Innlegg

Et digitalt veiskille

/i /av

De siste tiårene har digitale leketøy tatt over som barnas favorittleketøy og fritidssyssel. Tiden som medgår til dette har mildt sagt skutt i været. Andre aktiviteter må vike når det kommer oppdateringer, eller når det er planlagt onlinespill med venner. Den unge generasjonen er i fysisk forfall om utviklingen fortsetter og noe bør gjøres. Vi er utvilsomt ved et digitalt veiskille.

Verden i et headset

Et ganske vanlig skue når foreldre braser inn på barnas rom etter å ha varslet middag et titalls ganger er illevarslende. En lutrygga unge med headset på hodet, lent mot skjermen, i høylytt samtale med venner. Det skrikes og skråles og stressnivået er så høyt at pulsen tilsynelatende er på samme nivå som under en joggetur. Øynene er røde og ligner en hypnotisk tilstand.

At det er middag er trolig ikke det viktigste i livet. Det er «runden» som er det aller viktige i nuet. Hvor lang runden er? «Vet ikke», er svaret man som regel får. Familietiden rundt middagsbordet blir omgjort til irritasjon, fordi det mangler et eller flere familiemedlemmer. Vi foreldre forstår ikke! Man kan tydeligvis ikke avslutte, pause, eller la noen andre styre. «Alle» skjønner dette, bortsett fra vi foreldre. Vi er dinosaurer fra en annen tidsalder, ute av stand til å forstå det mest innlysende. Den digitale verden.

Den sosiale omgangen unge mennesker har i dag foregår på hvert sitt rom, koblet opp gjennom mikrofon og headset, inne i en fiktiv verden full av pistoler og snikskyttere rundt hvert eneste hjørne. Samtalene handler ikke om mellommenneskelige ting, men om hvor man må passe seg, om man trenger backup, eller at noen er en «jævel» som sørget for at man er ute av spillet. Uvennskap kan enkelt oppstå ved en spillkonflikt. Man kan også risikere å bli sosialt holdt utenfor fordi man ikke omgås og holder på med det samme som de andre online. Dertil krav og forutsetning om å eie utstyr og konsoller.

Det er kanskje ikke så rart at unge mennesker i dag har spillkonsollen som sin mest anvendte fritidssyssel og kanskje som sin mest fengslende uvenn. Enten er man med, eller så er man helt ute av det og med alle følger dette får.

Hvem har egentlig kontrollen?

La oss slå fast en gang for alle. Det er foreldre som styrer hverdagen til ungene. Så lenge de bor under vårt tak er det vi som bestemmer. De får noen kjøreregler som de må forholde seg til. Uten denne kontrollen er man helt ute å kjøre. Livet er det aller mest kompliserte spillet og dette spillet er det vi voksne som forstår mest av. Her vil aldri barna utkonkurrere oss. Handlinger og konsekvenser er ikke utviklet i de små gamerne som sitter rundt på rommene sine og gauler et språk som vi ikke forstår og heller ikke ønsker å kaste oss ut i.

På tide å ta tak? Det er flere grep og ta og prosessen vil ikke bli godt mottatt. Utbyttet av å starte opp en prosess mot avhengighet av online spilling er derimot enormt. Ikke bare har du som forelder kontroll, men barna får igjen kontroll over seg selv og andre ting i livene som gir mer verdi enn å vinne en «runde».

I dag finnes det routere som lar deg kontrollere brukerne av hjemmenettverket. Her kan man tildele tid, begrense den, frata de connection og belønne gode handlinger med mer tid. Et perfekt verktøy for foreldrene der man markerer hvem som legger føringene hjemme. Jeg vil råde andre foreldre om å gå til innkjøp av en slik. Om nettverket slukker 22.30, så er det lite annet å gjøre enn å si «natta». Om det er noe barna skal på av aktiviteter kan nettet stenges i perioden. Da kan barna gå ut av huset, for det er ikke noe å finne på allikevel.

Internett er roten til det vi foreldre kaller de dårlige vanene, men som barna mener er selve livet. Å leve et offline og analogt liv virker nærmest umulig og utenkelig. Om man har hatt med seg barn på ferie der det ikke er Wi-Fi, vet man hvor ille disse barna har det i en ukes tid før abstinensene avtar.

Fysisk form

Som trener er jeg opptatt av barnas fysiske form og her kommer hovedpoenget mitt. De skal ha en kropp som orker å løpe og en motorikk som er passe godt utviklet. Ingenting annet er viktigere for et barn enn å ha et godt fysisk grunnlag for sitt videre liv. Å ha et godt forhold til det å trene er viktig. Uten treningslyst vil det fysiske forfallet bli stort og man kan lett tenke seg at deres aktivitetsnivå som voksne blir faretruende lavt. Samfunnsøkonomisk tør jeg ikke engang å tenke tanken på hva fysisk forfall vil koste i kroner og ører. Det er det sikkert andre som kan tenke seg å se på.

