Frontpage Article / Høye innlegg

Jævla snitcher

Å bli stemplet som en snitcher er ensbetydende med hevnaksjoner og i verste fall grov vold. Dette er et problem større enn vi voksne aner. Takk for at det finnes snitchere der ute. Slike personer er selvskrevne kapteiner på mitt lag.

Hva er en snitcher?

For de av dere som synes dette er et nytt ord og ikke helt skjønner hva det vil si. En snitcher er en person som forteller andre om noe de har sett, hørt, eller opplevd selv. Noe som omhandler andre personer. At andre får kjennskap til disse handlingene vil få en eller annen konsekvens for den som utfører de. Å sladre er det norske ordet, men som ikke brukes av dagens tenåringer.

Frykten ved å bli stemplet som snitcher

Frykten for å være en snitcher er stor. Det går kaldt nedover ryggen dersom man blir spurt om det var du som snitcha. Uansett hvor uskyldig man er, vil det bety juling eller utfrysning. Hvert minutt av dagen må man se seg over skulderen. Det kan komme et spark eller knyttneve når som helst.

Dette er noe hver eneste ungdom lever med hver dag. Det er hverdagen deres. Ordet er mye brukt og i guttemiljøer er det ikke uvanlig å finne en snitcher, bare for å kunne starte en slosskamp «med god grunn». For et jævlig liv vår ungdom må ha. Å daglig kjenne på denne følelsen.

Å bli kalt «JÆVLA SNITCHER» oppleves brutalt. Alle snur seg mot deg. I like stor frykt deltar andre i harseleringen fordi de vil ta parti med de tøffe. De ønsker ikke å bli utsatt for hevnaksjoner på lik linje med snitcheren. En feig holdning, men fullt ut forståelig.

Å komme seg unna

Det er ingen tvil om at det er de som gir beskjed videre som er de store heltene. Dersom en person føler det som helt nødvendig å informere en voksen om noe, har det gått for langt. Da har det skjedd noe alvorlig som må frem i dagens lys.

Enkelte ungdom tror at de kan holde på akkurat som de vil og helt uten konsekvenser. Det beror på at folk rundt seg holder kjeft. Det finnes eksempler på ungdom som blir banket opp, plaget og mobbet, men som ikke tør å si ifra. Om du snitcher er trusselen at du vil dø. Dersom noen over tid har blitt plaget, både fysisk og psykisk, vil det være grunn til å tro at gjerningspersonene mener alvor.

Ungdomsmiljøene har blitt hardere de siste tiårene. Foreldregenerasjonen har ikke klart å holde følge med utviklingen. Dette er ikke noe nytt. Våre foreldre ante vel heller ikke hva som foregikk da vi var ungdom. Det er uansett livsfarlige holdninger dersom vi som foreldre sammenligner oss selv med hvordan våre barn har det. Vi vet ikke en dritt!

I ungdomsmiljøene i dag er det helt vanlig å se narkotika, et våpen og kjenne noen som er i kontakt med slikt. De som er i slike miljøer kan veldig ofte være et mønsterbarn på hjemmebane. Utenfor hjemmet er livet annerledes og adferden mindre god.

Å snitche om personer som du vet har dårlig moral og vaner, er helt uaktuelt. Disse får fortsette sin vei inn i langt farligere miljøer. Det starter med småting i skolegården og på fritiden. Uten konsekvenser, og med hundre munner som holder tyst, er man utenfor fare for å bli tatt. Man kommer seg unna hver eneste gang ved å si «det var ikke meg», eller «det er ikke bare meg». I neste øyeblikk flirer man vel vitende om at man klarte å sno seg unna.

Hvordan påvirker dette idretten?

De samme ungdommene møter vi trenere på kveldstid. Vi vet ikke en tøddel om hva de bærer med seg på vei til treningsfeltet. Hvem er snitcheren og hvem er livredd? Utfra adferden på trening er det lite vi vet. Det kan være den mest stille personen i gruppa, den som ler usikkert, den som oppfører seg dårlig, eller de som ikke kom på trening.

I spill og i vannpausene blir man kanskje konfrontert med ord, trusler og handlinger. På veien til og fra treningene vil det føles tungt for de det gjelder. I dueller på banen vil det være den livredde som trekker seg, selv om personen er på et helt annet ferdighetsnivå. Det handler om å unngå situasjoner som kan gjøre det verre.

Å ikke ville gå på trening, uten at man er syk eller skadet, bør få alarmen til å ringe hos alle foreldre. Med meget stor sannsynlighet er det noe som ligger bak. Du som forelder vil heller ikke få vite hva som ligger til grunn. Konsekvensen ved å fortelle hjemme er like stor, fordi vi som foreldre tar tak. Vi finner oss ikke i at våre barn skal slite med vonde følelser og trusler fra andre på samme alder.

Trenerne har sjelden noen verktøy så lenge man ikke vet noe. På under to timer er det ikke så mye man får ut av gruppa eller tiden, annet enn å rope og flytte kjegler. Med mer åpenhet ville man kunne bidra positivt. Slik vil det også være for en lærer, som attpåtil ser ungdommen desidert flest timer i døgnet.

