk av to farger vil gjøre det visuelt enklere for barna å forstå hva det er for noe poeng du vil forklare. Bevegelse en og to osv. Jeg har kun rød og sort som jeg bruker.

Noen tusjer synes jeg sitter bedre enn andre, så finn ut hvilke som lar seg viske ut enklest. De skal heller ikke være så dårlige at de flyter utover i lett regnvær. I massivt regnvær sitter som kjent lite på laminerte taktikkplater.

Jeg er helt sikker på at du vil like disse hjemmelagde taktikkplatene godt.

Lykke til med håndverksarbeidet og coachingen!

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Helomvending

En helt avgjørende helomvending av livsførsel er helt nødvendig. Etter et tiår med ekstremt høyt stressnivå merker man på kroppen at noe må gjøres. I det kommende året vil denne bloggen inneholde mer enn kun fotballfaglige artikler. Den vil i tillegg handle om veien fra slabbedask til sånn passe god form.

Symptomene

I 14 år har jeg drevet mitt eget firma og smakt på både fordelene og baksiden ved å drive for seg selv. De som lever med drømmen om å starte noe selv ønsker jeg lykke til, men et godt råd fra meg er å tenke seg godt om. Dette er ikke noe for alle. Uansett hvor god idé man har og hvor godt man leverer, er man ikke sikret betaling fra kunder og positiv cashflow. Da sitter man i klisteret og har nok med å betale de offentlige det de skal ha, men sitte med minus selv. Å jobbe 12 timers dager og forsøke å få endene til å møtes er ikke alltid like enkelt.

Jeg klarte meg så vidt, men det frister lite å kaste seg ut på dette eventyret igjen. Påvirkningen på kropp og sjel blir for stor, noe kroppen er preget av. I dag har jeg en fast jobb som jeg trives godt i og det gir meg nok totalt sett en sunnere hverdag.

Min hverdag har de siste årene vært preget av muskelplager, spesielt i nakkeregionen. Her har stresset satt seg godt. Ukentlige hodepiner som følge av knuter og stivhet har vært vanlig. Først nå har jeg oppsøkt hjelp og nyter godt av effekten ved ukentlige besøk hos en manuellterapeut. Her knekkes det på plass og problemområder bearbeides. Resultatet er helt utrolig. Jeg kan i tillegg anbefale alle som sliter med noe av det samme en triggerpunktball. Det er den beste investeringen jeg har gjort på årevis. En vegg og den ballen, så har man en massasjetime med god effekt.

Når man er i dårlig fysisk form, er det også andre ting som påvirkes. Hodet har en så sentral del i den store helheten. Som en del av alt dette føles det som at jeg har høyt blodtrykk, men alle målinger viser det motsatte. Nok en gang er det hodet som spiller inn.

Har man mye å gjøre, er stresset, spiser uregelmessig, setter hodet seg i nødmodus. Lysten på fysisk aktivitet avtar og man går over i en fase der man får lyst til å gi totalt blanke i seg selv. Dårlige valg i matveien, droppe å spise, eller å spise mye når man først får muligheten. Det er litt av det jeg har slitt med i et års tid. Jeg skal innrømme å ha satt meg selv på laveste prioritet og sørget for at alle rundt meg, samt alle oppgaver, har ligget øverst i bunken. Det er roten til dårlig livsførsel.

Når skal man lære? Å gjøre om hodet vil ta tid, men nå starter ihvertfall arbeidet. Vi får håpe at denne skrotten tar til fornuft. Å prioritere seg selv i noen timer om dagen skal ingen ha dårlig samvittighet for.

I juli 2017 veide jeg 90 kilo og formen var god. På bildet hadde jeg glemt å smøre ryggen med solkrem.

Vet hva som kreves

Denne retningen som jeg har staket ut nå har jeg vært gjennom tidligere, senest i 2016. Jeg vet hva som kreves av meg og hvilke valg jeg må ta daglig. Da jeg startet prosessen i 2016 viste vekten 102.8 kilo. I juli 2017 var jeg nede i 90 kilo og formen var veldig god. Jeg kunne løpe i 45 min uten problemer og løftet tunge vekter på trening. Hva skjedde? Hvordan kunne jeg la dette forfalle? Stress og null fritid er svaret.

