Innlegg

Utspark fra mål

Et av de mest merkelige valgene i barnefotball er utspark fra mål. Til en viss grad er de samme prinsippene like merkelige i voksenfotball. Hva får man utrettet ved å sparke ballen høyt og langt annet enn å få tiden til å gå?

Prinsipper i barnefotball

Det største fokusområdet for trenere i barnefotballen bør være å lære barna å spille fotball. Å sparke fotball er sjelden veien å gå. Allikevel hører man trenere rope fra sidelinjen om at keeperen må se til å få ut ballen. En forvirret keeper med skyggelua tredd langt nedover panna, slik at ørene står rett ut, dundrer ballen meningsløst opp i lufta. Ballen går over midtbanen og dommeren blåser i fløyta. Det er godt vi har noen gode regler som hindrer den slags valg.

Enhver trener bør ha fokus på å lære barna riktige valg på banen. Det finnes alltid pasningsvalg. Igangsetting bør helst gjøres til den spilleren som har minst press mot seg. Fra spilleren mottar ballen bør det skje en rekke gode valg innad i laget. Disse valgene bør være innholdet på treningsøktene. Spill 2v2 eller 3v3 er gode øvelser for å få inn samspill og valg av pasning og bevegelse. Ikke noe hokuspokus, men helt super øvelse.

Å øve på lange utspark tror jeg ingen lag gjør. Hvorfor da mase om dette under kamp?

Utspark gir liten uttelling

Dersom et lag velger å bruke lange utspark som sin måte å spille på, er det sjelden de får noe særlig uttelling. Den man derimot får mye av er:

  • Balltap
  • Innkast og målspark for motstanderne
  • En hodeduell i ny og ne
  • Kontring imot
  • Enormt strekk i laget
  • En spiss som er alene mot minst to motspillere
  • Vanskelig å få kontroll på ballen og etablere et spill på motstandernes banehalvdel

En og annen sjelden gang spretter ballen høyt over forsvarerne slik at spissen snapper ballen og scorer et mål. Hvor ganger må man sparke ballen høyt og langt før man får et mål?

Feilvendt

Et viktig moment når ballen slås langt er at laget som oftest har ansiktet vendt mot egen keeper. De er med andre ord ikke rettvendt. Motstanderne har en helt klar fordel med kroppen møtende mot ballen. De kan lett vinne duellen og umiddelbart sette fart mot et lag som beveger seg baklengs.

Har du prøvd å gå baklengs og nikke ballen bakover? Det er svært krevende og man vet null og niks hva som er bak ryggen, som attpåtil er den veien man skal score. Dette er en lite utviklende måte å spille fotball på.

Det et lag kan øve på er å stå strukturert og forsvare seg mot lag som spiller på denne måten. Utsparket vinnes og utnyttes med lynraskt spill i lengderetning. Her møter man et lag på hælene og det er en god mulighet for scoring.

Igangsetting av ball fra keeper

Lag som sliter med å spille seg ut fra målet må aldri ty til de lange utsparkene. Prøv igjen og igjen inntil det sitter. Øv på prinsippene. Hvor skal man bevege seg når laget har ballen på back, i midten, eller på kanten? Når spillerne vet hvilke situasjoner de står i, vil de automatisk bygge opp en automatikk i forhold til bevegelser.  

Keeper er «førsteangriper» og setter i gang spillet med en god taktisk vurdering, enten med føttene eller ved kast. Keeper er alltid spillbar i støtte dersom forsvarer får trøbbel. Deretter kan keeper velge å vende spillet, ta med seg spiller sentralt, eller tilbake til samme back dersom spiller i press har beveget seg et annet sted.

Å bruke tiden på 5’er og 7’er spill med de rette prinsippene er en god måte å innarbeide gode vaner. Et godt hjelpemiddel er regelen om pressfri sone. Her risikerer man lite. Det er kun fordeler.

Når ser vi utspark fra mål i moderne fotball?

Når du titter på fotball på TV. Hvor mange ganger i løpet av en kamp ser du keeperen mane spillerne oppover på banen og gjøre klart for et langt utspark? Når motstanderne står så høyt i banen og presser med mange spillere at dette kan være smart. Da er det bedre å få forsvarerne høyere i banen og flytte spillet oppover. En moderne keeper vil alltid forsøke seg på en pasning før ballen dundres oppover uten adresse.

På 5 metere er det vanskelig å sette i gang på en bedre måte fordi angripende lag står godt strukturert. Det er sjeldent at det er angripende lags fordel med denne 5 meteren.

Når et lag leder med et mål og det gjenstår fra et kvarter, vil hyppigheten av utspark øke. Dette for å få tiden til å gå. Keeperen bruker masse tid og blir ofte belønnet med et gult kort.

Om en keeper klarer å sparke ballen så langt at den faller ned innenfor motstanders 16 meter så er det kanskje lurt med utspark, men det skjer så å si aldri.

Øv på å spille sammen som et lag og på ferdigheter i forhold til bevegelse og pasningvalg. Da får vi ballen ned på bakken og utviklet barna på en helt annen måte.

-Fotballhue.

Hjemmelagde taktikkplater for fotball

Det er ikke alltid så enkelt å peke og forklare. Unge mennesker ser ikke helheten i budskapet ditt når du bruker bare ord. Med noen få enkle grep kan du lage hendige og praktiske ark som vi gjøre coachingen enklere. Taktikkplater kan varieres i det uendelige og er ihvertfall mitt nye verktøy.

Fremgangsmåte

Det hele er ganske enkelt. Bilde av en fotballbane finnes i tusener av varianter ute på nettet. Velg den du synes gir best visuell fremstilling og som du liker godt. Viktig å tenke på at du skal bruke tusj med farge, så fargen på banen avhenger av det.

Dersom du ikke har en lamineringsmaskin, finnes det mange billige varianter som fungerer utmerket. Jeg bruker en til bare kr. 299,- som har rullet og gått i flere år. Kvaliteten på arkene du bruker kan du få velge selv. Om du liker tykkere og stivere ark så er det en smakssak. Heller ikke her har jeg mer enn det aller rimeligste.

Skriv ut ønsket ark og størrelse på taktikkplatene dine. Når du laminerer så kan du ha flere forskjellige små ark i samme lamineringsark før du kjører den gjennom maskinen.

Ut på andre siden kommer blanke fine taktikkplater ferdig til bruk. De tåler regnvær og kulde og er ypperlig egnet for utendørsbruk.

