Innlegg

Et digitalt veiskille

De siste tiårene har digitale leketøy tatt over som barnas favorittleketøy og fritidssyssel. Tiden som medgår til dette har mildt sagt skutt i været. Andre aktiviteter må vike når det kommer oppdateringer, eller når det er planlagt onlinespill med venner. Den unge generasjonen er i fysisk forfall om utviklingen fortsetter og noe bør gjøres. Vi er utvilsomt ved et digitalt veiskille.

Verden i et headset

Et ganske vanlig skue når foreldre braser inn på barnas rom etter å ha varslet middag et titalls ganger er illevarslende. En lutrygga unge med headset på hodet, lent mot skjermen, i høylytt samtale med venner. Det skrikes og skråles og stressnivået er så høyt at pulsen tilsynelatende er på samme nivå som under en joggetur. Øynene er røde og ligner en hypnotisk tilstand.

At det er middag er trolig ikke det viktigste i livet. Det er «runden» som er det aller viktige i nuet. Hvor lang runden er? «Vet ikke», er svaret man som regel får. Familietiden rundt middagsbordet blir omgjort til irritasjon, fordi det mangler et eller flere familiemedlemmer. Vi foreldre forstår ikke! Man kan tydeligvis ikke avslutte, pause, eller la noen andre styre. «Alle» skjønner dette, bortsett fra vi foreldre. Vi er dinosaurer fra en annen tidsalder, ute av stand til å forstå det mest innlysende. Den digitale verden.

Den sosiale omgangen unge mennesker har i dag foregår på hvert sitt rom, koblet opp gjennom mikrofon og headset, inne i en fiktiv verden full av pistoler og snikskyttere rundt hvert eneste hjørne. Samtalene handler ikke om mellommenneskelige ting, men om hvor man må passe seg, om man trenger backup, eller at noen er en «jævel» som sørget for at man er ute av spillet. Uvennskap kan enkelt oppstå ved en spillkonflikt. Man kan også risikere å bli sosialt holdt utenfor fordi man ikke omgås og holder på med det samme som de andre online. Dertil krav og forutsetning om å eie utstyr og konsoller.

Det er kanskje ikke så rart at unge mennesker i dag har spillkonsollen som sin mest anvendte fritidssyssel og kanskje som sin mest fengslende uvenn. Enten er man med, eller så er man helt ute av det og med alle følger dette får.

Hvem har egentlig kontrollen?

La oss slå fast en gang for alle. Det er foreldre som styrer hverdagen til ungene. Så lenge de bor under vårt tak er det vi som bestemmer. De får noen kjøreregler som de må forholde seg til. Uten denne kontrollen er man helt ute å kjøre. Livet er det aller mest kompliserte spillet og dette spillet er det vi voksne som forstår mest av. Her vil aldri barna utkonkurrere oss. Handlinger og konsekvenser er ikke utviklet i de små gamerne som sitter rundt på rommene sine og gauler et språk som vi ikke forstår og heller ikke ønsker å kaste oss ut i.

På tide å ta tak? Det er flere grep og ta og prosessen vil ikke bli godt mottatt. Utbyttet av å starte opp en prosess mot avhengighet av online spilling er derimot enormt. Ikke bare har du som forelder kontroll, men barna får igjen kontroll over seg selv og andre ting i livene som gir mer verdi enn å vinne en «runde».

I dag finnes det routere som lar deg kontrollere brukerne av hjemmenettverket. Her kan man tildele tid, begrense den, frata de connection og belønne gode handlinger med mer tid. Et perfekt verktøy for foreldrene der man markerer hvem som legger føringene hjemme. Jeg vil råde andre foreldre om å gå til innkjøp av en slik. Om nettverket slukker 22.30, så er det lite annet å gjøre enn å si «natta». Om det er noe barna skal på av aktiviteter kan nettet stenges i perioden. Da kan barna gå ut av huset, for det er ikke noe å finne på allikevel.

