Trenger vi 9’er fotball?

Etter å ha studert konseptet 9’er fotball i noen år må jeg si meg undrende til spillformen. Baneforhold og størrelse er en ting, men det er selve nytteverdien jeg vil belyse litt. Meningen og tanken bak det er velmenende, men i praksis er det kanskje ikke en fullgod løsning.

Hvileår
Meningen bak 9’er var å gjøre overgangen til 11’er så smidig som mulig. Dette året imellom har dog lite å si i forhold til å ta steget over på stor bane. Mye av årsaken er at kampene spilles på tvers av banen, noe også mange av 7’er kampene gjør. At det da skal plasseres 4 spillere ekstra på banen i forhold til 7’er og når spillerne attpåtil har blitt eldre, er veldig snodig. Her blir det trangt! Dette året med 9’er burde sløyfes helt og man er i 13 års alderen klar for den store banen mener nå jeg. I noen kamper spilles det på forholdsvis stor bane med begge målene på 16 meter streken. Dette er en veldig lur løsning dersom banekapasiteten tillater det, men da er vi veldig nære å dekke en hel bane. Med de to ekstra spillerne vil laget være komplett og med god avstand mellom alle.

Internasjonaltsports-ground
Formålet med 9’er var også at det skulle bli flere balltouch på hver spiller i forhold til 11’er. Mulig at man kan lese dette på statistikk, men forskjellen blir så liten at effekten blir totalt fraværende. I andre land starter dessuten spillerne å spille på stor bane mye tidligere enn her i landet. Jeg vil hevde at disse spillerne vil ha mye bedre fysisk grunntrening enn våre spillere. Det å bygge løpskapasitet er viktig og da er det ikke en god ting av spillere i 13 års alderen lunter rundt i 9’er spill en hel sesong på en tilnærmet 7’er bane. Skal vi henge med ute i Europa på aldersbestemt nivå så må likheten i spillformen være der. Alle balltouch og involveringer skal man jobbe med under treningsøkter, mens i kamper må det taktiske øves på. Alt dette henger sammen og er en del av helhetsbildet.

Målstørrelse
En litt artig tanke er om man gjør et kompromiss. Hva med å spille kampene med 11 spillere, men med 7’er mål i 13 års alderen som erstatning for 9’er? En 12-13 år gammel keeper er ofte ikke stor av vekst og ofte uegnet til å dekke et stort mål, men utespillerne har ingen problemer med å takle stor bane. Kan dette være noe for neste fotballting? Det er heller tvilsomt om NFF godtar endringer i reglene og i spillformen 9’er, men kanskje verdt forsøket.

Spille opp
Jeg har full forståelse for at klubber melder seg opp et alders nivå for å slippe 9’er fotballen. Det er klumpete og lite gunstig. Fysikken er såpass god i dette året, slik at mestring og ferdighet kommer i kollisjon med banestørrelsen. Tilbakemeldingene fra de lagene som spiller opp et alders nivå er også gode, slik at argumentet med å droppe 9’er forsterkes. Vi må slutte å skape fikse og smarte idéer her i landet og heller se ut i Europa om hva de holder på med der og i hvilken alder. Dessuten er også 11’er banene her i landet i så ulik størrelse at det blir tøys å argumentere for 9’er med at det er for stor bane for 13 åringer.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Lange høye baller

Jeg vil gjerne bruke noen minutter på å rette fokus mot noe av det mest meningsløse jeg ser på norske fotballbaner. Når trenerne bevisst lærer laget sitt å mæle lange høye baller så langt de kan fra egen keeper i håp om at ballen havner helt oppe ved motstandernes mål, da går det et lite sukk langt inne i fotballsjela. Hva er vitsen?

Utspark
Den kraftigste spilleren på laget med desidert mest trøkk i støvelen står klar til å foreta et utspark. Forsvaret har beinflydd langt over midtbanen, for NÅ kommer utspillet. Ballen flyr himmelhøyt og langt. Den spretter et par ganger før en av spillerne dytter ballen over streken og det står 1-0. Det er klart at mål er mål og at kampene avgjøres på dette prinsippet, men er det slik treneren ønsker å ha det? Skal man kun utvikle skuddfoten til den ene spilleren, eller skal hele laget utvikle seg? Jeg har selv spilt mot lag som har denne taktikken og det er totalt ødeleggende. Vi har tapt mot slike lag og det er synd på bortimot 80% av alle spillerne på banen. Å tape kampen er jo ikke noe moro, men å spille på et lag som lemper ball er kjedelig. Jeg tror neppe dette laget holder seg samlet de neste 5 årene.

Vinnie Jones var kaptein på Wimbledon som slo ballen langt og høyt.

Vinnie Jones var kaptein på Wimbledon som slo ballen langt og høyt.

Trenerens motivasjon
Det er kun en faktor som spiller inn ved å legge tilrette for en slik taktikk og det er kun resultat. For noen trenere er det så viktig å vinne kamper at alt fornuft forsvinner. De trenger kun 3 spillere på banen. En som kan skyte langt, en som kan stusse videre og en som kan score. Alle andre spillere er kun med for å fylle opp plasser på banen, men kunne like så godt ha løpt bort i kiosken for å kjøpe seg vaffel. Disse lagene har som regel en skrikebøtte på sidelinjen som er mer enn engasjert og på grensen til sint. Vi snakker her om spillere og lag under 14 år. Det blir spennende å se disse lagene når de kommer på stor bane og med 11 spillere. Da blir denne taktikken litt for tynn og da vil også alle de andre spillerne på laget som aldri har vært med i spillet merke at de aldri var med på moroa da de var barn.