Mitt regime består av streng diett, men i denne dietten spiser jeg mye mer enn jeg ellers gjør. Det går mye tid på kjøkkenet og dessverre også mer penger. Det er nemlig slik at den sunne maten er dyrere enn de raske og dårlige løsningene. Hver dag lager jeg opp 4 bokser med mat som spises hver 3-4 time, litt ettersom aktivitetsnivået den aktuelle dagen. I hver boks er det en proteinkilde, sopp, brokkoli, gulrot og søtpotet. Jeg må også eksperimentere med litt sauser for å få dette til å bli fristende. Jeg spiser ellers normal middag med familien.

Til frokost blir det enten tre egg, eller havregrøt. Det spises lite karbohydrater som ris, brød og pasta. Dette kostholdet fungerer for meg og vekten raser ned, samtidig som at musklene bygges opp.

Det er også viktig å nevne at det er rom for å nyte av livets goder. Å være borte på middag eller bli servert kake er ikke farlig. Man må ikke bli gal og sykelig opptatt av dette kostholdet at man slutter å leve. Kos er viktig, men i kontrollerte former.

En stor utfordring er å drikke nok. Å få i seg vann er noe av det kjedeligste jeg vet, men er livsviktig. Jeg er flinkere til å drikke kaffe og te enn noe annet. I lengden er ikke det en god løsning, så her må jeg ta tak. Jeg kutter aldri ut kaffen, men vannet må inn i planen.

En annen viktig faktor er å få nok søvn. I mitt liv er det vanlig å ankomme hjemmet klokken 22.00 etter treningsøkter med lagene, eller kamper på bortebane. På den tiden skal det spises (av og til desperat) og det skal sosialiseres. Ikke spesielt enkelt å roe seg ned for å sove før midnatt med en slik livsførsel. Når kostholdet nå kommer på plass vil også roen senke seg hurtigere. Å få seg en 7 timer i bingen er derfor innenfor rekkevidde.

Treningsmodus

Å motivere seg for trening er tidvis en tung affære. Energien er på bunn, men innerst inne vet man at det å få energi krever god fysisk form. Oppe i hodet drives det en maktkamp der minussiden stort sett vinner. Jeg vet også at når jeg først starter opp så er det ingen vei tilbake. Da er det full innsats og jeg er ganske så dedikert. Det er en gåte hvorfor det er så innmari vanskelig å lette på rumpa. Det er egentlig ganske så teite unnskyldninger man lager seg for å slippe å trene…

Løping er noe av det minst motiverende. Det strykes av lista før jeg har kommet meg nedover i kilo. Da vet jeg at det er lettere og mindre styr å holde det gående. Å vise seg heseblesende rundt et vann sammen med andre joggere der man har et blikk som tydelig viser at man er nær kollaps er ikke aktuelt. Løping foregår innendørs på en mølla med svært få i nærheten. Heldigvis har en en sånn maskin i kjelleren. Jeg må derfor finne alternativer til kondisjon. Å spille fotball med lagene jeg trener kan være en vinn-vinn situasjon. Da bruker jeg tiden på treningsfeltet fornuftig, uten av det går på bekostning av noe. Mulig jeg blir rundingsbøye, men det går fint.

Å trene styrke med vekter er tingen for meg. Her kan jeg ta meg helt ut. Jeg trener hver muskelgruppe en gang i uken og bruker ikke mer enn ca. 40 min på hver økt. Akkurat passe i lunsjpausen, før jobb, eller mellom gjøremål på ettermiddag/kveld. Å føle at man har tatt i og at stølheten kommer snikende er en god følelse. Forbrenningen ved styrketrening er også god. Det er dessuten deilig å få ut frustrasjon og irritasjon over livets finurligheter ved å dra til skikkelig.

En turkompis er utrolig smart. Man må ut og gå flere ganger om dagen.

Denne sommeren flyttet det også inn en liten fyr hos oss. Han er også i 40 årene akkurat som meg. Denne lille krabaten får meg ut av døra og sørger for at jeg totalt går minst en mil hver dag. Både han og jeg blir i god form og man får frisk luft i lungene. Å gå rundt med denne hunden klarner også tankene. Rett og slett en god brikke i en stresset hverdag.

