Innlegg

Garderobekultur må bygges fra tidlig alder

Mange hevder at de driver med idrett på grunn av det sosiale. Allikevel er garderoben et sted der man forsøker å oppholde seg så lite som mulig. Å bygge et lag handler om å bygge relasjoner mellom spillerne. Finnes det et bedre sted å benytte seg av enn garderoben?

Bedre før

Jeg vet at jeg høres gammel ut når jeg sier at alt var bedre før. I min verden var det mye bedre da jeg var tenåring og videre oppover i voksen alder. Man tok med seg gode vaner fra barne- og ungdomsalder når det gjelder det sosiale før og etter aktivitet. I dag er jeg aktiv som trener i et ganske stort idrettslag i Oslo. Der ser jeg at garderobene ofte står ubrukt.

Oppmøte rett på banen er en uting med mindre det ikke finnes en garderobe. Dette skjer oftest i barnealderen av praktiske årsaker. For barn under 10 år er ofte kampene tidlig på ettermiddagen og foreldrene kommer løpende med barna hengende i armen, rett fra middagsbordet. Fra de er 12-13 år, bør man samle troppen i garderoben og med god tid før aktiviteten starter. Spesielt på hjemmebane.

Mine beste minner fra håndball og fotball kommer fra garderobemiljøet. Her var det alltid mye artig som skjedde. Gode historier, en sur sokk som farer gjennom lufta, rampestreker, men like viktig er taktikkmøte og pauseprat. Man ble sammensveiset. Jeg påstår også at man brydde seg mer om de andre på laget, som en konsekvens av garderobekulturen.

Sitter til lyset går

Det har vært mange artige episoder fra garderoben. Ikke alle man trenger å dra frem, men jeg sitter og humrer litt for meg selv når jeg skriver dette. Etter fotballkamper og treninger kunne man sitte så lenge man ville. Der hadde ofte en spiller på laget nøkkelen. I håndballen var det litt verre. Der var det strenge tilsynsvakter som var klare for å komme seg hjem. Når lyset ble slått av var det på tide å tørke seg og komme seg avgårde, ofte fulgt ut av hallen av en sur vakt. Unnskyld til alle vi har plaget med vårt evinnelige sommel.

I nyere tid har jeg vært så heldig å få trene en herlig gjeng med senior spillere. Det var veldig viktig for meg å ha god tid etter treninger og kamper, slik at dette var synlig for spillerne. Resultatet av det, over tid, var at flere og flere ble sittende og dermed med på å bygge garderobekulturen. Gode samtaler om løst og fast. Etterhvert kom det et kjøleskap med kald drikke. Det dukket opp tradisjoner, som for eksempel bestemannspremier. Slikt kommer ikke på plass før man slapper av og koser seg mer i garderoben. Det er gjengens store kveld og den må man ta vare på.

En viktig beskjed til alle som er tilsynsvakter og går hvileløst med nøkkelknippet ute på landets idrettsarenaer. Hent en kopp kaffe og la garderobekulturen bygges. Jeg er helt sikker på at alle låseansvarlige er hjertelig velkommen inn i en garderobe der garderobekulturen er godt utviklet.

Den nye generasjonen

Hvert år får jeg besøk av kommunen som skal utføre legionella spyling av alle dusjer. Jeg pleier å tulle med rørleggeren som utfører dette ved å si at han må passe seg for edderkoppene inne i dusjhodene. Ikke mange dråper vann kommer årlig ut av dusjhodene. Kun noen få seniorlag dusjer etter kamp før de setter seg i bilen og på bussen hjem. Rørleggeren tenker hver gang at jeg er en tulling, til min store glede.

Jeg mener ikke at det burde være dusjtvang etter treninger og kamp. Det er uansett et viktig element i garderobekulturen at folk tar med seg skift. Da må man ta på seg utstyr i forkant og skifte i etterkant. På den tiden får man møtt og snakket med de andre på laget på en helt annen måte.

Den nye generasjonen med idrettsutøvere ønsker å være skjermet fra andre mennesker. Dette er satt på spissen med vilje. Det er jo ikke nødvendigvis slik, men man kan saktens begynne å lure. Ikke kan de dusje sammen med andre. Ikke vil de stå i underbuksa når de tar på seg shorts. Komfortsonen er så snever at man skjermer seg til det ekstreme. Jeg ser at unge mennesker velger toalettet fremfor garderoben. Dette er selvsagt en del av et større psykologisk bilde.

Unge mennesker i dag opplever kroppspress og har noen idealer som ikke er realistisk. Dette skapes utvilsomt av sosiale medier. De har en oppfattelse av hvordan man bør se ut, tatt rett fra Instagram kontoen til en topptrent person, som i tillegg har sort belte i Photoshop. Ikke rart at mange frykter garderoben. Jeg kunne ønske at flere gav litt f****.

Hvordan bygger man så garderobekultur?

Som nevnt tidligere sliter vi med en del nye problemstillinger nå enn vi gjorde for noen tiår siden. Vi får kanskje aldri tilbake dusjingen og den avslappa stemningen. Jeg synes kanskje at man burde slå en strek over akkurat den biten og kalle det for uoppnåelig. Ihvertfall for en stund. Det er bedre å tenke litt annerledes for å bygge garderobekulturen.

Vi som ledere i idretten har et kreativt ansvar for å samle gruppene våre. Spillermøter bør legges til garderoben, istedenfor en komfortabel kafeteria på et godt og varmt klubbhus. Teambuilding kan fint gjøres i garderoben. Lag en Kahoot, eller annen type konkurranse, for å få opp stemningen. På den måten blir garderoben, over tid, til en festning der laget samles og har det gøy. Et slags fristed der man smiler og ler.

På hjemmebane er det enkelt å gjøre noe ekstra for laget. Samle inn alle drakter på siste trening før kamp. Ikke si noe til spillerne om årsaken. Når de ankommer garderoben vil de møte en garderobe der alle drakter henger på en kleshenger, gjerne med noe annet snacks på hver plass. Et superenkelt grep som gir mye glede. Hva kreves? At du gidder å ta jobben.

Et annet enkelt grep du kan innføre er å tegne opp treningsøkta på tavla i garderoben. Du kan også, for de eldre lagene, ha laget klart og sette dette opp med brikker og navnene på de som skal starte kampen. Om du ikke har en tavle, bruk printeren på jobben og teip opp på veggen. Spillerne vil da glede seg til å ankomme garderoben og se hva som skjer på trening. Perfekt forberedelse før økta.

Det er mange kreative ting du kan gjøre for å skape stemning og for å bygge garderobekultur. Alle tiltak er gode. Det trenger ikke å være noe nytt og revolusjonerende hver uke, men små drypp gjennom året kan skape stor begeistring. Det handler bare om å gidde å bruke 10 minutter ekstra.

Garderobekultur må bygges fra tidlig alder. Om man drøyer med dette, vil arbeidet med å etablere det bli vanskelig.

Marius Sigolsen

Fotballhue.no

La barna være i fred på banen

Barn må få lov til å utøve idretten sin uten påvirkning fra hjemmet. Antall voksenpersoner som skal mene noe om prestasjoner, valg og innsats, er ikke til barnas beste. Noen ganger må man også kutte treningsmengden. Man skal alltid ligge på plussiden når det gjelder både lyst og spilleglede.

Spill med glede

Det viktigste innen idrett er å ha det gøy. Alle eksperter er enige om at det gir best utgangspunkt for videre utvikling. Uten gleden ved idretten vil lysten til å lære stupe i fritt fall. De aller fleste trenere er flinke til å sette krav til spillerne, men det er ved få unntak noen som får en bøtte med kjeft dersom valg eller utførelse ikke ble optimalt. En spiller som på eget initiativ får lov til å velge, som også synes det er gøy, vil mest sannsynlig utvikle evnen til å gjøre det rette i kampsituasjoner.

Uten gleden over å spille kamp, vil spilleren føle seg forpliktet til å gjøre som de voksne sier. Vil man få særlig glede av å hele tiden gjøre som andre sier og forventer? Man vil jo skape noe selv. Å strekke hendene i været og juble over å ha driblet en spiller og satt den i mål på fotballbanen. Det må jo være en herlig følelse. Å forsøke å drible en spiller, men å mislykkes med det og få en bøtte med kjeft av treneren, eller se mor eller far himle med øynene, dreper all glede med idretten og er den sikre vei til å til slutt velge noe annet å holde på med.

Spillegleden mener jeg kommer av en indre drive til å forsøke, feile, prøve og til slutt lykkes, på vegne av seg selv. Man er ikke der for at foreldre eller trener skal være fornøyde. Innenfor lagets rammer og kampplan finnes det massevis av rom for egne valg. Kreative løsninger. I tillegg hundre bomskudd. Så gøy det er når man lykkes med det.

Mange trenere samtidig

For barn er det sitt eget hode man hele tiden forsøker å jobbe med. Når du i tillegg skal forsøke å få inn trenerens instruksjoner, mor eller fars kommandoer, eller medspillernes ønske om hvor ballen skal, kan man lett gå i en mental sperre. Dette resulterer til slutt i at det ikke vil bli gjort et eneste valg ute på banen. Det blir altfor mye å forholde seg til og et relativt enkelt valg blir svært vanskelig.

Med mange instruksjoner fra flere personer vil også spilleren bli utrolig treg. Man kvier seg for å ta valget magefølelsen sier. Spilleren holder for lenge på ballen, pasningen kommer aldri i ren vegring for å ta en beslutning og laget mister til slutt ballen. Negative tanker øser på i hjernen, treneren roper, foreldre roper og de andre på laget slår oppgitt ut med armene.