Treningsarbeidet
Jeg undrer over hva slags øvelser disse lagene har på øktene sine. Er det langpasninger, heading og duell foran mål i mølje? Aldri samspill, teknikk og igangsetting fra keeper ut til backen? I 7’er og 5’er er det ikke lov til å skyte ballen over midten ved utspark og denne regelen burde også gjelde for 9’er. Banen er ofte like liten som på 7’er, men med 18 spillere. Å spille lange høye baller blir da helt latterlig å holde på med. Det er en skam å be spillerne sine om å spille på en slik måte, kun for å vinne kampen. Det er heller ikke snakk om Drillo-fotball, for der var det i det minste et spillemønster.

Dersom du er trener for et lag med den gamle kick’n’run stilen, ber jeg deg om å tenke litt. Hvordan skal du klare å utvikle gode spillere og dra med deg gruppa du trener langt inn i ungdomsårene? Jeg stiller meg undrende til motivasjonen for valget av spillestil, men alle skal få lov til å velge selv. Motstanderne må også lære seg å spille mot slike lag.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Baneforhold for de yngste

Baneforhold for de yngste spillerne er på ingen måte bra nok og det er på tide at det tas ansvar fra klubber, kretser og kommuner. Når spillere i alderen 6-9 år spiller 5’er fotball på en forholdsvis kort og smal bane og med store mål som er egnet for 7’er og 9’er, er det lett for at det blir håndball resultater. Dette er også synd for de som ønsker å bli keepere. Mestringen forsvinner totalt når kampene avgjøres med høye skudd som er helt utenfor keeperens rekkevidde. 

Dødlinje og målstengerFemmermål
En 5’er bane er ikke spesielt bred og heller ikke lang. Når målet som er satt på banen er ment for 7’er spill så snakker vi om en ganske kort avstand ned til hjørnet fra stolpen. Setter man en keeper på f.eks 6 år i midten av det målet vil det omtrent være umulig å redde et skudd som går inn i hjørnet. Her er det viktig at klubbene og kommunene i landet tar ansvar. Det er kommunene som ofte har driftsansvaret for anleggene og det er vel anvendte penger å investere i noen nye mål i korrekt størrelse. Hvorfor kommer ikke dette på plass? Jeg er dypt bekymret for hvordan det skal gå med rekrutteringen av unge keepere her i landet når den første erfaringen kan være å plukke ballen ut av målet en 10-15 ganger på en drøy halvtime. Om målet hadde vært i riktig størrelse ville kanskje over halvparten av skuddene blitt reddet og mestrings følelsen hadde boblet over i keeperen.

Hvem vil stå?
Det samme spørsmålet som stilles før hver kamp er: «-Hvem vil stå i mål i første omgang?»…det blir helt stille… I forrige kamp tapte kanskje laget med flere mål og alle er derfor livredde for å bli syndebukken. I tillegg spilles dagens kamp i 5’er fotball på 7’er mål. Frykten spres i gruppa da ingen rekker opp hånden. De vet at et helt vilkårlig valg snart skal gjøres. Jeg skjønner veldig godt at ingen ønsker å ta på seg keeperdrakt og hansker og man får en dårlig følelse av å sende et barn inn i målet i ren tvang. De har gledet seg til kamp, men tapt allerede før kampen har startet. Det er rett og slett trist, men keeper må man ha.

Rene 5’er anlegg
Jeg har i de siste to årene sett at det har dukket opp rene 5’er anlegg i Oslo med riktig størrelse på baner, oppmerking og korrekte mål. Dessverre er dette svært sjeldent å se, men vi får håpe at det bygges flere slike anlegg rundt om i landet. Her spilles det jevne og gode kamper der resultatene sjeldent kommer opp i tosifret for noen av lagene. Det er en ren og skjær glede å spille på slike baner og keeperlysten er formidabel.

Hva vil gjøres?
Det er flere som har spilt inn spørsmål til kretsene sine om hvorfor det settes opp 5’er kamper på baner med 7’er mål. De fleste får ingen svar på mailene sine og jeg vet at flere har fått svar om at det er klubbene selv som har ansvaret for å holde orden på baner og mål. På de fleste baner er det kommunen som styrer og har ansvaret for anleggene, slik som Bymiljøetaten i Oslo. Jeg tror mye av problemet ligger i at klubbene ikke tar opp problemet med de som har selve driftsansvaret for banene. Det er et økonomisk spørsmål om å ha nok og riktige mål på plass på banene. Et mål er dyrt i innkjøp, men burde være en selvfølge dersom man velger ulike spillformer i fotballen. Jeg tipper at det fortsatt vil være mange kamper som spilles med feil mål type i mange år fremover, til stor frustrasjon for trenere, spillere og foreldre. Det vil kanskje skje noen utskiftninger, men stort sett vil det stå ganske stille.

Kanskje noen der ute vil produsere en duk som kan festes på 7’er målene som omgjør de til 5’er størrelse? Her er det mulig å tjene store penger!

-Fotballhue-

 

Blogglisten hits

Lederstil i toppidretten

Den europeiske sesongen er vel blåst for denne gang. Nå er det vår hjemlige serie som preger hverdagen og med like stor patriotisme. Vi er vel glade alle sammen for at fotball er en helårsidrett. Gjennom hele sesongen ute i Europa og i starten av vår egen Tippeliga, har vi sett eksempler på interne stridigheter i lagene og hvordan konflikter håndteres. Det er i mange tilfeller svært merkverdige løsninger på utfordringer og det er ofte jeg tenker at lederstilen innen idretten, særlig blant trenere, burde endres.