Valg av tusjer

Det er opplagt at du skal bruke whiteboardtusjer. Det finnes mange fargevalg, men jeg vil tro at du kommer langt med to forskjellige. Bruk av to farger vil gjøre det visuelt enklere for barna å forstå hva det er for noe poeng du vil forklare. Bevegelse en og to osv. Jeg har kun rød og sort som jeg bruker.

Noen tusjer synes jeg sitter bedre enn andre, så finn ut hvilke som lar seg viske ut enklest. De skal heller ikke være så dårlige at de flyter utover i lett regnvær. I massivt regnvær sitter som kjent lite på laminerte taktikkplater.

Jeg er helt sikker på at du vil like disse hjemmelagde taktikkplatene godt.

Lykke til med håndverksarbeidet og coachingen!

-Fotballhue-

Blogglisten hits

La barna være i fred på banen

Barn må få lov til å utøve idretten sin uten påvirkning fra hjemmet. Antall voksenpersoner som skal mene noe om prestasjoner, valg og innsats, er ikke til barnas beste. Noen ganger må man også kutte treningsmengden. Man skal alltid ligge på plussiden når det gjelder både lyst og spilleglede.

Spill med glede

Det viktigste innen idrett er å ha det gøy. Alle eksperter er enige om at det gir best utgangspunkt for videre utvikling. Uten gleden ved idretten vil lysten til å lære stupe i fritt fall. De aller fleste trenere er flinke til å sette krav til spillerne, men det er ved få unntak noen som får en bøtte med kjeft dersom valg eller utførelse ikke ble optimalt. En spiller som på eget initiativ får lov til å velge, som også synes det er gøy, vil mest sannsynlig utvikle evnen til å gjøre det rette i kampsituasjoner.

Uten gleden over å spille kamp, vil spilleren føle seg forpliktet til å gjøre som de voksne sier. Vil man få særlig glede av å hele tiden gjøre som andre sier og forventer? Man vil jo skape noe selv. Å strekke hendene i været og juble over å ha driblet en spiller og satt den i mål på fotballbanen. Det må jo være en herlig følelse. Å forsøke å drible en spiller, men å mislykkes med det og få en bøtte med kjeft av treneren, eller se mor eller far himle med øynene, dreper all glede med idretten og er den sikre vei til å til slutt velge noe annet å holde på med.

Spillegleden mener jeg kommer av en indre drive til å forsøke, feile, prøve og til slutt lykkes, på vegne av seg selv. Man er ikke der for at foreldre eller trener skal være fornøyde. Innenfor lagets rammer og kampplan finnes det massevis av rom for egne valg. Kreative løsninger. I tillegg hundre bomskudd. Så gøy det er når man lykkes med det.

Mange trenere samtidig

For barn er det sitt eget hode man hele tiden forsøker å jobbe med. Når du i tillegg skal forsøke å få inn trenerens instruksjoner, mor eller fars kommandoer, eller medspillernes ønske om hvor ballen skal, kan man lett gå i en mental sperre. Dette resulterer til slutt i at det ikke vil bli gjort et eneste valg ute på banen. Det blir altfor mye å forholde seg til og et relativt enkelt valg blir svært vanskelig.

Med mange instruksjoner fra flere personer vil også spilleren bli utrolig treg. Man kvier seg for å ta valget magefølelsen sier. Spilleren holder for lenge på ballen, pasningen kommer aldri i ren vegring for å ta en beslutning og laget mister til slutt ballen. Negative tanker øser på i hjernen, treneren roper, foreldre roper og de andre på laget slår oppgitt ut med armene.

Om du som voksen hadde tre sjefer å forholde deg til, som hver gav deg beskjed om å utføre den samme jobben på tre forskjellige måter. Ville du ha gitt blaffen i alle sammen, tatt en egen vri på det og kanskje mislykkes totalt? Jeg tror du hadde brukt noen dager på å tenke over situasjonen og vegret deg for å starte opp oppgaven eller prosjektet. Om du hadde mislyktes med prosjektet hadde alle tre sjefene kalt deg inn på teppet. Du ville blitt ansvarlig for tapet av en viktig kontrakt og laget ditt ville ha blitt skadelidende fordi du surra det til. Kanskje du hadde måttet pakke sakene dine og forlate jobben?

En lignende kamp pågår i hodene til barna våre når flere voksne og medspillerne roper og instruerer. La barna være i fred. La de spille og forsøk å holde munn før, under og etter kampen, dersom du ikke er treneren. Frustrasjonen bygger seg sakte opp og til slutt sprekker det.

En sjef og en plan

En trener møter barna flere ganger i uken. De trener, prater sammen om idretten, jobber med felles og individuelle mål. På trening får de lov til å ta feil valg, plassere seg galt, drible en for mye, slå en løs pasning etc. Ved å feile vil de lære. Kanskje de gjør den samme feilen ti ganger før det endelig faller på plass. Treneren er tålmodig og lar spillerne få lov til å mislykkes, uten å påpeke annet enn små justeringer som vil hjelpe de til å få det til. Aldri en bøtte med kjeft som kan gi de dårlig selvtillit og vegring mot å prøve på nytt.

Det minst lure man kan gjøre mot barnet sitt er å påta seg rollen som en trener, når man kun er forelder. Å tro at man utgjør en positiv forskjell er å lure seg selv, men det er med på å bygge usikkerhet hos barnet. Det blir for mange beskjeder og for mange å gjøre glad. Ivrige foreldre må derfor holde seg unna, eller bli en del av trenerteamet. Tilrop og coaching fra foreldre fører i de fleste tilfeller til frustrasjon.

En annen viktig ting for foreldre å tenke på er kampanalysen i bilen på vei fra kamp eller trening. Glem den praten! Barna har for lengst logget av, sagt takk for i dag og har tankene sine rettet mot spillkonsoller og kveldsmaten. Du sitter bare å babler for deg selv, full av adrenalin.

Det er viktig at barna har en sjef og en plan. Forelderen skal være fan av spillerne og lagets plan. Om man ikke er det, aldri si det høyt foran barna. Sett deg heller ned med treneren og forklar hva du tenker på en konstruktiv måte. Vær også klar for at det du mener kanskje ikke helt passer med trenernes plan.

Mange tilbud for barn

I idretts hverdagen er det så utrolig mange ting man kan være med på. Laget sitt, skole-lag, ekstratrening, akademier, camper av ulike slag. Dersom barnet bobler over av lyst til å bli med på dette så synes jeg at de skal få lov. Det er kun deres egen glede og lyst som setter begrensingen. Som foreldre skal man uansett ha i bakhodet en rekke ting.