Konsekvensen av å være redd er at man slutter å ta del i aktiviteter der man treffer andre på samme alder.

Mine selvskrevne kapteiner

Vi som samfunn må verne om de som våger å stå opp for urett. Alle som vet at et problem ikke løses ved å tie. De som kan redde en annen ved å gjøre det farlige, som å snitche. Det er disse personene som er hel ved og som virkelig har de riktige menneskelige evnene.

Det er ikke snitcherne som skal være redde. Det er personene som gjør gale ting som skal legge seg på kvelden overnervøse. Det skal aldri lønne seg å være tøff i trynet og true andre til taushet! Det er et tegn på svakhet.

Trenere kan kanskje gi kapteinsbindet til de i gruppa som er mest tydelig og som tegner seg som en leder. Kanskje man har gitt dette på feil grunnlag og av ren uvitenhet? Kanskje det er helt andre typer som burde få det? Det spiller ingen rolle om du har en kaptein som er litt mer stille. Da har du kanskje den spilleren på banen med kapteinsbindet, som alle stoler på og ikke er redde for. Jeg tror det er en god løsning.

Bekymret for utviklingen i samfunnet

Vel vitende om hvordan ungdom fungerer, etter å ha jobbet i ulike ungdomsmiljøer i mange år, ser jeg en utvikling jeg ikke liker. Flere har holdninger som viser total mangel på empati og moral. Grenser som ikke eksisterer. Regler som ikke gjelder for de. Jeg så ikke så mye av dette, men noe, da jeg jobbet med ungdom tidlig i 20 årene. Nå er alt så mye mer ekstremt.

Sosiale medier er ikke en folkerett å ha. Det er en stor misforståelse. Man lærer ikke moral og empati ved å feile på Snap eller Insta, eller i et forum. Det er ikke ved sjikane av andre at du skal skjønne at du har driti deg ut. Dette må man vite før man tar alle appene i bruk. På sosiale medier skjer det mye ekkelt og skummel blant ungdom. Er du sikker på at ditt barn fremsnakker andre og ellers sørger for god stemning?

Rykter sprer seg som ild i tørt gress. Snitching er et ord som brukes veldig ofte inne på Snap og ellers også i andre kommunikasjonsformer. Trusler kommer enten direkte, eller i en gruppe der andre kan lese, eller anonymt, bare for å skape en situasjon som kan eskalere. Om en ungdom skal kjenne at hjertet hopper over tre slag hver gang telefonen durer, er det utrolig leit.

Ta ansvar for at alt av sosiale medier overvåkes for ungdom i tidlig tenårene. Krev full åpenhet! Konsekvensen av å nekte dette er at man ikke er voksen nok til å stå for innholdet man har postet ut på sosiale medier. Fortjener man da å eie en telefon?

Jeg er bekymret for utviklingen i samfunnet vårt og at det stadig blir hardere å være ungdom. Grovere trusler og kriminelle handlinger, i stadig yngre alder. Det nytter ikke å gjemme seg bort og tro at ens eget barn er ok. Her må vi som foreldre ta tak og plukke bitene fra hverandre.

Jeg er dessuten bekymret for stresset i kroppene til alle unge mennesker. De må hele tiden følge med og passe seg for sosiale medier. Å holde seg inne med de som er tøffest og sterkest for å unngå konfrontasjoner. I tillegg har de naturligvis et press hjemme om å prestere på skolen og å gjøre plikter hjemme. Hvor mye tåler en kropp med lite erfaringer i livet?

Jeg vet mye om dette med farlig stress, etter å ha gått på veggen hele tre ganger i livet. Senest på tampen av 2019. Den følelsen og erfaringen ønsker jeg ikke at en tenåring skal få oppleve, men den sitter nok allerede i mange. Angstanfall, vondt overalt, dårlig søvn og humørsvingninger er klare tegn på at den mentale helsen ikke er der den bør være. Vær på vakt og se etter signaler hos din tenåring.

Vær tydelig!

Som forelder eller trener, ber jeg deg om å være tydelig. Vis nulltoleranse om du ser noen bli plaget, mobbet, eller at det sies ting som er langt over streken. Vi har et felles ansvar for at generasjonen som vokser opp skal ha trygge og gode rammer. De skal kunne håndtere situasjoner som oppstår og løse konflikter, men ikke føle på trusler og angst.

Det er helt nødvendig at de voksne i samfunnet prater sammen og at vi stoler på hverandre. En tenåring er en mester i å få sympati hjemme. Realiteten kan være en helt annen. Det er alltid en grunn til at en annen forelder slår på tråden eller kommer på et besøk. Da bør man lytte!

I idrettsmiljøet må vi verne om de som ønsker å delta. De som er der for å skape ubehag for andre, skal få sjansen til å forbedre adferd, men må etterhvert ta konsekvensen av gjentakende dårlige handlinger. Da må man sitte og se på at andre trener og ikke få ta del i fellesskapet. Dette høres veldig strengt ut, men det blir til slutt det eneste logiske dersom ingenting hjelper.

Vi gir de som snitcher stor honnør for å ta ansvar!

Vi gir de som truer og plager andre et direkte rødt kort!

Marius Sigolsen, Fotballhue