Idrett og næringsliv
Å være en trener for et topplag handler om å være avdelingsleder med minst 20 personer under seg. Dette krever en del av deg som trener og det er også viktig å tenke på at det er voksne personer man har å forholde seg til, ikke tenåringer man skal forsøke å oppdra. Moderne ledere er lært opp til å være inkluderende og ha en god og sunn kommunikasjon med sine ansatte. Dette tror jeg mangler hos flere topptrenere i Norge og eller i Europa. Mange av disse trenerne har ingen annen erfaring enn det å ha spilt på et høyt nivå selv. Dette er ikke nødvendigvis et godt fundament for å kunne lykkes som trener og med et stort antall medspillere/kollegaer under seg som sammen skal skape resultater. Jeg synes mange trenere oppfører seg som små barn uten noen form for evne til å ta ting til seg av innspill fra andre.

Bøllete og umodne
Flere trenere på toppnivå tror at de kan herske og holde på akkurat som de ønsker. De er arrogante og gir blaffen i hva andre synes. Man kan faktisk gå så langt som å si at de er bøllete og umodne. Å ha en lederrolle er ikke noe alle klarer å mestre, uansett hva slags faglig nivå en skulle besitte. Kunnskap er ikke ensbetydende med det å klare å få ut det beste av en gruppe og det å kunne levere gode resultater over en lengre periode, slik som i en sesong.  Dersom man bare kjører på, uten å lytte til innspill underveis, vil man miste tillit som leder og gruppen gjør opprør. Det er kanskje ikke så rart at det er nærmest stolleken innen idretten, særlig fotball.

Sanksjoner og pressmiddel
Den siste uken hører vi om bråket internt i Vål’enga. I dette laget har ikke resultatene kommet i starten av sesongen og det er naturlig at det blir murring. Hva som har skjedd på møterommene på Valle er det kun et fåtall som vet noe om, men jeg reagerer på håndteringen av situasjonen. Her har vi et godt eksempel på en sanksjonsform som presser spillerne til å holde meningene sine for seg selv. Om man ber om et møte med treneren og får en utblåsning så tenker jeg at dette er sunt. Idrettsfolk drives av engasjement og er motivert for å prestere på et høyt nivå. At de en gang imellom koker over er nok helt naturlig. Når treneren eller avdelingslederen som han eller hun faktisk er, velger å bruke sin makt ved å stenge ute spilleren, har det blitt veldig tydelig hvem som er umoden. Man skal være glad, uansett hvor ubehagelig det måtte være, som leder å få krystallklare tilbakemeldinger. Om man behøver å rette seg etter kritikken eller innspillene er noe helt annet. La idrettsfolk få blåse ut imellom. Dette synes jeg trenere burde tåle dersom man ønsker en slik jobb.

Harmoni og troenFotballhue-fotball-blogg-fotballbane-strategi-trening-live-logo-favicon
Å ha en gruppe der det er harmoni og der alle har troen på prosjektet de holder på med gir resultater. Å være redd for treneren sin og å holde kjeft for å beholde plassen på laget er ikke sunt. En gruppe der alle er i form både fysisk og psykisk vil mest sannsynlig prestere bedre. En blanding av autoritet og ved å være en god mentor og flink i en til en prat er oppskriften på gull. For at fotballspillere skal prestere må de ha gode rammer, lave skuldre og troen på seg selv. Dersom man har en trener som klarer å håndtere det taktiske, fysiske og det menneskelige i en stor tropp vil denne treneren få suksess. Det er klart at spillerne må ha en god kvalitet, men troen kan flytte fjell. Sanksjoner, pressmiddel og bøllete oppførsel er starten på en sikker avskjedigelse.

Kanskje det er på tide at klubbene tar mer ansvar og krever mer av trenerne sine når det gjelder lederegenskaper? Hvorfor skal trenere være så innmari tøffe? Ta vare på spillerne og håndtere de på en bedre måte. Det er tross alt de som skal gjøre arbeidet ute på banen. Treneren er en tilrettelegger som legger føringene, men det er sjelden de har rett i alt. Noen ganger må man stikke fingeren i jorda og innse at man kun er en brikke i det store puslespillet som kalles lag. Klubben som arbeidsgiver må ha full kontroll over sine avdelingsledere. Også her føler jeg at klubbledere er altfor nervøse over å konfrontere sine trenere.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

9’er taktikk

Etter å ha publisert både 5’er og 7’er taktikk, var det naturlig å dele hvordan jeg velger å løse taktikken rundt 9’er fotball. Her har jeg testet ut ulike formasjoner, men en 4-3-1 formasjon har gitt mest suksess. Her kommer en liten forklaring for roller og lagdeler.

Keeperen
Keeperen er med i spillet og må være flink på pasninger, mottak og tilslag. Min keeper står langt ut fra målet når laget er i angrep og fungerer på den måten som sweeper. Keeperen er også forsvarets øyne og dirigerer alle foran seg, være seg markeringer eller gjennomløp. Keeperen skal ha litt is i magen og vurdere igangsetting i form av spark, kast, høyt, langt, kort osv. Keeperen må tenke fotball og være en naturlig sikring dersom forsvaret finner få pasningsmuligheter.

Forsvaret
Toeren i midten fungerer som et team på lik linje som i 7’er fotball. Hvem som presser/støter og hvem sikrer kommuniserer de underveis. Det er forøvrig en av disse i midten som setter offsidelinja. Backer skal alltid rette seg etter denne spilleren og lytte etter beskjeder om å komme seg ut, eller å falle. Backene på mitt lag skal alltid forsøke å stå høyt som en støtte til indreløperne. De er også en naturlig del av igangsettingen og slår ofte de avgjørende offensive pasningene, enten i midten, langs kant eller faktisk gjennombrudd i bakrommet. Evnen til å holde roen og komme seg raskt på plass er viktig. De må gjerne komme på overlap og da må forvaret skyve over for å dekke rommet, eller at midtbanen tar turen hjem.