Det forventes ikke at man skal trene for å bli god i noe, men for å holde seg i form og gjøre noe gøy sammen med andre venner. Type aktivitet er ikke viktig, men noe bør de gjøre som er organisert. Et sted de må være på et fast tidspunkt. En aktivitet som starter og slutter på fastsatt klokkeslett. Her lærer de disiplin, punktlighet, samhold og viktigheten av å være en del av et lag eller gruppe.

For 20 år siden er jeg sikker på at vi var i en bedre motorisk form enn dagens barn. Vi var ute hele kvelden på sykkel, bygget hopp i akebakken, klatret i trærne og lekte sisten. Det er sjelden jeg går forbi barn som har en form for fysisk lek på fritiden. De gangene jeg gjør det blir jeg glad. Leketiden i gata er erstattet med online spill, noe jeg synes er en dårlig trend.

Frafall i idretten

Jeg ville ha hatt stor interesse av å se en grafisk fremstilling av barn og ungdom som gir seg med organisert aktivitet i dag, sammenlignet med 5, 10 og 15 år bakover i tid. Ville man ha sett en pil som pekte nedover eller oppover?

Etter å ha pratet med flere andre trenere rundt omkring, har jeg en forståelse av at stadig flere ungdom slutter med idrett for å bruke tiden på annet. Mange sier til sine foreldre at de skal starte på studiobasert aktivitet der de kan komme og gå når de vil. Mange foreldre tenker da at det kan være et greit alternativ, så lenge de er aktive. Jeg skulle likt å se de som holdt denne form for trening på et jevnt nivå, samtidig som man målte økning eller nedgang i antall timer foran en skjerm.

Gaming har kommet for å bli og er nå langt på vei blitt en direkte konkurrent til fysisk idrett. Spørsmålet er om man klarer å snu trenden og om foreldrene er sterke nok til å sette den nødvendige begrensningen slik at man får ungene ut av huset og på trening. Der treffer de alle de andre vennene som man ellers bare hadde hørt stemmen til inne i headsettet. Sosialisering og fysisk utfoldelse er altfor viktig til at man ignorere problemstillingen vårt moderne gamer-samfunn er oppe i.

Det digitale veiskillet

Jeg er for allsidighet og jeg elsker at man forsøker mange ting. Jeg synes også at det er flott at barna lærer seg digitale verktøy og blir superbrukere på ulike spill og programmer. Det gir dem gode forutsetninger for å overleve i arbeidsmarkedet i fremtiden som blir stadig mer digital. Det er en prosentvis bruk av skjerm daglig som er nøkkelen. En balansegang der man får utfolde seg fysisk, men også ta del i den sosiale og spennende gaming verdenen.

Bør kanskje idrettslagene åpne opp egne grupper for e-sport der man aktiverer barna både mentalt og fysisk? Det er en radikal endring av formålet til idretten, men har vi kommet til et digitalt veiskille der man er nødt for å åpne for aktiviteten de fleste ønsker å holde på med?

En liten tanke som slo meg for en god stund tilbake er å få organisert spillingen på en bedre måte. Når man uansett kaller det for e-sport så bør jo dette kunne organiseres på et breddenivå av idrettsklubbene og med idrettens allerede eksisterende ekspertise på organisering av turneringer og aktivitet?

På denne måten kunne man ha regulert spillkvelder, cuper og annen idrettslig aktivitet på en bedre måte og fått barna ut av rommene og til et sted der de møtte andre. De kan delta på lag mot andre lag og gi hverandre en fysisk god high-five ved seier. De kan konversere mellom kampene og legge en god plan for hvordan de skal ta seg videre i spillet. I pausene kan de også spille fotball, hoppe høyde og løpe 60 meter i konkurranse med hverandre. Dagen etter er det trening med laget.

Det store spørsmålet er hvordan voksne takler det digitale veiskillet, som er det som fremdeles sitter med kontrollen over egne barn og deres tidsbruk.

Uansett hvor rart det høres ut. De digitale superstjernene barna våre ser på nettet i dag har akkurat den samme betydning som våre egne barndomshelter hadde for oss.

Velkommen kjære digitale fremtid. Jeg vet ikke om jeg liker deg så godt, men vi skal nok leve fint sammen med litt regler.

 

-Fotballhue-

Fritidsproblemer utmatter trenerne

/i /av

Når du leser overskriften, fritidsproblemer, tenker du sikkert at trenerne har mye fritid. Mulig at du tenker at det er derfor de har tatt på seg rollen. Realiteten er stikk motsatt. Det er få fridager for en trener, selv om kalenderen viser fellesferie.