Jeg vil tippe at jeg kommer til å ligge på en 5 treningsøkter i uka i det kommende året. Det blir spennende å se hvordan kroppen sakte glir inn i en annen fasong og modus. Jeg håper også at min ferd vil inspirere andre slabbedasker til å komme seg i bedre form. Det er mulig. Jeg har klart det før og vet hva som skal gjøres. Da er det kanskje enkelt å hive seg med på det løpet jeg starter opp nå.

Følg med på ferden

Noe av ferden blir dokumentert her på bloggen, men mye kommer til å bli lagt ut på Instagram. Søk opp Fotballhue, eller klikk deg inn her. Her kan du se hva som spises, hva som trenes og andre ting jeg finner på å legge ut.

Startvekt er på drøye 100 kilo. Hva veier jeg til jul? Er jeg kvitt småplager og har fått mer energi? Det er ihvertfall det store målet, så får vi se hvor fort det går.

 

Blogglisten hits

Fritidsproblemer utmatter trenerne

Når du leser overskriften, fritidsproblemer, tenker du sikkert at trenerne har mye fritid. Mulig at du tenker at det er derfor de har tatt på seg rollen. Realiteten er stikk motsatt. Det er få fridager for en trener, selv om kalenderen viser fellesferie.

Viktig jobb som få kan ta

En person som tar på seg oppgaven med å trene en gjeng med barn eller ungdom, vet muligens ikke hvor mye som ligger bak oppgaven. Mange foreldre har kanskje ikke forståelsen for disse personenes tidsbruk, annet enn de minuttene de ser trenerne på banen sammen med laget. Den biten av jobben er den mest fornøyelige. Det er der man ønsker å bruke mye av tiden sin på. Dette er kun en liten del av det hele bildet.

Det er ikke mange som er i stand til å ta på seg en rolle som trener eller lagleder. Det krever en enorm kapasitet, orden og selvorganisering. Mister man kontrollen i en liten periode vil man risikere å slite med å gjenerobre kontrollen igjen. Det er hundrevis av løse tråder, muntlige beskjeder, datoer, klokkeslett og gjøremål som må sitte hundre prosent i løpet av en uke.

De som tar på seg roller i den lokale idrettsklubben gir avkall på sin egen fritid. Det er det få som er klar over. Det er sjelden at man kan sitte i godstolen og se en tv-serie uten at telefonen blinker, ringer, eller mail strømmer på. Det er også en slags forventning om at man svarer når andre travle foreldre har tid til å kommunisere. De er jo tross alt på jobb på dagtid, noen trenerne og laglederne også er. Det er klart at det med kommunikasjon må fungere til en viss grad, men kanskje man bør tenke litt annerledes? Da blir det litt mindre stress for alle parter, men det krever en innsats.

Kommunikasjon til riktig tid

For å unngå å slite ut andre, bør du som forelder med mange spørsmål, respektere trenerens fritid. Når det er tid for trening og kamp bør du stille opp. Her blir det gitt mange gode og forklarende beskjeder som jeg vil påstå at står for halvparten av trykket som trenerne opplever. Om du ikke får et ord med treneren før aktiviteten starter, finnes det flere andre foreldre med svar på det du lurer på. Om du ikke gidder å møte opp så synes jeg du skal sitte i sofaen og lure videre. Sjansen for at barnet ditt går glipp av noe er stor. Det ansvaret ligger ikke på de som organiserer laget, men på deg som ikke tar del i noen ting.

Et lite spørsmål på sidelinjen til en annen mor eller far gir treneren ro til å se en halvtime på tv og kanskje en ting mindre å tenke på ved leggetid. Informasjonen er mest sannsynlig gitt på et tidligere tidspunkt. Du gikk glipp av det!

Når dette er sagt, finnes det også flere som er dårlige på å kommunisere og gi beskjeder til foreldre. Jeg kan til en viss grad forstå at foreldre tar kontakt med treneren i slike tilfeller. Dersom dette er tilfellet i klubben der du har aktive barn. Har du noen gang tenkt på at treneren kan ha en krevende hverdag og ikke når frem til den viktige oppgaven? Her er det behov for flere hjelpende hender. Det kan enkelt være deg. En mye bedre løsning enn å irritere seg over at treneren glemmer å legge ut en beskjed om hvem som kan kjøre til bortekamp.

