Innlegg

La barna være i fred på banen

Barn må få lov til å utøve idretten sin uten påvirkning fra hjemmet. Antall voksenpersoner som skal mene noe om prestasjoner, valg og innsats, er ikke til barnas beste. Noen ganger må man også kutte treningsmengden. Man skal alltid ligge på plussiden når det gjelder både lyst og spilleglede.

Spill med glede

Det viktigste innen idrett er å ha det gøy. Alle eksperter er enige om at det gir best utgangspunkt for videre utvikling. Uten gleden ved idretten vil lysten til å lære stupe i fritt fall. De aller fleste trenere er flinke til å sette krav til spillerne, men det er ved få unntak noen som får en bøtte med kjeft dersom valg eller utførelse ikke ble optimalt. En spiller som på eget initiativ får lov til å velge, som også synes det er gøy, vil mest sannsynlig utvikle evnen til å gjøre det rette i kampsituasjoner.

Uten gleden over å spille kamp, vil spilleren føle seg forpliktet til å gjøre som de voksne sier. Vil man få særlig glede av å hele tiden gjøre som andre sier og forventer? Man vil jo skape noe selv. Å strekke hendene i været og juble over å ha driblet en spiller og satt den i mål på fotballbanen. Det må jo være en herlig følelse. Å forsøke å drible en spiller, men å mislykkes med det og få en bøtte med kjeft av treneren, eller se mor eller far himle med øynene, dreper all glede med idretten og er den sikre vei til å til slutt velge noe annet å holde på med.

Spillegleden mener jeg kommer av en indre drive til å forsøke, feile, prøve og til slutt lykkes, på vegne av seg selv. Man er ikke der for at foreldre eller trener skal være fornøyde. Innenfor lagets rammer og kampplan finnes det massevis av rom for egne valg. Kreative løsninger. I tillegg hundre bomskudd. Så gøy det er når man lykkes med det.

Mange trenere samtidig

For barn er det sitt eget hode man hele tiden forsøker å jobbe med. Når du i tillegg skal forsøke å få inn trenerens instruksjoner, mor eller fars kommandoer, eller medspillernes ønske om hvor ballen skal, kan man lett gå i en mental sperre. Dette resulterer til slutt i at det ikke vil bli gjort et eneste valg ute på banen. Det blir altfor mye å forholde seg til og et relativt enkelt valg blir svært vanskelig.

Med mange instruksjoner fra flere personer vil også spilleren bli utrolig treg. Man kvier seg for å ta valget magefølelsen sier. Spilleren holder for lenge på ballen, pasningen kommer aldri i ren vegring for å ta en beslutning og laget mister til slutt ballen. Negative tanker øser på i hjernen, treneren roper, foreldre roper og de andre på laget slår oppgitt ut med armene.

Om du som voksen hadde tre sjefer å forholde deg til, som hver gav deg beskjed om å utføre den samme jobben på tre forskjellige måter. Ville du ha gitt blaffen i alle sammen, tatt en egen vri på det og kanskje mislykkes totalt? Jeg tror du hadde brukt noen dager på å tenke over situasjonen og vegret deg for å starte opp oppgaven eller prosjektet. Om du hadde mislyktes med prosjektet hadde alle tre sjefene kalt deg inn på teppet. Du ville blitt ansvarlig for tapet av en viktig kontrakt og laget ditt ville ha blitt skadelidende fordi du surra det til. Kanskje du hadde måttet pakke sakene dine og forlate jobben?

En lignende kamp pågår i hodene til barna våre når flere voksne og medspillerne roper og instruerer. La barna være i fred. La de spille og forsøk å holde munn før, under og etter kampen, dersom du ikke er treneren. Frustrasjonen bygger seg sakte opp og til slutt sprekker det.

En sjef og en plan

En trener møter barna flere ganger i uken. De trener, prater sammen om idretten, jobber med felles og individuelle mål. På trening får de lov til å ta feil valg, plassere seg galt, drible en for mye, slå en løs pasning etc. Ved å feile vil de lære. Kanskje de gjør den samme feilen ti ganger før det endelig faller på plass. Treneren er tålmodig og lar spillerne få lov til å mislykkes, uten å påpeke annet enn små justeringer som vil hjelpe de til å få det til. Aldri en bøtte med kjeft som kan gi de dårlig selvtillit og vegring mot å prøve på nytt.

Det minst lure man kan gjøre mot barnet sitt er å påta seg rollen som en trener, når man kun er forelder. Å tro at man utgjør en positiv forskjell er å lure seg selv, men det er med på å bygge usikkerhet hos barnet. Det blir for mange beskjeder og for mange å gjøre glad. Ivrige foreldre må derfor holde seg unna, eller bli en del av trenerteamet. Tilrop og coaching fra foreldre fører i de fleste tilfeller til frustrasjon.

En annen viktig ting for foreldre å tenke på er kampanalysen i bilen på vei fra kamp eller trening. Glem den praten! Barna har for lengst logget av, sagt takk for i dag og har tankene sine rettet mot spillkonsoller og kveldsmaten. Du sitter bare å babler for deg selv, full av adrenalin.

Det er viktig at barna har en sjef og en plan. Forelderen skal være fan av spillerne og lagets plan. Om man ikke er det, aldri si det høyt foran barna. Sett deg heller ned med treneren og forklar hva du tenker på en konstruktiv måte. Vær også klar for at det du mener kanskje ikke helt passer med trenernes plan.

Mange tilbud for barn

I idretts hverdagen er det så utrolig mange ting man kan være med på. Laget sitt, skole-lag, ekstratrening, akademier, camper av ulike slag. Dersom barnet bobler over av lyst til å bli med på dette så synes jeg at de skal få lov. Det er kun deres egen glede og lyst som setter begrensingen. Som foreldre skal man uansett ha i bakhodet en rekke ting.

Å ha flere trenere som coacher og vektlegger forskjellige ting kan påvirke barna. Det vil ikke alltid være slik at de da får enda mer læring og gjør det enda bedre. Det kan påvirke barnas evne til å forstå spillet og gi de mindre selvtillit til å forsøke på ting i situasjoner i kampen.

«Han sier det, hun sier det og foreldrene sier det«… Dette kan være frustrerende for mange barn.

Kanskje man bør erstatte ekstratreningen med en annen morsom idrett?

Treningsmengde og belastning

En annen viktig ting man skal tenke på er trenings belastningen. Selv om man tror at barna bare har godt av trening og at mye er bra, er det en del farer som lurer. Barn vokser forskjellig og plutselig er man i en intens vekstfase. Å ikke vite når man skal kutte treningsmengden kan sende barna ut i en periode med mye vondt. Ofte merker man det i ved at barna klager over smerter i hofte, knær, legger og ankler. Noen får også vondt i ryggen. Kanskje man skal prioritere lagets treninger i en periode og ta pause fra tilleggs aktivitetene? Det er uansett for en periode inntil kroppen er i sync.

I de større klubbene ute i Europa har man begynt å ta vekstfasen på alvor. Mange måler og veier de unge spillerne, slik at de raskt kan kutte treningsmengden når de ser store utslag på testene. På denne måten unngår de fleste tilfeller av f.eks schlatters problemer og kan raskere komme tilbake til høyere treningsdose.

La barna få lov til å si ifra når det er plagsomt på trening i forhold til smerter, ta noen hviledager eller uker, kutt ned mengden. Ikke push de ut på feltet fordi man mener at smerte er noe man må tåle for å bli stjerne. Man risikerer kun å ta fra de idrettsgleden. Idrett er ikke en jobb når man er tenåring. Man kan ta fri når man har behov og når kroppen sier ifra. Er man frisk og rask må man på trening!

Avslutningsvis:

La barna få være i fred på banen. La de få kose seg, spille fordi de selv ønsker det, sørg for at det hele tiden er gøy! Noe mer enn det kan vi ikke gjøre for de. Hvem som holder ut til de blir voksne vet vi ikke. Ikke lev proffdrømmen ut gjennom å pushe barna hardere og hardere. Å sette knallharde krav, enten du er trener eller foreldre, gir de en negativ tilnærming til idretten. Å sette læringsmål er nok en smartere måte foreldre kan påvirke utviklingen, men sørg for at dette samsvarer med det laget jobber med og at treneren er med på samme planen. Hold det enkelt, men tren med god kvalitet!

-Fotballhue-
Blogglisten hits

Takke for kampen

Å takke for kampen kan i noen tilfeller være vanskelig for barn. Situasjoner og resultat spiller en stor rolle når de skal ta hverandre i hånden. Det er ikke alltid at dette går fredelig for seg. I Sverige har de en modell som jeg gjerne vil innføre i Norge.