Internett er roten til det vi foreldre kaller de dårlige vanene, men som barna mener er selve livet. Å leve et offline og analogt liv virker nærmest umulig og utenkelig. Om man har hatt med seg barn på ferie der det ikke er Wi-Fi, vet man hvor ille disse barna har det i en ukes tid før abstinensene avtar.

Fysisk form

Som trener er jeg opptatt av barnas fysiske form og her kommer hovedpoenget mitt. De skal ha en kropp som orker å løpe og en motorikk som er passe godt utviklet. Ingenting annet er viktigere for et barn enn å ha et godt fysisk grunnlag for sitt videre liv. Å ha et godt forhold til det å trene er viktig. Uten treningslyst vil det fysiske forfallet bli stort og man kan lett tenke seg at deres aktivitetsnivå som voksne blir faretruende lavt. Samfunnsøkonomisk tør jeg ikke engang å tenke tanken på hva fysisk forfall vil koste i kroner og ører. Det er det sikkert andre som kan tenke seg å se på.

Det forventes ikke at man skal trene for å bli god i noe, men for å holde seg i form og gjøre noe gøy sammen med andre venner. Type aktivitet er ikke viktig, men noe bør de gjøre som er organisert. Et sted de må være på et fast tidspunkt. En aktivitet som starter og slutter på fastsatt klokkeslett. Her lærer de disiplin, punktlighet, samhold og viktigheten av å være en del av et lag eller gruppe.

For 20 år siden er jeg sikker på at vi var i en bedre motorisk form enn dagens barn. Vi var ute hele kvelden på sykkel, bygget hopp i akebakken, klatret i trærne og lekte sisten. Det er sjelden jeg går forbi barn som har en form for fysisk lek på fritiden. De gangene jeg gjør det blir jeg glad. Leketiden i gata er erstattet med online spill, noe jeg synes er en dårlig trend.

Frafall i idretten

Jeg ville ha hatt stor interesse av å se en grafisk fremstilling av barn og ungdom som gir seg med organisert aktivitet i dag, sammenlignet med 5, 10 og 15 år bakover i tid. Ville man ha sett en pil som pekte nedover eller oppover?

Etter å ha pratet med flere andre trenere rundt omkring, har jeg en forståelse av at stadig flere ungdom slutter med idrett for å bruke tiden på annet. Mange sier til sine foreldre at de skal starte på studiobasert aktivitet der de kan komme og gå når de vil. Mange foreldre tenker da at det kan være et greit alternativ, så lenge de er aktive. Jeg skulle likt å se de som holdt denne form for trening på et jevnt nivå, samtidig som man målte økning eller nedgang i antall timer foran en skjerm.

Gaming har kommet for å bli og er nå langt på vei blitt en direkte konkurrent til fysisk idrett. Spørsmålet er om man klarer å snu trenden og om foreldrene er sterke nok til å sette den nødvendige begrensningen slik at man får ungene ut av huset og på trening. Der treffer de alle de andre vennene som man ellers bare hadde hørt stemmen til inne i headsettet. Sosialisering og fysisk utfoldelse er altfor viktig til at man ignorere problemstillingen vårt moderne gamer-samfunn er oppe i.

Det digitale veiskillet

Jeg er for allsidighet og jeg elsker at man forsøker mange ting. Jeg synes også at det er flott at barna lærer seg digitale verktøy og blir superbrukere på ulike spill og programmer. Det gir dem gode forutsetninger for å overleve i arbeidsmarkedet i fremtiden som blir stadig mer digital. Det er en prosentvis bruk av skjerm daglig som er nøkkelen. En balansegang der man får utfolde seg fysisk, men også ta del i den sosiale og spennende gaming verdenen.

Bør kanskje idrettslagene åpne opp egne grupper for e-sport der man aktiverer barna både mentalt og fysisk? Det er en radikal endring av formålet til idretten, men har vi kommet til et digitalt veiskille der man er nødt for å åpne for aktiviteten de fleste ønsker å holde på med?

En liten tanke som slo meg for en god stund tilbake er å få organisert spillingen på en bedre måte. Når man uansett kaller det for e-sport så bør jo dette kunne organiseres på et breddenivå av idrettsklubbene og med idrettens allerede eksisterende ekspertise på organisering av turneringer og aktivitet?