Ankeret
Spilleren jeg kaller for ankeret ligger mellom forsvaret og indreløperne. Her veksler jeg ofte på med spillere som er gode på å vinne ball og å sette fart fremover, litt ut fra kampbildet. Pasnings ferdighetene og plasseringsevne er avgjørende for å kunne spille i denne rollen.

Indreløperne
Disse spillerne er kreative, raske og offensive. Her er det viktig å ha spillere med god teknikk og turbo motor. Når laget ikke har ballen ligger de kompakt og mer inn mot midten mens de skyver sidelengs, men når vi har ballen skal de søke ut mot sidene for å skape bredde. Det er viktig at disse spillerne flytter seg inn i boks når innlegg eller angrep settes opp på motsatt side.

Spissen

Jeg bruker kun en spiss på 9’er fordi det er så liten plass på banen med to. Denne spilleren vandrer ganske sentralt på banen og jakter på gjennombrudd. Spissen må også kunne vurdere om det er nødvendig å komme i mot for å møte ball. På den måten kan midtbanen bryte gjennom enklere. Skape rom ved å trekke med seg forsvaret er også smart. Spissen skal være sterk og krige ballen inn i mål i duell foran motstanderens mål.

På cornere og andre dødballer er det gøy å være kreativ. Jeg pleier å legge en spiller i bakrommet bak målet på corner for å plukke opp for lange cornere. De er det bøttevis av og mange mål kommer på denne måten.

Bruk gjerne bildet på spillermøtene dine!

9er formasjon_Fotballhue

Oppstilling for 9’er fotball slik jeg liker å ha det.

Blogglisten hits

Detaljert coaching

Å være en fotballspiller er ikke alltid enkelt. Du skal spille sammen med og mot noen og i tillegg skal du ha kontroll over deg selv. Dette er et komplisert spill med stort sett bare utfordringer i hvert eneste sekund. Den som vet hvordan ting skal gjøres er treneren. Brøling fra sidelinjen om ting man burde ha gjort, eller valg som må gjøres, er ikke enkelt å forholde seg til. Høye skuldre og frustrasjon er det eneste man for ut av en slik setting.

Human PlayStation
Trenerne er ihuga og veldig engasjerte i kampene. Spark hit, dit, støtte, cross, gjennombrudd… Det er ikke rart at ungene føler at de spiller fotball med kladder under skoene. De får i liten grad forsøke seg på å ta egne valg og dersom de gjør det kommer det noen velvalgte ord fra treneren da også. Altfor mange trenere styrer spillerne sine i detalj og glemmer det store og langsiktige bildet. De er å regne som figurer de kan styre som om de skulle ha vært i FIFA 16 på PlayStation. Det er ofte fryktelig å høre på enkelte trenere, samt å se fjesene på spillerne ute på banen. Det er klart at de må få beskjed og coaching underveis i kampen, men ikke en bruksanvisning for hvordan man skal spille en fotballkamp.

Tilpasset veiledning
I forkant av kampen kan man på enkelt vis illustrere formasjoner og andre taktiske elementer. Da vil alle spillerne forhåpentligvis forstå helheten i hva du mener er riktig Game Plan. Underveis i kampen er det få ting du som trener har mulighet til å påvirke med tilrop. Her er det mer påminnelser om plassering og sørge for at troppen er «skrudd på». Dersom du er en modig trener, lar du spillerne feile. Ja, du vil mest sannsynlig slippe inn et mål eller tre, men spillerne vil automatisk tilpasse seg etter de feilene de gjør. Helheten har du fortalt de flere ganger, men utførelsen må de finne ut av på egenhånd. Dette er nok krevende for den treneren med størst vinnerskalle.

Repetisjon virker Football_Formation_-_WM
Å fortelle spillergruppa si gjentatte ganger hvilke kjøreregler som gjelder under kamp er nødvendig. Noen spillere vil ta det til seg raskt, mens andre bruker noen uker på å forstå. Det kan også hende at enkelte spillere har godt av å spille på en plass på banen der forholdene og arbeidsoppgavene er litt enklere. Da sparer man seg for mye frustrasjon hos både trener og spiller. Det kan godt hende at denne spilleren er den med best ferdigheter teknisk, men noe lærevansker på det taktiske. Dette er ikke unormalt og bør ikke belønnes med en bøtte med kjeft. Repetere beskjedene dine til det kjedsommelige.

Prate enklere
Mange trenere har så høy kompetanse som både trener og spiller at de har tilegnet seg vanskelige terminologier innen fotball. Spillerne vil ikke skjønne et kvekk når du forklarer med faguttrykk om ditt eller datt. Det er også veldig enkelt å bruke lang tid når du skal forklare et eller annet i garderoben. Spillerne vil mest sannsynlig huske det du sa ført og sist, men det midt i som kanskje var viktigst er borte. Vis på skjerm eller tavle. Tegn og bruk enkle ord. Da vil du spare deg for det bryet det faktisk er for spillerne når du har en detaljert coaching stil. Om du har behov tar du en runde til under pausen for å friske opp hukommelsen til slitne fotballhjerner.

Øvelse: Se om du klarer å moderere deg i neste kamp. La makkeren din få lov til å evaluere deg.