Blink Blink Pip Pip

En telefon er ikke lenger en telefon. Det er et verktøy. Her får man ordinære teletjenester, men også et underholdningssenter, oppslagsverk og ikke minst en dullion VARSLER. Det kan dure i lomme ustanselig i et helt døgn. Behovet for apper er så stort at det nesten virker komisk.

I min verden er det galskap som trener for flere lag. Noen lag velger den ene måten å kommunisere på, mens det andre laget liker noe annet. Resultatet er det samme. Kamp starter klokke 18:00, med oppmøte tre kvarter før. Attpåtil har man terminlista som er spikret i forkant av sesongen, men som alle glemmer fra uke til uke. Er det kamp på tirsdag? Man kan bli forbløffet av mindre.

Apper er med på å gjøre foreldre slappe, lite observante og det kan for mange virke som et forstyrrende element. Om man har glemt å trykke på at man kan spille i appen, vil treneren ha tatt med seg en annen spiller. Mange mener at dette er helt rett og rimelig, men jeg mener at det er feil oppdragelse av foreldre.

Appenes funksjoner er helt klart utviklet i beste velmenende og jeg ser at det fungerer. Det er ikke poenget. Det skaper en forventning om at lagets trener og laglederteam fungerer som en informasjonskanal. Foreldre gidder ikke å finne ut av ting selv, men lener seg mot de få som gidder å ta jobben det er å drive et lag. Du vet at det er kamp og det er klart at man stiller. Er det sykdom skal du gi beskjed direkte til treneren mer enn tre timer før kamp. Enkelt.

Enklere å smyge unna

Det er langt enklere nå enn tidligere å smyge unna kamper og treninger. Man trykker bare «passer ikke». Da er det ikke lenger ditt problem, men trenernes. De må hive seg rundt og ordne slik at det er nok spillere. Årsaken til uteblivelse er ofte tynt begrunnet. Ingen vet årsaken, bare at de ikke kommer.

Trenere jeg har snakket med de siste årene sliter med denne delen av trenerjobben. Forfall som skyldes annet enn sykdom ødelegger. Det ødelegger for laget, men ikke minst for treneren som må ordne opp. Trenere kan bruke opp mot to klokketimer før kamper til å ringe rundt og få med seg andre spillere. Det skjer attpåtil midt i arbeidstiden med sjefens øyne rettet mot seg. Alt dette pålegges trenerne fordi familien skal ut for å kjøpe nye innesko til skolen. Det er kun denne ettermiddagens som passer, så da må kampen vike.

Nå er ikke jeg en gammel dinosaur som vegrer meg for nye digitale verktøy, snarere tvert i mot. For å bruke begrepet i gamledager, så fungerte ting enklere. Jeg kan ikke huske å ha mye forfall til hverken trening eller kamper før de digitale verktøyenes inntog. Årsaken er ganske enkel. Det var mye vanskeligere og en høyere terskel for å måtte ta seg bryet med å ringe treneren for å melde forfall. Nå tar man bare opp telefonen, trykker nei, og glemmer hele kampen. Trenernes fritid får bli deres problem for det har valgt det selv, tenker mange.

Mitt råd til mine trenerkolleger er å informere om det aller mest nødvendige. Legg gjerne ut litt kald informasjon med få muligheter til å stikke seg unna. Terminlista er der og skal følges. Kampene settes ikke opp for hver uke. Om det ikke kommer en durelyd fra lomma di så er det uansett kamp. Still opp!

Fritidsproblemer

Å definere fritidsproblemene som trenerne opplever er vrient, for de utspiller seg i forskjellig grad. Konstante avbrytelser er noe jeg personlig kjenner meg igjen i. Jeg har i hele livet satt andre foran meg selv, men merker også at jeg i perioder er helt nedkjørt.

Å hele tiden være en informasjonskanal for andre foreldre kan virke som en fengslende rolle. Den forteller trenere jeg snakker med som den største utfordringen. Hjemme er man sånn halvveis med på alt, fordi man må se hva som blinker på telefonen. Det er så klart enhver persons valg å gå bort for å kikke, men det er vanskelig å la være. Enkelte ganger kan det jo være noe viktig som ikke har med idrett å gjøre. Man har jo familie og venner som gjerne vil bidra til en artig fritid sammen med deg. Man håper at beskjeden er fra noen som gir deg positiv input. Det er ikke bare å legge bort telefonen.