På denne måten kunne man ha regulert spillkvelder, cuper og annen idrettslig aktivitet på en bedre måte og fått barna ut av rommene og til et sted der de møtte andre. De kan delta på lag mot andre lag og gi hverandre en fysisk god high-five ved seier. De kan konversere mellom kampene og legge en god plan for hvordan de skal ta seg videre i spillet. I pausene kan de også spille fotball, hoppe høyde og løpe 60 meter i konkurranse med hverandre. Dagen etter er det trening med laget.

Det store spørsmålet er hvordan voksne takler det digitale veiskillet, som er det som fremdeles sitter med kontrollen over egne barn og deres tidsbruk.

Uansett hvor rart det høres ut. De digitale superstjernene barna våre ser på nettet i dag har akkurat den samme betydning som våre egne barndomshelter hadde for oss.

Velkommen kjære digitale fremtid. Jeg vet ikke om jeg liker deg så godt, men vi skal nok leve fint sammen med litt regler.

 

-Fotballhue-

Fritidsproblemer utmatter trenerne

Når du leser overskriften, fritidsproblemer, tenker du sikkert at trenerne har mye fritid. Mulig at du tenker at det er derfor de har tatt på seg rollen. Realiteten er stikk motsatt. Det er få fridager for en trener, selv om kalenderen viser fellesferie.

Viktig jobb som få kan ta

En person som tar på seg oppgaven med å trene en gjeng med barn eller ungdom, vet muligens ikke hvor mye som ligger bak oppgaven. Mange foreldre har kanskje ikke forståelsen for disse personenes tidsbruk, annet enn de minuttene de ser trenerne på banen sammen med laget. Den biten av jobben er den mest fornøyelige. Det er der man ønsker å bruke mye av tiden sin på. Dette er kun en liten del av det hele bildet.

Det er ikke mange som er i stand til å ta på seg en rolle som trener eller lagleder. Det krever en enorm kapasitet, orden og selvorganisering. Mister man kontrollen i en liten periode vil man risikere å slite med å gjenerobre kontrollen igjen. Det er hundrevis av løse tråder, muntlige beskjeder, datoer, klokkeslett og gjøremål som må sitte hundre prosent i løpet av en uke.

De som tar på seg roller i den lokale idrettsklubben gir avkall på sin egen fritid. Det er det få som er klar over. Det er sjelden at man kan sitte i godstolen og se en tv-serie uten at telefonen blinker, ringer, eller mail strømmer på. Det er også en slags forventning om at man svarer når andre travle foreldre har tid til å kommunisere. De er jo tross alt på jobb på dagtid, noen trenerne og laglederne også er. Det er klart at det med kommunikasjon må fungere til en viss grad, men kanskje man bør tenke litt annerledes? Da blir det litt mindre stress for alle parter, men det krever en innsats.

Kommunikasjon til riktig tid

For å unngå å slite ut andre, bør du som forelder med mange spørsmål, respektere trenerens fritid. Når det er tid for trening og kamp bør du stille opp. Her blir det gitt mange gode og forklarende beskjeder som jeg vil påstå at står for halvparten av trykket som trenerne opplever. Om du ikke får et ord med treneren før aktiviteten starter, finnes det flere andre foreldre med svar på det du lurer på. Om du ikke gidder å møte opp så synes jeg du skal sitte i sofaen og lure videre. Sjansen for at barnet ditt går glipp av noe er stor. Det ansvaret ligger ikke på de som organiserer laget, men på deg som ikke tar del i noen ting.

Et lite spørsmål på sidelinjen til en annen mor eller far gir treneren ro til å se en halvtime på tv og kanskje en ting mindre å tenke på ved leggetid. Informasjonen er mest sannsynlig gitt på et tidligere tidspunkt. Du gikk glipp av det!