Konflikter oppstår

Det er ganske mange ganger at barna kommer løpende bort etter at de har takket for kampen. Enten strigråter de fordi en motspiller har knuffet borti, eller faktisk slått/sparket i seansen etter kampen. Det er like ofte at motstanders trener kommer bort med en gråtende spiller. Når jeg skriver ofte, mener jeg ikke at dette skjer ofte, men at det er like mange tilfeller hver vei.

Situasjoner ute på banen spiller en stor rolle når det oppstår konflikter etter kampene. Stygge taklinger eller at noe føler at et eller annet er urettferdig er nok til at det koker over for enkelte. Kanskje forståelig reaksjon hos mennesker? Når man skal takke for kampen rett etter situasjoner og sure tap er kokepunktet nådd. Her bør ikke spillerne gå bort til hverandre i det hele tatt.

Vi voksne kan kanskje tenke at de bare har å lære seg å tåle litt. I praksis er det ikke enkelt å håndtere 5, 7, 9 eller 11 spillere strødd over hele banen, ildrøde i fjeset og fulle av sinne. Det er bare nødt til å gå galt.

Svenskenes løsning

I helgen var jeg heldig å få lov til å være trener for et lag med 11 åringer på Ö-Bollen, på Öckerö utenfor Göteborg. Her var det mange jevne og fine kamper med små og store dueller. Noen sure tap ble det også og spillerne var irriterte. Hjemme kunne det ha gått galt med rutinen der alle enten tar hverandre i hånda og takker for kampen rett etter at fløyta går. Den andre måten er at alle løper på rekke mot hverandre med hånden ut. Her kommer det ofte noen knyttnever eller en tupp i leggen.

I Sverige samles først laget hos treneren sin ved midtstreken. Her rekker man å snakke sammen i 10 sekunder før lagene står med ansiktene mot hverandre. Det neste som skjer er fantastisk. En representant fra hvert lag går frem og henvender seg til motstanderne. Her skal spilleren si noen fine ord om det andre laget, takke spillerne, trenerne og dommer for innsatsen. Etter den korte talen klapper laget for sine motstandere. Rollene byttes om.

Rett etter denne seansen er trenerne og spillerne klare til å møtes for en rolig handshake ved midtstreken. Trenerne går sist og får pratet litt fag sammen før man ønsker hverandre lykke til videre. En perfekt avslutning!

På denne måten får alle hissigpropper roet seg ned. Etter at man har gått igjennom rutinene blir det rett og slett for dumt å deise borti en motspiller. Selvfølgelig kan det oppstå situasjoner, men en høy prosent vil avverges.

Implementering

Det er kanskje for mye å forlange at alle lag i Norge skal praktisere denne modellen med en gang. Det er uansett enkelt å få det til gjennom en liten prat med trenerkollegaen på den andre siden. Bli enige før kamp og utnevne en spiller som prater på vegne av laget. Mer enn det er det faktisk ikke å gjøre. Du kan styre organiseringen når kampen er over.

Ved å gjøre dette etter alle kamper er det stor sannsynlighet for at dine motstandere tar etter og implementerer det hos seg også. Ville ikke det ha vært flott?

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Ungdommens elendige tidsstyring

Alle som driver organisert aktivitet rettet mot ungdom vil føle på utfordringen knyttet til tidsstyring. Å stille lag kan være krevende på grunn av press på skole og andre ting. Jeg mener at denne tidsklemma er selvforskyldt. Slutt med å straffe laget på grunn av egne dårlige vaner.

Ugyldig og gyldig fravær

Det er mange gjøremål som fyller en uke både for voksne og ungdom. I mange tilfeller er det skolearbeid som krever mye oppmerksomhet. Det er en vanlig årsak, eller skal vi kalle det for en unnskyldning, for fravær til kamper og treninger. I mitt syn et ganske syltynt grunnlag for å bli borte fra organisert aktivitet.

Foreldrene setter veldig ofte tøffe krav om at skolearbeid må være prioritet og at idretten får komme i andre rekke. Et argument som de fleste foreldre kan stå bak og støtte. Til en viss grad er jeg enig i at ungdom må prioritere lekser og innleveringer. Det er uansett en egoistisk holdning å bare tenke på seg selv og la resten av laget lide for sine egne valg og mangel på gode prioriteringer.

Det er nok mange foreldre som setter kaffen i halsen når de leser dette, men det er deres ansvar å lære barna sine å prioritere riktig. Tidsstyringen er ikke ungdom modne nok til å ta ansvar for. Å bruke idretten som en straff fordi ikke lekser er ferdig er ødeleggende for fellesskapet. Et fåtall foreldre tenker slikt og føler at de gjør en god ting ved å stå med pisken i hånda og nekte trening og kamp.

Et gyldig fravær til trening er sykdom eller hendelser som er av en så alvorlig karakter at det ikke er riktig å delta. Å ha en matteprøve neste dag er ikke en god nok grunn. Har du ikke klart å øve før dagen i forveien har ikke fokuset vært bra nok rent generelt.

Tidstyver i hverdagen

Ungdom er i en fase av livet der de utforsker, tester grenser og ikke nødvendigvis tar alt så himla seriøst. I hvert fall er det slik for ganske mange. De er på stadig utkikk etter «exit» skilt der de kan snike seg unna og bare sløve. Denne sløvheten og uthaling av tid spiser opp hele ettermiddagen. Det blir rett og slett som å male seg opp i et hjørne. Når timeglasset er rent ut skal alt gjøres på en gang og det er her foreldre bruker idretten som en slags straff. Ingen lekser, ingen trening og kamp.

PC, nettbrett, spillkonsoller, tv, bøker, blader, lek, henging med venner, telefoner og soving midt på dagen er vanlige tidstyver for ungdom. Her legges det igjen et hav av tid. Faktisk vil du bli overrasket over antall timer ungdom bruker på dette, som fint kunne ha vært lagt igjen på lekser. Jeg vil tippe at en ungdom bruker omtrent 3-4 timer på tull og tøys mellom 15.30 og 22.00. De kaller det fritid og ser på det som livets rett å ha fritid.

Dersom ungdom skal lære hva det vil si å forplikte seg til noe, bør idrett settes på samme prioritering som lekser. Å ikke gjøre lekser før trening og kamp innebærer å sitte halve natta i etterkant. De kan godt være så slitne og trøtte at de fungerer svært dårlig dagen derpå. Da vil de lære at det ikke finnes noen annen utvei enn å få unna skolearbeid tidlig på dagen. Om du bruker noen uker på denne prosessen gjennom et langt skoleliv, vil du mest sannsynlig utvikle barn som selv tar ansvar. Å vite at det blir en lang natt med pugging og utregning av lange ligninger er så lite innbydende. Effektiviteten går opp og tidsstyring blir et kjent begrep og kommer på deres egen prioritering.

Handling får en konsekvens

I en ungdoms periode er foreldrene litt mindre kontrollerende enn i barneårene. Årsaken er at ungdom lukker seg mer inne og verner om seg selv. Man blir automatisk mindre inkludert i hverdagen deres. Dersom foreldre lærer barna om tidsstyring og prioriteringer og ikke straffer de med å ikke få gå på aktiviteter, er vi på god vei. Jeg mener at foreldrene er med på å male ungene sine inn i hjørnet og attpåtil låser døra inn til rommet.

Handling får en konsekvens når gjøremålene på ettermiddag og kveld blir mange på svært liten tid. Alle gjøremål skal utføres fordi man har en forpliktelse ovenfor seg selv og den gruppa man tilhører. Det blir dårlig oppdragelse av ungdom å la resten av gruppa lide på grunn av mangel på egen tidsstyring. En prøve kommer sjelden overaskende dagen før og det gjør heller ikke en presentasjon og innlevering. Tidsstyringen avgjør om man får det til eller ikke.

Tidsstyringen må utarbeides av både foreldrene og ungdommen selv. Sett opp en timeplan for tiden etter skolen. Er man flink og strukturert vil livet gå som en lek. Man vil oppleve at skolearbeidet blir enklere og timer til tull og tøys øker i antall. Karakterene vil gå dramatisk opp som følge av gode valg og planlegging over tid. En prøve er kun en oppsummering for å sjekke at du har fått med deg alt. Det er ikke en snubletråd der du må ta skippertak for å klore deg fast i pensum. Da har du misforstått hele poenget.