Å ha flere trenere som coacher og vektlegger forskjellige ting kan påvirke barna. Det vil ikke alltid være slik at de da får enda mer læring og gjør det enda bedre. Det kan påvirke barnas evne til å forstå spillet og gi de mindre selvtillit til å forsøke på ting i situasjoner i kampen.

«Han sier det, hun sier det og foreldrene sier det«… Dette kan være frustrerende for mange barn.

Kanskje man bør erstatte ekstratreningen med en annen morsom idrett?

Treningsmengde og belastning

En annen viktig ting man skal tenke på er trenings belastningen. Selv om man tror at barna bare har godt av trening og at mye er bra, er det en del farer som lurer. Barn vokser forskjellig og plutselig er man i en intens vekstfase. Å ikke vite når man skal kutte treningsmengden kan sende barna ut i en periode med mye vondt. Ofte merker man det i ved at barna klager over smerter i hofte, knær, legger og ankler. Noen får også vondt i ryggen. Kanskje man skal prioritere lagets treninger i en periode og ta pause fra tilleggs aktivitetene? Det er uansett for en periode inntil kroppen er i sync.

I de større klubbene ute i Europa har man begynt å ta vekstfasen på alvor. Mange måler og veier de unge spillerne, slik at de raskt kan kutte treningsmengden når de ser store utslag på testene. På denne måten unngår de fleste tilfeller av f.eks schlatters problemer og kan raskere komme tilbake til høyere treningsdose.

La barna få lov til å si ifra når det er plagsomt på trening i forhold til smerter, ta noen hviledager eller uker, kutt ned mengden. Ikke push de ut på feltet fordi man mener at smerte er noe man må tåle for å bli stjerne. Man risikerer kun å ta fra de idrettsgleden. Idrett er ikke en jobb når man er tenåring. Man kan ta fri når man har behov og når kroppen sier ifra. Er man frisk og rask må man på trening!

Avslutningsvis:

La barna få være i fred på banen. La de få kose seg, spille fordi de selv ønsker det, sørg for at det hele tiden er gøy! Noe mer enn det kan vi ikke gjøre for de. Hvem som holder ut til de blir voksne vet vi ikke. Ikke lev proffdrømmen ut gjennom å pushe barna hardere og hardere. Å sette knallharde krav, enten du er trener eller foreldre, gir de en negativ tilnærming til idretten. Å sette læringsmål er nok en smartere måte foreldre kan påvirke utviklingen, men sørg for at dette samsvarer med det laget jobber med og at treneren er med på samme planen. Hold det enkelt, men tren med god kvalitet!

-Fotballhue-
Blogglisten hits

Winter Is Coming!

Like sikkert som at kalenderen snart viser november, kommer den kalde årstiden. Sesongen har i de fleste årsklasser over hele landet blitt avsluttet. Nå følger den perioden som er lengst. Vinterperioden. 6 måneder med trening i ofte bitende kulde. Winter Is Coming!

Vinterpause?

Når vi legger til grunn det at halve året drives treninger og turneringer, er det liten forståelse for at enkelte familier tar fullstendig pause fra fotball. Dersom spilleren har andre idretter er det noe helt annet. Da skifter man istedet fokus og holder et godt aktivitetsnivå gjennom vinteren. Å ta helt pause frarådes, ihvertfall når grunnen er frykten for å fryse på tærne.

Foreldre tror ofte at vinterfotball er å drive på med en sommersport på vinteren. Argumentene er at det er unaturlig å løpe rundt med tynne sko på isete baner. Her er det kunnskap det er mangel på. Det er ikke noe kaldere å spille fotball enn å gå på skøyter, eller på en skitur i skauen. Den som sier noe annet har ikke forsøkt dette selv.

Ta ikke vinterpause fra fotball fordi du selv er redd for at barnet ditt skal fryse på tærne. Ta heller grep for å forsikre deg om at så ikke skjer.

Grep du kan ta

På samme tid i fjor la jeg ut et innlegg om det å rigge fotballsko for vinteren. Det er smarte grep du kan gjøre for å unngå stivfrosne tær. Skinnsko og ikke plast er effektivt. Å kjøpe såkalte grussko med en ullsåle og ullsokk, er veldig lurt. Da vil nok de færreste av barna bli så kalde at idrettsgleden forsvinner. Det er klart at alle blir kalde på føttene i januar og februar, men i hvor stor grad man blir kald kan altså styres av deg som forelder.

En stor feil som mange gjør er å pakke inn barnet i vatt, dun, pels og bobledress. Det du vil oppnå med dette er desperate unger som blir så varme at de, i redsel for å få heteslag, river av seg plaggene for å få ned temperaturen. Det kan bli farlig når temperaturen synker.

Det du trenger av klær på vinteren er: Superundertøy, tynn ullsokk, leggbeskyttere, fotballstrømper av ull, vindtett bukse, fleecejakke, windbreaker, lue og votter. Jeg velger votter på de yngste barna fordi det blir mye varmere på fingrene. Denne grupper er heller ikke så flinke til å si ifra at de er kalde før de blir skikkelig kalde…

På veldig kalde dager kan treningen med fordel kuttes med en halvtime. Da har man heller en god time med bra aktivitet enn 1,5 timer med hutring og frysing.

Alternativ trening

Rundt om i landet har det kommet flere innendørs baner. Noen av disse er Cageball. Her kan man booke bane og ha et utrolig godt treningsutbytte, samtidig som at man har det utrolig gøy. Det er også innendørs kunstgressbaner som kan leies. Det er også flere cuper man kan melde seg på som spilles innendørs på kunstgress. Man må belage seg på å kjøre et stykke, men det er verdt det.

En fin vintersyssel er Futsal. Her får man blitt med i seriespill gjennom hele vinteren, noe som gir stor fordeler for laget når de starter sommersesongen igjen. Det finnes veldig mange turneringer å melde seg på til med denne spillformen. Her bør man slå til!

Det er også fint mulig å låne gymsaler. Her kan man utføre meget god teknisk trening og pasningsøvelser. Fysisk trening er også å anbefale, ikke minst mobilitet. Si ikke nei takk til gymsaltimer!

Vinteren er der grunnlaget legges

Vinteren er den viktigste årstiden for fotballag der grunnlaget for en god sesong legges. Det er her man kan bygge individuelle ferdigheter, samt fysisk kapasitet. Å ikke ta del i denne delen av sesongen er ikke noe lurt. Spilleren vil merke at de andre på laget har kommet litt lenger i løpet av denne perioden.