Om du som voksen hadde tre sjefer å forholde deg til, som hver gav deg beskjed om å utføre den samme jobben på tre forskjellige måter. Ville du ha gitt blaffen i alle sammen, tatt en egen vri på det og kanskje mislykkes totalt? Jeg tror du hadde brukt noen dager på å tenke over situasjonen og vegret deg for å starte opp oppgaven eller prosjektet. Om du hadde mislyktes med prosjektet hadde alle tre sjefene kalt deg inn på teppet. Du ville blitt ansvarlig for tapet av en viktig kontrakt og laget ditt ville ha blitt skadelidende fordi du surra det til. Kanskje du hadde måttet pakke sakene dine og forlate jobben?

En lignende kamp pågår i hodene til barna våre når flere voksne og medspillerne roper og instruerer. La barna være i fred. La de spille og forsøk å holde munn før, under og etter kampen, dersom du ikke er treneren. Frustrasjonen bygger seg sakte opp og til slutt sprekker det.

En sjef og en plan

En trener møter barna flere ganger i uken. De trener, prater sammen om idretten, jobber med felles og individuelle mål. På trening får de lov til å ta feil valg, plassere seg galt, drible en for mye, slå en løs pasning etc. Ved å feile vil de lære. Kanskje de gjør den samme feilen ti ganger før det endelig faller på plass. Treneren er tålmodig og lar spillerne få lov til å mislykkes, uten å påpeke annet enn små justeringer som vil hjelpe de til å få det til. Aldri en bøtte med kjeft som kan gi de dårlig selvtillit og vegring mot å prøve på nytt.

Det minst lure man kan gjøre mot barnet sitt er å påta seg rollen som en trener, når man kun er forelder. Å tro at man utgjør en positiv forskjell er å lure seg selv, men det er med på å bygge usikkerhet hos barnet. Det blir for mange beskjeder og for mange å gjøre glad. Ivrige foreldre må derfor holde seg unna, eller bli en del av trenerteamet. Tilrop og coaching fra foreldre fører i de fleste tilfeller til frustrasjon.

En annen viktig ting for foreldre å tenke på er kampanalysen i bilen på vei fra kamp eller trening. Glem den praten! Barna har for lengst logget av, sagt takk for i dag og har tankene sine rettet mot spillkonsoller og kveldsmaten. Du sitter bare å babler for deg selv, full av adrenalin.

Det er viktig at barna har en sjef og en plan. Forelderen skal være fan av spillerne og lagets plan. Om man ikke er det, aldri si det høyt foran barna. Sett deg heller ned med treneren og forklar hva du tenker på en konstruktiv måte. Vær også klar for at det du mener kanskje ikke helt passer med trenernes plan.

Mange tilbud for barn

I idretts hverdagen er det så utrolig mange ting man kan være med på. Laget sitt, skole-lag, ekstratrening, akademier, camper av ulike slag. Dersom barnet bobler over av lyst til å bli med på dette så synes jeg at de skal få lov. Det er kun deres egen glede og lyst som setter begrensingen. Som foreldre skal man uansett ha i bakhodet en rekke ting.

Å ha flere trenere som coacher og vektlegger forskjellige ting kan påvirke barna. Det vil ikke alltid være slik at de da får enda mer læring og gjør det enda bedre. Det kan påvirke barnas evne til å forstå spillet og gi de mindre selvtillit til å forsøke på ting i situasjoner i kampen.

«Han sier det, hun sier det og foreldrene sier det«… Dette kan være frustrerende for mange barn.

Kanskje man bør erstatte ekstratreningen med en annen morsom idrett?

Treningsmengde og belastning

En annen viktig ting man skal tenke på er trenings belastningen. Selv om man tror at barna bare har godt av trening og at mye er bra, er det en del farer som lurer. Barn vokser forskjellig og plutselig er man i en intens vekstfase. Å ikke vite når man skal kutte treningsmengden kan sende barna ut i en periode med mye vondt. Ofte merker man det i ved at barna klager over smerter i hofte, knær, legger og ankler. Noen får også vondt i ryggen. Kanskje man skal prioritere lagets treninger i en periode og ta pause fra tilleggs aktivitetene? Det er uansett for en periode inntil kroppen er i sync.

I de større klubbene ute i Europa har man begynt å ta vekstfasen på alvor. Mange måler og veier de unge spillerne, slik at de raskt kan kutte treningsmengden når de ser store utslag på testene. På denne måten unngår de fleste tilfeller av f.eks schlatters problemer og kan raskere komme tilbake til høyere treningsdose.

La barna få lov til å si ifra når det er plagsomt på trening i forhold til smerter, ta noen hviledager eller uker, kutt ned mengden. Ikke push de ut på feltet fordi man mener at smerte er noe man må tåle for å bli stjerne. Man risikerer kun å ta fra de idrettsgleden. Idrett er ikke en jobb når man er tenåring. Man kan ta fri når man har behov og når kroppen sier ifra. Er man frisk og rask må man på trening!

Avslutningsvis:

La barna få være i fred på banen. La de få kose seg, spille fordi de selv ønsker det, sørg for at det hele tiden er gøy! Noe mer enn det kan vi ikke gjøre for de. Hvem som holder ut til de blir voksne vet vi ikke. Ikke lev proffdrømmen ut gjennom å pushe barna hardere og hardere. Å sette knallharde krav, enten du er trener eller foreldre, gir de en negativ tilnærming til idretten. Å sette læringsmål er nok en smartere måte foreldre kan påvirke utviklingen, men sørg for at dette samsvarer med det laget jobber med og at treneren er med på samme planen. Hold det enkelt, men tren med god kvalitet!

-Fotballhue-
Blogglisten hits

De voksne ødelegger idrettsgleden

I barneidrett er det et alarmerende behov for tilsyn av nivåtilpasset aktivitet. Nå er det opp til hver enkelt trener å plukke ut de spillerne som skal delta i kamper på ulike ferdighetsnivåer. Barna får derfor et helt feil inntrykk av hvor gode eller dårlige de egentlig er. Ofte på grunn av trenernes ønske om å vinne. Det er disse voksne som ødelegger idrettsgleden.

Nivåinndeling

De ulike forbundene har lagt opp til gode rammer gjennom å tilby påmelding på ulike ferdighetsnivåer. På denne måten skal alle barn kunne konkurrere under like vilkår og på samme nivå som seg selv. I utgangspunktet er denne modellen den optimale løsningen. Når de er klare for det vil de ta et steg opp.

Det som blir helt feil er at forbundene ber innstendig om at klubber og trenere overholder disse satte rammene selv. Når påmeldingen er gjort er det ikke lenger noen andre enn trenerne selv som bestemmer hvilke spillere som er med på kamp. Jeg vil gå så langt som å kalle mange trenere for juksemakere.

Nivåinndelingen er med på å skape trygghet, mestring og idrettsglede. Samtidig får barne akkurat passe utfordring utfra eget ferdighetsnivå. Når gruppa på lavest nivå møter et lag der treneren har med seg en eller to spillere fra nivå 1 eller 2, går det riktig ille. Da ser man resultater som 20-0 veldig enkelt. Attpåtil får spillerne på høyt ferdighetsnivå mer spilletid enn de 4 andre som står på sidelinja. Treneren står veldig ofte med en meget god selvfølelse over at laget «gruser» motstanderne. Tro meg! Dette skjer hver eneste uke i veldig mange idretter.

Nivåinndeling er der for en grunn, men det er kanskje for mye å be om at voksne mennesker føyer seg?

Rullering av spillere

En ofte begrunnelse for at trenere har med seg spillere med et veldig høyt ferdighetsnivå er såkalt rullering av spillere. Grunnen til at denne varianten velges er jeg mildt sagt i tvil om. Er det fordi de på nivå 2 skal hospitere på nivå 1 og at det derfor må to spillere ned på nivået under? Da blir det katastrofale følger for motstanderne og nedsatt idrettsglede.

Rullering av spillere kan godt skje på samme ferdighetsnivå. Da blir flere spillere på trinnet kjent med hverandre og det samme gjelder for foreldrene.

Dersom man har en stor gruppe og er så heldig og kunne stille lag i flere nivåer, må man være en ansvarsfull trener. Å rullere mellom alle nivåer slik at alle får prøve seg blir helt feil. Det gir heller liten grad av utvikling for en spiller å hamre inn 10 mål i en kamp. Kanskje man heller skremmer en ung keeper i å ville satse på denne plassen på banen? Da har man som trener hatt en veldig dårlig dag på jobb. Seiersrusen burde heller erstattes med skam.

Glem dette store excel arket ditt med 100 navn. Bruk hue!

Flest mulig lengst mulig

Jeg har ofte møtt på lag som med vilje har meldt seg på feil nivå for å kunne vinne alle kampene i serien. Ved konfrontasjon etter et sjukt tap har jeg flere ganger opplevd å få en forklaring om at treneren fryktet at mange ville slutte. Derfor meldte de seg på et nivå under sånn at alle hadde det gøy. Dette er et overtramp hva gjelder etikk og moral innenfor idrett.

Du vil ikke få spillerne til å fortsette på laget ved å vinne med mange mål i hver kamp. Det som skjer er følgende:

  • Det blir for lett og spillerne vil søke mer motstand andre steder i en annen klubb.
  • Spillerne har vunnet nok kamper og vil kanskje forsøke en annen idrett.
  • Spillerne tror at man ikke trenger å ta i under trening og kamp.
  • Oppe i hodet tror de at de er best i byen.
  • Laget vil rakne fullstendig.