I ferier er det heller ikke fri fra maset. Cuper, fotballskoler, høstens seriekamper, nye treningstider, draktstørrelser, hull i strømpene, shorts som har mistet tråden i livet… Disse meldingene dukker opp hos de fleste trenere, selv om man bygger sandslott med ungene. Dette gir neppe kvalitets tid sammen med familien. Det er støy som fint kan vente noen uker.

Fra man er hjemme fra jobb i 17 tiden, har man ca 4 timer til rådighet før kvelden meldes sin ankomst. På disse 4 timene skal trenerne hente barn, lage middag, følge opp lekser, planlegge treningen, hente inn nye spillere for kamp for de som ikke dukker opp, legge inn kamptropp, hente andres barn før avreise til bortekamp (samt levere de), varme opp laget, lede laget, trøste, prat etter kamp, svare på spørsmål fra foreldre, kjøre tilbake, levere utstyr man tok med seg, handle, lage kveldsmat, sette på en klesvask, henge den opp, legge unger. Etter klokka 21 er tiden helt og holdent tilegnet ro og samvær med ektefeller og familie. Ikke noe er så viktig at det ikke kan vente til dagen etter. Da er det på ny trening og rom for å lure på ting.

Avslutning:

Denne teksten er ment som en tankevekker for foreldre, men like mye for trenere. Vi har lyst til å beholde så mange trenere som mulig og da trenger vi energiske og uthvilte folk på plass for ungene. Tidsstyring er en mangel hos de fleste. Å «måtte» noe er egentlig bare noe vi narrer oss selv til å tro. Ta tak over egen fritid og gjør krav på den. Fritidsproblemer kan føre til stressrelaterte utfordringer som du ikke trenger å dra med deg utover i livet.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

La barna være i fred på banen

Barn må få lov til å utøve idretten sin uten påvirkning fra hjemmet. Antall voksenpersoner som skal mene noe om prestasjoner, valg og innsats, er ikke til barnas beste. Noen ganger må man også kutte treningsmengden. Man skal alltid ligge på plussiden når det gjelder både lyst og spilleglede.

Spill med glede

Det viktigste innen idrett er å ha det gøy. Alle eksperter er enige om at det gir best utgangspunkt for videre utvikling. Uten gleden ved idretten vil lysten til å lære stupe i fritt fall. De aller fleste trenere er flinke til å sette krav til spillerne, men det er ved få unntak noen som får en bøtte med kjeft dersom valg eller utførelse ikke ble optimalt. En spiller som på eget initiativ får lov til å velge, som også synes det er gøy, vil mest sannsynlig utvikle evnen til å gjøre det rette i kampsituasjoner.

Uten gleden over å spille kamp, vil spilleren føle seg forpliktet til å gjøre som de voksne sier. Vil man få særlig glede av å hele tiden gjøre som andre sier og forventer? Man vil jo skape noe selv. Å strekke hendene i været og juble over å ha driblet en spiller og satt den i mål på fotballbanen. Det må jo være en herlig følelse. Å forsøke å drible en spiller, men å mislykkes med det og få en bøtte med kjeft av treneren, eller se mor eller far himle med øynene, dreper all glede med idretten og er den sikre vei til å til slutt velge noe annet å holde på med.

Spillegleden mener jeg kommer av en indre drive til å forsøke, feile, prøve og til slutt lykkes, på vegne av seg selv. Man er ikke der for at foreldre eller trener skal være fornøyde. Innenfor lagets rammer og kampplan finnes det massevis av rom for egne valg. Kreative løsninger. I tillegg hundre bomskudd. Så gøy det er når man lykkes med det.

Mange trenere samtidig

For barn er det sitt eget hode man hele tiden forsøker å jobbe med. Når du i tillegg skal forsøke å få inn trenerens instruksjoner, mor eller fars kommandoer, eller medspillernes ønske om hvor ballen skal, kan man lett gå i en mental sperre. Dette resulterer til slutt i at det ikke vil bli gjort et eneste valg ute på banen. Det blir altfor mye å forholde seg til og et relativt enkelt valg blir svært vanskelig.