Trenernes arbeid

Å være trener for en gruppe ungdom er en oppgave som krever en dose tålmodighet og god løsningsorientert holdning. Uke etter uke må treneren jobbe mye i forkant av kamper fordi ungdom ikke klarer å møte opp til kamp på grunn av skolearbeid. Når hele laget får det til, men to-tre spillere har så mye mer skolearbeid enn resten av klassen, er det et sikkert tegn på elendig tidsstyring. Er det riktig at treneren skal måtte legge ned så mye tid på grunn av at spillerne straffes av foreldrene ved å bli tvunget til å melde forfall?

Som regel kommer forfallene dumpende inn få timer før oppmøtet. Trenerne må få inn hospitanter og kalle inn nye spillere, som kanskje har planlagt noe annet fordi de ikke var inne i troppen. Noen kinobilletter må kanskje gå som direkte tap. Trenerne er også foreldre og må styre tiden til sine egne, men attpåtil skal de redde felleskapet ved å rydde opp etter de som plutselig uteblir. Det er tusenvis av trenere som føler på dette hver eneste dag i idretts Norge.

Det er også viktig at trenerne har god dialog med alle på sitt lag. Gjennom å kommunisere vil man finne ut av hvilke datoer tentamen og eksamen kommer på. I den perioden skader det ikke å avlyse en trening. Da er det felles fokus på forberedelser til de viktige prøvene. Det kan også være en god idé å tvinge spillerne sine til å drive med skolearbeid på busstur til bortekamper. Idrett og skole kan lett kombineres. Det er ikke slik at det ene slår bena under det andre.

Har du ikke tid til å bli med på aktiviteten med laget, har du prioritert elendig og surret den dyrbare tiden helt bort. Det er kun din egen skyld. Tid er det mer enn nok av.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Farlig høy selvtillit er en utfordring

Vi er veldig flinke til å skryte av barna våre. Noen ganger tar vi også litt ekstra. Det er en god følelse å fylle barna med skryt og gi de masse selvtillit. Noen ganger kan den høye selvtilliten føre til store utfordringer når ting butter imot i idretten.

Nesten bare positiv effekt

La meg understreke ganske tydelig at vår jobb som foreldre er å skape barn som trives og har det bra med seg selv. Det er vår primæroppgave som foreldre. Da oppnår vi å få barn med pågangsmot og troen på at alt er oppnåelig.

Å vite at foreldrene støtter opp og gir gode råd føles godt. Det gir barna troen på at de er på rett kurs, uansett hva de holder på med. Dette må vi som foreldre aldri slutte med. Fortsett med å øse på av gode ord og klokskap i passe dose.

I idrett gjelder de samme prinsippene. Uten selvtillit blir mestringsfølelsen og idrettsgleden borte. Det er derimot av vesentlig betydning hvilke barn som trenger mest ros. I barneidrett er det et tydelig skille der man kan kategorisere de som er på et høyt, middels og lavt nivå i ferdigheter. Hvilken gruppe tror du trenger mest ros og økt selvfølelse?

For mye selvtillit

Enkelt barn bobler over av selvtillit og mange foreldre er i ekstase over å ha et barn som mestrer godt. Ikke alle foreldre takler denne rollen der man skal balansere skryt, konstruktiv kritikk og evnen til å ikke nevne prestasjonene med et ord. Enkelte barn blir overøst av superlativer og skryt. De har i overkant godt selvbilde, nettopp fordi foreldrene forteller de at de er stjerna på laget. Dette vil slå tilbake i full effekt når ting etter hvert begynner å gå litt imot. Den perioden vil faktisk komme enten du liker det eller ikke.

Av og til har barnet et selvbilde der de ser på seg selv som uovervinnelig. Jeg liker å sammenligne denne tilstanden med begrepet om «å hvile på laurbærene». Disse barna har kanskje vunnet en hel del som yngre og ikke hatt behov for å ta ut sitt aller beste for å vinne kampen for laget, gjerne på egenhånd. Her skal man være meget observant som forelder. Barnet vil straks møte noen som er bedre enn seg og attpåtil vil andre barn ta de igjen. Dette kan føles som om hele verden ramler sammen.

For mye av den selvtilliten som er skapt på feil premisser, men med de beste intensjoner av foreldrene, vil etter all sannsynlighet få hard medfart et sted før tenårene inntreffer. Her får de andre barna fart å motorisk utvikling og vokse seg sterkere. Det kan for all del være at de flinkeste barna i barneidretten henger med på denne fasen i takt med de andre, men er de villige til å svitsje om på giret? Her har man en stor felle. Ikke alle klarer å omstille seg fra en flytsone der de har moret seg i mange år og over til en hverdag der man må fighte om hver eneste centimeter på banen.

Frustrasjonen er tung å bære

Barna som føler seg som stjerner takler sjelden motgang på en god måte. Mange av disse har fått så mye skryt opp gjennom barneårene at det vil komme som et sjokk når tapet kommer og innser at det finnes andre barn som er flinkere enn seg selv. Man kan jo tenke seg følelsen selv dersom det kommer inn en annen på jobben din som er fire ganger så flink som deg. Du blir satt til side og innser at du ikke lenger er den viktige medarbeideren. Akkurat slik har barna det.

I en kamp der det plutselig står 4-0 etter svært kort tid er et kroneksempel på hva som skjer med et barn med et foreldre skapt høyt selvbilde. Disse barna vil begynne å gråte, bli sinte, stygge i spillet, eller nekte å spille. Her kommer den mentale styrken inn. Hvilke barn vil fortsette å kjempe og aldri gi opp? Det er som regel de på nivå 2 og 3. Disse har jobbet med hodet mot veggen i hele sitt korte idrettsliv og er i bedre stand til å takle motgang. De blåser i stillingen, men har fokus på hva de selv kan gjøre for å utføre spillet riktig. De har fokus på egen utvikling uten å være klar over det selv. Enerne ligger på sidelinjen og slår i bakken og er ikke til å snakke med.

Håndtering av idrettsbarn

Tilbake til innledningen. Vi skal gi barna masse ros og støtte, men på en riktig måte. Å fortelle barnet at de er de beste og at laget er avhengig av kun han eller hun er feil fremgangsmåte. Mange prater også om hvordan fremtiden ser ut og hvilke muligheter som venter om mange år. Dette er et tomt slott bygget av luft. Ingen realisme overhodet og kun med på å bygge en falsk følelse av å være uovervinnelig. Denne gruppen av barn vil aldri gidde å ta i på trening og kamp, fordi mamma og pappa sier at de er så sinnsykt gode. En hvilepute som sjelden fører til noe annet enn frustrasjon når tiden innhenter de.

Foreldre bør snarest endre sin metode fra tomprat til noe med substans. Glem alle superlativer og fremheving av bittesmå prestasjoner. Start heller med å stille spørsmål. Hvordan? Helt enkelt gjennom å få de til å tenke selv. I en kamp finnes det flere valg enn det ene de tok. De skal få skryt for å ha tatt valget og kanskje lykkes, men så de noe annet? Kunne det også blitt en stor målsjanse?

I en kamp eller på en trening der de blir helt vippet av pinnen av noen som er flinkere. Kan det være noe de kan gjøre for å snu situasjonen? Å bli sur og begynne å gråte er sjelden en god løsning. Bør man legge seg litt mer defensivt og avvente for å kunne vinne ballen? Du skal ikke analysere situasjonen, men stille spørsmål som de selv må bearbeide. Har de ikke noe godt svar, kan du bare la det ligge. De vil mest sannsynlig ligge og tenke på spørsmålet ditt og muligens finne svaret senere utpå kvelden.

Gode spørsmål å stille:

Flott pasning! Kunne du ha løpt et sted etter pasningen for å få den tilbake?

Flink han der 9’er! Hvordan stopper man sånne tro?

Hun keeperen tok jo alle skuddene. Husker du hvor vi skjøt? Tror du hun hadde vært like god langs bakken?

I dag var alle på laget flinke. Hvilke situasjoner husker du?

Backen til de andre stoppet deg en del i dag. Har du noen smarte løsninger neste gang du møter en så flink back?

Har du noen idéer?

Bli med Fotballhue på trening. En økt som passer for de som ønsker å forsterke mestringsfølelsen og ha det ordentlig gøy. Her blir det alternative treningsformer i fotball innpakning.

Du kan påvirke fallhøyden

At enkelte barn ikke takler å bli dyttet av tronen som den aller beste er helt vanlig. Fallhøyden er for mange så stor at de heller vil prøve en annen idrett, eller rett og slett bytte klubb fordi de ikke anser lagkameratene som like gode som en selv. Det er her foreldrene må tråkke på bremsen.