For å få med deg flest mulig mest mulig må du derfor sørge for at barna før akkurat passe utfordring. Like mange tap som seire og helst med så få mål som mulig i differanse pr. kamp.

Barnas feilvurdering av egne ferdigheter

Som nevnt tidligere vil barna fort tenke at de er så gode ettersom de vinner hele tiden. De har ikke møtt egnet motstand og kan ikke selv tenke objektivt om seg selv. Det er vår jobb som trenere å vurdere hvor spillerne befinner seg i forhold til ferdigheter. Dette kan de ikke, og heller ikke deres foreldre, tenke noe særlig om. De er prisgitt en trener som fører de opp på det laget de hører hjemme og på riktig nivå.

På den helt andre skalaen er spillerne som synes det er moro å holde på med idrett, men som ikke er så ivrige. Når de møter tøff motstand og spillere som er med på feil nivå, vil de tro at de er så dårlige at det ikke er noe morsomt. Da er det dessverre slik at det er de voksne som har ødelagt dette barnets idrettsglede. Disse barna slutter. Kan du som trener leve med dette? Er det kun ditt eget lag som er verdt litt tankekraft?

Begge lags trenere har ansvar for at kampene blir jevne og gode. Noe annet er tull og burde kvalifisere til gult kort! Det er klart at man vil møte et lag der alle er på lavt nivå, men i disse kampene kan man øve på ulike deler av spillet.

For et par år siden så jeg er fotballag som før kampen hadde bestemt seg for å vinne 20-0. De hadde med spillere fra øverste nivå bare for å knuse de som lå nederst på tabellen. Moralsk helt forkastelig! I denne kampen fikk ikke de som tilhørte nivået spille, fordi treneren og de «gode» hadde satt seg mål om å vinne 20-0. Jeg håper at de fikk seg et braktap i neste serierunde på sitt eget nivå. Så gode var de ikke, men de trodde det selv.

Et evigvarende problem

Jeg tror dessverre at dette problemet ikke vil løses. Så lenge det er opp til foreldretrenere, kanskje uten trenerutdanning, vil vurderingene bli helt feil. Mange trenere er ikke skikket til å lede et lag. De ønsker å vinne kampene og setter utviklingen til spillerne i andre rekke. Det er mulig de får seg en god uke etter å ha startet mandagen med seriekamp og brakseier.

En løsning kan være at ansvaret for å melde inn lag som ikke retter seg etter reglene faller på dommerne. Sammen med dommerkortet kan det være et felt der man noterer seg både lag og enkeltspillere som ikke bør delta på et bestemt nivå. Det høres strengt ut, men vil være et godt virkemiddel. Da vil trenere tenke mer nøye gjennom den troppen de tar med seg på kamp.

Forbund og kretser bør også ha observatører i haller og på baner der de ikke bare ser på dommernes innsats, men foretar seg en helhetsvurdering om kampen, trenerne og nivået. Observatørene må komme i sivilt og skrive rapport i etterkant. Ikke konfrontere noen trenere eller dommere der og da. Ut av kontorene og ut på kamp!

Rettferdighet og gøy

Vi voksne må sørge for at barna før det tilbudet de ønsker og der det er naturlig at de spiller. På lang sikt er det dette de vil synes er gøy. Det er ikke gøy å vinne med mange mål hver kamp. Det er ihvertfall ikke gøy å tape med mange mål i hver kamp.

Gjennom å dele opp gruppene i nivåtilpasset lag oppnår man det barn holder aller sterkest, nemlig rettferdighet. Når noe ikke er rettferdig vil barn bli lei seg. Da vil man ihvertfall ikke synes at idrett er gøy. Her er det vårt ansvar som voksne å bidra så godt vi kan.

Det er klart at noen lag taper alle kampene sine, men disse lagene består kanskje av spillere som synes det er helt ok å tape. De har det fint sammen uansett. Når du som trener møter et slikt lag skal du ikke sette innpå dine tre beste spillere i deres aller beste posisjoner. Her har du en god mulighet for å gi de nye utfordringer. Da blir det en mye bedre opplevelse for alle på banen.

Klarer du som trener å få økt idrettsgleden til alle på laget ditt har du vært utrolig flink! Det er absolutt mulig bare du bruker hue!

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Hvordan skal vi klare å ta vare på alle?

Vi er heldige her i Norge. De aller fleste barn er innom en eller annen form for aktivitet gjennom sitt lokale idrettslag. Tilbudet er variert og godt. Allikevel opplever vi at enkelte utøvere blir skviset ut av ulike årsaker. Hvordan skal vi som idrettsnasjon klare å ta vare på alle?

Idrett til folket

Uansett hvor du bor i landet, er det mulig å holde på med organisert idrett av en eller annen form. Det er alltid mulighet for å melde seg på i en konkurranse som lag eller individuell utøver. Den verdien som dette gir skal vi være veldig glade for at vi har i livene våre. Det skaper lokalt engasjement, godt miljø og friske mennesker, rent fysisk.

Å kunne ta del i et idrettslag er dessverre ikke en folkerett. Det er kostbart å drive en klubb og inntekter må komme fra et sted. Det kalles kontingenter. Uten den stopper det gode tiltaket i idrettslaget som en aktivitetsleder for alle i nærmiljøet. De forskjellige idrettslagene har noe ulik oppfatning av sin rolle i lokalsamfunnet og har høye forventninger i forhold til resultater og i forhold til medlemmenes evner og engasjement. Når kostnadene ved å drive hard satsing kommer opp i svimlende summer, har man en av de største årsakene til frafall i idretten. Det blir for dyrt å sende ungene sine på trening!

Det burde ha vært en regel på at man kun kan drive et idrettslag dersom man har et tydelig tilbud til bredden. På den måten kan man ta vare på alle ungene i nærmiljøet og sikre de et tilbud. Det vil helt klart koste noe, men idrett kan drives på et minimalt økonomisk grunnlag dersom man ønsker.

Det fordyrende mellomleddet

Innen alle idretter finnes Norges Idrettsforbund, særforbund og ulike kretser. En skulle tro at disse instansene jobbet for klubber, utøverne og mangfold. Dette står det helt sikkert mye fint om, som er felt ned i vedtekter og visjoner og som er «klubbet» som godkjent av et årsmøte med lite oppmøte.

Den virkeligheten som de fleste idrettsklubber, uansett gren, merker mest av når det gjelder nærvær av forbund og kretser kan summeres opp som ordet «gebyr». En stor del av inntektene som klubben drar inn ved å fakturere ut kontingenter går til å betale for deltakelse. Det hele er ganske logisk dersom man vil være med på fellesskapet.

Flere ledere som jeg selv har pratet med kvier seg for å skape et bredere tilbud der de forsøker å holde på utøvere som er i ferd med å slutte. Et tilbud til kompisgjengen som ønsker å spille på lag sammen i en klubb blir avslått av ren redsel fra styrene. Årsaken er den økonomiske straffen de vil få dersom det viser seg at de ikke får det til. For et idrettslag er en straffefaktura fra de som arrangerer f.eks seriespill ikke til å unngå. Den fakturaen er til gjengjeld så dyr at mange klubber heller sier nei til å melde på flere lag. Mange vil da enten sitte som innbytter, eller finne på noe annet på fritiden sin.

Et annet eksempel er omberamming av kamper. Her koster det i mange tilfeller Kr. 500,- for å skifte et tidspunkt for en kamp, der alle parter er enige om tid og sted, og der de selv melder inn via et skjema og leverer. All jobb er gjort, men allikevel koster det et «straffegebyr» å bytte tidspunkt for f.eks 13 åringenes kamp.

Dersom man ikke lykkes i å finne en ledig bane, eller en hall, vil man også i mange tilfeller og idretter få et 4-sifret beløp som straff for å ikke ha avviklet konkurransen på tidspunktet som var berammet, men som ingen fikk til. En kamp i fotball vil heller ikke være tellende dersom man enes om tidspunkt etter berammet kampstart. Man får ikke lov til å spille kampen og et av lagene vil også bli dømt til å tape 3-0. Ting skjer når man jobber med barn og en omberamming eller to i løpet av en sesong er uunngåelig.

Pengestraff fra egne forbund og kretser er derfor en annen faktor til hvorfor man ikke kan ta vare på alle i idretten. Idrettslagene tør ikke å la bredden få et tilbud. Det er kun de dedikerte de kan stole på at stiller opp.

Voksenpersoners påvirkning av miljø

Å bosette seg på et bestemt sted gjør man fordi man liker et hus eller leilighet godt. Man tenker sjelden på hvordan idrettsmiljøet er der man velger å bo. Hva slags tilbud finnes for barna mine og hvordan er det lagt tilrette, er noe man bør tenke litt på. Jeg vet at ikke dette står høyest på lista i en slik setting. Dersom det finnes to hardt satsende eliteklubber der du bor, enten det er sykkel, langrenn, håndball, eller fotball, bør du finne ut hvordan du kan legge tilrette for eget barn.

Er man sånn passe interessert i idrett, men synes det er moro å holde på litt, er det ikke sikkert at det finnes noe tilbud. Kanskje man må ta bussen bort fra hjemstedet og til f.eks nabobygda for å få et tilnærmet breddetilbud?

I en klubb kan det være en eller flere ambisiøse personer som skal legge premissene for alle familier. Å satse knallhardt fra barna er unge, selv om barna ikke egentlig ønsker det, skremmer barna bort fra idretten. Voksenpersoners påvirkning av idrettsmiljøet kan derfor være en årsak til at vi ikke klarer å ta vare på alle. Disse bryr seg heller ikke om alle, men kun de som har et talent og som kan representere klubbfargene på best mulig vis.