Blogglisten hits

Et tema man aldri må ta opp

Det er et tema som aldri må tas opp og det er dommerne. Jeg er personlig av den tålmodige typen og tyr en sjelden gang til å rope på dommeren. Da må det ha vært gjentatte forseelser som er så innlysende gale at man er nødt for å si ifra. Noen ganger er det også slik at dommeravgjørelser får innvirkning på sluttresultatene. Dommerne er en beskyttet gruppe som ingen bør si noe til, om det ikke er skryt. Det er dette vi er lært opp til, men er det slik vi bør ha det i fremtidens fotball?

Viktig rolle med ansvar
Uten en dommer blir det rett og slett ikke avviklet en eneste kamp. Vi skal applaudere de som tar på seg denne rollen innen idretten. Det er utvilsomt en viktig rolle, men det hviler et stort ansvar når man tar på seg denne rollen. Jeg har vært vitne til gode dommere, dårlige dommer, noen som ikke burde ha vært det og andre som prøver så godt de kan. Vi er bare mennesker, så en offside eller to er noe man lett kan overse. Jeg har de siste årene pratet med noen dommere etter kampen som har innrømmet tvil og mulige feiltolkninger av situasjoner. Dette er utrolig voksent gjort og tilhører dessverre sjeldenhetene. Resultatet er klart etter kampslutt og det er lite å gjøre med tap og seier når det siste signalet har gått. Å ha et godt klima med dommeren i forkant, under og etter kampen er utrolig viktig. Da utvikler dommeren seg og det blir enklere for den sortkledde å ha den nødvendige roen til å gjøre riktige avgjørelser. Vi må ta vare på dommeren, men det er også viktig å reagere når ting ikke er greit. Det er akkurat på dette feltet at det hele blir vanskelig.

Ikke til å prate tilNikolai_Golubev
Klubbdommere dømmer barne kamper og disse gjør en utmerket jobb. Det er sjelden disse gjøre feil som resulterer i ulik utfall av kamper. Oppover i ungdoms- og seniornivå er det imidlertid mye å ta tak i. Her er kvaliteten mildt sagt sprikende. Det er helt ok å ikke være en super dommer, men å ha en evne til å ta til seg tilbakemeldinger og muligens rette seg selv litt underveis i kampen, er et minimum av krav man burde stille. Dersom man har blitt avblåst for offside som er helt feil 5 ganger må det være lov til å si ifra. Dette er direkte ødeleggende for spillet. Det samme gjelder når laget har jobbet med linja bak og setter motstanderne i offside ved å være flinke. Når det da ikke blåses for 2 meter offside, er det lov til å slå seg frustrert over pannebrasken. Ved å rope: «Dommer da???», kommer det gule kortet med en eneste gang. Fotball vekker mye engasjement og det er et komplisert spill. Å ha en kampleder som ødelegger flyten i spillet er frustrerende. «Ikke si noe til dommer’n», er noe vi hører ofte. Å ha en dialog mellom to mennesker burde være lov og ikke straffes med et kort i en eller annen farge. Om en trener eller spiller er ufin og tyr til dritt slenging bør dette straffes, men ikke en rolig beskjed om at man burde bli litt bedre til å se, eller å være nærmere situasjonene. Noen dommere står milevis unna en forseelse og tar ofte feil avgjørelser.

Krav til dommerne og antallet
Det er tusenvis av dommer i aktivitet hver dag og det er dessverre slik at også de vil variere i kvalitet, på lik linje med spillerne. Dommere nedover i divisjonene er nok de svakeste og det er her det er mest skummelt å dømme. Amatører som brøler og kamper som utvikler seg til slåsskamper er ikke et sjeldent syn. Her trenger man en flink dommer som kan ta riktige avgjørelser, men også være bestemt og lede kampen i riktig retning. Det er dessverre slik at mange av de dommerne som har lite erfaring blir satt til å dømme disse vanskelige kampene. Jeg synes ofte synd på disse dommerne når det koker på banen, benken og blant tilskuerne. Da er det fristende å lete etter et hull å gjemme seg i… Med et så stor antall dommere vi har, burde også kravet til de være høyt. På den måten sikrer man at de ikke forårsaker situasjoner som sklir ut til det lite hyggelige. Jeg ser svært få observatører eller veiledere som følger opp de voksne dommerne som dømmer seniorkamper nedover i divisjonene. Å dømme testkamper og få løpende evalueringer burde også være et krav dommerne selv skulle ha gjort krav på fra forbund og krets. Det er like viktig å drive ferdighetsutvikling blant dommerne som for spillerne. Både dommer og spillere har et like stort ansvar for at kampene blir gode opplevelser. Bør det innføres to dommere på seniornivå?

Fremtidens dommere
Det må bli slutt på at dommere er et tema man aldri må ta opp. Om vi skal utvikle gode dommere i Norge langt nedover i divisjonene må det et bedre apparat rundt de. Mye bedre oppfølging, kvalitetssikring og utvikling vil igjen føre til bedre rekruttering. Gode rutiner for tilbakemeldinger om dommere som ikke fungerer bør komme på plass og der de som mottaker av meldinger gjør noe konstruktivt med de. Å tie rundt dårlige dommere og risikere å få et gult eller rødt kort er ikke fremtidens fotball verdig. NFF burde bruke penger som klubbene spytter inn i systemet på mye bedre rutiner rundt dommerne. De mener kanskje at rutinene er gode allerede, men det synes neppe spillere og trenere nedover i divisjonene. Jeg skriver denne teksten fordi jeg mener at dommerne fortjener noe bedre enn det som er rutinene i dag. Jeg håper flere av de som løper rundt som klubbdommere tar steget opp på ungdoms- og seniornivå, men da må de bli tatt i mot og få en god oppfølging for å få lysten til å fortsette. Det er jo også viktig at formelen «flest mulig – lengst mulig» og «trygghet og mestring» fungerer for dommerne også.