Dersom du holder på med andre idretter på vinteren, noe jeg anbefaler for allsidigheten, bør man komme innom fotballtreningen minst en gang i uka. Da blir det litt enklere å komme i gang med sesongen og ikke falle utenfor gruppa sosialt. Slike bånd knyttes sterkere gjennom vinteren.

Når det gjelder allsidighet. Jeg skrev i 2016 et innlegg der jeg setter kombinasjonen mellom håndball og fotball veldig høyt. Dette av egne erfaringer og gjennom samtaler med trenere i begge idretter. Du kan lese innlegget her.

Ønsker dere alle en deilig vintersesong med mye aktivitet der dampen står rett opp av hodene!

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Takke for kampen

Å takke for kampen kan i noen tilfeller være vanskelig for barn. Situasjoner og resultat spiller en stor rolle når de skal ta hverandre i hånden. Det er ikke alltid at dette går fredelig for seg. I Sverige har de en modell som jeg gjerne vil innføre i Norge.

Konflikter oppstår

Det er ganske mange ganger at barna kommer løpende bort etter at de har takket for kampen. Enten strigråter de fordi en motspiller har knuffet borti, eller faktisk slått/sparket i seansen etter kampen. Det er like ofte at motstanders trener kommer bort med en gråtende spiller. Når jeg skriver ofte, mener jeg ikke at dette skjer ofte, men at det er like mange tilfeller hver vei.

Situasjoner ute på banen spiller en stor rolle når det oppstår konflikter etter kampene. Stygge taklinger eller at noe føler at et eller annet er urettferdig er nok til at det koker over for enkelte. Kanskje forståelig reaksjon hos mennesker? Når man skal takke for kampen rett etter situasjoner og sure tap er kokepunktet nådd. Her bør ikke spillerne gå bort til hverandre i det hele tatt.

Vi voksne kan kanskje tenke at de bare har å lære seg å tåle litt. I praksis er det ikke enkelt å håndtere 5, 7, 9 eller 11 spillere strødd over hele banen, ildrøde i fjeset og fulle av sinne. Det er bare nødt til å gå galt.

Svenskenes løsning

I helgen var jeg heldig å få lov til å være trener for et lag med 11 åringer på Ö-Bollen, på Öckerö utenfor Göteborg. Her var det mange jevne og fine kamper med små og store dueller. Noen sure tap ble det også og spillerne var irriterte. Hjemme kunne det ha gått galt med rutinen der alle enten tar hverandre i hånda og takker for kampen rett etter at fløyta går. Den andre måten er at alle løper på rekke mot hverandre med hånden ut. Her kommer det ofte noen knyttnever eller en tupp i leggen.

I Sverige samles først laget hos treneren sin ved midtstreken. Her rekker man å snakke sammen i 10 sekunder før lagene står med ansiktene mot hverandre. Det neste som skjer er fantastisk. En representant fra hvert lag går frem og henvender seg til motstanderne. Her skal spilleren si noen fine ord om det andre laget, takke spillerne, trenerne og dommer for innsatsen. Etter den korte talen klapper laget for sine motstandere. Rollene byttes om.

Rett etter denne seansen er trenerne og spillerne klare til å møtes for en rolig handshake ved midtstreken. Trenerne går sist og får pratet litt fag sammen før man ønsker hverandre lykke til videre. En perfekt avslutning!

På denne måten får alle hissigpropper roet seg ned. Etter at man har gått igjennom rutinene blir det rett og slett for dumt å deise borti en motspiller. Selvfølgelig kan det oppstå situasjoner, men en høy prosent vil avverges.

Implementering

Det er kanskje for mye å forlange at alle lag i Norge skal praktisere denne modellen med en gang. Det er uansett enkelt å få det til gjennom en liten prat med trenerkollegaen på den andre siden. Bli enige før kamp og utnevne en spiller som prater på vegne av laget. Mer enn det er det faktisk ikke å gjøre. Du kan styre organiseringen når kampen er over.

Ved å gjøre dette etter alle kamper er det stor sannsynlighet for at dine motstandere tar etter og implementerer det hos seg også. Ville ikke det ha vært flott?

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Er pressfri sone kun positivt?

Pressfri sone er et kjent begrep for alle som holder på med barnefotball. Tiltaket er satt inn for at barn skal få tid til å sette i gang spillet fra egen keeper uten at motstanderne er i ryggen på de med en gang for å snappe ballen. Regelen har mye bra ved seg, men er det kun positive sider ved den?

Ro med ballen

Det er fint å vite at det ikke er noen motspillere i nærheten når keeperen kaster ballen ut til en forsvarer. Det er rikelig med tid til å snu seg og se etter alternativer. Skal man velge å sentre kort, langt, eller ta med seg ballen fremover i banen? Det andre laget er på full fart fremover når ballen mottas.

Det neste som skjer i disse delene av kampen der man setter i gang spillet med pressfri sone er at motstander løper av gårde med en voldsom hastighet og forårsaker en kjempeavstand mellom lagdelene sine. Laget som har ball blir stående passive og uten gode løp i ledig rom der de kan motta ball. Roen til forsvarer som nettopp har mottatt ball blir avløst av panikk. Valgene er få og sjansen for å miste ballen er relativt godt tilstede.

Uansett pressfri sone, eller høyt press, vil valgene til spilleren som har ball være avgjørende. Vil det ha noen betydning om man spiller med eller uten regelen? Jeg har selv sett både fordeler og utfordringer med begge reglene i bruk.

To ulike scenario

Meningen med pressfri sone er å kunne få flyt i spillet med ro i laget. I realiteten vil denne pressfrie sonen føre til at man setter i gang spillet mot et etablert lag som har alle spillerne bak midtstreken. Der får man en voldsom utfordring. Hvordan skal man kunne sette opp et godt angrep mot dette gode, disiplinerte og etablerte forsvaret? De ligner nærmest på en forsvarsmur som er uovervinnelig.

Dersom regelen om pressfri sone tas bort vil motstanderlaget ligge høyt med angriperne. Det er kanskje ikke så lett å sette spillet i gang ved å kaste ballen til forsvaret, men midtbanespillerne har gode arbeidsforhold. Ved å gjøre et godt valg som keeper og med god presisjon kan man sette motstanderne i ubalanse med kun en pasning.

Vi oppnår to vidt forskjellige ting med og uten regelen med pressfri sone. Skal vi kun lære den ene måten å sette i gang spillet på?

Differensiert tilpasning

I barneidrett har vi som regel minst to nivåer. Et der de mest øvet spiller og et under. Blant de mest øvet lagene mener jeg at regelen om pressfri sone burde utgå. De bør øve på å finne gode alternativer uansett om motstanderne står høyt eller lavt. De som er mindre øvet bør få mer ro til å kunne gjøre pasningsvalg etter at de mottar ballen fra keeper.