Å trekke vinnerloddet

På lik linje med voksenpersoner påvirkning av idrettsmiljøet, basert på egne ambisjoner, er trenerne likedan. Noen trenere kan ha høyere ambisjoner enn idrettslaget. Her kan det oppstå konfrontasjoner mellom trener, klubben, foreldrene, motstandere og egne utøvere. Slike trenere er sjelden lenge ved roret.

Dersom man er heldig og trekker vinnerloddet, med tanke på hvem man får som trener, kan det være en faktor som spiller positivt inn. Spesielt når det handler om å ta vare på alle og gi de et tilbud utfra egen lyst og ambisjonsnivå. Det skal være lov til å holde på litt og det skal være lov til å holde på mye. Å ha en trener som er flink til å legge forholdene tilrette for akkurat dette er de beste folka innen idretten. De vil vi ha flere av!

En trener skal inspirere, utvikle og bygge opp både menneske og utøver. Noen klarer jobben, mens andre bryter utøverne ned. Her har vi en årsak til at vi mister en del utøvere. De føler seg ikke velkommen. De passer ikke inn i forventningene trenerne har og har heller ikke ferdighetene trenerne verdsetter og ønsker. De med en flink trener, som også vet å behandle mennesker og lar de få holde på på sitt nivå, vil lykkes med å holde en stabil gruppe i årevis.

Økonomi og forpliktelser

Det er ikke til å komme utenom at det koster mye å holde barna aktive i idretten. Kontingenter og utstyr spiser grovt av foreldrenes årsinntekt. Familieøkonomi er dermed en annen årsak til at vi ikke klarer å holde på alle. Dette er en av de mest triste delene ved idretten, men dessverre en realitet. Hvordan vi kan unngå slike tilfeller er et felles samfunnsansvar. Idrettslagene må ha inn midler til driften, men bør nok ikke styre mot et kjempeoverskudd.

Mange foreldre skyr dugnader og forpliktelser. For enkelte blir det så ille å ta del i alt det som kommer i tillegg til idretten, at de velger å trekke barna sine helt ut. De orker ikke! For mange vil dette langt på vei virke som en ego-trip, men det kan ligge tungtveiende årsaker bak. Enkelte foreldre kan føle på skammen og føle at andre ser ned på de fordi de ikke bidrar. Da er den enkleste utveien å slutte.

Å drive et idrettslag handler ikke bare om hva slags tilbud og oppfølging man kan gi, men også om hva alle menneskene som er involvert kan bidra med i stort og smått.

Kan man ta vare på alle?

Det store spørsmålet er om man virkelig har anledning til å ta vare på alle i idretten. Noen vil slutte etterhvert, uten at trenere og idrettslag skal evaluere og analysere det altfor mye. Sånn er det bare. Det er langt på vei idrettslagene selv som må forankre i vedtektene sine hva de ønsker å holde på med. Å være tydelig på at de ønsker å gi et tilbud til de som ønsker å drive på et høyt aktivitetsnivå er viktig. Å vingle på dette er ekstremt farlig.

Vi er prisgitt gode trenere som kan både utvikle utøverne og gi alle et tilbud. I en klubb der hvert årstrinn styrer seg selv og har en egen tilnærming til alt, finner man nok flest utøvere som slutter. Der vil man rett og slett ikke klare å ta vare på alle.

Jeg mener at man kan ta vare på alle og gi alle et tilbud, uansett ferdigheter og ambisjoner. Det er alle de faktorene som er nevnt i dette innlegget som er avgjørende. Hva vil idrettslaget gjøre for å gjøre det enklere å være aktiv? Hvordan kan man bli åpne og ærlige overfor hverandre og hjelpe de som sliter med å etterleve i forhold til forpliktelsene?

Kan forbund og kretser senke satsene sine, slik at det er mulig å prøve å skape noe uten å bli blakk på bøter og gebyrer dersom det viser seg å gå skeis en uke eller to i løpet av året? Pengene bør forbli i idrettslag og ikke hos en administrasjon som bør jobber for idretten og ikke gå med solid overskudd.

Ja, vi klarer å ta vare på alle hvis vi ønsker, men premissene for å få det til er utfordrende. Innad i gruppene er der fokus må legges for å forhindre frafall, men med et opplegg som er forankret i idrettslaget. Da er det ikke rom for småkonger og usunne voksenpersoner. Resten av utfordringene må alle som står rundt ta tak i. Hver eneste oppmuntring, selv om den ikke er sportslig forankret, er viktig for trivsel og mestringsfølelse.

Fotballhue

Blogglisten hits

Farlig høy selvtillit er en utfordring

Vi er veldig flinke til å skryte av barna våre. Noen ganger tar vi også litt ekstra. Det er en god følelse å fylle barna med skryt og gi de masse selvtillit. Noen ganger kan den høye selvtilliten føre til store utfordringer når ting butter imot i idretten.

Nesten bare positiv effekt

La meg understreke ganske tydelig at vår jobb som foreldre er å skape barn som trives og har det bra med seg selv. Det er vår primæroppgave som foreldre. Da oppnår vi å få barn med pågangsmot og troen på at alt er oppnåelig.

Å vite at foreldrene støtter opp og gir gode råd føles godt. Det gir barna troen på at de er på rett kurs, uansett hva de holder på med. Dette må vi som foreldre aldri slutte med. Fortsett med å øse på av gode ord og klokskap i passe dose.

I idrett gjelder de samme prinsippene. Uten selvtillit blir mestringsfølelsen og idrettsgleden borte. Det er derimot av vesentlig betydning hvilke barn som trenger mest ros. I barneidrett er det et tydelig skille der man kan kategorisere de som er på et høyt, middels og lavt nivå i ferdigheter. Hvilken gruppe tror du trenger mest ros og økt selvfølelse?

For mye selvtillit

Enkelt barn bobler over av selvtillit og mange foreldre er i ekstase over å ha et barn som mestrer godt. Ikke alle foreldre takler denne rollen der man skal balansere skryt, konstruktiv kritikk og evnen til å ikke nevne prestasjonene med et ord. Enkelte barn blir overøst av superlativer og skryt. De har i overkant godt selvbilde, nettopp fordi foreldrene forteller de at de er stjerna på laget. Dette vil slå tilbake i full effekt når ting etter hvert begynner å gå litt imot. Den perioden vil faktisk komme enten du liker det eller ikke.

Av og til har barnet et selvbilde der de ser på seg selv som uovervinnelig. Jeg liker å sammenligne denne tilstanden med begrepet om «å hvile på laurbærene». Disse barna har kanskje vunnet en hel del som yngre og ikke hatt behov for å ta ut sitt aller beste for å vinne kampen for laget, gjerne på egenhånd. Her skal man være meget observant som forelder. Barnet vil straks møte noen som er bedre enn seg og attpåtil vil andre barn ta de igjen. Dette kan føles som om hele verden ramler sammen.

For mye av den selvtilliten som er skapt på feil premisser, men med de beste intensjoner av foreldrene, vil etter all sannsynlighet få hard medfart et sted før tenårene inntreffer. Her får de andre barna fart å motorisk utvikling og vokse seg sterkere. Det kan for all del være at de flinkeste barna i barneidretten henger med på denne fasen i takt med de andre, men er de villige til å svitsje om på giret? Her har man en stor felle. Ikke alle klarer å omstille seg fra en flytsone der de har moret seg i mange år og over til en hverdag der man må fighte om hver eneste centimeter på banen.

Frustrasjonen er tung å bære

Barna som føler seg som stjerner takler sjelden motgang på en god måte. Mange av disse har fått så mye skryt opp gjennom barneårene at det vil komme som et sjokk når tapet kommer og innser at det finnes andre barn som er flinkere enn seg selv. Man kan jo tenke seg følelsen selv dersom det kommer inn en annen på jobben din som er fire ganger så flink som deg. Du blir satt til side og innser at du ikke lenger er den viktige medarbeideren. Akkurat slik har barna det.

I en kamp der det plutselig står 4-0 etter svært kort tid er et kroneksempel på hva som skjer med et barn med et foreldre skapt høyt selvbilde. Disse barna vil begynne å gråte, bli sinte, stygge i spillet, eller nekte å spille. Her kommer den mentale styrken inn. Hvilke barn vil fortsette å kjempe og aldri gi opp? Det er som regel de på nivå 2 og 3. Disse har jobbet med hodet mot veggen i hele sitt korte idrettsliv og er i bedre stand til å takle motgang. De blåser i stillingen, men har fokus på hva de selv kan gjøre for å utføre spillet riktig. De har fokus på egen utvikling uten å være klar over det selv. Enerne ligger på sidelinjen og slår i bakken og er ikke til å snakke med.

Håndtering av idrettsbarn

Tilbake til innledningen. Vi skal gi barna masse ros og støtte, men på en riktig måte. Å fortelle barnet at de er de beste og at laget er avhengig av kun han eller hun er feil fremgangsmåte. Mange prater også om hvordan fremtiden ser ut og hvilke muligheter som venter om mange år. Dette er et tomt slott bygget av luft. Ingen realisme overhodet og kun med på å bygge en falsk følelse av å være uovervinnelig. Denne gruppen av barn vil aldri gidde å ta i på trening og kamp, fordi mamma og pappa sier at de er så sinnsykt gode. En hvilepute som sjelden fører til noe annet enn frustrasjon når tiden innhenter de.