Det er alltid noe en selv kan bli flinkere på og som kan påvirke lagets prestasjoner. Kanskje man kan forsøke en ny plass på banen? Da lærer men noe nytt og får nye arbeidsoppgaver der mestring og utfordring på nytt er i balanse. I tillegg kan barnet føle at de ikke trenger å bære hele laget som spiller i en sentral posisjon på banen. Det kan føles som en befrielse og ikke et steg tilbake. Mange foreldre vil kanskje mistrives med at det stakkars flinke barnet sitt ikke scorer mål. Det er helt irrelevant. Barnets utvikling må alltid være det viktigste. Bit deg i leppa og støtt opp. Treneren er ikke en tulling, men ser ting mye klarere enn foreldrene fra en objektiv vinkling. Objektivitet er noe de færreste foreldre mestrer særlig godt.

Tenk aldri mange år frem i tid når det gjelder barnas idrettsprestasjoner. Hold fokus på der og da og sett kortsiktige mål. Å bli flink i noe krever mye arbeid over lang tid. Små mål vil derfor forsterke mestringsfølelsen. Å jobbe seg frem mot neste mål vil oppleves som motiverende. Fokuset må alltid ligge på ørsmå elementer og aldri på antall mål og seire for små barn.

Forslag til små mål:

Redning på streken

Løpe opp et angrep og avverge målet i kamp

Sjongleringsmål med ball

60 meter under en viss tid

Avfyre tre langskudd i kamp som treffer innenfor målet (ikke scorede mål)

Høydehopp

Vinne to hodedueller i en kamp

…sett opp en lignende liste i samarbeid med barnet. Koselig og motiverende en sen kveld over kveldsmaten.

Kort oppsummert

For mye selvtillit kan svekke prestasjonen til barna. Falske håp bygget opp av foreldrenes tomprat er direkte ødeleggende. Forventninger om å vinne kamper og score mål er ikke god spillerutvikling. Langsiktige mål for et barn er ikke noe hverken barn eller voksne trenger. Kutt ut opphausing av barnets stjernestatus. Still spørsmål og ikke analyser barnets prestasjoner, dette må de finne ut av selv med litt god veiledning. La de få blomstre fritt og hele tiden sørge for riktig balanse av mestring og utfordring. Kortsiktige og oppnåelige mål er alltid de beste.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

 

Samhold og miljø

Samhold og miljø er plattformen for all aktivitet. I idrett vil dette bety så uendelig mye både på kort og lang sikt. En slik kultur er ikke bygget over natten, men må utvikles over tid. Håper du er klar for alle forpliktelsene som følger med når barna begynner med idrett.

Den spede begynnelse

Å bygge et godt samhold og miljø starter først og fremst gjennom påvirkning av foreldrene. Når barna starter med idrett rundt skolealder er det lite som knytter gruppen sammen. Ingen kjenner hverandre og foreldrene er også ukjente for hverandre. Alle lamper blinker rødt og det uler en alarm som heter tiltak.

Må jeg engasjere meg?

Det er og bør være et krav om at samtlige foreldre tar tak og hjelper til med et eller annet. Det er ikke godt nok å stå med hendene i lomma og vente på at treningene og kamper skal bli ferdige slik at man kan rusle hjem igjen. Foreldre er en ressurs og alle mennesker har iboende en eller annen form for kompetanse som kan brukes i denne sammenheng. Om man ikke kan bidra med noe som helst er kanskje ikke idrett, eller andre gruppe aktiviteter, noe for deg og barnet ditt. Om det er å organisere dugnader, blande saft, bake en kake, eller sortere drakter, er det gode bidrag til idretten.

Et godt fundament som skal strekke seg helt frem til den sene ungdomsalder vil sørge for et langt idrettsliv for barna. Om samholdet og miljøet er bra, vil barna like å trene og fortsette med dette i voksen alder også. Er ikke det en fin ting?

Oppstartfasen

Når 6 åringene for første gang tar på seg treningstøy og skal løpe ut på en bane sammen med andre jevnaldrende, er det ikke uten forpliktelser for mor og far. Regningen til klubben skal betales, men like viktig er tiltakene som må settes inn i oppstartfasen. Å starte opp hele idrettslivet til barna med en koselig samling er et minimum. Finn frem kulegrillen og stell i stand en liten fest. Alle tar selv med det de skal spise. På den måten får alle snakket sammen og kostnaden blir så liten som hver familie legger i det. Valget mellom kobe biff og grillpølser er noe hver og en styrer selv.

Et annet tiltak kan være en mini-cup internt i laget. Sett opp småbaner og la barna spille en time eller to. Her får foreldrene heiet sammen og barna får vært i aktivitet. Kostnaden på et slik arrangement er også null kroner. Premier? Trenger ikke! I barneidrett i Norge kåres det ikke vinnere. Det er faktisk slik at alle er vinnere gjennom god innsats og deltakelse.

Det beste fundamentet du kan bygge i en gruppe er å ha et godt foreldremøte i starten. Fordel roller og ansvarsområder og la alle få et engasjement. Cupgeneral, sosialminister, integreringspresident, heiagjengmajor, dugnadskadett, logistikkdirektør og andre morsomme titler kan skapes. Her kommer nok hver og en av foreldrene til å føle at de kan bidra med noe. Belastningen på hver voksenperson blir minimal, men samholdet enormt!

Frafallet

Det er bare å innse med en gang at barn og ungdom kommer til å slutte med idretten de har holdt på med. Det er mye morsomt man kan gjøre på fritiden. Det trenger ikke å være noe galt med hverken treninger eller opplegget rundt laget. Det er bare slik det blir. Det kan nesten fastslås med en prosent om hvor mange som kommer til å gi seg. Dette tallet har ikke jeg, men det finnes nok et sted. Ihvertfall et estimat.

Med et godt fundament innad i laget og klubben bør dette frafallet reduseres kraftig. Det er gode eksempler der ute om lag som har holdt det gående til langt opp i voksenalder på grunn av det gode miljøet. Man skal komme på trening fordi man har lyst. Dersom laget har en trener som kun setter strenge krav og ikke lar barn og ungdom får være som de er, vil frafallet øke. Det er ingen som har sånn passe med ambisjoner som gidder å ta del i en aktivitet der det kun er kjeft å få. Med et godt miljø i utøver og foreldregruppa, vil slike ting fanges enkelt opp og bli gjort noe med.

Et annet element som er viktig å påpeke er at idretten består av utøvere som vil mye, litt, eller nesten ikke noe. Alle disse skal få et tilpasset opplegg, men aldri på bekostning av miljøet og samholdet. Differensiering er en god metode å bruke ved å løfte de som vil litt mer opp på et høyere nivå. Dette kan være spill med de som er litt eldre, eller å arrangere turneringer der de ivrige deltar og får brynet seg ordentlig. Det er viktig at også disse vil ha en forankring i det gode miljøet og samholdet i den gruppa de tilhører, men at alt dette andre kommer i tillegg. Da vil de holde seg i idrettsklubben lenger og kunne utvikle seg på en god måte.

Evigvarende effekt

Å vokse opp i en gruppe der samhold og miljø er noe av bærebjelkene, vil få en evigvarende effekt for barna. Man er summen av det miljøet man vokser opp i. Når barnet tar med seg disse tingene inn i det voksne livet, blir de garantert overført til sine barns miljøer. Ikke minst vil de bruke noe av det de har lært og opplevet i hverdagen på jobb. Det er en berikelse for et arbeidsmiljø å ha personer rundt seg som sørger for at teamet fungerer. Dette kan ikke læres på skolebenken, men gjennom påvirkning fra samholdet og miljøet under oppveksten.

Om du har en person i din omgangskrets som stadig tar tak for å bedre samholdet og miljøet, bør disse få en klapp på skulderen. Like mye bør folk ta del i de tiltakene de setter i gang. De bør også moderere seg slik at det ikke blir for mye. Da mister man litt av effekten og folk blir litt lei av dette maset om ditt og datt. Dette bør alle som kjenner seg igjen i beskrivelsen skrive på en gul lapp og feste på speilet ute på badet.

Jeg vil tro at mange av dere som leser dette har vokst opp i et idrettsmiljø med godt samhold og miljø. Det er en grunn til at du fant interesse for temaet. Jeg håper samtidig at du selv bruker tid på å legge til rette for at samholdet og miljøet der du bor er på et bra nivå. Det trenger ikke å være feilfritt, men i et lokalsamfunn der det finnes noen tiltak vil rammene for å få barn og ungdom til å trives innen idretten bli forsterket. Det er du som kan utgjøre denne store forskjellen gjennom å ta del i og engasjere deg i nærmiljøet ditt. Idretten er en perfekt arene for å bygge godt samhold og miljø. Bruk det!