Viktig jobb som få kan ta

En person som tar på seg oppgaven med å trene en gjeng med barn eller ungdom, vet muligens ikke hvor mye som ligger bak oppgaven. Mange foreldre har kanskje ikke forståelsen for disse personenes tidsbruk, annet enn de minuttene de ser trenerne på banen sammen med laget. Den biten av jobben er den mest fornøyelige. Det er der man ønsker å bruke mye av tiden sin på. Dette er kun en liten del av det hele bildet.

Det er ikke mange som er i stand til å ta på seg en rolle som trener eller lagleder. Det krever en enorm kapasitet, orden og selvorganisering. Mister man kontrollen i en liten periode vil man risikere å slite med å gjenerobre kontrollen igjen. Det er hundrevis av løse tråder, muntlige beskjeder, datoer, klokkeslett og gjøremål som må sitte hundre prosent i løpet av en uke.

De som tar på seg roller i den lokale idrettsklubben gir avkall på sin egen fritid. Det er det få som er klar over. Det er sjelden at man kan sitte i godstolen og se en tv-serie uten at telefonen blinker, ringer, eller mail strømmer på. Det er også en slags forventning om at man svarer når andre travle foreldre har tid til å kommunisere. De er jo tross alt på jobb på dagtid, noen trenerne og laglederne også er. Det er klart at det med kommunikasjon må fungere til en viss grad, men kanskje man bør tenke litt annerledes? Da blir det litt mindre stress for alle parter, men det krever en innsats.

Kommunikasjon til riktig tid

For å unngå å slite ut andre, bør du som forelder med mange spørsmål, respektere trenerens fritid. Når det er tid for trening og kamp bør du stille opp. Her blir det gitt mange gode og forklarende beskjeder som jeg vil påstå at står for halvparten av trykket som trenerne opplever. Om du ikke får et ord med treneren før aktiviteten starter, finnes det flere andre foreldre med svar på det du lurer på. Om du ikke gidder å møte opp så synes jeg du skal sitte i sofaen og lure videre. Sjansen for at barnet ditt går glipp av noe er stor. Det ansvaret ligger ikke på de som organiserer laget, men på deg som ikke tar del i noen ting.

Et lite spørsmål på sidelinjen til en annen mor eller far gir treneren ro til å se en halvtime på tv og kanskje en ting mindre å tenke på ved leggetid. Informasjonen er mest sannsynlig gitt på et tidligere tidspunkt. Du gikk glipp av det!

Når dette er sagt, finnes det også flere som er dårlige på å kommunisere og gi beskjeder til foreldre. Jeg kan til en viss grad forstå at foreldre tar kontakt med treneren i slike tilfeller. Dersom dette er tilfellet i klubben der du har aktive barn. Har du noen gang tenkt på at treneren kan ha en krevende hverdag og ikke når frem til den viktige oppgaven? Her er det behov for flere hjelpende hender. Det kan enkelt være deg. En mye bedre løsning enn å irritere seg over at treneren glemmer å legge ut en beskjed om hvem som kan kjøre til bortekamp.

Blink Blink Pip Pip

En telefon er ikke lenger en telefon. Det er et verktøy. Her får man ordinære teletjenester, men også et underholdningssenter, oppslagsverk og ikke minst en dullion VARSLER. Det kan dure i lomme ustanselig i et helt døgn. Behovet for apper er så stort at det nesten virker komisk.

I min verden er det galskap som trener for flere lag. Noen lag velger den ene måten å kommunisere på, mens det andre laget liker noe annet. Resultatet er det samme. Kamp starter klokke 18:00, med oppmøte tre kvarter før. Attpåtil har man terminlista som er spikret i forkant av sesongen, men som alle glemmer fra uke til uke. Er det kamp på tirsdag? Man kan bli forbløffet av mindre.

Apper er med på å gjøre foreldre slappe, lite observante og det kan for mange virke som et forstyrrende element. Om man har glemt å trykke på at man kan spille i appen, vil treneren ha tatt med seg en annen spiller. Mange mener at dette er helt rett og rimelig, men jeg mener at det er feil oppdragelse av foreldre.

Appenes funksjoner er helt klart utviklet i beste velmenende og jeg ser at det fungerer. Det er ikke poenget. Det skaper en forventning om at lagets trener og laglederteam fungerer som en informasjonskanal. Foreldre gidder ikke å finne ut av ting selv, men lener seg mot de få som gidder å ta jobben det er å drive et lag. Du vet at det er kamp og det er klart at man stiller. Er det sykdom skal du gi beskjed direkte til treneren mer enn tre timer før kamp. Enkelt.

Enklere å smyge unna

Det er langt enklere nå enn tidligere å smyge unna kamper og treninger. Man trykker bare «passer ikke». Da er det ikke lenger ditt problem, men trenernes. De må hive seg rundt og ordne slik at det er nok spillere. Årsaken til uteblivelse er ofte tynt begrunnet. Ingen vet årsaken, bare at de ikke kommer.