Foreldre bør snarest endre sin metode fra tomprat til noe med substans. Glem alle superlativer og fremheving av bittesmå prestasjoner. Start heller med å stille spørsmål. Hvordan? Helt enkelt gjennom å få de til å tenke selv. I en kamp finnes det flere valg enn det ene de tok. De skal få skryt for å ha tatt valget og kanskje lykkes, men så de noe annet? Kunne det også blitt en stor målsjanse?

I en kamp eller på en trening der de blir helt vippet av pinnen av noen som er flinkere. Kan det være noe de kan gjøre for å snu situasjonen? Å bli sur og begynne å gråte er sjelden en god løsning. Bør man legge seg litt mer defensivt og avvente for å kunne vinne ballen? Du skal ikke analysere situasjonen, men stille spørsmål som de selv må bearbeide. Har de ikke noe godt svar, kan du bare la det ligge. De vil mest sannsynlig ligge og tenke på spørsmålet ditt og muligens finne svaret senere utpå kvelden.

Gode spørsmål å stille:

Flott pasning! Kunne du ha løpt et sted etter pasningen for å få den tilbake?

Flink han der 9’er! Hvordan stopper man sånne tro?

Hun keeperen tok jo alle skuddene. Husker du hvor vi skjøt? Tror du hun hadde vært like god langs bakken?

I dag var alle på laget flinke. Hvilke situasjoner husker du?

Backen til de andre stoppet deg en del i dag. Har du noen smarte løsninger neste gang du møter en så flink back?

Har du noen idéer?

Bli med Fotballhue på trening. En økt som passer for de som ønsker å forsterke mestringsfølelsen og ha det ordentlig gøy. Her blir det alternative treningsformer i fotball innpakning.

Du kan påvirke fallhøyden

At enkelte barn ikke takler å bli dyttet av tronen som den aller beste er helt vanlig. Fallhøyden er for mange så stor at de heller vil prøve en annen idrett, eller rett og slett bytte klubb fordi de ikke anser lagkameratene som like gode som en selv. Det er her foreldrene må tråkke på bremsen.

Det er alltid noe en selv kan bli flinkere på og som kan påvirke lagets prestasjoner. Kanskje man kan forsøke en ny plass på banen? Da lærer men noe nytt og får nye arbeidsoppgaver der mestring og utfordring på nytt er i balanse. I tillegg kan barnet føle at de ikke trenger å bære hele laget som spiller i en sentral posisjon på banen. Det kan føles som en befrielse og ikke et steg tilbake. Mange foreldre vil kanskje mistrives med at det stakkars flinke barnet sitt ikke scorer mål. Det er helt irrelevant. Barnets utvikling må alltid være det viktigste. Bit deg i leppa og støtt opp. Treneren er ikke en tulling, men ser ting mye klarere enn foreldrene fra en objektiv vinkling. Objektivitet er noe de færreste foreldre mestrer særlig godt.

Tenk aldri mange år frem i tid når det gjelder barnas idrettsprestasjoner. Hold fokus på der og da og sett kortsiktige mål. Å bli flink i noe krever mye arbeid over lang tid. Små mål vil derfor forsterke mestringsfølelsen. Å jobbe seg frem mot neste mål vil oppleves som motiverende. Fokuset må alltid ligge på ørsmå elementer og aldri på antall mål og seire for små barn.

Forslag til små mål:

Redning på streken

Løpe opp et angrep og avverge målet i kamp

Sjongleringsmål med ball

60 meter under en viss tid

Avfyre tre langskudd i kamp som treffer innenfor målet (ikke scorede mål)

Høydehopp

Vinne to hodedueller i en kamp

…sett opp en lignende liste i samarbeid med barnet. Koselig og motiverende en sen kveld over kveldsmaten.

Kort oppsummert

For mye selvtillit kan svekke prestasjonen til barna. Falske håp bygget opp av foreldrenes tomprat er direkte ødeleggende. Forventninger om å vinne kamper og score mål er ikke god spillerutvikling. Langsiktige mål for et barn er ikke noe hverken barn eller voksne trenger. Kutt ut opphausing av barnets stjernestatus. Still spørsmål og ikke analyser barnets prestasjoner, dette må de finne ut av selv med litt god veiledning. La de få blomstre fritt og hele tiden sørge for riktig balanse av mestring og utfordring. Kortsiktige og oppnåelige mål er alltid de beste.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

 

Tid har du mer enn nok av

Den mest vanlige unnskyldningen foreldre har er at tiden ikke strekker til. En syltynn unnskyldning dersom man har et normalt forhold til kalenderen på mobiltelefonen sin. Telefonen har man som regel i hånda hele tiden og den har vi tid til. Det er rett og slett snakk om prioriteringer.

Min egen kalender og tid

Tid har aldri vært noe problem for meg. Løsningen for min del er vilje og ønske om å delta på mye og å ha et vanvittig aktivitetsnivå. Jeg får som regel tid til alt jeg ønsker å ha tid til. Av og til må jeg prioritere når to aktiviteter skjer på samme tid, men de tilfellene kommer som regel sjelden. Jeg vil gjerne gi dere et eksempel ved å invitere dere inn i hvordan denne uken har vært. Det jeg ikke skriver om er aktivitetene under arbeidsdagen. Jeg driver for meg selv og har et ganske høyt tempo på dagtid, men det har vi alle.

Mandag

14:00-14:45 Henting av bortedrakter hos trykkeriet
15:30-15:45 Utfylling av kamprapport for kveldens seriekamp
16:15-18:30 Gjennomføring av aktivitet på Ullevaal Stadion med G11 laget
18:45-23:00 Reise til bortekamp med A-laget og gjennomføring av kamp

Tirsdag

16:00-17:00 Fysisk trening med G14 laget
19:00-20:00 Håndballtrening med G11 laget

Onsdag

15:45-16:00 Utfylling av kamprapport
18:00-19:30 Fotballtrening med G11 laget
19:30-21:45 Kamp med G14 laget

Torsdag

11:00-12:00 Møte på vegne av Fotballgruppa
18:30-22:30 Hjemmekamp med A-laget

Fredag

16:30-18:00 Fotballtrening med G14 laget

Mellom alle kalenderoppføringene finner jeg tid til å surre litt hjemme, tømme oppvaskmaskinen, spise etc. Jeg får også tid til å se litt på telefonen min jeg også, for kosens skyld, med en kopp kaffe i hånda.

Det er også viktig å presisere at det kun ble spilt 2 seriekamper og en treningskamp denne uka. G11 laget starter ikke sin serie før etter påsken og da blir det enda flere dager booket i kalenderen. Jeg vil frem til sommeren være med på fotballkamper mandag, tirsdag, onsdag og søndag.

Man velger selv

Det er klart at alt det jeg driver med er mitt eget valg. Det er ingen som tvinger meg til noe som helst. Grunnen til at jeg holder på såpass heftig er fordi jeg liker det. Noen dager er jeg så sliten at jeg nærmest sovner sittende i sofaen, men med en veldig god følelse i magen. Jeg har gjort noe nyttig for nærområdet jeg bor i ved å organisere fysisk aktivitet for utrolig mange barn og unge.

Når man får barn tar man også et valg. Valget består i å følge de opp og være der for de. Ikke legge ansvaret over på andre foreldre fordi du ikke klarer, eller gidder, å finne tid i kalenderen. Velger man å bli hjemme og ta livet med ro, velger man selv selv og ikke barna som prioritet 1. I min verden er dette helt feil, men vi tenker forskjellig alle og enhver. Det er klart at jeg har lite tid til meg selv i hverdagen, men jeg har lært meg å sette pris på tiden jeg legger ned på mitt arbeid innen idrett. Da blir treninger og kamper enkelt omgjort til noe lystbetont.

Velger du å sitte hjemme når barna trener er du lat. Barna liker at du er med for å se at de trener. De søker anerkjennelse fra foreldrene sine og en klapp på skulderen etter gjennomført økt. I løpet av denne treningen vil du få snakket med andre foreldre og hengt litt på gjerdet. Om du er så sliten som du gir uttrykk for, er det kanskje bedre å ta med seg en campingstol på treningsfeltet og en kopp kaffe? Det ser unektelig bedre ut å slappe av der barna er aktive enn å sitte hjemme i sofaen som en sekk. Velger du og prioriterer dette foran barnet ditt, håper jeg at du setter deg fast mellom sofaputene og aldri kommer deg opp igjen.

Forsakelser av fellesskapet

Dugnader og frivillighet er det idrettslag drives av. Uten disse inntektene vil det være umulig å kunne drive organisert idrett. Her kan alle foreldre, uansett utgangspunkt, delta og gjøre en svært god jobb. Noen foreldre uteblir som regel alltid fra disse få dugnads vaktene for idrettslaget. En god grunn er om man er bortreist med jobben til en annen by, men det er store mørketall som omhandler unnasluntring. Å stå i en kiosk i 2 timer bør alle ha tid til.

Tenk om alle skulle prioritere seg selv og gi blaffen i fellesskapet. Da ville nærmiljøet fått seg en skikkelig knekk. Tilbud vil bli borte og ungdommene ville ha ruslet rundt blant blokker og småhus på let etter annen spenning enn det idretten kunne ha gitt de. Dette samfunnet forstår de fleste at vil forårsake mye negativitet. Det er den direkte konsekvensen av å ikke ta del i frivillig arbeid. Klubbene vil ikke ha råd til å drifte klubb, anlegg og gi et godt tilbud.