Som regel mikser man lagene for mye og har noen få superstjerner som scorer fryktelig mange mål på nivå 2. Ved å ha to forskjellige typer av regler for nivå 1 og 2, vil det bety at alle lag må differensiere godt og riktig. Det vil også være mye enklere for nivå 2 spillerne å få til noe uten at noen spillere dominerer kampene og scorer 20 mål. Sånt noe er bare tøys!

Innlæring av bevegelser og posisjonering på både 5er og 7er lag på nivå 1 vil bli markant bedret ved å droppe pressfri sone. Her kan også trenerne bestemme om det skal praktiseres høyt eller lavt press. Slikt er smart å øve på i tidlig alder for å øke forståelsen av spillet. Gode løp og presise pasninger vil med det bli belønnet med flotte kontringer. Da vil taktikken spille en like stor rolle som enkeltspillerne.

Keeper som nøkkelspiller

Keeperen er førsteangriper. Med gode valg som bakerste spiller kan keeperen sette i gang et godt angrep med en presis igangsetting med enten hender eller føtter. Et dårlig valg vil føre til balltap for laget og muligens en scoring imot.

Å øve på gode igangsettinger er lurt. Ikke bare på å kaste ballen til en medspiller, men også å ha en plan for bevegelse 1 og 2. Hvor skal hver spiller plassere seg dersom det ene eller det andre inntreffer? Frys spillet på treninger og la barna få lov til å ta egne valg utfra situasjonen. Det er den beste formen for læring.

Forsvarerne i barnefotballen er ofte veldig fokuserte på å få ballen fremover. Å bruke keeperen aktivt som et pasingsalternativ er mye lurere. Om det kommer en spiller i press mot ballfører, kan keeperen brukes for å vende spillet sikkert og effektiv til den andre siden. Der vi det muligens være godt med plass. Keeperne må øve mye på å bruke bena sine. De er oftere involvert i spillet enn hendene.

Jeg takker et høyt og tydelig JA til BÅDE pressfri sone og unntak fra regelen i barnefotball, men med differensiert tilpasning. Dersom det skal være pressfri sone hele tiden, vil spillet bare bli ensformig og de samme situasjonene vil gå igjen.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Det utvikles kun en spillertype

I moderne barnefotball går retningen mot å skape teknikere. Det kjøres øvelser der det utelukkende settes fokus på små flater og raske bevegelser. Målet er å skape et lag som spiller ballen langs bakken og med høyest mulig andel av ballinnehav i kampene. Det finnes kun rom for en bestemt spillertype i denne modellen. 

Forbildene i Europa

Dagens trenere ser nok veldig mye fotball på tv og lar seg blende av flott pasningsspill. Barcelona har det siste tiåret vært ensbetydende med possession-spill der motstanderne nesten ikke får låne ballen. Bayern München er også gode på dette, men har samtidig en mye mer direkte form for spill i angrepsretning. Spillertypene som mestrer denne typen spill er korte, raske og meget tekniske. Slike lag skapes ved å sette sammen spillere fra øverste hylle med verden som shoppingsenter.

Når trenerne står på treningsfeltet med en flokk barn på trening, har mange bildene av den siste Champions League kampen friskt i minne. Man kan vel muligens bruke ordet «sveiseblind». Å tro at laget med, la oss si 8 åringer, skal utvikles til å bli det nye Barcelona laget. Det er å ta det litt vel langt. Spillertypene du har i den gruppa du trener er så vidt forskjellige fra hverandre. Noen er lange, noen korte, andre har ikke utviklet motorikken skikkelig, en stor del er bare litt interesserte.

Forbildene ute i Europa blir derfor et feil utgangspunkt i breddeklubben der du har tilhørighet. Det betyr ikke at du skal gi opp drømmen om å skape et lag som mestrer godt pasningsspill. Du må bare ta forbehold om at du mest sannsynlig har spillere som bare kan sparke ballen langt,  noen driblefanter og de som ser like mye på regnbuen over banen som ballen som kommer rullende. Sånn er livet i nabolagets idrettsklubb.

Fri utfoldelse i et system

Alle barn skal lære valgene på banen. De skal se mer enn et valg når de befinner seg i en situasjon med og uten ball. Skal de slå en pasning, eller skal de velge å utfordre? Begge valg er like riktige. Å rope til et barn som tilsynelatende har valgt feil hjelper lite. Det bygger usikkerhet. Å bestemme at laget du trener skal spille en viss form for fotball og bli sur dersom det ikke skjer er kun din egen feil. Det er barn som er i fri utfoldelse på banen og det skal aldri glemmes, uansett om du mener noe annet.

I tillegg til valgene på banen er det like viktig for barna å kjenne til systemet dere spiller. I hver rolle er det definerte arbeidsoppgaver og disse må følges. Å vite hvilken utgangsposisjon man har på banen er elementær læring. Det er greit å vandre litt, men man må raskest mulig tilbake til sin egen plass. Ellers vil laget slite defensivt.

I et system vil flere spillertyper kunne blomstre. Laget kan spille fantastiske kamper selv om ikke hele 5’ern eller 7’ern er full av små teknikere som slår pasninger på kryss og tvers store deler av kampen. En god langpasning på 15 meter bør belønnes med trampeklapp like mye som klikk-klakk spill. En klarering fra forsvar som går langt avgårde kan være et meget godt taktisk grep istedenfor å spille seg elegant ut fra eget mål.

Jeg liker å se barnefotball der laget består av alle typer spillere. Noen lange og fysiske og noen små teknikere som byr på show og tunneler. Er det ikke fantastisk?

Arbeidet på trening

På treningsfeltet er det viktig å fokusere på tekniske deler av fotballen. Det er det viktigste elementet i enhver treningsøkt. Jeg pleier å legge disse øvelsene rett etter oppvarming. Da er det mest konsentrasjon og høyest kvalitet på utførelsen. Det er dette som er viktigst når det gjelder teknisk trening. Velg gjerne øvelser der alle har hver sin ball, men 2 og to, samt 3 og 3 kan være like bra. Ha 2-5 forskjellige øvelser som går igjen over et halvår. Det holder i massevis. Spillerne kjenner igjen øvelsen og kommer raskt i gang.