Trenere jeg har snakket med de siste årene sliter med denne delen av trenerjobben. Forfall som skyldes annet enn sykdom ødelegger. Det ødelegger for laget, men ikke minst for treneren som må ordne opp. Trenere kan bruke opp mot to klokketimer før kamper til å ringe rundt og få med seg andre spillere. Det skjer attpåtil midt i arbeidstiden med sjefens øyne rettet mot seg. Alt dette pålegges trenerne fordi familien skal ut for å kjøpe nye innesko til skolen. Det er kun denne ettermiddagens som passer, så da må kampen vike.

Nå er ikke jeg en gammel dinosaur som vegrer meg for nye digitale verktøy, snarere tvert i mot. For å bruke begrepet i gamledager, så fungerte ting enklere. Jeg kan ikke huske å ha mye forfall til hverken trening eller kamper før de digitale verktøyenes inntog. Årsaken er ganske enkel. Det var mye vanskeligere og en høyere terskel for å måtte ta seg bryet med å ringe treneren for å melde forfall. Nå tar man bare opp telefonen, trykker nei, og glemmer hele kampen. Trenernes fritid får bli deres problem for det har valgt det selv, tenker mange.

Mitt råd til mine trenerkolleger er å informere om det aller mest nødvendige. Legg gjerne ut litt kald informasjon med få muligheter til å stikke seg unna. Terminlista er der og skal følges. Kampene settes ikke opp for hver uke. Om det ikke kommer en durelyd fra lomma di så er det uansett kamp. Still opp!

Fritidsproblemer

Å definere fritidsproblemene som trenerne opplever er vrient, for de utspiller seg i forskjellig grad. Konstante avbrytelser er noe jeg personlig kjenner meg igjen i. Jeg har i hele livet satt andre foran meg selv, men merker også at jeg i perioder er helt nedkjørt.

Å hele tiden være en informasjonskanal for andre foreldre kan virke som en fengslende rolle. Den forteller trenere jeg snakker med som den største utfordringen. Hjemme er man sånn halvveis med på alt, fordi man må se hva som blinker på telefonen. Det er så klart enhver persons valg å gå bort for å kikke, men det er vanskelig å la være. Enkelte ganger kan det jo være noe viktig som ikke har med idrett å gjøre. Man har jo familie og venner som gjerne vil bidra til en artig fritid sammen med deg. Man håper at beskjeden er fra noen som gir deg positiv input. Det er ikke bare å legge bort telefonen.

I ferier er det heller ikke fri fra maset. Cuper, fotballskoler, høstens seriekamper, nye treningstider, draktstørrelser, hull i strømpene, shorts som har mistet tråden i livet… Disse meldingene dukker opp hos de fleste trenere, selv om man bygger sandslott med ungene. Dette gir neppe kvalitets tid sammen med familien. Det er støy som fint kan vente noen uker.

Fra man er hjemme fra jobb i 17 tiden, har man ca 4 timer til rådighet før kvelden meldes sin ankomst. På disse 4 timene skal trenerne hente barn, lage middag, følge opp lekser, planlegge treningen, hente inn nye spillere for kamp for de som ikke dukker opp, legge inn kamptropp, hente andres barn før avreise til bortekamp (samt levere de), varme opp laget, lede laget, trøste, prat etter kamp, svare på spørsmål fra foreldre, kjøre tilbake, levere utstyr man tok med seg, handle, lage kveldsmat, sette på en klesvask, henge den opp, legge unger. Etter klokka 21 er tiden helt og holdent tilegnet ro og samvær med ektefeller og familie. Ikke noe er så viktig at det ikke kan vente til dagen etter. Da er det på ny trening og rom for å lure på ting.

Avslutning:

Denne teksten er ment som en tankevekker for foreldre, men like mye for trenere. Vi har lyst til å beholde så mange trenere som mulig og da trenger vi energiske og uthvilte folk på plass for ungene. Tidsstyring er en mangel hos de fleste. Å «måtte» noe er egentlig bare noe vi narrer oss selv til å tro. Ta tak over egen fritid og gjør krav på den. Fritidsproblemer kan føre til stressrelaterte utfordringer som du ikke trenger å dra med deg utover i livet.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Hvordan skal vi klare å ta vare på alle?

/i /av

Vi er heldige her i Norge. De aller fleste barn er innom en eller annen form for aktivitet gjennom sitt lokale idrettslag. Tilbudet er variert og godt. Allikevel opplever vi at enkelte utøvere blir skviset ut av ulike årsaker. Hvordan skal vi som idrettsnasjon klare å ta vare på alle?