Når dette er sagt, finnes det også flere som er dårlige på å kommunisere og gi beskjeder til foreldre. Jeg kan til en viss grad forstå at foreldre tar kontakt med treneren i slike tilfeller. Dersom dette er tilfellet i klubben der du har aktive barn. Har du noen gang tenkt på at treneren kan ha en krevende hverdag og ikke når frem til den viktige oppgaven? Her er det behov for flere hjelpende hender. Det kan enkelt være deg. En mye bedre løsning enn å irritere seg over at treneren glemmer å legge ut en beskjed om hvem som kan kjøre til bortekamp.

Blink Blink Pip Pip

En telefon er ikke lenger en telefon. Det er et verktøy. Her får man ordinære teletjenester, men også et underholdningssenter, oppslagsverk og ikke minst en dullion VARSLER. Det kan dure i lomme ustanselig i et helt døgn. Behovet for apper er så stort at det nesten virker komisk.

I min verden er det galskap som trener for flere lag. Noen lag velger den ene måten å kommunisere på, mens det andre laget liker noe annet. Resultatet er det samme. Kamp starter klokke 18:00, med oppmøte tre kvarter før. Attpåtil har man terminlista som er spikret i forkant av sesongen, men som alle glemmer fra uke til uke. Er det kamp på tirsdag? Man kan bli forbløffet av mindre.

Apper er med på å gjøre foreldre slappe, lite observante og det kan for mange virke som et forstyrrende element. Om man har glemt å trykke på at man kan spille i appen, vil treneren ha tatt med seg en annen spiller. Mange mener at dette er helt rett og rimelig, men jeg mener at det er feil oppdragelse av foreldre.

Appenes funksjoner er helt klart utviklet i beste velmenende og jeg ser at det fungerer. Det er ikke poenget. Det skaper en forventning om at lagets trener og laglederteam fungerer som en informasjonskanal. Foreldre gidder ikke å finne ut av ting selv, men lener seg mot de få som gidder å ta jobben det er å drive et lag. Du vet at det er kamp og det er klart at man stiller. Er det sykdom skal du gi beskjed direkte til treneren mer enn tre timer før kamp. Enkelt.

Enklere å smyge unna

Det er langt enklere nå enn tidligere å smyge unna kamper og treninger. Man trykker bare «passer ikke». Da er det ikke lenger ditt problem, men trenernes. De må hive seg rundt og ordne slik at det er nok spillere. Årsaken til uteblivelse er ofte tynt begrunnet. Ingen vet årsaken, bare at de ikke kommer.

Trenere jeg har snakket med de siste årene sliter med denne delen av trenerjobben. Forfall som skyldes annet enn sykdom ødelegger. Det ødelegger for laget, men ikke minst for treneren som må ordne opp. Trenere kan bruke opp mot to klokketimer før kamper til å ringe rundt og få med seg andre spillere. Det skjer attpåtil midt i arbeidstiden med sjefens øyne rettet mot seg. Alt dette pålegges trenerne fordi familien skal ut for å kjøpe nye innesko til skolen. Det er kun denne ettermiddagens som passer, så da må kampen vike.

Nå er ikke jeg en gammel dinosaur som vegrer meg for nye digitale verktøy, snarere tvert i mot. For å bruke begrepet i gamledager, så fungerte ting enklere. Jeg kan ikke huske å ha mye forfall til hverken trening eller kamper før de digitale verktøyenes inntog. Årsaken er ganske enkel. Det var mye vanskeligere og en høyere terskel for å måtte ta seg bryet med å ringe treneren for å melde forfall. Nå tar man bare opp telefonen, trykker nei, og glemmer hele kampen. Trenernes fritid får bli deres problem for det har valgt det selv, tenker mange.

Mitt råd til mine trenerkolleger er å informere om det aller mest nødvendige. Legg gjerne ut litt kald informasjon med få muligheter til å stikke seg unna. Terminlista er der og skal følges. Kampene settes ikke opp for hver uke. Om det ikke kommer en durelyd fra lomma di så er det uansett kamp. Still opp!

Fritidsproblemer

Å definere fritidsproblemene som trenerne opplever er vrient, for de utspiller seg i forskjellig grad. Konstante avbrytelser er noe jeg personlig kjenner meg igjen i. Jeg har i hele livet satt andre foran meg selv, men merker også at jeg i perioder er helt nedkjørt.