Like viktig som den tekniske delen bør treningen bestå av kamplike øvelser. Her får man øvet på ulike spissferdigheter hos de ulike spillerne. Noe så enkelt som oppspill, løp, mottak i fart, mot forsvarer og scoring er en god øvelse. Disse bildene lagres i hukommelsen og dras frem i kamp, nettopp fordi spillerne har øvet på det. Vi får i tillegg spill i retning mot målet, noe som er mye bedre enn spill på små flater i firkanter.

Vit at du har med forskjellige barn å gjøre og ikke forvent at alle skal klare de samme momentene innen fotball. Ikke bruk kjeft dersom man bommer på ballen eller ikke sentrer i riktig øyeblikk, eller ikke i det hele tatt, utfra ditt eget tankemønster. Finn de tingene som spillerne er gode på og la de få enkle arbeidskår. Da vil de på sikt utvikle spillet sitt og ta nye steg. Plutselig blir spilleren som kun klarte å mæle ballen 100 meter avgårde den beste på pasninger på små flater. Bare gi de litt tid.

Forventninger til spillet

Vi ser mye fotball og elsker det. Favorittlaget blir på mange måter den tilnærmingen til fotball man liker best. Er du som trener åpen for at du har en gjeng som kun mestrer kick’n’run? Det kan godt hende og det er ingenting galt med det. Det er altfor mange som skammer seg over å ikke spille tiki-taka fotball. Fotball er en sport der ulike spillertyper og spillestiler møter hverandre til duell. Om alle lag spiller på samme måte vil fotballen bli kjedelig.

Jeg koser meg når jeg ser teknisk fotball møter fysisk fotball. Når det taktiske knuser de briljante individualistene. Hvorfor skal ikke dette være hverdagen i barnefotballen også? Jeg oppfordrer alle lag i alle aldre til å finne sin egen tilnærming til spillet. Forvent ingenting, men la spillet få utvikle seg i takt med spillernes egen utvikling. Du skal lære de handlingsvalg og bevegelser, men ikke tre en spesifikk spillestil ned over hodene på de fordi du mener at det bør være sånn.

Du finner ikke kun Messi, Modric, Iniesta, Pirlo og Coutinho på treningsfeltet. Du har nok også et par buldosere og muskelbunter. Hvordan har du tenkt til å implementere de inn i laget ditt? Skal de se på fordi de ikke passer inn i den spillestilen du vil at skal dyrkes i klubben og laget? Fotball er en smeltedigel av ulike personer. Det er morsomt med fotball selv om ikke laget har 40 trekk før scoringen. 2-3 trekk er mer enn nok. Da kan den geniale langpasningen eller skuddet fra 20 meter være en fryd å se på. Noen lag forbyr slike ting fordi de skal på død og liv spille trekantspill helt frem til målstreken.

Ikke kun ha fokus på å utvikle tekniske spillere med gode pasningsføtter. Ta like godt vare på ballvinnerne som knuser alle i dueller. Eller hva med spillerne som kan forsere alle motspillerne på en av kantene. Alle spillertyper er velkomne og ikke alle lag kan spille som Barcelona.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Skal man få kjeft for å ikke sentre?

Som spesielt interessert i barnefotball undrer jeg meg stadig over bruken av kjeft. Trenere brøler seg til sår hals når spillerne ikke gjør de valgene som treneren mener er riktig. Spesielt når det gjelder å sentre pasninger. Skal man få kjeft for å ikke sentre?

Ulike valg

Når barna er ute på treningsfeltet fylles de av idrettsglede og en god dose adrenalin. De løper rundt ute på banen og er i ekstase over å få kunne spille fotball. Under hele økta står de ovenfor mange valgmuligheter. De skal tenke på teknikken, taktikken, hvor de andre er og hva som er lurt å gjøre. Alle spillere tenker forskjellig og vil høyst sannsynlig ta gode og mindre gode valg om hverandre.

En voksen person med en god dose erfaring fra et langt liv med fotball vil trolig vite hvilke valg som er best. Ulike situasjoner vil kreve et bestemt valg for å kunne sette opp en god målsjanse. Når disse valgene ikke gjøres etter boka er det ikke rent sjelden at treneren stopper økta for å kjefte på spilleren. Hva får man ut av det?

Det er frustrerende å se at en god scorings mulighet glipper ut av hendene. Trenerne er like store konkurranse mennesker som spillerne og det er lett å miste hodet. Ja, vi trenere skal lære barna å spille fotball. Spørsmålet er hvilken tilnærming vi skal legge oss på når det gjelder pedagogikk. Kjeft kan du bruke på en voksen person som på trass ikke gjør som laget har planlagt. Med barn er det viktig å fokusere på hvilke valg de har. De ser ikke det du ser.

Selvfølelse og mestring

I min verden er det mye bedre å sette pris på at barna faktisk tar et valg ute på banen på egenhånd. Om de velger å ta med seg ballen forbi enda en motspiller og deretter blir taklet, har de forsøkt seg på noe. I etterkant kan man heller spørre om de så andre muligheter i situasjonen. Dersom de kun så valget sitt som den eneste utvei, vil nok en dose kjeft virke ganske ødeleggende på spillerens selvfølelse. Barnet har gjort så godt det kan, men for treneren var det ikke godt nok.

Uten solid backing fra trenerne og god veiledning, vil spilleren aldri våge å ta et eneste valg. Det samme gjelder foreldre som er analyse eksperter etter kampene. Mestringsfølelsen vil få seg en knekk dersom man gjentakende ganger kun tar feil valg, etter trenerens mening. Selv om en trener mener at man skal holde ballen i laget, er det ikke dermed sagt at man ikke skal våge å ta med seg ballen 10 meter fremover i banen. «Spill ballen da for f***», er ganske vanlig å høre. Har trenerne som brøler slike ting tenkt over at spillerne kanskje går med ballen fordi de ikke våger å ta valgene i redsel for å få kjeft?

Det er bedre å gi et klapp for at de prøver, selv om valgene er høyst merkelige, enn å fortelle de hvor skapet skal stå. La de få tenke selv og lære seg til å se etter andre valg i situasjonene de kommer opp i. Still spørsmål og la være å kontrollere de med å gi fasiten som du selv mener var det eneste riktige. Det kan jo hende at du også kun så en eneste mulighet, selv om det var en drøss andre valg. Kanskje barnet så en mulighet som du ikke så?

Stjerner som læremestere

Barn er glade i å kopiere superstjernene. Om Neymar har dratt en finte i helgen som var helt utrolig, vil barna prøve på det samme. Barna er også mest opptatt av spillerne som scorer målene. Dersom du spør 100 barn om hvem som er deres store idol, vil en stor andel svare en eller annen angriper. De står midt i skjermen og brøler etter en scoring og stjeler overskiftene. Den som slo den geniale pasningen nevnes ikke med så mange ord.