Du som i dag driver med unnasluntring og som alltid har en teit unnskyldning for å utebli fra den ene og det andre og som leser dette. Du bør snarest ta deg selv i nakkeskinnet og gjøre en helomvending i forhold til holdninger og prioriteter. Du er helt sikkert av den typen som griner over hvor ille ting er i hverdagen. Å spille et offer er ikke noe andre foreldre gidder å høre på. Å fortelle andre at du har mye å gjøre på jobb, at det er så mange ting i huset du må fikse, at andre barn forhindrer deg i å delta og lignende, er det samme som å gi beskjed til de andre foreldrene at deres situasjon er så mye bedre. Den store forskjellen er prioritering og offervilje for det viktige i livet, nemlig barnas hverdag og trivsel. Alt annet bør være utelukket fra kalenderen etter klokken 18.

Om du kun er en vanlig forelder må du også ha i tankene at trenerne bruker timevis utenfor øktene med planlegging, håndtering av foreldre og skrive informasjon.

Tidstyver du må ta livet av

Det er enormt mye som stjeler tiden din. Det ville vært interessant å måle tiden, de mest travle foreldrene som aldri har tid til å bli med på noe, bruker på tull. Med tull mener jeg aktiviteter og tidsfordriv som fint kan legges andre steder enn midt i barnas aktiviteter eller dugnader.

Facebook, Instagram, Twitter, nettsider og apper er den største tidstyven. Det brukes timer i stort antall hver eneste dag på unyttig surfing og trykking på mobiltelefoner. Om du har mye å gjøre på jobb og bruker denne form for aktivitet for å slappe av, kan du heller legge denne tiden inn i arbeidet ditt. Da har du en fair sjans til å bli ferdig med oppgavene dine i god tid før du må kjøre til en bortekamp. Stopp med trykkingen og bruk tiden din fornuftig. Du blir overrasket over hvor mye effektiviteten din øker.

TV-titting er på et høyt nivå i Norge, selv om vi har verdens fineste land å ferdes ute i. Å se på TV mellom kl.18:00-20:00 er ikke nødvendig. Her skjer det lite uansett, selv om underholdnings leverandører tilbyr seriemaraton hele døgnet. Jeg tør å påstå at mange foreldre sliter med TV-fella. Man blir oppslukt av en serie og klarer ikke å legge den fra seg. Andre foreldre blir oppslukt av barnas kamper og får det samme ut av dette. Hvilke foreldre drar med seg opplevelsen lengst? Neppe den som har sett hele sesong 3 av en eller annen serie.

En annen tidstyv er lange telefonsamtaler som ikke fører til noe. Ren koseprat med en venn eller venninne kan du legge til rett før sengetid. Tenk hvor mange døde halvtimer du tilbakelegger på telefonsamtaler i løpet av en uke. Send en sms dersom telefonen ringer om at du ringer tilbake kl.22:00. Lag denne sms meldingen som fast oppsett ved avvisning av samtaler. Du vil få så mye bedre tid og samvittighet.

Din egen kalender

Etter å ha lest dette håper jeg at du kan ta en titt på kalenderen din. Er det mulig å legge inn noen flere bokser med aktiviteter? Legg inn alle treninger og kamper barna skal delta på. Se om du kan flytte noe av det andre du føler at du må delta på. Om du setter barna på prioritet 1 og deg selv på prioritet 2, vil du oppleve at du fremdeles har masse tid til deg selv. Du har bare blitt mer bevisst på tiden din og prioritert slik du burde.

Om du har en time ledig mellom slagene, fyller du den med trening av deg selv. Du kan ta med deg familien på en kafé, eller handle mat. I løpet av en uke vil du få så mange timer her og der at du vil få problemer med å fylle tiden. Ta da på deg headset og se en episode av den spennende tv serien du liker. En liten time med avkobling vil gi deg masse energi.

Du har tid til akkurat det du gidder å ha tid til! Om du i det hele tatt åpner munnen din med kommentarer om at det er så mye mer synd på deg enn alle de andre foreldrene, må du sy igjen gapet og trykke på silence knappen. Du har ingen rett til å hevde at du har det mye verre enn alle de andre foreldrene og attpåtil påføre ditt eget stress over på andre som kanskje har det mer ille enn deg selv. Det har du nemlig ingen kunnskap om. Forskjellen er at de holder tyst om sine egne utfordringer og prioriterer barna sine. Der er det mange foreldre som ikke er sitt ansvar bevisst.

Visse forbehold finnes

Verden er ikke slik at alle jobber 8-16 skift på jobben. Disse foreldrene må vi hjelpe så godt vi kan, men det gir de ingen fribillett i forhold til uteblivelse fra dugnader og transport av barn. Disse bør heller være utrolig takknemlig for andre familiers bidrag og rekke hånden høyt i været når muligheten for å trå til byr seg. Noen er også mye på reise og ikke tilstede i samme by, som jeg skrev innledningsvis. Disse er ikke på reise hele året og kan trå til når sjansen byr seg de også.

De fleste barn har to foreldre som kan bidra. De som ikke har det vil få god hjelp fra andre. I familier der det finnes to voksenpersoner, bør disse utfordringene hva gjelder tid være en smal sak. Kan ikke den ene så kan den andre. At det finnes andre barn i familien å ta seg av er heller ingen hindring. Jeg har til og med ledet kamper med min 5 år gamle datter i hånden på sidelinjen. Ingenting er umulig bare man vil nok. Det er viljen som styrer livet vårt og hvor mange oppføringer som finnes i din private kalender.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Sveiseblinde foreldre med stjerner i øya

Barneidrett er for mange blodig alvor. Tusenlappene flyr ut av vinduene i de tusen hjem på jakt etter det beste utstyret, beste klubbene og akademier for eliten. Vi må erkjenne at det finner sveiseblinde foreldre med stjerner i øya. Dette er langt fra positivt for barna og kan forårsake en tidlig avslutning  av den idretten de i dag mestrer godt.

De beste utøvernes fallgruve

Å være flink i idrett som barn kan skape trøbbel. Disse barna har ofte foreldre som ikke klarer å tenke objektivt og som pusher de på en usunn måte. De skal trener mye, hardt og lenge. Dette bør gjerne repeteres hver eneste dag og nøde det barnet som taler imot. Forventningene blir skyhøye og barnet selv setter seg også like høye mål som det foreldrene setter for de. Kanskje høyere også?

Summen av å leve et slikt liv i barndommen blir ikke nødvendigvis OL-gull, VM-finale og knusende seire i alle konkurranser. Det blir en tilværelse fra ung alder der man er på minussiden både fysisk og psykisk over svært lang tid. Til slutt blir man så drittlei av alt og vil starte på noe som er gøy. Idretten man har mestret godt blir enkelt sett på som en energitømmende forpliktelse og lite lystbetont. Dette er den aller største fallgruven som alle med flinke barn bør være oppmerksomme på. De fleste foreldre som leser denne teksten og som har barn som er skikkelig gode i noe vil nok fnyse av det jeg skriver. Dette gjelder ikke dere og de vet nok best for sitt eget barn. Akkurat der tar du feil kjære venn!

Idrett skal alltid være gøy, uansett om du er på et mosjonist- eller elitenivå. Mister du lysten på noe, blir det et hat å måtte gjennomføre det. Det er ikke noe bedre for oss voksne som kanskje mistrives på jobb, men som må gå dit hver morgen fordi familielivet krever at du leverer varene. Akkurat det samme blir det for barnet ditt dersom idrett blir til en forpliktelse der man kanskje holder det gående fordi mor eller far setter det som et krav.

Foreldrenes ansvar for barnas idrettsglede

Det er ene og alene foreldrene som setter premissene for hvordan barnet skal ha det. Et barn på 8-12 år som blir pisket ut på hundrevis av treninger fordi foreldrene øyner et talent, er dårlig foreldrevett. Skal ikke barn få lov til å sykle ute i gata, gå på bowling bursdag, game, se på YouTube og det som andre gjør? En treningsfri dag blir for mange foreldre sett på som et misbruk av tiden. Å trene hver dag blir på en måte en uvane som får barna raskt over på negativ side av energikurven. De bygger seg rett og slett ned istedenfor opp. Treningen får raskt en negativ innvirkning på barnet.

Jeg har skrevet side opp og side ned om disse temaene tidligere, men det er såpass viktig å påpeke foreldrenes innvirkning på barnas idrettsglede. For mange barn som er flinke til noe og der foreldrene forventer mer enn de kanskje er i stand til, vil barna i perioder at et forhold til sin mor og far som kan sammenlignes med frykt. Klarer de ikke å leve opp til forventningene? Blir de ikke helt anerkjent dersom resultatene uteblir? Blir det en time med alvorsprat etter en konkurranse? Barn tenker og grubler, men de klarer ikke å utrykke seg før de er langt opp i alder. Da er det for sent.

Idrettsglede bygges opp gjennom å på en positiv måte legge til rett for at de kan få holde på med noe de liker. Det holder med å slippe en ball ut på en plen, sette opp en kurv på garasjeveggen og ta seg en søndag i svømmehallen der alle er aktive. Å stå med stoppeklokka for å ta tiden på barna, telle feilpasninger og terpe teknikk er ikke noe gøy. Det er kanskje positivt ment, men det tas imot av barna selv som kritikk. Kritikk skaper negativitet og for mye av det fører til at idrettsgleden forsvinner. Er det dit du vil som forelder? Ta ansvar for at barnet ditt har det gøy.