Forpliktelser

Det er dessverre ikke slik at man kan delta kun når det passer en selv. Man må forplikte seg til å stille opp på de aktivitetene som er satt opp. Uten deltakelse vil det ikke være mulig å kunne ha et idrettslag der du bor. Det er like viktig å stille opp på kamper og dugnader. All deltakelse går rett i fellesskapet og danner grunnlaget for det gode samholdet og miljøet. Tenk så godt kjent du blir med en annen person ved å stå i kiosken sammen i 3 timer en ettermiddagen. Å jobbe dugnad for klubben er ikke det samme som å jobbe gratis. Det gir en så mye større lønningspose enn du får på dag jobben.

Mange tenker at den ikke gjør så mye om bare de uteblir, men ha blir summen av de holdningene i et stort fellesskap? Ihvertfall ikke godt samhold og miljø. Melder du barnet ditt på en aktivitet har du samtidig godtatt alle forpliktelsene i flere år fremover. Barna vil ikke sitte på en kafé en tilfeldig ettermiddag. De vil løpe, hoppe, danse og være sammen med vennene sine. Det er nok av tid til å gjøre koselige ting sammen som en familie. Det er faktisk flere timer å gjøre dette på enn de få timene barna deltar på aktiviteter sammen med andre. Bruk tiden godt og planlegg så skal du se at alt faller på plass og at du har mer fritid enn du tror.

Vær sterke sammen!

-Fotballhue-

Blogglisten hits



Konkurranser for bedre konsentrasjon

Alle som trener barn kjenner til utfordringen med å holde gruppa konsentrerte. Av og til føles det som om alle raser ustyrlig rundt og at ingen gidder å utføre en eneste øvelse ordentlig. Å legge inn konkurranser kan bedre barns evne til å konsentrere seg. Barn elsker dessuten å bli tatt tiden på.

Problemstillingen

En sen ettermiddag leder du en økt med 15 barn som er i utgangspunktet slitne etter en lang dag. De kan ha sluttet sent på skolen, eller rett og slett ikke fått i seg mat før trening. Mange faktorer spiller inn når det kommer til barns evne til å konsentrere seg. Det trenger ikke å ha noe som helst med deg som trener eller innholdet på økta å gjøre. Du forsøker febrilsk alle triks i boka, til og med kjefting, men ingenting ser ut til å ha noen effekt. Situasjonen er utrolig frustrerende for stakkars deg som også har hatt en lang da på jobb og ser for deg en saftig biff som steker i panna om en drøy time. Blodsukkeret er på minussiden og det er rett før du slenger fra deg alt og løper hjem. Kjenner du deg igjen?

Konkurransetrikset

Jeg har vært på dette planet mange ganger selv og vet hva du går gjennom på en dårlig dag på trening. Noen ganger er det også slik at ingenting i hele verden hjelper, men mitt konkurransetriks tyr jeg til veldig ofte og det virker. Det store spørsmålet barn stiller seg hele tiden er, hvorfor. Hvorfor skal de høre på treneren når vennens ablegøyer er mye morsommere? Med konkurranser gir man barna en gevinst for å følge med og det er å oppnå noe konkret. De vinner ikke annet enn å bryte sine egne grenser, noe som i seg selv er noe av det artige med idrett. Små oppnåelige mål og korte sekvenser er alt som skal til for å snu en surrete trening til noe med høyere kvalitet.

Eksempler på konkurranser

På en håndball økt er noe av det viktigste å ta i mot ballen og kaste den fra seg slik at medspiller klarer å motta den. Relativt basis øvelse, men av mange barn en kjedelig ting. Når jeg setter på stoppeklokka og lar de telle antall ballvekslinger på 1 minutt, blir det hele omgjort til en durabelig kamp mot klokka og med egne prestasjoner. Når ballen mistes i bakken må paret starte fra 0 igjen, noe som stresser de til å holde det gående. Utførelsen og avstanden mellom hverandre må settes på forhånd. Etter endt første runde startes klokka på nytt og alle jakter sin egen rekord. Som regel ender det omtrent likt i runde to. De vil trygle og be om en tredje og avgjørende runde. I denne runden skal du gjøre noe smart, nemlig å legge til 10-15 sekunder på klokka. På den måten vil alle parene klare sin egen rekord og oppnå mestring. Litt lureri er det, men konsentrasjonen og utførelse vil være på topp.

Det samme prinsippet kan du gjøre i fotball der pasninger på 2-5 meter skal slås mellom to kjegler. Her kan du variere om de skal ha 1 eller 2 touch. Det er vanskelig å måle balltap, men bom på kjeglene er ikke en godkjent pasning.

La de også få boltre seg uten en medspiller. La barna få dundre ballen mot en vegg fra en gitt avstand. Hvem treffer veggen flest ganger? Vil de klare å slå sin egen rekord? Dårlig utførelse vil resultere i tap av sekunder. Dette får de merke når tiden er ute.

Under spillsekvens kan man også sette stoppeklokka i fokus. Ta tiden på hvor lenge laget holder ballen i laget uten av motstanderne bryter. Man kan også telle antall pasninger.

Plassering av konkurranser

Jeg velger alltid å plassere disse konkurransene i starten av økta. Da setter du en fin standard for hvordan resten av økta bør være. Det er ikke alltid at man trenger å dra frem dette trikset heller. Dersom det er mye tullball under spilldelen av økta, kan det være smart å legge inn det siste eksempelet, eller bryte av for en ørliten stafett. Da får barna re-startet seg selv og muligens fått ut litt energi. Konkurranser kan du finne på selv og det finnes tusenvis av varianter. Effekten av å legge inn konkurranser er enorm, spesielt dersom de kan konkurrere med seg selv.

-Fotballhue-

Blogglisten

hits

Shopping av det beste tilbudet

Moderne barne- og ungdomsidrett har utviklet seg til å bli mindre fokusert på lokal tilhørighet. Nå dreier det seg ofte om satsing og shopping av det beste tilbudet. Trenden viser seg gjennom oppblomstring av såkalte elitelag i både små og store klubber. Mange fristes av tilbudene og mange klubber er også hissige etter å sikre seg de beste.

God utvikling for de aller beste

For de aller beste utøverne er det uten tvil best utvikling i å trene og spille med andre på samme nivå, men også mot andre på samme nivå. Et elitelag er ofte satt sammen av spillere fra forskjellige steder, men med en base fra det området klubben befinner seg i. For mange spillere i denne klubben som ikke når helt opp på elitenivå, kan opplevelsen bli negativ og resultere i at man velger å slutte. Dette er en konsekvens klubber med elitelag velger å ta, noe man må respektere. Det er ikke noe galt i å ønske å fokusere på å skape kun toppspillere bare man gjør det 100% og er åpen om det. På en annen side må spillere på nivå 2 og 3 shoppe et tilbud et annet sted enn i moderklubben sin. I en eliteklubb vil utviklingen være formidabel for de aller beste, men nåløyet er trangt.

Tilhørighet og klubbfølelse

Noe av det jeg ser på som grunnverdien i barne- og ungdomsidretten i Norge er den lokale tilhørigheten. Å spille for klubben i nabolaget er spennende, gøy, utfordrende og sosialt. Her bør man kunne holde på med idrett sammen med venner fra nabolaget og konkurrere mot andre i samme bydel eller kommune. Å spille kamper mot gjengen fra blokkene på den andre siden av dalen eller haugen er artig. Hva skjer dersom mange må kjøre på kryss og tvers fordi klubben deres kun tilbyr enten det ene eller det andre? Klubbfølelsen vil nok bygge seg opp etterhvert, men den lokale tilhørigheten vil ikke bli optimal. Er Norge så bortskjemte med antall utøvere at vi kan tvinge spillere ut av klubben de hører hjemme i og sende de ut på klubb-shopping?

Sunn kultur?

Allerede i 10 års alder er det viktig å spille på et høyt nivå og vinne mange kamper og cuper. Akademi lag og elitelag er ofte å se i store turneringer med spillere som er plukket ut til dette formålet. Mange klubber samarbeider også om å sende et toppet lag til turneringer. Er et barn moden for å bryte med venner i nabolaget for å spille sammen med andre talentfulle spillere som de ikke kjenner eller er sammen med på fritiden? Det er klart man får mange venner uansett hvor man måtte finne på å reise, men er det viktig å måtte være på et elitelag når man er liten? Er det en sunn idrettskultur å shoppe det beste tilbudet for barn helt ned i 10 års alderen? Jeg mener at mange barn blir for raskt lei av den idretten de satser på og velger noe annet før eller siden. La de få spille og kose seg med vennene sine og bygg idrettsglede og treningsglede. Ikke brenn opp barna med for tidlig satsing. Det er også en verdi at de beste blir i klubben sin for å bidra til å bygge en god og solid gruppe der flere tar steget opp på nivå 1.