Med mange instruksjoner fra flere personer vil også spilleren bli utrolig treg. Man kvier seg for å ta valget magefølelsen sier. Spilleren holder for lenge på ballen, pasningen kommer aldri i ren vegring for å ta en beslutning og laget mister til slutt ballen. Negative tanker øser på i hjernen, treneren roper, foreldre roper og de andre på laget slår oppgitt ut med armene.

Om du som voksen hadde tre sjefer å forholde deg til, som hver gav deg beskjed om å utføre den samme jobben på tre forskjellige måter. Ville du ha gitt blaffen i alle sammen, tatt en egen vri på det og kanskje mislykkes totalt? Jeg tror du hadde brukt noen dager på å tenke over situasjonen og vegret deg for å starte opp oppgaven eller prosjektet. Om du hadde mislyktes med prosjektet hadde alle tre sjefene kalt deg inn på teppet. Du ville blitt ansvarlig for tapet av en viktig kontrakt og laget ditt ville ha blitt skadelidende fordi du surra det til. Kanskje du hadde måttet pakke sakene dine og forlate jobben?

En lignende kamp pågår i hodene til barna våre når flere voksne og medspillerne roper og instruerer. La barna være i fred. La de spille og forsøk å holde munn før, under og etter kampen, dersom du ikke er treneren. Frustrasjonen bygger seg sakte opp og til slutt sprekker det.

En sjef og en plan

En trener møter barna flere ganger i uken. De trener, prater sammen om idretten, jobber med felles og individuelle mål. På trening får de lov til å ta feil valg, plassere seg galt, drible en for mye, slå en løs pasning etc. Ved å feile vil de lære. Kanskje de gjør den samme feilen ti ganger før det endelig faller på plass. Treneren er tålmodig og lar spillerne få lov til å mislykkes, uten å påpeke annet enn små justeringer som vil hjelpe de til å få det til. Aldri en bøtte med kjeft som kan gi de dårlig selvtillit og vegring mot å prøve på nytt.

Det minst lure man kan gjøre mot barnet sitt er å påta seg rollen som en trener, når man kun er forelder. Å tro at man utgjør en positiv forskjell er å lure seg selv, men det er med på å bygge usikkerhet hos barnet. Det blir for mange beskjeder og for mange å gjøre glad. Ivrige foreldre må derfor holde seg unna, eller bli en del av trenerteamet. Tilrop og coaching fra foreldre fører i de fleste tilfeller til frustrasjon.

En annen viktig ting for foreldre å tenke på er kampanalysen i bilen på vei fra kamp eller trening. Glem den praten! Barna har for lengst logget av, sagt takk for i dag og har tankene sine rettet mot spillkonsoller og kveldsmaten. Du sitter bare å babler for deg selv, full av adrenalin.

Det er viktig at barna har en sjef og en plan. Forelderen skal være fan av spillerne og lagets plan. Om man ikke er det, aldri si det høyt foran barna. Sett deg heller ned med treneren og forklar hva du tenker på en konstruktiv måte. Vær også klar for at det du mener kanskje ikke helt passer med trenernes plan.

Mange tilbud for barn

I idretts hverdagen er det så utrolig mange ting man kan være med på. Laget sitt, skole-lag, ekstratrening, akademier, camper av ulike slag. Dersom barnet bobler over av lyst til å bli med på dette så synes jeg at de skal få lov. Det er kun deres egen glede og lyst som setter begrensingen. Som foreldre skal man uansett ha i bakhodet en rekke ting.

Å ha flere trenere som coacher og vektlegger forskjellige ting kan påvirke barna. Det vil ikke alltid være slik at de da får enda mer læring og gjør det enda bedre. Det kan påvirke barnas evne til å forstå spillet og gi de mindre selvtillit til å forsøke på ting i situasjoner i kampen.

«Han sier det, hun sier det og foreldrene sier det«… Dette kan være frustrerende for mange barn.

Kanskje man bør erstatte ekstratreningen med en annen morsom idrett?