Jeg tror de fleste er enige i dette, men ikke tør å nevne ordet dommer i det offentlige rom.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Mangel på å være objektiv

Sine egne barn overgår alt i hele verden. Man vil gjerne strekke seg langt for at de skal ha det så godt som mulig. Dette er det enkelt å gjøre noe med dersom man har god økonomi og lyst til å skjemme de bort. Like enkelt er det ikke når det gjelder idrett der man må prestere. Veldig mange vil nok hevde at trenere skjemmer bort sine egne barn ved å gi de fordeler. Ofte er det svært dårlig objektive vurderinger der ute, uansett idrett.

Menneskets natur
Favorisering av eget barn er en naturlig handling for oss mennesker. Vi står på hodet dag og natt for å legge ut den røde løperen foran våre arvinger. «Alle andre bør skygge banen, for her kommer vi». Det er også svært betent å ta dette opp med treneren. Den som blir konfrontert med det aller mest sårbare punktet i vår natur, nemlig stolthetsfølelsen, vil reagere med å sette alle piggene ut. Det er lett å bli spist levende i slike situasjoner. Les også innlegget mitt om det å trene sitt eget barn. Det er helt sikkert gode og pedagogiske måter å kunne ta en slik sak opp med en trener, men den kompetansen har kun et fåtall av oss. Det er ikke bare treneren som er roten til liten grad av objektivitet. Foreldre er generelt opptatt av sitt eget barn, sånn er det bare.

Hvor god er barnet, egentlig?
Det er mange der ute som kanskje har vært en god utøver. Når sitt eget barn skal starte opp sin egen idrettskarriere er det enkelt å falle i den aller største fellen, nemlig sitt eget speilbilde. Ditt barn er ikke deg og har kanskje ikke noe ønske om å være det heller. Å presses opp på idrettsplassen for å glede sin mor eller far er kun mulig i en begrenset periode av livet. Når man senere i ungdomstiden skal bli tatt ut til ulike nivåinndelte lag, vil dette føles som en tung sten som faller rett ned på tærne. Det gjør skrekkelig vondt, men man må leve med smerten i en liten periode. Kanskje litt enkel bruk av metafor? Synes det uansett passer godt som en beskrivelse. Desperat tar man kanskje kontakt med treneren fordi han eller hun helt ute å kjøre… Er de egentlig det?

Langsiktig arbeid<a href="http://blogglisten.no/blogg/fotballhue.no/"><img src="http://blogglisten.no/img/blogglisten.png" alt="Blogglisten" /></a> <img height="0" border="0" width="0" alt="hits" src="http://hits.blogsoft.org/?eid=2127" />
Når man tar på seg en trenerrolle i en klubb er det et langt prosjekt som starter. Man merker seg tidlig hvilke utøvere som skiller seg ut positivt og negativt. Man ser også hvilke foreldre som er så stolte som haner over barnet sitt og som skryter uhemmet av talentet og mulighetene som ligger der i fremtiden. Det er litt for viktig å lykkes innen idretten og man glemmer helt å ta et steg tilbake for å tenke igjennom tingene på en god og objektiv måte. Har barnet det bra? Ønsker barnet å bli SÅ god? Når selekteringen skjer i ungdomstiden blir det gjort flere evalueringer, deriblant en del ting basert på samtaler og tilbakemeldinger fra barnet selv. Her er det viktig å forholde seg rolig som forelder, noe som for enkelte er helt umulig. For treneren med sitt eget barn i startoppstillingen, som kanskje ikke burde ha vært der, er livet en dans på roser. Kanskje ikke for barnet selv, men for selvbildet til far eller mor.

Kloke og viktige valg
Mitt eget barn på 13 år opplevde for første gang å bli valgt ut til et første, andre og tredjelag før den inneværende sesong.  Han kom inn på laget i nivå to, selv om jeg har hovedansvaret som trener. Det var et tøft valg som jeg visste kom til å bli tatt svært tungt av poden. Han har innstillingen, treningsvilligheten, det taktiske, men mangler en del på det tekniske. Etter å ha vært skuffet i noen dager, tok vi en oppsummering av hva som var bra og hva som måtte øves mer på. Resultatet ble en spiller med et soleklart mål, nemlig å jobbe seg inn på det øverste nivået. Hver dag øves det med ball ute i hagen. Første touchen er ikke god nok og han hamrer ballen i veggen med full styrke for å ta den imot med både høyre og venstre ben. Å ikke favorisere barnet sitt har mye større effekt på utøveren enn å pushe de lenger opp enn på den arenaen der de kan føle mestring og måle fremgangen.

Bønn til alle med idrettsbarn
Jeg har et stort ønske for fremtiden og det er at foreldre til idrettsbarn slapper av litt. Det er ikke så veldig viktig å være på øverste nivå når man er liten. Det er gleden, motivasjonen og det langsiktige treningsarbeidet som gjelder. Riktig og tilpasset tilbud er den beste tilretteleggingen en trener og forelder kan gjøre. Det er et fåtall som kommer gjennom nåløyet og blir toppspillere. Å få et anstrengt forhold til sine foreldre ved at de blir presset er utrolig leit og er vanskelig å reparere. At foreldrene tar valgene for barnet, uansett om det er idrettsgren eller plass på banen, må ikke forekomme. Man må også tåle at andre barn er flinkere enn sitt eget. Lev med det! Mangel på å være objektiv ødelegger utrolig mye, både sosialt og med tanke på utviklingen.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Uorganisert fotball

Det er ikke alle som spiller på et lag og i en klubb. Det er heller ikke alle som har muligheten til å bli med i organisert idrett, eller har lyst. Allikevel elsker de fotball og ferdighetene er utrolig bra. Det disse barna sliter med er å få nok banetid og de blir ofte kastet vekk når det kommer et lag for å trene. Kan vi bli flinkere til å legge tilrette for de barna som har lyst til å spille, men som ikke er organisert?

