Gode holdninger

Å trene på gode holdninger er like viktig som teknikk og skudd. Uten den egenskapen når man neppe målet om å bli proff. Trenerne har et overordnet ansvar for å få sin gruppe til å vise seg fra sin beste side.

Kroppsignaler

Har du som trener opplevd å få et barn som himler med øynene mot deg når du roper «bytte»? Det fleste har nok det, men tillater du det? Dersom vi trenere lar slike hendelser gå uten en klar tilbakemelding til spillerne, er det ikke bare vi voksne som blir umyndige, men spillere som lærer at slikt er lov. Da blir det neppe noe gøy å være trener i lengden.

Et annet godt eksempel på dårlige holdninger er når spillerne slår ut med armene og tramper i bakken når noen andre på laget får ta frispark og i sjeldne tilfeller et innkast. Fus i alt, slik som Ronaldo, er neppe med på å bygge god lagmoral. Spillerne må tåle å ikke være førstekandidat til de fleste situasjoner på banen. Får man reaksjoner fra spillerne på slikt, må det byttes, selv om det også fører til himling med øya.

Jeg har også opplevd å se dritsure spillere som nesten ikke gidder å løfte armen for å takke for kampen etter et tap. Det er jo ikke motstandernes skyld at man taper kampen, men egne prestasjoner. Å ikke ta motstanderne i hånda etter kampen, eller slenge ut en knyttneve, burde kvalifisere til å ikke få spille neste kamp. Strengt, men nødvendig!

Drittslenging

La oss kalle en spade for en spade. Drittslenging forekommer HELE TIDEN. Det er ikke alltid at vi trenere legger merke til det, men vi må tro på våre trenerkolleger på motstanderlaget om de kommer bort for å fortelle om noe som har skjedd. Å slenge stygge ting mot en med- eller motspiller er helt forbudt. Ta heller igjen med godt spill! Slik adferd burde trenerne være mye flinkere til å slå ned på. Ofte er det de beste spillerne på laget, med størst vinnerskaller, som utøver. Sett de ut resten av kampen og tap gjerne kampen. Det vil få slutt på slik oppførsel.

I noen tilfeller kan spillerne snakke trenerne imot og si ufine ting. Når dette skjer på tomannshånd kan det håndteres greit og med stor takhøyde. Dersom det skjer på treningsfeltet og i kamp, må det reageres på. Ingen skal få lov til å be treneren sin om å holde kjeft, eller å «stikke til helvete». Da er det takk og farvel for i dag. Spilleren kan på neste trening, eller ved personlig oppmøte på døra hos treneren, be om unnskyldning. Da går man videre. Om man i plenum tillater slik prat mot seg som trener, sier man implisitt at dette er greit for andre å også gjøre.

Sette seg selv foran laget

Gode holdninger som en lagspiller er viktig å prente inn fra tidlig alder. Noen spillere som hospiterer fast oppover, vil på sikt ikke se verdien i å spille sammen med jevngamle spillere. Å gi blaffen i vennene sine fordi man føler seg for god til å spille med de, kan i verste fall føre til at man blir sosialt fryst ut av klassemiljøer. Man gir venner en kald skulder. Livet dreier seg om mer enn ball. Om en spiller heller tenker at man tilfører laget sitt en dimensjon ved å delta, blir ofte de andre på laget bedre. De forsøker å hevde seg og komme på et like høyt nivå som vennen sin. På akkurat samme måte som den hospiterende spilleren har fått oppleve på eldre trinn.

Å ikke «gidde» å spille en kamp fordi man ikke «føler for det», er heller ikke greit. De fleste trenere i barneidretten opplever nok dette flere ganger hvert år. Man forplikter seg til å delta når man er med på et lag. Holdninger der spillerne kan velge selv kommer hjemmefra. Foreldre må ta seg sammen og fortelle barna sine om at det dessverre ikke finnes noe valg. Turen på tivoli, eller å plukke bær i skogen, må vente til etter kampen. Ellers vil ikke resten av vennene ha nok spillere til lag.

Noen spillere føler seg også for gode til å spille en divisjon ned. Man kan kanskje kalle det for andrelaget, men det er den samme vennegjengen man spiller med. Å sette seg selv så høyt, og de andre vennene under seg, er et grovt overtramp. Man burde elske å spille uansett motstander og medspillere. Da har man passion for spillet! Når man har mer passion for seg selv enn laget og spillet, mener jeg at man ikke har de holdningene som skal til for å lykkes senere.

Hva kan vi gjøre?
  1. Slå ned på enhver form for dårlige holdninger hos enkeltspillere med klare konsekvenser og regler.
  2. Ikke tillate spillere eller foreldre å ta egne valg til fordel for kun seg selv. Laget og klubben er sjef!
  3. Innføre møteplikt på kamper og med skriftlig begrunnelse for uteblivelse, f.eks: «Har fått feber».
  4. Hospiteringsregler der spilleren må spille på eget trinn for å få muligheten til å spille oppover i alder.
  5. Tilstedeværelse fra trenerne når det takkes for kampen.

Det er sikkert mange punkter som kunne stått listet opp her, men dette får være en sped begynnelse. Holdninger er grunnstenen for å bli god i sport og et bra menneske. Ikke la dårlige holdninger få vokse frem på laget ditt.

-Fotballhue-

Marius Sigolsen