Idrett til folket

Uansett hvor du bor i landet, er det mulig å holde på med organisert idrett av en eller annen form. Det er alltid mulighet for å melde seg på i en konkurranse som lag eller individuell utøver. Den verdien som dette gir skal vi være veldig glade for at vi har i livene våre. Det skaper lokalt engasjement, godt miljø og friske mennesker, rent fysisk.

Å kunne ta del i et idrettslag er dessverre ikke en folkerett. Det er kostbart å drive en klubb og inntekter må komme fra et sted. Det kalles kontingenter. Uten den stopper det gode tiltaket i idrettslaget som en aktivitetsleder for alle i nærmiljøet. De forskjellige idrettslagene har noe ulik oppfatning av sin rolle i lokalsamfunnet og har høye forventninger i forhold til resultater og i forhold til medlemmenes evner og engasjement. Når kostnadene ved å drive hard satsing kommer opp i svimlende summer, har man en av de største årsakene til frafall i idretten. Det blir for dyrt å sende ungene sine på trening!

Det burde ha vært en regel på at man kun kan drive et idrettslag dersom man har et tydelig tilbud til bredden. På den måten kan man ta vare på alle ungene i nærmiljøet og sikre de et tilbud. Det vil helt klart koste noe, men idrett kan drives på et minimalt økonomisk grunnlag dersom man ønsker.

Det fordyrende mellomleddet

Innen alle idretter finnes Norges Idrettsforbund, særforbund og ulike kretser. En skulle tro at disse instansene jobbet for klubber, utøverne og mangfold. Dette står det helt sikkert mye fint om, som er felt ned i vedtekter og visjoner og som er «klubbet» som godkjent av et årsmøte med lite oppmøte.

Den virkeligheten som de fleste idrettsklubber, uansett gren, merker mest av når det gjelder nærvær av forbund og kretser kan summeres opp som ordet «gebyr». En stor del av inntektene som klubben drar inn ved å fakturere ut kontingenter går til å betale for deltakelse. Det hele er ganske logisk dersom man vil være med på fellesskapet.

Flere ledere som jeg selv har pratet med kvier seg for å skape et bredere tilbud der de forsøker å holde på utøvere som er i ferd med å slutte. Et tilbud til kompisgjengen som ønsker å spille på lag sammen i en klubb blir avslått av ren redsel fra styrene. Årsaken er den økonomiske straffen de vil få dersom det viser seg at de ikke får det til. For et idrettslag er en straffefaktura fra de som arrangerer f.eks seriespill ikke til å unngå. Den fakturaen er til gjengjeld så dyr at mange klubber heller sier nei til å melde på flere lag. Mange vil da enten sitte som innbytter, eller finne på noe annet på fritiden sin.

Et annet eksempel er omberamming av kamper. Her koster det i mange tilfeller Kr. 500,- for å skifte et tidspunkt for en kamp, der alle parter er enige om tid og sted, og der de selv melder inn via et skjema og leverer. All jobb er gjort, men allikevel koster det et «straffegebyr» å bytte tidspunkt for f.eks 13 åringenes kamp.

Dersom man ikke lykkes i å finne en ledig bane, eller en hall, vil man også i mange tilfeller og idretter få et 4-sifret beløp som straff for å ikke ha avviklet konkurransen på tidspunktet som var berammet, men som ingen fikk til. En kamp i fotball vil heller ikke være tellende dersom man enes om tidspunkt etter berammet kampstart. Man får ikke lov til å spille kampen og et av lagene vil også bli dømt til å tape 3-0. Ting skjer når man jobber med barn og en omberamming eller to i løpet av en sesong er uunngåelig.

Pengestraff fra egne forbund og kretser er derfor en annen faktor til hvorfor man ikke kan ta vare på alle i idretten. Idrettslagene tør ikke å la bredden få et tilbud. Det er kun de dedikerte de kan stole på at stiller opp.

Voksenpersoners påvirkning av miljø

Å bosette seg på et bestemt sted gjør man fordi man liker et hus eller leilighet godt. Man tenker sjelden på hvordan idrettsmiljøet er der man velger å bo. Hva slags tilbud finnes for barna mine og hvordan er det lagt tilrette, er noe man bør tenke litt på. Jeg vet at ikke dette står høyest på lista i en slik setting. Dersom det finnes to hardt satsende eliteklubber der du bor, enten det er sykkel, langrenn, håndball, eller fotball, bør du finne ut hvordan du kan legge tilrette for eget barn.

Er man sånn passe interessert i idrett, men synes det er moro å holde på litt, er det ikke sikkert at det finnes noe tilbud. Kanskje man må ta bussen bort fra hjemstedet og til f.eks nabobygda for å få et tilnærmet breddetilbud?

I en klubb kan det være en eller flere ambisiøse personer som skal legge premissene for alle familier. Å satse knallhardt fra barna er unge, selv om barna ikke egentlig ønsker det, skremmer barna bort fra idretten. Voksenpersoners påvirkning av idrettsmiljøet kan derfor være en årsak til at vi ikke klarer å ta vare på alle. Disse bryr seg heller ikke om alle, men kun de som har et talent og som kan representere klubbfargene på best mulig vis.