Uønsket
I vinter var jeg på besøk på Ferdbanen ute på Bygdøy. Der har de montert opp et skilt der de forbyr uorganisert aktivitet. 1935226_10207784470444206_1742635489011145054_nBanen er nok privat eid, men er det moralsk riktig å politianmelde uorganisert aktivitet? Bør idrettsanlegg være fri ferdsel, spesielt når vi snakker om kunstgressbaner midt i en by? Jeg har forståelse for at gressbaner bør vernes om, men ikke en sliten kunstgressbane. Dersom uorganisert fotball er et problem for bebyggelsen rundt, bør man se seg om etter et annet sted å bo. Denne banen ligger attpåtil inntil E18 og bråket fra den overdøver barnas skriking. Jeg har sett mange eksempler på at trenere jager unger som i det hele tatt oppholder seg på innsiden av gjerdet av fotballbanen. Dette er lek og det er aktivitet, noe som bør være en folkerett dersom det er plass nok til alle utpå banen. Det gir ikke noen motivasjon til å holde seg aktiv dersom man hele tiden skal føle seg uønsket. Politianmeldelse er å dra det altfor langt. Jeg har valgt å bruke bildet fordi det henger ute offentlig og fordi klubben ikke legger skjul på sin holdning til uorganisert fotball.

Tilrettelegging
At unger vil holde på med en aktivitet er helt supert. At enkelte ikke har mulighet eller lyst til å trekke på seg en drakt skal ikke bli en straff. Her har klubbene i nabolaget et ansvar. Disse barna går også på samme skole som spillerne på laget. Rollen som en aktivitetsleder bør derfor tas på alvor. Dette har en forebyggende effekt på barna, som snart skal bli ungdommer. Dersom du ser disse igjen om 5-10 år vil de kjenne deg igjen fra fotballbanen, selv om de ikke spilte på laget ditt. Dersom du opp gjennom oppveksten har vært grei, lagt tilrette og pratet noen ord med de, vil de nok oppfatte seg som er person de kan stole på. Det kommer også godt med dersom ungdommene er ute i hardt vær. Hva skal så til? Under treningsøktene er det alltid et lite hjørne som laget ikke bruker. Bruk 4 kjegler på de og organiser smålagspill for de. Det tar deg 30 sekunder og du har kontroll på hvor de er. De legger heller ikke beslag på noen mål som dere sikkert trenger til øvelser og spill. Gleden disse barna vil føle er helt enorm. På søndag kom det noen barn for å spille fotball «midt i» oppvarmingen vår. De var 7 små og skjønte ikke hvorfor de ikke kunne spille akkurat der og på det målet. Mitt lag skulle spille på kjegle mål, så jeg flyttet heller vår bane 10 meter. Mange andre vill kanskje har bedt barna pelle seg vekk? Under hele kampen vi spilte, hadde de sitt eget spill i det ene hjørnet jeg klarte å tilrettelegge for de. Mer vanskelig er det faktisk ikke.

Oppførsel og ansvar
Det er nok ikke alle tilfeller som er like hyggelige. På sommeren er det mange eldre ungdom og voksne som tar seg tilrette på banene rundt omkring. Her er det både musikkanlegg og grillfest om hverandre. Det har vært tilfeller der de nekter å flytte på seg fordi det skal være kamp eller trening. I mange tilfeller blir det en aggressiv tone mellom trener og de uorganiserte. Mange ganger er det også slik at det oppstår situasjoner ute på banene under uorganisert spill som slett ikke er hyggelige. Slåsskamper, mobbing, ramponering og forsøpling. Dersom dette oppstår og det er mulig å ta noen på fersk gjerning kan det være på sin plass med en bortvisning fra anlegget. Alle barn og voksne har et felles ansvar for at lek og ferdsel skal foregå på en god og ansvarsfull måte. Det er ikke alltid like enkelt. Det som uansett er gjentakende er at det ofte er de organiserte som driver med forsøpling og ramponering, men når det foregår uorganisert spill. Det blir derfor en altfor enkel løsning å legge skylden over på de uorganiserte når det kommer til ødeleggelser på anleggene.

Talenter på løkka
Jeg kikker ofte på de som spiller uorganisert for å se hvordan ferdighetene er hos de. Jeg blir til stadighet overrasket over nivået enkelte av de har. Finter sitter som en kule og bevegelsene er helt fantastiske. Fysisk sett er det heller ingenting å utsette. Er det mulig å få disse barna inn i organisert idrett på noen som helst måte? Kan det være en tanke å skape en skolelags turnering, cuper for uorganiserte, eller kanskje en fotball festival for hele nabolaget? Det er ingen tvil om at det er mange talenter som går tapt her i landet fordi barna ikke har mulighet til å delta i organisert idrett. Tiltak må på plass og her må man tenke litt kreativt. Idrett i Norge har blitt en smule alvor og det er ingen plass til selve bredden innen det vi kaller breddefotball. Klubbene er avhengig av medlemmer og innbetaling av kontingenter, men det er flere organisasjoner her i landet som burde vurdere fotball som et forebyggende og sosialt tilbud, i tillegg til det andre gode arbeidet de utfører.