Å hele tiden være en informasjonskanal for andre foreldre kan virke som en fengslende rolle. Den forteller trenere jeg snakker med som den største utfordringen. Hjemme er man sånn halvveis med på alt, fordi man må se hva som blinker på telefonen. Det er så klart enhver persons valg å gå bort for å kikke, men det er vanskelig å la være. Enkelte ganger kan det jo være noe viktig som ikke har med idrett å gjøre. Man har jo familie og venner som gjerne vil bidra til en artig fritid sammen med deg. Man håper at beskjeden er fra noen som gir deg positiv input. Det er ikke bare å legge bort telefonen.

I ferier er det heller ikke fri fra maset. Cuper, fotballskoler, høstens seriekamper, nye treningstider, draktstørrelser, hull i strømpene, shorts som har mistet tråden i livet… Disse meldingene dukker opp hos de fleste trenere, selv om man bygger sandslott med ungene. Dette gir neppe kvalitets tid sammen med familien. Det er støy som fint kan vente noen uker.

Fra man er hjemme fra jobb i 17 tiden, har man ca 4 timer til rådighet før kvelden meldes sin ankomst. På disse 4 timene skal trenerne hente barn, lage middag, følge opp lekser, planlegge treningen, hente inn nye spillere for kamp for de som ikke dukker opp, legge inn kamptropp, hente andres barn før avreise til bortekamp (samt levere de), varme opp laget, lede laget, trøste, prat etter kamp, svare på spørsmål fra foreldre, kjøre tilbake, levere utstyr man tok med seg, handle, lage kveldsmat, sette på en klesvask, henge den opp, legge unger. Etter klokka 21 er tiden helt og holdent tilegnet ro og samvær med ektefeller og familie. Ikke noe er så viktig at det ikke kan vente til dagen etter. Da er det på ny trening og rom for å lure på ting.

Avslutning:

Denne teksten er ment som en tankevekker for foreldre, men like mye for trenere. Vi har lyst til å beholde så mange trenere som mulig og da trenger vi energiske og uthvilte folk på plass for ungene. Tidsstyring er en mangel hos de fleste. Å «måtte» noe er egentlig bare noe vi narrer oss selv til å tro. Ta tak over egen fritid og gjør krav på den. Fritidsproblemer kan føre til stressrelaterte utfordringer som du ikke trenger å dra med deg utover i livet.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

La barna være i fred på banen

Barn må få lov til å utøve idretten sin uten påvirkning fra hjemmet. Antall voksenpersoner som skal mene noe om prestasjoner, valg og innsats, er ikke til barnas beste. Noen ganger må man også kutte treningsmengden. Man skal alltid ligge på plussiden når det gjelder både lyst og spilleglede.

Spill med glede

Det viktigste innen idrett er å ha det gøy. Alle eksperter er enige om at det gir best utgangspunkt for videre utvikling. Uten gleden ved idretten vil lysten til å lære stupe i fritt fall. De aller fleste trenere er flinke til å sette krav til spillerne, men det er ved få unntak noen som får en bøtte med kjeft dersom valg eller utførelse ikke ble optimalt. En spiller som på eget initiativ får lov til å velge, som også synes det er gøy, vil mest sannsynlig utvikle evnen til å gjøre det rette i kampsituasjoner.

Uten gleden over å spille kamp, vil spilleren føle seg forpliktet til å gjøre som de voksne sier. Vil man få særlig glede av å hele tiden gjøre som andre sier og forventer? Man vil jo skape noe selv. Å strekke hendene i været og juble over å ha driblet en spiller og satt den i mål på fotballbanen. Det må jo være en herlig følelse. Å forsøke å drible en spiller, men å mislykkes med det og få en bøtte med kjeft av treneren, eller se mor eller far himle med øynene, dreper all glede med idretten og er den sikre vei til å til slutt velge noe annet å holde på med.