Foreldrestyring

Årsaken til at det blomstrer opp elitelag er foreldrenes ambisjoner på vegne av barna. De får et kick av å se barnet sitt mestre og vinne og setter de muligens som brikker i et spill for egen glede. Barn er også lett påvirkelige av foreldrenes rådgivning og ser ingen grunn til å motsi hverken mor eller far. Når en av foreldrene mister hodet og starter shoppingen etter det aller beste tilbudet, er det uten å se lenger enn 2-3 år fram i tid. De fleste klubber er også foreldrestyrt og det er fristende å starte et elitelag. Dette elitelaget vil kreve så mye tid og ressurser at tilbudet for de andre spillerne i klubben lett blir prioritert bort. Det er dessverre slikt at andre- og tredjelaget enkelt blir overlatt til seg selv.

Fremtidens klubb

I en verden der det finnes ivrige og mindre ivrige utøvere er det helt nødvendig å bygge opp en solid spillerutvikling innad i egen klubb. Det er altfor enkelt å shoppe det beste tilbudet andre steder. Å melde overgang til en annen klubb vil ofte medføre en dobling av kontingenten. Hvorfor kan ikke heller klubbene ansette gode trenere i de yngste årsklassene og sørge for å trylle frem spennende årganger? I et årskull med 30-50 spillere bør man kunne få en ivrig gruppe der nivået er såpass høyt at det vil være unødvendig å shoppe etter et bedre tilbud andre steder. Vi går nok i retning der klubbene må tilby både det ene og det andre, der hvert valg bør holde et så høyt kompetansenivå som mulig på trenersiden. Dette krever mer av klubbene og vil resultere i at få tar veien til andre klubber i altfor ung alder. Dette krever samtidig kompetanse innad i styrene i klubbene. Hvem våger å bygge fremtidens klubb?

Elitelagene består

Det er ikke slik at elitelagene går en usikkert tid i møte. Dette fenomenet vil bare utvikle seg videre. Det er også viktig å ha elitelag i tillegg til kretslag og aldersbestemte landslag. Jeg er ikke motstander av elitelag, men jeg mener at det har blitt for enkelt å shoppe det tilbudet man selv ønsker. For at Norge skal utvikle gode spillere på høyt europeisk nivå er det helt nødvendig å skru til noen skruer i toppen. Det jeg ikke synes noe om er klubber som fisker spillere til sine elitelag og lar lokalklubbene lide. Mange velger også råtne metoder der de kontakter spillerne og deres foreldre direkte. Det som er pålagt klubbene er å tilskrive klubben med spørsmål om å få kontakte de spillerne de mener er aktuelle. Elitelagene bør også ha en egen serie og ikke blandes inn i 1. divisjon. Interkrets er en slik ordning, men jeg synes det geografiske området bør utvides enda mer for å få til et bra resultat. Her må det være en kvalifisering hvert år der nåløyet er trangt. Selv om en klubb heter ditt eller datt og har vunnet tre år på rad i en aldersklasse, må det kvalifiseres hvert bidige år.

Avslutningsvis bør foreldre heller shoppe fotballskoler og ekstratilbud for barna sine i tillegg til klubbens treninger. Å shoppe klubb er ikke løsningen for alle barn, uansett idrett man driver med.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Barn må bli mer slitne på trening

At barn har mye energi er ingen hemmelighet. Dette kan alle med barn selv skrive under på. De har et enormt lager å ta av og man kan jo lure på hvor de får all energien fra. Det mange ikke har er god utholdenhet og dette øves det lite på i barneidretten. Barn må rett og slett bli mer slitne på trening.

Lek og teknikk

Noe av det første man lærer seg på trenerkurs er at lek er viktig når man trener barn. Dette er jeg helt enig i og de fleste øvelser bør være lystbetonte og artige. Det neste man lærer er at teknikken må øves på. Dette er jeg også helt enig i. Det som aldri nevnes med et ord er den fysiske treningen. I mange idretter er utholdenhet er FY-ord og i fotballen synes jeg det er et overdrevent fokus på dette. Det skal kun jobbes med øvelser og spill og ikke mye annet. Dette er jeg absolutt ikke enig i. Hvordan skal man kunne orke å spille en hel kamp uten et godt treningsgrunnlag? Med få innbyttere i enkelte kamper er barna så utslitte at de ikke orker å holde det gående til pausen. Da må vi dessverre innse at barna er får dårlig trent og dette er faktisk trenernes ansvar.

Bruk banen

Jeg mener at mange treningsøkter har en felles mangel og det er plassen som benyttes. Trenere må bli mye flinkere til å blåse opp størrelsen på området de setter opp øvelser. Det blir veldig ofte knøttsmå avstander mellom kjegler og lite fysisk utfoldelse for barna. Man får også lite igjen teknisk ved å jobbe innenfor et svært begrenset område. Det bli stress og lite gjennomtenkte berøringer og valg.

En typisk øvelse i fotball er å spille 4 mot 1 inne i en firkant. Her blir barna stående stille når de venter på ball. Spilleren i midten flyr som en svimmel høne omkring for å forsøke å snappe opp ballen. Det blir mest tripping, fordi avstanden å løpe på er ca. 2 meter. Denne øvelsen kunne ha blitt helt annerledes med en større forkant og der det spilles 2 mot 2 og med en joker. Det er intensiv trening og ved et overtall vil det være mulig å spille pasning til en som er ledig. Her må beina flytte seg og hodet må også være med. Etter 15 minutter med slikt spill, vil barna ha roser i kinnene og be om en kort drikkepause.

Det er mange andre smarte påfunn du sikkert kommer på når du først blir litt mer bevisst på de små områdene du setter opp for øvelsene dine. Bruk gjerne også store og brede baner når du kjører spillsekvens og gjerne 3 mot 3. Det er utrolig morsomt, slitsomt og lærerikt. Bevisstgjøringen er halve arbeidet mot et lag med bedre fysiske forutsetninger.

Snillismen ruler

Det finnes mange der ute som synes synd på barn som er slitne. Mange trenere er redde for å legge inn korte sekvenser med kun fysikk. Grunnen er alle tilbakemeldingene som kommer i etterkant av slike økter. Å tømme seg for krefter har sjelden fått store konsekvenser for et barns helse. Det har snarere tvert imot gitt store fordeler. I ballidretter, som jeg er kjent med, er det mye snillisme. Dersom man sammenligner treningene i ballidretter med langrenn og sykling for barn, vil det være mye tøffere på disse øktene. Barna får brukt kroppen mye mer og tåler større belastning. Jeg vil gå så langt som å hevde at barn som driver med fotball er blant de med dårligst utholdenhet. Jeg personlig synes ikke synd på barn som er så slitne at de faller i mål etter en godt gjennomført øvelse.

4 minutter med magi

Mine prinsipper for å bygge bedre kapasitet hos spillerne er 4 minuttere med mange variasjoner. 4 minutter er relativt kort tid, men det kjennes på beina når man er ferdig med endt økt. Jeg setter opp ulike intervaller der de må bytte mellom å spurte i ca 40 meter og deretter falle ned i 30-40% av max tempo. Slik går det slag i slag helt til klokka ringer. Å løpe i en oppsatt løype er ganske morsomt for barna og det gir god utholdenhet. Å sette to med omtrent samme fysikk sammen for å konkurrere, øker også kvaliteten på utførelsen. Vær kreativ og finn på mange morsomme 4 minuttere. Husk å jogge ned etterpå og tøye litt på slutten. Dette passer for alle helt ned i 8 års alderen. Ja, jeg vet at mange føler et stikk i magen av å lese dette.

I Norge er vi velsignet med fantastiske turområder. Jeg vil oppfordre flere til å benytte seg av løyper og bakker for å bygge en bedre fysikk hos barna på en sunn, frisk og morsom måte. Ta en rolig joggetur bort til en bakke og ha fartslek mot toppen. Konkurranser er noe barna liker når de er i heat med en venn som de vil løpe jevnt med.