Sveiseblinde foreldre

Hva i all verden mener jeg med overskriften, «Sveiseblinde foreldre med stjerner i øya»? Jo, forklaringen er svært enkel. Å ikke se barnet sitt som det barnet de faktisk er. Å ikke tåle at de ikke lykkes. Når treneren kanskje setter de ut av laget er treneren en stor dust som ikke skjønner at barnet deres er best og at andre er mye dårligere. Ta opp med trenerteamet at ting bør være mye mer fordelaktig for deres eget barn. Å spille for et lag på et nivå under er helt utenkelig og reageres på med voldsomt sinne.

Foreldre er barnas største fans, men ofte tipper det helt over. Det handler kun om eget barn og laget er noe som enkelt kan byttes ut med en biltur 5 dager i uka og med en litt høyere pris. Foreldretyper som skryter usjenert over hvor fantastisk god barnet deres er foran andre foreldre er direkte stygt. Her står de regelrett og kritiseres alle de andre barna og tar ikke fem øre for å si hva de mener. Det verste er at de står for meningen 100%. De ser ikke andre foreldre og andre barn, som attpåtil er venner med deres eget barn. De betyr ingenting. Disse foreldrene er rett og slett SVEISEBLINDE.

Det er slitsomt og utmattende for alle rundt å hanskes med foreldre som har mistet grepet og er sveiseblinde med stjerner i øya. Ofte er det trenernes egne barn som er de beste og trenerne selv som setter sitt eget barn på ei gullpute. Det er få foreldre som tør å si ifra til en trener om favorisering og at de straffer barnet sitt altfor hardt. Da kan de risikere å måtte overta hele ansvaret selv. Ikke en drømmesituasjon, men kanskje det beste for barnet som sliter med å leve opp til forventningene?

Kunsten å sette begrensninger

For gruppen av barn som gjerne vil trene og trene skal man holde øynene åpne. Her blinker alarmen for mulig utbrenthet og potensielle skader i tenårene. Ensidighet og fokus på en idrett med tidlig spesialisering er ikke bra etter min mening. Jeg er tilhenger av allsidighet og gjerne fysisk trening som er morsom å holde på med, i tillegg til en idrett de ønsker å holde på med. Å gi etter for at barnet vil på en dullion organiserte aktiviteter er ikke det lureste du gjør. Av og til er kunsten å holde igjen. La de ha så lyst til å gå på trening at de nesten borer seg gjennom stuegulvet.

Det er mye god trening i å ta en tur på et lekeland. Her får de motorisk utvikling, noe som kommer godt med i alle idretter. Under hele denne leken vil de kanskje tenke på morgendagens treningsøkt og glede seg. det er denne følelsen jeg ønsker at foreldre skal frembringe hos barna sine. Tilpass mengde og tren heller med god intensitet og kvalitet 4 dager i uken. Da vil barnet kunne holde på med idretten sin i mange flere år enn ved et regime der de pushes til maksgrensen hver bidige dag.

Leveregler for sveiseblinde foreldre:

  1. Ta deg en bolle og slapp av menneske!
  2. Senk kravene dine og se barnet ditt på en sunn måte.
  3. Senk barnets egne krav og sett fokus på små delmål.
  4. Øv deg på å se de andre barna og si noe positivt til de.
  5. Sett begrensninger i treningsmengde.
  6. Sørg for å variere type aktivitet for å oppnå allsidighet.
  7. Tenk gjennom hva du sier om eget barn til andre foreldre.
  8. Innse at barnet ditt ikke er som alle andre og kanskje ikke den neste OL vinneren.
  9. Fortell barnet at du liker å se på når de er i sving uten noe mer snikksnakk.
  10. Ta ansvar for å gi barnet den idrettsgleden de trenger for å kunne holde på lenge!

Sunne verdier

Mest av alt trenger barna masse kjærlighet og omsorg fra foreldrene sine. De trenger å bli pushet på de viktige tingene her i livet, men kanskje ikke bli satt strenge krav til når det gjelder prestasjoner i idrett? Lekser skal gjøres og det er langt viktigere å være litt streng på. Idretten skal være en frisone der de skal utfolde seg og bli glade i å trene. Egenskaper som vil følge de gjennom livet. Å hate idrett som tenåring er et produkt av beinharde krav i ung alder. Å få beskjed av sine sveiseblinde foreldre om at de er klart best i alt og at de andre er mye dårligere får de i tillegg til å bli late og til å hvile på laubærene.

På under 6 måneder kan de andre barna ha utviklet seg fysisk og ta igjen de som i dag er på nivå 1. Da vil barna av de sveiseblinde foreldrene få seg en diger nedtur. Kanskje en enda større nedtur for foreldrene selv? Det er svært få som klarer å gjenerobre tronen som den beste i gruppa etter en slik nedtur og attpåtil etter all arbeid og treningstimer som er lagt ned. Vil barnet ha lyst til å drive med idrett og legge ned så mye arbeid en gang til? Det tror ihvertfall ikke jeg. Batteriene er muligens tomme og foreldrenes krav blir til en psykisk utladende faktor som vil prege de i lang tid.

Idrettsglede er det viktigste du kan påføre barna dine! Ta på deg sveisebrillene. Barnet ditt er bare et barn og ikke en toppidrettsutøver. Det kan hende at dere er tilskuere på idrettstevner hele livet ut. Det er få som lykkes, men alle mennesker bør ha et sunt forhold til det å trene og som skal vare livet ut. Fysisk trening skal ikke avsluttes i tenårene. Du som forelder har ansvaret.

-Fotballhue-
Blogglisten hits

 

Hva synes du selv da?

Barn blir evaluert hele tiden. På skolen, av venner og ikke minst av sine foreldre. De blir hele tiden fortalt hva de burde ha gjort i etterkant av mange ulike situasjoner. Hva med å spørre barna om hva de synes selv?

Å bygge de ned

I etterkant av en kamp er det enkelt for en forelder å plukke hvert spilleminutt fra hverandre i småbiter og analysere grundig slik du ser på tv. Du har muligens sagt: «Du skulle ha satt den til venstre for keeperen!» Det er klart at barnet tenker andre muligheter selv rett etter å ha bommet på en åpenbar målsjanse. Det er nok ingen som tenker mer på den situasjonen og i samme øyeblikk sitter med en diger tordenvær sky over hodet som barnet. Da er det så utrolig upassende å høre far eller mor gnage videre på den situasjonen og sørge for at selvtilliten synker ned på et nivå der alle lamper blinker rødt.

Du oppnår ikke annet enn å bygge ned selvtilliten til barnet ditt ved å fortelle de dine egne løsninger der de selv feilet. Enten skryter du, eller så holder du munn om denne kampen. Prat mye heller om noe annet på veien hjem fra kamp. Kanskje dere skal noe spennende til helgen? Bruk ikke opp luften i bilen på negativitet.

Bevisstgjøring av egen prestasjon

En metode som fungerer mye bedre er å stille barna spørsmål. De må være positivt ladet og målet er å få de til å tenke etter og evaluere seg selv. Det er mye bedre å være litt kritisk til seg selv enn å få kritikk fra andre. Dette kan nok du som voksen også være enig i. Hvorfor er det så mye mer annerledes for barna? Dine spørsmål trenger ikke å ha noen faglig forankring i fotball. De er bare med på å hjelpe barnet ditt på veien mot å bli litt flinkere.

Noen spørsmål som kan stilles:

  • Var det noe gøy i dag da?
  • Fikk dere til noe som dere har øvet på?
  • Hva var det mest morsomme med kampen for deg da?
  • Hva ville du gjort annerledes dersom du kunne spole tiden tilbake?
  • Husker du noen bra ting som de andre på laget fikk til?
  • Synes du motstanderne var flinke?

Etter en slik runde kan dere legge den spilte fotballkampen ned i et skrin, låse det og kaste nøkkelen!

Idrettsgleden er viktigst

Idrettsgleden er det viktigste vi som voksne må få frem hos barna. Dette gjør vi ved å få de til å blomstre opp ved positive tilbakemeldinger. Man kan ha tapt en kamp med ganske mange mål, men det er ikke noen grunn for at hele ettermiddagen skal bli ødelagt av den grunn. Det kommer fotballkamper i hopetall i løpet av en sesong. Det vil gå både opp og ned. Forsterke alt det positive og la de sel få påpeke det de selv mener burde gjøres noe med. Du dreper idrettsgleden ved å prate på inn- og utpust om hvor dårlig alt sammen var.

Det er dessuten viktig å la barna få muligheten til å skinne. Å spille fotball er en fritidsaktivitet som er forholdsvis enkel å bygge mestringsfølelse i. Grunnen til det er at det finnes så mange barn som spiller. Med god differensiering på treninger vil det være en grei sak å finne alle barnas ferdighetsnivå og der de kan få til noe. Da bygger man idrettsglede sammen med riktig kommunikasjon hjemme.

Skriv ned og fest dette med tape i frontruta på bilen:

Hva synes du om kampen selv da?

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Konkurranser for bedre konsentrasjon

Alle som trener barn kjenner til utfordringen med å holde gruppa konsentrerte. Av og til føles det som om alle raser ustyrlig rundt og at ingen gidder å utføre en eneste øvelse ordentlig. Å legge inn konkurranser kan bedre barns evne til å konsentrere seg. Barn elsker dessuten å bli tatt tiden på.

Problemstillingen

En sen ettermiddag leder du en økt med 15 barn som er i utgangspunktet slitne etter en lang dag. De kan ha sluttet sent på skolen, eller rett og slett ikke fått i seg mat før trening. Mange faktorer spiller inn når det kommer til barns evne til å konsentrere seg. Det trenger ikke å ha noe som helst med deg som trener eller innholdet på økta å gjøre. Du forsøker febrilsk alle triks i boka, til og med kjefting, men ingenting ser ut til å ha noen effekt. Situasjonen er utrolig frustrerende for stakkars deg som også har hatt en lang da på jobb og ser for deg en saftig biff som steker i panna om en drøy time. Blodsukkeret er på minussiden og det er rett før du slenger fra deg alt og løper hjem. Kjenner du deg igjen?