Å trekke vinnerloddet

På lik linje med voksenpersoner påvirkning av idrettsmiljøet, basert på egne ambisjoner, er trenerne likedan. Noen trenere kan ha høyere ambisjoner enn idrettslaget. Her kan det oppstå konfrontasjoner mellom trener, klubben, foreldrene, motstandere og egne utøvere. Slike trenere er sjelden lenge ved roret.

Dersom man er heldig og trekker vinnerloddet, med tanke på hvem man får som trener, kan det være en faktor som spiller positivt inn. Spesielt når det handler om å ta vare på alle og gi de et tilbud utfra egen lyst og ambisjonsnivå. Det skal være lov til å holde på litt og det skal være lov til å holde på mye. Å ha en trener som er flink til å legge forholdene tilrette for akkurat dette er de beste folka innen idretten. De vil vi ha flere av!

En trener skal inspirere, utvikle og bygge opp både menneske og utøver. Noen klarer jobben, mens andre bryter utøverne ned. Her har vi en årsak til at vi mister en del utøvere. De føler seg ikke velkommen. De passer ikke inn i forventningene trenerne har og har heller ikke ferdighetene trenerne verdsetter og ønsker. De med en flink trener, som også vet å behandle mennesker og lar de få holde på på sitt nivå, vil lykkes med å holde en stabil gruppe i årevis.

Økonomi og forpliktelser

Det er ikke til å komme utenom at det koster mye å holde barna aktive i idretten. Kontingenter og utstyr spiser grovt av foreldrenes årsinntekt. Familieøkonomi er dermed en annen årsak til at vi ikke klarer å holde på alle. Dette er en av de mest triste delene ved idretten, men dessverre en realitet. Hvordan vi kan unngå slike tilfeller er et felles samfunnsansvar. Idrettslagene må ha inn midler til driften, men bør nok ikke styre mot et kjempeoverskudd.

Mange foreldre skyr dugnader og forpliktelser. For enkelte blir det så ille å ta del i alt det som kommer i tillegg til idretten, at de velger å trekke barna sine helt ut. De orker ikke! For mange vil dette langt på vei virke som en ego-trip, men det kan ligge tungtveiende årsaker bak. Enkelte foreldre kan føle på skammen og føle at andre ser ned på de fordi de ikke bidrar. Da er den enkleste utveien å slutte.

Å drive et idrettslag handler ikke bare om hva slags tilbud og oppfølging man kan gi, men også om hva alle menneskene som er involvert kan bidra med i stort og smått.

Kan man ta vare på alle?

Det store spørsmålet er om man virkelig har anledning til å ta vare på alle i idretten. Noen vil slutte etterhvert, uten at trenere og idrettslag skal evaluere og analysere det altfor mye. Sånn er det bare. Det er langt på vei idrettslagene selv som må forankre i vedtektene sine hva de ønsker å holde på med. Å være tydelig på at de ønsker å gi et tilbud til de som ønsker å drive på et høyt aktivitetsnivå er viktig. Å vingle på dette er ekstremt farlig.

Vi er prisgitt gode trenere som kan både utvikle utøverne og gi alle et tilbud. I en klubb der hvert årstrinn styrer seg selv og har en egen tilnærming til alt, finner man nok flest utøvere som slutter. Der vil man rett og slett ikke klare å ta vare på alle.

Jeg mener at man kan ta vare på alle og gi alle et tilbud, uansett ferdigheter og ambisjoner. Det er alle de faktorene som er nevnt i dette innlegget som er avgjørende. Hva vil idrettslaget gjøre for å gjøre det enklere å være aktiv? Hvordan kan man bli åpne og ærlige overfor hverandre og hjelpe de som sliter med å etterleve i forhold til forpliktelsene?

Kan forbund og kretser senke satsene sine, slik at det er mulig å prøve å skape noe uten å bli blakk på bøter og gebyrer dersom det viser seg å gå skeis en uke eller to i løpet av året? Pengene bør forbli i idrettslag og ikke hos en administrasjon som bør jobber for idretten og ikke gå med solid overskudd.

Ja, vi klarer å ta vare på alle hvis vi ønsker, men premissene for å få det til er utfordrende. Innad i gruppene er der fokus må legges for å forhindre frafall, men med et opplegg som er forankret i idrettslaget. Da er det ikke rom for småkonger og usunne voksenpersoner. Resten av utfordringene må alle som står rundt ta tak i. Hver eneste oppmuntring, selv om den ikke er sportslig forankret, er viktig for trivsel og mestringsfølelse.