Dersom vi ser litt på spillertypene som barna våre vil kopiere, er likheten mellom de ganske påfallende. De gjør ting selv og bryr seg ikke om å spille ballen. Ronaldo vant gullballen sist og er muligens en av de dårligste tilretteleggerne. Når han gir blaffen i å sentre ballen fra seg og blir taklet klapper publikum. Han forsøkte på noe som publikum likte. Spillerne på laget hans våger ikke å bli forbanna, men inni de har temperaturen nådd kokepunktet. Om vi snur på flisa og ser situasjoner der lagkameratene hans ikke sentrer til han og bommer. Da hiver han oppgitt med armene og er frustrert. Begynner dette å bli et tydelig bilde?

Vi kan ikke ha midtbane generaler over hele banen. Noen klubber vil utvikle spillere som mestrer tiki-taka spill, men det gir lite rom for driblerne og de som spiller på ren fysikk. Skal ikke disse få utvikle sin spisskompetanse? Må de virkelig innfinne seg i trenernes filosofi og ønsker om en ballbesittende fotball? Jeg mener at de må få utfolde seg, men forstå at det finnes minst to valg i alle situasjoner. Gi aldri opp håpet om at de plutselig spiller en pasning 45 grader ut til en medspiller. Når dette skjer skal du legge deg ned på knærne og juble som om laget satt den avgjørende scoringen i en Champions League finale.

Tror dagens trenere at Messi, Neymar, Ronaldo og Hazard fikk en bøtte med kjeft foran hele laget når de driblet seg bort? De fikk leke! Jeg tror nok at trenerne deres gjorde de klar over hvilke valg man kanskje burde ha valgt istedenfor å surre bort ballen, men de fikk nok prøve igjen og igjen. Ulike spillertyper skal vi være glade for å ha i barnefotballen. Det er opp til trenerne å forvalte disse best mulig i laget. Ikke alle kan spille som Barcelona. Noen spiller som de gamle engelske lagene med kick’n’run. Det finnes ikke noe galt i å velge dette dersom det gir spillerne god flyt og mestring.

Coach på valg gjennom å stille spørsmål om de så andre muligheter. Så de ikke noe annet? Nei vel… Gjenta det samme spørsmålet i neste situasjon og repetere til det kjedsommelige…

-Fotballhue-

Blogglisten hits

3’er taktikk: Dybde

I år er det mange barn som skal spille sine første fotballkamper. En ganske ny spillform er den mest aktuelle, nemlig 3’er fotball. Små baner med vegger og få spillere på banen trenger ikke å bli et stort virrvarr.

Få kjøreregler

Spillformen 3’er er ment å øke antall touch på ballen i løpet av en kamp for de små. Dette vil nok spillformen egne seg godt til, selv om jeg mener at keeperrollen bør få innpass i fotballen med en gang og ikke vente et helt år.

3’er taktikk høres kanskje litt vel ambisiøst ut, men det er viktig at barna har noen få kjøreregler å forholde seg til. Spillerne vil nok frese rundt inne på denne forminskede banen, men en viss plan bør ligge i bunnen. Læringen kan du enkelt legge inn i treningsøktene og passer fint under NFFs råd om mye smålagsspill. Du skal rett og slett la barna jobbe i trekanter og med fokus på pasningsspill med mange bevegelser.

Dybde i spillet

Å sette en trekant i spill og i lengderetning er selve konseptet med 3’er fotball. Det er uhyre viktig for barnas opplevelse at de hele tiden forsøker å gjenvinne dybde og at de rokkerer i laget dersom dybdeholder velger å gå på et raid, noe som er utrolig gøy og veldig lov. Ved å ha en spiller som ligger i dypet vil det bli enklere å spille ballen i laget. Går spilleren seg fast, spilles ballen tilbake til spilleren i dypet, som igjen kan vende spillet over til motsatt side.

Å gjenvinne dybde i laget er elementært i voksenfotball og det er fantastisk om barna blir introdusert for dette momentet av spillet allerede i sitt første spilleår. Da har du lagt et ordentlig godt grunnlag for fremtiden.

Pass på at ikke denne dybdespilleren ligger tilbake som en burvokter. Spilleren skal oppover i banen for å slå de kreative pasningene som resulterer i scoring. Det er viktig å stoppe motstandernes kontringer også, men aldri på bekostning av å våge seg fremover.

Bevegelsene i front

Får at dybdespilleren skal kunne finne medspillere med gode pasninger, må de i front bevege seg. Å bli tildelt venstre og høyre side i 3’er fotball er ingen vits. Det gir ingen store fordeler for noen inne på en så trang bane å kunne slå inn med utover- og innoverskru. La de bevege seg fritt, men også gradvis forstå at ikke begge kan ligge på samme side. Dersom de plutselig skulle gjøre dette, vil dybdespilleren kunne spasere ballen helt inn i målet. Det er jo et smart taktisk valg det også og bør applauderes.

Du som trener bør ha fokus på dybdespiller, pasninger og bevegelser i front, og ikke noe mer enn det…

Lykke til med en knakende god fotballsesong med 3’er. Det kommer stadig nye artikler om 3’er fotball utover sesongen.

-FOTBALLHUE-

Blogglisten hits

Meld deg på Tilleggstid med Fotballhue. (trykk på bildet)

Tren på 7’er organiseringen

Akkurat nå er det mange trenere som skal begi seg ut på en ny erfaring. 7’er fotball er ikke noe skummelt i det hele tatt. Om du frykter for den store banen med de søte små spillerne dine og trener heftig for å klare å henge med, er det bare å slappe helt av. Dette går fin bare du fokuserer på de rette tingene, som organiseringen av laget.

Ulike formasjoner

Det er egentlig ikke så farlig hvilken formasjon du velger for laget ditt. Den store forskjellen fra 5’er til 7’er er at laget må stå litt mer organisert og strukturert. På 5’er kunne man vandre rundt på hele banen. Mange av de beste spilleren gjorde kanskje jobben for de litt svakere og sørget for at laget ble godt balansert ved hjelp av deres heroiske innsats? Den tiden er over!

På 7’er bane nytter det ikke å løpe rundt og leke brannmann og slukke branner der det er mest kritisk. Da løper man raskt på seg melkesyre som ligger langt over ørene. I denne spillformen må hver spiller kjenne sin egen rolle og ikke minst sine lagkameraters roller. Dersom hver og en av de klarer å holde seg på sin egen side av banen og stort sett på samme plass, vil lage klare å holde seg godt organisert. Da oppnår du en rekke fordeler.