Mer på lager

Når barna kommer hjem etter trening er det som regel rett ut for å leke. Dette skal man ha overskudd til. Det jeg ikke forstår er hvorfor barn skal sprinte hjem fra treningen helt upåvirket av den fysiske aktiviteten de akkurat har holdt på med i over en time. Da må man være så ærlig som trener og innrømme at man burde ha kjørt på med noe annet opplegg. Barna må bli mer slitne på øktene når de orker å sprinte avgårde med en gang fløyta går. Barna har mer på lager og noen ganger må dette energi lageret tømmes skikkelig. La de svette og slite litt innimellom, men ikke hver gang. Barn har godt av å kjenne på sin egen smerteterskel og å kjenne at pulsen slår. Klink til med noen kule utfordringer der de får brynet seg ordentlig.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Håndballregler som virker

Noe av det mest irriterende med fotball er alle tilfeller av falske skader. Unger og voksne ligger strødd som fluer og vrir seg av små smerter. I håndball kom det i år nye regler som jeg applauderer stående. Disse ønsker jeg velkommen inn i fotballen og spesielt i barneklassene. Filming er noe vi må forhindre.

Bakgrunn for regelendringfotballhue_regler
Å motta medisinsk hjelp ute på banen er en unik mulighet for trener og lag til å kunne samle seg. Her kan det gis viktige beskjeder når Time-Out kortet allerede er spilt. Dommeren har tidligere ikke hatt annet valg i håndball enn å stoppe spillet og vinke inn støtteapparat. Dette skjer jo nå også, men filming har fått en ny konsekvens som jeg liker. Dersom forseelsen ikke kvalifiserer til en utvisning, frikast, eller andre former for konsekvenser, vil spilleren få en personlig straff. Denne går ut på at spilleren alltid må forlate banen ved tilsyn ute på spilleflaten og deretter stå over tre angrep for eget lag.

Denne regelen har jeg sans for. Taktisk skade og fremprovosering av Time-Out kan ødelegge en hel kamp. I fotballen er filming et stort problem. En slik regel vil hjelpe stort. Vi vil på den måten oppdra spillerne til å komme seg opp på bena og for egen maskin gjøre et vanlig bytte. Da kan spilleren re-entre banen når som helst.

Regelen står bl.a omtalt her: https://www.handball.no/regioner/RegionInnlandet/praktisk-info/lover-og-regler2/endringer-i-spillereglene/

Dommerens ansvar
I håndball er man heldige som har et sekretariat som håndhever regelen og følger med på at tre angrep går før spilleren får komme inn på banen igjen. I fotball må klubbdommerne bedømme denne situasjonen og telle antall balltap og gjenvinninger. Dette burde gå bra. Om ikke det blir helt korrekt håndhevet, vil i det minste få en konsekvens for spilleren som må bæres ut med snørr og tårer. På samme måte vil barnet som ilegges en slik karantene være sikker på å bli tatt godt hånd om på sidelinjen. Mange trenere slipper muligens viktige spillere inn i kampen med tydelig vondt et eller annet sted. Dersom spilleren faktisk er skadet, vil han eller hun neppe komme inn igjen etter tre angrep uansett.

Det er viktig å presisere at laget ikke vil få noe straff ved at spilleren som legger seg ned og må få tilsyn må forlate banen. Spilleren kan nemlig erstattes av en annen. Dette vil neppe være mulig å gjennomføre i seniorfotball lenger opp i divisjonene, men kan fint integreres i reglene for breddefotball. Der kan spillerne fritt bytte ut og inn.

Unntak fra tre angreps-regelen
I håndball er følgende unntak beskrevet (utdrag fra www.handball.no):

  • I to situasjoner kan en spiller som mottar medisinsk behandling/tilsyn på spillebanen slippe å forlate spillebanen under tre angrep fra hans lag:

– dersom nødvendig behandling/tilsyn på spillebanen er et resultat av en regelstridig handling av en motspiller som blir bestraffet progressivt av dommerne;
– dersom målvaktens hode blir truffet av en ball under forsvar av mål i eget målfelt og behandling/tilsyn er nødvendig på spillebanen

Dette er unntak som uten omskrivning kan inngå i fotballreglene.

Fremtidens spillere
Mitt store håp for fotballens fremtid er et mer fysisk spill der spillerne tåler mer. I tillegg ønsker jeg et raskere spill med mer balltempo. Kampene må ha mer flyt og med få avblåsninger. I mange kamper stykkes spillet opp med mange dommeravgjørelser som går på bagateller og små dueller der spillerne lett kaster seg overende.

Fremtidens fotballspiller bør være bedre fysisk trent. Ha en bedre mentalitet. Høyere smerteterskel. Vite at filming fører til en personlig konsekvens som vil påvirke eget lag. Besitte tekniske ferdigheter som gjør at spillet kan gå raskere. Ta valg som er raskere for å forhindre at motstander tar fra de ballen, eller at det blir en kroppsduell som kunne ha vært unngått ved å spille fra seg ballen 2 sekunder tidligere.

Kaster ballen over til NFF
Fotballtinget er stedet der regler stemmes over og vedtas. Jeg vil i dette tilfellet be NFF booke et møte med NHF der de prater sammen om hvordan innføringen av tre angreps-regelen har påvirket spillet. På bakgrunn av disse erfaringene bør det defineres et forslag til endring av reglene. Dette kan fin integreres i barnefotballen aller først. UEFA og FIFA kan vurdere samme regelverk. Om dette blir en suksess, vil jeg tror at dette vil forandre fotballen til det positive. Det er min egen mening og vurdering.

Hurra for håndballen!

-Fotballhue-

 

Blogglisten hits

Allsidighet er nøkkelen

Som aktiv var jeg både en fotball- og håndballspiller. Jeg synes selv at dette gav meg flere fordeler i begge idretter. Nå for tiden skal barna velge idrett altfor tidlig for å satse. Er det så lurt? Allsidighet er alltid en klar fordel. Jeg vil se litt på hvorfor fotball og håndball er en perfekt kombinasjon.

Håndballkamperfotballhue_allsidighet
En håndballkamp består av mange elementer i forhold til individuelle prestasjoner. Mange små spurter og raske bevegelser i alle retninger. Selv om håndball spilles med hendene er det føttene som beveger seg mest. I håndball er det mange dueller og man må tåle noen ganske harde smeller. Det er sjelden en håndballspiller kan stå stille på banen. Det er dessuten mange ball berøringer i hver omgang, noe som gjør hver eneste spiller en langt viktigere brikke på laget.

Å orientere seg krever mye mer av en håndballspiller. Når motstanderne setter i gang med et innøvd trekk må det følges nøye med. Å ha kontroll på sin spiller når alle krysser og beveger seg krever enormt med konsentrasjon. I tillegg har du ballen å forholde deg til. Å skyve etter i forsvar er viktig og det vil ha langt mer dramatiske følger å ikke gjøre dette korrekt. Da blir det luker som motstanderne drar nytte av i løpet av et sekund. Det er langt mindre risiko dersom en kantspiller i fotball glemmer å skyve etter. I håndball er det ikke tid til å være slapp.

Å memorere innøvde trekk og utføre disse med centimeters presisjon er viktig. I fotball er det tunge og trege bevegelser og med liten grad av den presisjonen som håndballspillere har. Noen lag klarer å få det til, men stort sett er det vrient å få et trekk til å fungere med fotballspillere.

Fotballkamper
I fotball er banen stor og det er stor avstand mellom spillerne. Det krever muligens mer utholdenhet å løpe i godt driv ute på en fotballbane i en hel kamp. I og med at ballen ligger på bakken vil blikket automatisk bli tvunget ned. Da er det ikke så lett å få med seg alle bevegelser. I fotball er det få skikkelige dueller slik som i håndball. Når spillerne er nær hverandre stykkes spillet opp i småbiter med hyppige frispark, som det for øvrig tar en evighet å få utført.

Bevegelsene i fotball er langsommere og det er lengre avstander å bevege seg på. Timingen av pasningene blir vanskelig og bevegelsene henger sammen med dette. Å vite hvor fort en annen spiller løper i forhold til vektingen av pasningen er det ikke lett å holde styr på med så mange forskjellige spillertyper på banen.

Lengden på fotballkamper tilsier at man ikke kan ha et intensivt tempo i begge omganger. Det er også sjelden man ser at lag sette opp tempoet i deler av kampene for å forsøke å presse motstanderne tilbake. De som får til dette vil som regel lykkes. I håndball ser man ofte at lag plutselig eksploderer i hurtige kontringer og scorer 5 mål på svært kort tid. Denne egenskapen besitter ikke fotballspillere i like stor grad.