Fotballhue

Blogglisten hits

Sveiseblinde foreldre med stjerner i øya

/i /av

Barneidrett er for mange blodig alvor. Tusenlappene flyr ut av vinduene i de tusen hjem på jakt etter det beste utstyret, beste klubbene og akademier for eliten. Vi må erkjenne at det finner sveiseblinde foreldre med stjerner i øya. Dette er langt fra positivt for barna og kan forårsake en tidlig avslutning  av den idretten de i dag mestrer godt.

De beste utøvernes fallgruve

Å være flink i idrett som barn kan skape trøbbel. Disse barna har ofte foreldre som ikke klarer å tenke objektivt og som pusher de på en usunn måte. De skal trener mye, hardt og lenge. Dette bør gjerne repeteres hver eneste dag og nøde det barnet som taler imot. Forventningene blir skyhøye og barnet selv setter seg også like høye mål som det foreldrene setter for de. Kanskje høyere også?

Summen av å leve et slikt liv i barndommen blir ikke nødvendigvis OL-gull, VM-finale og knusende seire i alle konkurranser. Det blir en tilværelse fra ung alder der man er på minussiden både fysisk og psykisk over svært lang tid. Til slutt blir man så drittlei av alt og vil starte på noe som er gøy. Idretten man har mestret godt blir enkelt sett på som en energitømmende forpliktelse og lite lystbetont. Dette er den aller største fallgruven som alle med flinke barn bør være oppmerksomme på. De fleste foreldre som leser denne teksten og som har barn som er skikkelig gode i noe vil nok fnyse av det jeg skriver. Dette gjelder ikke dere og de vet nok best for sitt eget barn. Akkurat der tar du feil kjære venn!

Idrett skal alltid være gøy, uansett om du er på et mosjonist- eller elitenivå. Mister du lysten på noe, blir det et hat å måtte gjennomføre det. Det er ikke noe bedre for oss voksne som kanskje mistrives på jobb, men som må gå dit hver morgen fordi familielivet krever at du leverer varene. Akkurat det samme blir det for barnet ditt dersom idrett blir til en forpliktelse der man kanskje holder det gående fordi mor eller far setter det som et krav.

Foreldrenes ansvar for barnas idrettsglede

Det er ene og alene foreldrene som setter premissene for hvordan barnet skal ha det. Et barn på 8-12 år som blir pisket ut på hundrevis av treninger fordi foreldrene øyner et talent, er dårlig foreldrevett. Skal ikke barn få lov til å sykle ute i gata, gå på bowling bursdag, game, se på YouTube og det som andre gjør? En treningsfri dag blir for mange foreldre sett på som et misbruk av tiden. Å trene hver dag blir på en måte en uvane som får barna raskt over på negativ side av energikurven. De bygger seg rett og slett ned istedenfor opp. Treningen får raskt en negativ innvirkning på barnet.

Jeg har skrevet side opp og side ned om disse temaene tidligere, men det er såpass viktig å påpeke foreldrenes innvirkning på barnas idrettsglede. For mange barn som er flinke til noe og der foreldrene forventer mer enn de kanskje er i stand til, vil barna i perioder at et forhold til sin mor og far som kan sammenlignes med frykt. Klarer de ikke å leve opp til forventningene? Blir de ikke helt anerkjent dersom resultatene uteblir? Blir det en time med alvorsprat etter en konkurranse? Barn tenker og grubler, men de klarer ikke å utrykke seg før de er langt opp i alder. Da er det for sent.

Idrettsglede bygges opp gjennom å på en positiv måte legge til rett for at de kan få holde på med noe de liker. Det holder med å slippe en ball ut på en plen, sette opp en kurv på garasjeveggen og ta seg en søndag i svømmehallen der alle er aktive. Å stå med stoppeklokka for å ta tiden på barna, telle feilpasninger og terpe teknikk er ikke noe gøy. Det er kanskje positivt ment, men det tas imot av barna selv som kritikk. Kritikk skaper negativitet og for mye av det fører til at idrettsgleden forsvinner. Er det dit du vil som forelder? Ta ansvar for at barnet ditt har det gøy.

Sveiseblinde foreldre

Hva i all verden mener jeg med overskriften, «Sveiseblinde foreldre med stjerner i øya»? Jo, forklaringen er svært enkel. Å ikke se barnet sitt som det barnet de faktisk er. Å ikke tåle at de ikke lykkes. Når treneren kanskje setter de ut av laget er treneren en stor dust som ikke skjønner at barnet deres er best og at andre er mye dårligere. Ta opp med trenerteamet at ting bør være mye mer fordelaktig for deres eget barn. Å spille for et lag på et nivå under er helt utenkelig og reageres på med voldsomt sinne.