Treningsmengde og belastning

En annen viktig ting man skal tenke på er trenings belastningen. Selv om man tror at barna bare har godt av trening og at mye er bra, er det en del farer som lurer. Barn vokser forskjellig og plutselig er man i en intens vekstfase. Å ikke vite når man skal kutte treningsmengden kan sende barna ut i en periode med mye vondt. Ofte merker man det i ved at barna klager over smerter i hofte, knær, legger og ankler. Noen får også vondt i ryggen. Kanskje man skal prioritere lagets treninger i en periode og ta pause fra tilleggs aktivitetene? Det er uansett for en periode inntil kroppen er i sync.

I de større klubbene ute i Europa har man begynt å ta vekstfasen på alvor. Mange måler og veier de unge spillerne, slik at de raskt kan kutte treningsmengden når de ser store utslag på testene. På denne måten unngår de fleste tilfeller av f.eks schlatters problemer og kan raskere komme tilbake til høyere treningsdose.

La barna få lov til å si ifra når det er plagsomt på trening i forhold til smerter, ta noen hviledager eller uker, kutt ned mengden. Ikke push de ut på feltet fordi man mener at smerte er noe man må tåle for å bli stjerne. Man risikerer kun å ta fra de idrettsgleden. Idrett er ikke en jobb når man er tenåring. Man kan ta fri når man har behov og når kroppen sier ifra. Er man frisk og rask må man på trening!

Avslutningsvis:

La barna få være i fred på banen. La de få kose seg, spille fordi de selv ønsker det, sørg for at det hele tiden er gøy! Noe mer enn det kan vi ikke gjøre for de. Hvem som holder ut til de blir voksne vet vi ikke. Ikke lev proffdrømmen ut gjennom å pushe barna hardere og hardere. Å sette knallharde krav, enten du er trener eller foreldre, gir de en negativ tilnærming til idretten. Å sette læringsmål er nok en smartere måte foreldre kan påvirke utviklingen, men sørg for at dette samsvarer med det laget jobber med og at treneren er med på samme planen. Hold det enkelt, men tren med god kvalitet!

-Fotballhue-
Blogglisten hits

Rekker vi seriestart 2018?

Vi skriver mars, som normalt er den første vår måneden. Lite tyder på at vinteren slipper taket riktig ennå. Det er meldt kaldt vær i noen uker til. Rekker vi seriestart 2018?

Dårlig fotballvinter

Denne vinteren har vi vært vitne til enorme snømengder over store deler av landet. Til glede for mange, men de som er aktive innen fotball ligger våkne om natten med vondt i magen. Trening utgår på grunn av vekselvis snø, is eler kulde. Banene er enten dekket av 2 meter snø, eller av tykk is, som gjør den lite spillbar.

Klubber som har leid tid, eller eier en hall, er heldige. De vil gå inn mot en ny sesong med det treningsgrunnlaget resten burde hatt. Resten av lagene må se lengselsfullt opp mot takrennene og vente på at det begynner å sildre gjennom de. Våren er dessverre utsatt på ubestemt tid.

Privat og kommunal drift

I Oslo drifter kommunen banene i perioden 1. april til 1. oktober. I perioden imellom er det klubbene selv som drifter banene, dersom de selv vil og tar kostnaden selv. Klubbene plikter å følge en driftsavtale med kommunen, som eier banen, og etterfølge de kravene som ligger i avtalen. Håndtering av granulat, rens og tilførsel, er hovedpoengene. I forkant og etterkant av denne perioden gjøres det målinger på banene om mengde granulat på flere punkter. Det skal ikke være store avvik på disse målingene. Faktura for ny tilførsel av granulat tilkommer ved store avvik. En dyr regning.

Det som er beskrevet er mye av årsaken til at mange klubber vegrer seg for å ha vinterdrift på banen. Det er stor risiko og kan bli dyrt dersom man ikke etterlever kravene. De som velger vinterdrift vil ha et tilbud til alle sine spillere gjennom hele året og budsjetterer med dette. Denne vinteren har nok mange fått seg en overraskelse hva gjelder kostnader. Allikevel mener jeg at det er godt anvendte penger for å tilby treninger og kamper.

Det er også stor forskjell på baner med undervarme og såkalte kaldbaner. Kommunen bygger ikke baner med undervarme. Det er forsåvidt forståelig fra deres ståsted, som ikke drifter banene når undervarme trengs. I et land som Norge burde undervarme være en standard.