Konkurransetrikset

Jeg har vært på dette planet mange ganger selv og vet hva du går gjennom på en dårlig dag på trening. Noen ganger er det også slik at ingenting i hele verden hjelper, men mitt konkurransetriks tyr jeg til veldig ofte og det virker. Det store spørsmålet barn stiller seg hele tiden er, hvorfor. Hvorfor skal de høre på treneren når vennens ablegøyer er mye morsommere? Med konkurranser gir man barna en gevinst for å følge med og det er å oppnå noe konkret. De vinner ikke annet enn å bryte sine egne grenser, noe som i seg selv er noe av det artige med idrett. Små oppnåelige mål og korte sekvenser er alt som skal til for å snu en surrete trening til noe med høyere kvalitet.

Eksempler på konkurranser

På en håndball økt er noe av det viktigste å ta i mot ballen og kaste den fra seg slik at medspiller klarer å motta den. Relativt basis øvelse, men av mange barn en kjedelig ting. Når jeg setter på stoppeklokka og lar de telle antall ballvekslinger på 1 minutt, blir det hele omgjort til en durabelig kamp mot klokka og med egne prestasjoner. Når ballen mistes i bakken må paret starte fra 0 igjen, noe som stresser de til å holde det gående. Utførelsen og avstanden mellom hverandre må settes på forhånd. Etter endt første runde startes klokka på nytt og alle jakter sin egen rekord. Som regel ender det omtrent likt i runde to. De vil trygle og be om en tredje og avgjørende runde. I denne runden skal du gjøre noe smart, nemlig å legge til 10-15 sekunder på klokka. På den måten vil alle parene klare sin egen rekord og oppnå mestring. Litt lureri er det, men konsentrasjonen og utførelse vil være på topp.

Det samme prinsippet kan du gjøre i fotball der pasninger på 2-5 meter skal slås mellom to kjegler. Her kan du variere om de skal ha 1 eller 2 touch. Det er vanskelig å måle balltap, men bom på kjeglene er ikke en godkjent pasning.

La de også få boltre seg uten en medspiller. La barna få dundre ballen mot en vegg fra en gitt avstand. Hvem treffer veggen flest ganger? Vil de klare å slå sin egen rekord? Dårlig utførelse vil resultere i tap av sekunder. Dette får de merke når tiden er ute.

Under spillsekvens kan man også sette stoppeklokka i fokus. Ta tiden på hvor lenge laget holder ballen i laget uten av motstanderne bryter. Man kan også telle antall pasninger.

Plassering av konkurranser

Jeg velger alltid å plassere disse konkurransene i starten av økta. Da setter du en fin standard for hvordan resten av økta bør være. Det er ikke alltid at man trenger å dra frem dette trikset heller. Dersom det er mye tullball under spilldelen av økta, kan det være smart å legge inn det siste eksempelet, eller bryte av for en ørliten stafett. Da får barna re-startet seg selv og muligens fått ut litt energi. Konkurranser kan du finne på selv og det finnes tusenvis av varianter. Effekten av å legge inn konkurranser er enorm, spesielt dersom de kan konkurrere med seg selv.

-Fotballhue-

Blogglisten

hits

Liker ikke fotball

Det er ikke alle som liker fotball. Selv om du elsker fotball er det ikke slik at barnet ditt deler den samme interessen. Er du en av de som tvinger barnet ditt til å holde på med noe de ikke liker? Dette er ikke en artikkel som setter spesielt fotballen i et dårlig lys, men den ligger meg nærmest. Det er da naturlig å ha den som utgangspunkt. Dette handler om noe langt dypere, nemlig det å oppnå idrettsglede for resten av livet.

Alle er vi forskjellige

Fotball er en idrett som det er ganske enkelt å havne inn i. Det er en av verdens største idretter og en høy prosent av klassekameratene er med. Etter å ha jobbet siden jeg var i tenårene med barneidrett, har jeg sett mange eksempler på barn som har blitt tvunget på trening. Ord som «jeg HATER», kommer ofte ut av munnen på små barn når de setter seg ned for å plukke blomster ute på banen. Dette er slett ikke unormal oppførsel og i de fleste tilfeller ender det godt. For mange blir det med å prøve ut i noen uker for så å slutte, mens andre blir tvunget med videre.

Spesielt på guttesiden er det ofte man kan se at barn spiller fotball fordi en av foreldrene mener at dette er noe som er obligatorisk. For spesielt mange fedre som får en sønn, starter drømmen om fotballspill allerede ved fødselen. Vi voksne er forskjellige og hvorfor skulle ikke barna våre ha like sterke meninger om hva man liker og ikke? Det er helt greit å ikke like fotball, håndball, innebandy eller basket. Tilbudene er mange og alle burde prøves ut en eller annen gang.

Den sosiale delen

Jeg har skrevet mye om hvor bra fotballen er for det sosiale i et nærområde, nettopp fordi idretten favner om så stor del av barna. Å være sammen med venner er noe barn setter pris på i like stor grad som oss voksne. Det er også ofte slik at barn ikke får lov til å velge en annen idrett fordi foreldrene trives så godt sammen med de andre voksne på sidelinjen. Sosiale bånd knyttes på kryss og tvers og dette synes jeg er den aller viktigste delen i et lokalt idrettslag. Om dette er årsaken til at enkelte barn ikke får lov til å gi seg med fotballen vet jeg sannelig ikke.

Etterhvert som årene går vil fotballen oppta ganske mye tid for noen av barna som er de mest ivrige. Det er lett for at man mister kontakt med de andre vennene som ikke er like ivrige som seg selv fordi det ikke er tid igjen å leke på utenfor idretten. Noen føler seg kanskje tvunget til å bli med videre for å få være sammen med bestevennen sin? Jeg vil si at den sosiale delen med fotball holder barna i idretten, men samtidig går noen på trening med liten lyst. Dette kan neppe være en god oppvekst når man vet at det finnes flust med andre aktiviteter å drive på med.

Fysisk og motorisk

Ja, det finner mange barn som overhode ikke liker fotball. Noen misliker det så sterkt at de får mageknipe når de vet at treningen starter om kort tid. Andre er livredde for kampene fordi de ønsker å holde seg så langt unna som det er mulig å komme. Jeg mener at det må være en mye bedre løsning for alle parter dersom barna får lov til å prøve forskjellige ting ganske tidlig. Da får de selv et inntrykk av hva de synes er aller mest morsomt å gjøre på fritiden. De aller fleste barna blir neppe profesjonelle i voksen alder, selv om dere lite objektive foreldre hevder hardnakket at deres barn er guds gave til den ene eller andre idretten.

Det som er viktig for alle mennesker er fysisk og motorisk utvikling. Nest etter det kommer idrettsglede og lysten til å holde seg fysisk aktiv resten av livet. Om man holder på med en idrett som man ikke liker, vil nok ikke evnen til å innarbeide gode trenings rutiner i voksen alder være god. Dette er noe enhver forelder bør tenke på.

For ung til å velge selv

Innledningsvis skrev jeg om at vi alle er forskjellige. Selv om barnet ditt heller vil klatre i et tre enn å være i et lag er det ikke sikkert at du gjør barnet en tjeneste ved å la det få lov til å klatre. Innlæring av disiplin og struktur er noe man får nytte av senere i livet. Dette er det mye god læring i ved å ta del i en lag aktivitet. Det er derfor ikke alltid slik at vi bør lytte til 6 og 7 åringen vår når de protesterer mot å gå på trening. Noen ganger i livet handler det om å gjøre noe som ikke er så gøy for å lære noe som er nyttig. Det er vel ikke så mange som koser seg med alt man foretar seg i voksenlivet heller? Det handler om å finne den riktige balansen.

Jeg har sett flere eksempler på barn som ikke har likt fotball, men som senere viser seg å bli fryktelig interesserte og som blir glade i å trene mye. Når bøy foreldrene gi etter for barnas ønsker og når bør man holde de aktive med fotballen eller andre aktiviteter? Det er ingenting galt i å drive med to idretter heller. Jeg har spilt både håndball og fotball, men brukte også mye tid på skateboard. Heldigvis synes jeg alt var gøy. Jeg drev også med alle tingene på eget initiativ og helt uten press og krav fra mine foreldre. Det er ikke alle som er like heldige.

Tilpasning i klubben

Å legge tilrette for at alle vil trives med fotball er lurt. Det er mye rart man kan gjøre på trening som vil få den minst motiverte til å trekke på smilebåndet. Stafetter, ablegøyer, ballkasting, leker og sirkus må det bli mer rom for i idretten rent generelt. Dersom man gjennom differensiering klarer å holde alle barna i gang på sine premisser vil man lykkes. Noen av de som ikke er så interesserte i ung alder og som hater fotball, vil muligens gi full gass iløpet av noen få år. Det er mange eksempler på utøvere som starter sent og som vinner både VM, EM og OL gull. Vær smart og tilby noe for enhver smak, men vær tydelig på hva dere holder på med mot foreldregruppa.

Foreldrene må også ta seg en dukkert i iskaldt vann og innse at sitt eget barn ikke nødvendigvis ikke skal leve ut drømmen om profflivet, noe som aldri ble en realitet for en selv.

-Fotballhue-

Blogglisten hits