Om du spiller 3-1-2, 2-3-1, 2-2-2, eller noe annet spennende har kun betydning i forhold til motstanden man møter. Spiller laget mot et nivå 1 lag, er det kanskje best å parkere bussen i en 3-2-1 formasjon for å få nok defensiv styrke til å kunne stå i mot. I kamper der laget kan score en del mål, kan en 3-1-2 være morsomt, med 2 brede spisser i front. Ingen av disse formasjonene er særlig viktige dersom hele laget løper rundt som en bie sverm.

Pasningsvalgene

Når du vet at det finnes lagkamerater på de plassen de skal spille på, vil det bli enklere å etablere et spill. Det sier seg selv. Dersom laget øver på å stå godt organisert vil mulighetene for å kunne holde ballen i laget øke. Da blir det enklere å etablere et godt angrepsspill også. Dersom man ikke lykkes i å utfordre en motspiller, kan ballen alltid slås tilbake i støtte hos en godt plassert medspiller. Det finnes minst 2 muligheter for en kortpasning når laget er godt organisert ute på banen.

Sett opp formasjonen dere skal spille i og tegn streker. Vis denne plakaten til spillerne dine og ta den opp når de mener at det ikke finnes noen å spille pasning til. De finnes i aller høyeste grad dersom laget står riktig plassert.  På bildet ser du en plakat jeg laget for 2-3-1 formasjonen. Jeg synes det finnes nok av gode pasningsvalg på denne, både korte og lange.

Det kan dessuten være en smart idé å la foreldrene på laget se denne plakaten for å forstå hva dere trenerne forsøker å få til. Kanskje det hindrer en del tilrop fra sidelinjen som; Skyt! Få den vekk! Ta med deg ballen og løp!

Spillerne som mestret på 5’er

Ved overgangen til 7’er fotball er den en gruppe spillere som vil få merke at ting blir litt mer vrient. I lang tid har mange gutter og jenter hatt en enkel oppgave på små baner med små flater på grunn av sine gode fysiske evner. Noen barn er rett og slett tidligere motorisk utviklet og har fått store fordeler. I en alder av 11 år begynner denne forskjellen å jevne seg ut. Man vil kanskje føle at man stagnerer og blir en dårligere spiller? Det er ingen dramatikk i denne prosessen. Disse spillerne må nå starte å bruke hodet mer enn kroppen og den overgangen kan for mange bli en tøff nøtt å knekke.

For denne gruppen av spillere som muligens har scoret hundrevis av mål på 5’er bane er nå hverdagen annerledes. Nå må de begynne å tenke på sine lagkamerater. Det kan være svært vanskelig å ikke spille fra seg ballen og de kan måtte tåle mange balltap fordi de ikke utfører valgene sine raskt nok. Andre barn har blitt raskere og sterkere og er mer lik de selv. Jeg vil råde alle disse spillerne til å ta en mer defensiv rolle i laget der lagkameratene befinner seg foran en selv. Kampene blir nå til et sjakkspill der brikker skal flyttes og strategier skal klekkes på få sekunder. Glem målene og ha fokus på handlingsvalg for denne gruppen spillere. Sett dere mål om å få til små deler av spiller fremfor å vinne kampene. Det betyr nemlig ingen verden ting i barnefotball. Alt handler om å lære.

Har du såkalte barnestjerner på laget ditt, eller er barnet ditt i denne kategorien? Vær oppmerksom på de og senk alt som heter forventninger til de. De vil møte en stor vegg av utfordringer og dersom de løse disse på en god måte, vil de utvikle seg enda mer i positiv retning, men nå som lagspillere. Det tar tid og mange vil bli sure og lei seg, men det er her man skal sette fokus på mikrodeler av kampen. Tell for eksempel antall gode pasninger og slå rekorden fra forrige kamp.

Hvordan jobber du som trener?

Som trener er det lett å bli oppslukt i taktikk og formasjoner. Den biten skal du la ligge frem til kamp. Ikke la deg friste til å spille 7 mot 7 på trening med masse stopp i spillet. Oppskriften er fremdeles smålagsspill. Det handler om å stå riktig plassert og få mange touch på ball. Coachingen din bør gå i retning av om spillerne faller tilbake til utgangsposisjonen de sto i ved avspark så raskt de kan. De skal uansett få muligheten til å dundre oppover langs siden på kontring. Da må en annen spiller rokkere inn på den plassen spilleren etterlater.

På en til en nivå må du kanskje rope på enkeltspillere at de må huske på plassen sin. En vennlig påminnelse er ofte nok. De vet jo hvor de skal stå, men barn er ofte oppsøkende mot ballen. Det er vrient å få dette til helt i starten av 7’er spillet. Påminne de ofte om hvor plassen deres på banen er.

Når jeg skriver at fokus uansett skal ligge på smålagsspill på treninger. Hvordan skal du da coache organiseringen av laget? Svaret er hyppige kamper. Avtal treningskamper mot andre lag og delta i så mange turneringer som mulig. Det er i konkurranse man får en god følelse på hvordan man klarer å løse den rollen man er tildelt i laget. Spillermøter med tegninger, slik du ser over i innlegget, er veldig gunstige. Barn klarer ikke å ta inn alle ordene du bruker. Bilder derimot er mye enklere å få med seg og memorere.

En spiller som var spiss på 5’er kan være den beste i forsvar og motsatt. 7’er fotball stiller helt andre krav til spillerne og her må du føle deg frem. Spillerne må også vite at de spiller på den plassen som er best for laget. I tillegg bør de få et innblikk i andre roller, slik at de kan lære seg å forstå mer av spillet. Det er nå i 7’er kamper at man tydelig kan begynne å se konturene av hvem som kommer til å spille hvor på banen når man tar steget over til 9’er og 11’er. Spillerne faller ofte ned der det føles naturlig for de å være, samt der de føler at de kan mestre godt. Det er fortsatt altfor tidlig å konkludere med noen ting.

Keeperne blir stadig viktigere som en god pasningsspiller og førsteangriper. Førsteangriper definerer jeg som den spilleren som starter opp angrepet med en flott igangsetting. Det kan ta kun to touch før det blir mål dersom keeperen leser spillet og situasjonene riktig. Å forstå hvor det er lavest risiko å sendeballen og hvor det er åpne korridorer hvor spilleren kan sette fart er gode egenskaper å ha som keeper.

Lykke til med 7’er spill. Dette er en artig og utfordrende spillform.

-Fotballhue-

Blogglisten hits