Snøsmelting

Med så lave temperaturer vi har hatt denne vinteren, er det lite tegn til smelting. På veier der det gjennom hele vinteren har blitt påført salt kan vi se at det renner litt langs kantene. På banene er det litt verre. Med så mye snø som enten ligger på banene, eller er brøytet til digre fjell langs sidene, oppstår det en del utfordringer fremover.

Vi står i fare for ujevne temperaturer i de kommende ukene. De banene som det har vært vinterdrift på i vinter har mye snø liggende rett på utsiden. Når all denne snøen nå skal bli til vann, vil det neppe være slik at alt dette vannet kommer seg ned i kommer. Dette vil med stor sannsynlighet danne vanndammer langs kantene. Er man riktig uheldig med en natt med lave temperaturer, har vi en fin skøytebane på morgenen. Da er denne banen å regne som «ikke spillbar» på kun 12 timer.

Våre kjære granulatkuler er oppmalt gummi. Man skulle tro at gummi varmet seg opp og startet en smelteprosess. Det er sikkert tilfellet også når solen tar tak i disse og når de ligger i overflaten av banen med lite is. Det er få som er klar over at disse granulatene fungerer som isolerende og gir isen økt levetid. Det er verdt å merke seg. Når du hakker opp is som ligger på og rundt banen din må du sørge for å feie vekk all løs gummi. Ellers vil isen smelte altfor sakte.

For at isen skal smelte hurtigere må det brukes kjemiske midler. Disse er dyre og vil neppe bli bekostet av kommunen. Her får nok naturen gjøre jobben.

Tatt alle disse tingene i betraktning, er det lite som tilsier at alle baner der det har vært en tøff vinter vil bli klare til midten av april.

Omberamminger og logistikk

Det er flere utfordringer vi kan bli stående ovenfor de kommende ukene. Når kanskje halvparten av banene som det er berammet kamper på står i dårlig stand, må disse flyttes. Hvor skal de flyttes? Det er en regel om at ingen klubber har «rett» til treningstid i kampsesong. Klubber som har vært gode på vinterdrift og har en snø- og isfri bane, kan regne med at kamper legges dit.

Et annet scenario er at alle kamper og hele seriesystemet flyttes noen uker fremover i tid i påvente av at banene er grønne igjen.

Dersom man som klubb ikke har hatt råd til å brøyte banen i vinter og er avhengig av at kommunen rydder den for snø når de starter opp arbeidet igjen 1. april, vil man måtte jobbe på spreng med å flytte og omberamme kamper. Det koster omlag Kr.500,- å flytte en kamp som et adm. gebyr til kretsen. Når banen ikke er spillbar og når klubben selv ikke er ansvarlig for hjemmebanen, er jeg spent på hvordan dette vil håndteres.

Det sier seg selv at det blir noen krevende uker. Når 11’er, 9’er og 7’er kamper skal omberammes, vil det bli et solid stykke arbeid som må utføres. Det er klubben og laget selv som er ansvarlig for å sjekke om banen er ledig for spill. Når skjema mottas vil det bli foretatt en kontroll hos kretsen om at det ikke kolliderer. Når mange lag utfører samme prosessen likt vil det bli noen runder før kampen endelig er flyttet.

Håpet lever

Håpet lever selvfølgelig i forhold til å rekke seriestart. Det er uansett et kappløp med tiden og varmegradene som legger føringer for om vi rekker det eller ikke. Rett over påske må alle baner være snøfrie, slik at den tykke isen som ligger under skal få tid til å smelte. Først da får vi et godt svar på om dette vil gå fint.

Når det gjelder alle gressfelt har vi fortsatt noe tid. Disse åpnes normalt sett ikke før 1. mai. Når telen slipper vil bakken og sola jobbe fra begge kanter med snøsmelting. På kunstgress er det litt mer teknisk vanskelig.

Inntil vi ser at gradestokken beveger seg over på den riktige og røde siden, lever vi i det usikre. Alle som er glade i fotball og er aktive i det lokale idrettslaget krysser fingrene for at dette vil gå bra. Måtte vi aldri få en slik vinter igjen med ustabilt vær og mye nedbør. Bra for skifolk, men ikke for fotballfolk.

-Fotballhue-
Blogglisten hits