Å velge idrett for tidlig
Mange foreldre ser på barna sine og oppdager at de får til noe ganske bra i en eller annen idrett. For mange voksne handler det om resultater. Å trene mye på en og samme ting gjør at man blir ganske god. Ved å trene ganske ensidig fra ung alder vil mest sannsynlig resultere i at man mister en god del egenskaper rent fysisk. At mor eller far er stolte av barnets mål nr.70 i sesongen ved fylte 12 år er hyggelig, men hva skjer i 18 års alderen? Hvilke egenskaper vil mangle hos en spiller som ikke har fått lov til å røre en annen type ball, hoppet på trampoline, klatret i en vegg, løpt orientering, spilt tennis, eller svømt? Å velge idrett for tidlig for å satse er den største feilen foreldre gjør. Allsidighet er nøkkelen til suksess.

Det er drøssevis av toppidrettsutøvere som har holdt på med to idretter helt frem til antall reisedøgn fratok de muligheten. Mange av landets fremste langrennsløpere har spilt fotball. Det har gitt de en annen type kondisjon i tillegg til det å beinfly bratte bakker. Hopperne har jeg sett på tv spiller mye volleyball og fotball under sine samlinger. Håndballag spiller mye fotball som oppvarming og det er grunner for det. Når toppidretten tenker allsidighet under sine samlinger. Hvorfor skal da foreldre få 8-12 åringer til å kun ha fokus på en idrett for å bli så god som mulig? For det første er det altfor tidlig og for det andre går man glipp av massevis av god trening.

Overføringsverdi fra håndball til fotball
Det er mange egenskaper en håndballspiller vil dra nytte av på en fotballbane. En av styrkene til håndball er dynamikken i samtidige bevegelser. Det er en flyt og forståelse for hvor og hvordan bevegelser skal være kollektivt. Når vi i fotball prater om 1. 2. og 3. bevegelser, vil vi se spillere som ser ut som om de har fått en tung mattelekse. I håndballen skjønner spillerne dette enklere er min erfaring med fartstid i begge idretter. Å vite når en skal starte ved å se på en annens bevegelse vil komme naturlig for en håndballspiller ute på en fotballbane.

En håndballspiller er vant til å bevege seg på små flater. En håndballspiller vil få det langt enklere på en stor fotballbane og vil kanskje oppleve å ha kjempegod tid til å bevege seg. En annen ting er at det vil føles som en evighet fra ballmottak og til når spilleren må gjøre noe fornuftig med ballen. Det er knapt med tid på en håndballbane og håndballspilleren har lært seg å orientere seg i forkant. Å bruke disse egenskapene på en fotballbane er gull verdt. Å fatte riktig valg på kort tid er noe fotballspillere bør bli flinkere på og dette får man øvet mye på i håndball. Reaksjonsmønsteret til en håndballspiller er annerledes enn hos en fotballspiller.

Når vi er inne på dette med tid. På en håndballbane er det masse knuffing og harde tak. Selv om en håndballspiller får en forsvarer i ryggen er det sjelden at spilleren får hetta. En fotballspiller får nesten krøll på nervetrådene dersom en motstander er nærmere enn 2 meter. Tenk hvilken ro en sentral midtbanespiller ville hatt dersom vedkommende hadde erfaring som strekspiller i håndball? Der er det tett med motstandere og disse spillerne er mestere til å skjerme seg selv ved bruk av egen kropp.  Prøv å kom deg rundt en strekspiller i håndball uten å ty til ulovligheter. Det er sannelig ikke enkelt.

Koordinasjonen i håndball er på et høyt nivå. Jeg skrev litt innledningsvis om fotarbeidet til en håndballspiller. Raske bevegelser med mange retningsforandringer i høy fart er kjennetegnet på en god håndballspiller. En håndballtrening vil utvilsomt gi en langt bedre effekt enn å løpe i stiger eller rundt kjegler på en stivfrossen fotballbane. Disse stegene vil gjøre en håndballspiller til en fotrapp dribler, eller en bevegelig spiller det er vanskelig å holde markeringen på.

God styrke i hele kroppen er aldri feil. Dette kan trenes på mange måter. En håndballspiller har en mye mer eksplosiv muskelstyrke og er råere i akselerasjon. Dette er egenskaper en fotballspiller bør trene mer på. I tillegg vil jeg si at håndballspillere er langt mer akrobatiske enn fotballspillere.

Overføringsverdi fra fotball til håndball
En håndballspiller er vant med små og kjappe spurter ute på håndballbanen. Disse intervallene er utrolig god trening, men en stor fotballbane vil være en utfordring for mange. Større aerob utholdenhet kan bygges ute på fotballbanen og være veldig nyttig å ta med seg inn i hallen. Å løpe opp en back som har valgt å gå på løp langs hele langsiden på banen er beinhardt arbeid. Den syre opplevelsen er nok nyttig for mange.

I håndball er det ofte faste rammer i forhold til posisjon på banen. Denne begrensningen oppheves i situasjoner i det offensive spiller i fotball. Krav til å tenke på egenhånd og utnytte de muligheter som plutselig dukker opp er nyttig for en håndballspiller. Dynamikken er helt annerledes og setter helt andre krav til spillerne. Å oppfatte disse situasjonene kan være enkelt for en håndballspiller ute på en fotballbane, men utførelsen gir et unikt treningsutbytte.

I fotball er man flinke til å komme seg ut av pasningsskygge. Det vil si at man tar ut de nødvendige meterne for å kunne spille pasninger uten brudd innad i laget i forhold til motstandernes plassering. Dette kan muligens bedre håndballspillernes evne til plassering i forhold til hverandre og hindre at forsvaret snapper ballen? Å finne ledige rom eller lommer ute på banen der man kan motta pasningen i ro og mak handler om å bevege seg riktig og vurdere situasjonen. En bakspiller kan kanskje stanse pådraget sitt tidlig dersom han eller hun vurderer at forsvarer står så langt ute at det vil være sannsynlig å havne i pasningsskygge?

Småspill i fotball er nyttig for håndballspillere. Å sette opp trekanter er like aktuelt i håndball. Å kunne spille seg gjennom handler om relasjonelle handlinger. Evnen til å se disse situasjonene og utføre riktig valg til riktig tid er det mye av i fotball. Spillet på den ene siden av banen, for så å vende spillet for å skape overtall motsatt er likt i begge idretter. Relasjonelle handlinger på fotballbanen er etter mitt syn en god læring for håndballspillere.

Å behandle en ball med bena er med på å bygge en helt annen koordinasjon hos en håndballspiller. Fotarbeidet kan være ganske bra allerede, men med en ball og de samme bevegelsene blir det litt vanskeligere. Ren kroppskontroll er allsidigheten med på å bygge opp. Fotball og håndball er i så måte en utrolig match på veldig mange områder som handler om koordinasjon.

Balansen i begge idretter gir også en god overføringsverdi. Når en håndballspiller skal finte seg forbi en motstander er alltid balansen viktig. I tillegg til den er tyngdepunktet helt avgjørende. Om en fotballspiller hadde vært like flink til å sette riktig tyngdepunkt og å bruke overkroppen til å lure en forsvarsspiller med, ville en mot en situasjoner blitt langt enklere. I de duellene setter jeg en knapp på en håndballspiller som finter med kroppen, enn en fotballspiller med hundre step-over finter. Det ser kanskje kult ut, men er ikke særlig effektivt.

Valget er enkelt
Når du nå setter deg ned sammen med poden for å prate om fremtiden bør du tenke deg litt om. Hva er det dere egentlig vil? Skal man bygge opp hele mennesket og så mange som mulig av menneskets individuelle egenskaper, eller skal man kun øve seg på få ting. Det er helt udiskutabelt at allsidigheten til slutt kommer seirende ut. Overføringsverdien fra andre idretter i kryss og tvers er helt enorm.

Det som til sist blir utslagsgivende er hvordan øktene har blitt utført og selve kvaliteten. 2 økter fotball og to økter håndball pr. uke med et lag vil gi stor effekt. Alle andre detaljer som går på den idretten man liker best kan øves på fritiden. Det er den tiden som uansett er mest utslagsgivende. Fotballen har en enorm fordel i forhold til egentrening med alle de banene som er anlagt rundt omkring. Håndballen må utføres i en hall med mindre man er på sommerstid. Det er sikkert mange kreative måter å trene håndball på som jeg ikke har god kunnskap på.

Ikke velg en spesifikk idrett før man er nødt til det av rent praktiske årsaker. Det er min mening!

-Fotballhue-

Blogglisten hits