Foreldre er barnas største fans, men ofte tipper det helt over. Det handler kun om eget barn og laget er noe som enkelt kan byttes ut med en biltur 5 dager i uka og med en litt høyere pris. Foreldretyper som skryter usjenert over hvor fantastisk god barnet deres er foran andre foreldre er direkte stygt. Her står de regelrett og kritiseres alle de andre barna og tar ikke fem øre for å si hva de mener. Det verste er at de står for meningen 100%. De ser ikke andre foreldre og andre barn, som attpåtil er venner med deres eget barn. De betyr ingenting. Disse foreldrene er rett og slett SVEISEBLINDE.

Det er slitsomt og utmattende for alle rundt å hanskes med foreldre som har mistet grepet og er sveiseblinde med stjerner i øya. Ofte er det trenernes egne barn som er de beste og trenerne selv som setter sitt eget barn på ei gullpute. Det er få foreldre som tør å si ifra til en trener om favorisering og at de straffer barnet sitt altfor hardt. Da kan de risikere å måtte overta hele ansvaret selv. Ikke en drømmesituasjon, men kanskje det beste for barnet som sliter med å leve opp til forventningene?

Kunsten å sette begrensninger

For gruppen av barn som gjerne vil trene og trene skal man holde øynene åpne. Her blinker alarmen for mulig utbrenthet og potensielle skader i tenårene. Ensidighet og fokus på en idrett med tidlig spesialisering er ikke bra etter min mening. Jeg er tilhenger av allsidighet og gjerne fysisk trening som er morsom å holde på med, i tillegg til en idrett de ønsker å holde på med. Å gi etter for at barnet vil på en dullion organiserte aktiviteter er ikke det lureste du gjør. Av og til er kunsten å holde igjen. La de ha så lyst til å gå på trening at de nesten borer seg gjennom stuegulvet.

Det er mye god trening i å ta en tur på et lekeland. Her får de motorisk utvikling, noe som kommer godt med i alle idretter. Under hele denne leken vil de kanskje tenke på morgendagens treningsøkt og glede seg. det er denne følelsen jeg ønsker at foreldre skal frembringe hos barna sine. Tilpass mengde og tren heller med god intensitet og kvalitet 4 dager i uken. Da vil barnet kunne holde på med idretten sin i mange flere år enn ved et regime der de pushes til maksgrensen hver bidige dag.

Leveregler for sveiseblinde foreldre:

  1. Ta deg en bolle og slapp av menneske!
  2. Senk kravene dine og se barnet ditt på en sunn måte.
  3. Senk barnets egne krav og sett fokus på små delmål.
  4. Øv deg på å se de andre barna og si noe positivt til de.
  5. Sett begrensninger i treningsmengde.
  6. Sørg for å variere type aktivitet for å oppnå allsidighet.
  7. Tenk gjennom hva du sier om eget barn til andre foreldre.
  8. Innse at barnet ditt ikke er som alle andre og kanskje ikke den neste OL vinneren.
  9. Fortell barnet at du liker å se på når de er i sving uten noe mer snikksnakk.
  10. Ta ansvar for å gi barnet den idrettsgleden de trenger for å kunne holde på lenge!

Sunne verdier

Mest av alt trenger barna masse kjærlighet og omsorg fra foreldrene sine. De trenger å bli pushet på de viktige tingene her i livet, men kanskje ikke bli satt strenge krav til når det gjelder prestasjoner i idrett? Lekser skal gjøres og det er langt viktigere å være litt streng på. Idretten skal være en frisone der de skal utfolde seg og bli glade i å trene. Egenskaper som vil følge de gjennom livet. Å hate idrett som tenåring er et produkt av beinharde krav i ung alder. Å få beskjed av sine sveiseblinde foreldre om at de er klart best i alt og at de andre er mye dårligere får de i tillegg til å bli late og til å hvile på laubærene.

På under 6 måneder kan de andre barna ha utviklet seg fysisk og ta igjen de som i dag er på nivå 1. Da vil barna av de sveiseblinde foreldrene få seg en diger nedtur. Kanskje en enda større nedtur for foreldrene selv? Det er svært få som klarer å gjenerobre tronen som den beste i gruppa etter en slik nedtur og attpåtil etter all arbeid og treningstimer som er lagt ned. Vil barnet ha lyst til å drive med idrett og legge ned så mye arbeid en gang til? Det tror ihvertfall ikke jeg. Batteriene er muligens tomme og foreldrenes krav blir til en psykisk utladende faktor som vil prege de i lang tid.

Idrettsglede er det viktigste du kan påføre barna dine! Ta på deg sveisebrillene. Barnet ditt er bare et barn og ikke en toppidrettsutøver. Det kan hende at dere er tilskuere på idrettstevner hele livet ut. Det er få som lykkes, men alle mennesker bør ha et sunt forhold til det å trene og som skal vare livet ut. Fysisk trening skal ikke avsluttes i tenårene. Du som forelder har ansvaret.

-Fotballhue-
Blogglisten hits