Det er avslutningsvis verdt å nevne at mange av verdens beste spillere startet opp med uorganisert spill. De ble til slutt oppdaget og gitt muligheter som de tok godt vare på. Finnes det slike spillere rundt på løkkene her i landet?

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Å trene sitt eget barn

Med mer enn 20 års erfaring som trener i idrettsmiljø, har jeg gjort meg opp noen betraktninger om det å være trener for sitt eget barn. Gjennom samtaler jeg har hatt med andre trenere og også i andre idretter over lengre tid, er det de samme tingene som går igjen. Å sette ord på dette er nok ikke så enkelt. Det er et sårt tema og samtidig litt ekkelt å bringe frem i lyset. Hvorfor skal det være så mange følelser knyttet til det å trene eget barn og spesielt i konkurranser og kamper? Dette gjelder ikke kun i barneidretten, men langt oppover i årsklassene.

Fordeler
Det er ikke til å legge skjul på at andre foreldre følger ekstra godt med på antall spilleminutter akkurat ditt barn får i kampene. Det er lett å måle og det er enkelt for andre å kunne sette fingeren på noe konkret. Deres eget barn vil psykisk sett som regel spille «mye» mindre enn ditt. Når man deler lagene opp i nivåer vil det også alltid være noen som tenker at ditt barn ikke fortjener plassen og at barnet helt klart har hatt fordeler av at du er trener på laget. Jeg tenker at det er naturlig at barnet til treneren henger med på laget der mor eller far er trener, av logistikk og motivasjons hensyn. Ikke alle vil være enig med deg i denne tanken, fordi det går på bekostning av andre. Ditt barn kan helt klart fortjene en plass på laget, men det kan være noen som blir sjalu. Det er dessuten ikke alltid at barnet ditt bør være på det tildelte laget, men hvordan skal man kunne følge opp barnet når han eller hun spiller på en annen bane enn den kampen du skal lede går? Det er viktig å belyse dette temaet, fordi jeg vet at tusenvis av trenere der ute sliter med tanker rundt dette.

Urettferdig straff
I redsel for hva andre vil si og ubehagelige spørsmål, er det som regel ditt barn som må starte kampen på sidelinjen. På samme måte er det kanskje ditt barn som må bytte først, for å vise alle at du ikke forskjellsbehandler. Dette er langt fra en god og rettferdig handling av ditt eget barn. Dette er rett og slett ikke greit, men hva gjør man? Jo, man velger den utveien som skaper minst plunder. Ved denne fremstillingen kan man helt klart konkludere med at det ikke er store fordeler ved å trene sitt eget barn. Holdningen blant andre er nok uansett at du tar for mange friheter i forhold til barnet ditt, selv om det er stikk motsatt. Hvorfor i all verden skal vi straffe vårt eget barn fordi vi er redde for hva de prater om på andre siden av banen?

Når barnet er blant de beste
Man skulle tro at det vil være enklere dersom barnet ditt er blant de beste på laget. Da er det jo bare å la han eller hun spille hele tiden? Så enkelt er det nok ikke. Det er veldig enkelt å slite ut sitt eget barn gjennom å spille samtlige minutter av kampene og ignorere signaler om at kreftene tar slutt. På samme måte kan det være enkelt å ignorere skader og la barnet starte med trening og kamp altfor tidlig. Du vil nok få mye færre signaler om at du lar ditt barn få fordeler ved at du er trener, men her må det faglige være 100% på plass oppe i hodet ditt. Ikke la deg styre av impulser og følelser. Bruk hue!

SUP
SUP kalles Spillerutviklings prosjektet og er i regi av Krets. Dette handler lite om utvikling, men er derimot en ren utsiling av de aller beste spillerne. Et rent uttaksystem for Kretslag. Om du ikke er god nok, er det pent «takk for i dag», etter kun en trening eller to. På disse øktene vil man kunne nominere totalt 4 spillere fra samme klubb. Det som er merkelig her er at flere av spillerne som meldes opp er barn av trenerne. Er det alltid slik at de spillerne er de klart beste? Det er få klubber som lar en objektiv part styre denne prosessen og her er jeg sikker på at mange talentfulle spillere går glipp av muligheter. Det vil være interessant å la en fagmann få lov til å kontrollere om de nominerte spillerne faktisk holder det høyeste nivået på laget. Her tar foreldretrenerne helt klart noen friheter.

Å stå to trenere på sidelinjen
En løsning på utfordringene er å alltid stå to trenere på sidelinjen. Da kan dere sammen ta avgjørelser i forhold til startoppstilling og bytter underveis i kampen. Da har dere sammen evaluert at valgene er til lagets beste og evnen til å handle objektivt blir bedre ivaretatt. Det vil nok være noe mumling her også, men trenerne kan her backe hverandre opp om de valg som er gjort. Det er ikke alltid at dette er praktisk mulig å gjennomføre, men vil være til stor nytte.

Å prate sammen
Det er også slik at det i en stor gruppe alltid vil være noen som er svært fornøyde, passe og mindre fornøyde. De som roper høyest oppleves som mest støy og de er utelukkende ute etter å snakke sitt eget barns sak. Er det så mye bedre? I min oppfatning er man akkurat like langt, men du som trener har ihvertfall noe faglig å bygge valgene dine på. Dersom man har tid og mulighet kan en samtale med spillere og foreldre være nyttig. Dialog er alltid det beste middel mot intern uro og konflikter. Spillerne har du som regel god kontroll på, men foreldrene har en innebygget beskyttelses mekanisme. Den er sannelig ikke til å spøke med, enten du er trener eller i heiagjengen. Det finnes ingen fasit rundt dette teamet, men nå har det ihvertfall blitt satt noen ord på.

-Fotballhue-

Blogglisten hits