Spillegleden mener jeg kommer av en indre drive til å forsøke, feile, prøve og til slutt lykkes, på vegne av seg selv. Man er ikke der for at foreldre eller trener skal være fornøyde. Innenfor lagets rammer og kampplan finnes det massevis av rom for egne valg. Kreative løsninger. I tillegg hundre bomskudd. Så gøy det er når man lykkes med det.

Mange trenere samtidig

For barn er det sitt eget hode man hele tiden forsøker å jobbe med. Når du i tillegg skal forsøke å få inn trenerens instruksjoner, mor eller fars kommandoer, eller medspillernes ønske om hvor ballen skal, kan man lett gå i en mental sperre. Dette resulterer til slutt i at det ikke vil bli gjort et eneste valg ute på banen. Det blir altfor mye å forholde seg til og et relativt enkelt valg blir svært vanskelig.

Med mange instruksjoner fra flere personer vil også spilleren bli utrolig treg. Man kvier seg for å ta valget magefølelsen sier. Spilleren holder for lenge på ballen, pasningen kommer aldri i ren vegring for å ta en beslutning og laget mister til slutt ballen. Negative tanker øser på i hjernen, treneren roper, foreldre roper og de andre på laget slår oppgitt ut med armene.

Om du som voksen hadde tre sjefer å forholde deg til, som hver gav deg beskjed om å utføre den samme jobben på tre forskjellige måter. Ville du ha gitt blaffen i alle sammen, tatt en egen vri på det og kanskje mislykkes totalt? Jeg tror du hadde brukt noen dager på å tenke over situasjonen og vegret deg for å starte opp oppgaven eller prosjektet. Om du hadde mislyktes med prosjektet hadde alle tre sjefene kalt deg inn på teppet. Du ville blitt ansvarlig for tapet av en viktig kontrakt og laget ditt ville ha blitt skadelidende fordi du surra det til. Kanskje du hadde måttet pakke sakene dine og forlate jobben?

En lignende kamp pågår i hodene til barna våre når flere voksne og medspillerne roper og instruerer. La barna være i fred. La de spille og forsøk å holde munn før, under og etter kampen, dersom du ikke er treneren. Frustrasjonen bygger seg sakte opp og til slutt sprekker det.

En sjef og en plan

En trener møter barna flere ganger i uken. De trener, prater sammen om idretten, jobber med felles og individuelle mål. På trening får de lov til å ta feil valg, plassere seg galt, drible en for mye, slå en løs pasning etc. Ved å feile vil de lære. Kanskje de gjør den samme feilen ti ganger før det endelig faller på plass. Treneren er tålmodig og lar spillerne få lov til å mislykkes, uten å påpeke annet enn små justeringer som vil hjelpe de til å få det til. Aldri en bøtte med kjeft som kan gi de dårlig selvtillit og vegring mot å prøve på nytt.

Det minst lure man kan gjøre mot barnet sitt er å påta seg rollen som en trener, når man kun er forelder. Å tro at man utgjør en positiv forskjell er å lure seg selv, men det er med på å bygge usikkerhet hos barnet. Det blir for mange beskjeder og for mange å gjøre glad. Ivrige foreldre må derfor holde seg unna, eller bli en del av trenerteamet. Tilrop og coaching fra foreldre fører i de fleste tilfeller til frustrasjon.

En annen viktig ting for foreldre å tenke på er kampanalysen i bilen på vei fra kamp eller trening. Glem den praten! Barna har for lengst logget av, sagt takk for i dag og har tankene sine rettet mot spillkonsoller og kveldsmaten. Du sitter bare å babler for deg selv, full av adrenalin.

Det er viktig at barna har en sjef og en plan. Forelderen skal være fan av spillerne og lagets plan. Om man ikke er det, aldri si det høyt foran barna. Sett deg heller ned med treneren og forklar hva du tenker på en konstruktiv måte. Vær også klar for at det du mener kanskje ikke helt passer med trenernes plan.

Mange tilbud for barn

I idretts hverdagen er det så utrolig mange ting man kan være med på. Laget sitt, skole-lag, ekstratrening, akademier, camper av ulike slag. Dersom barnet bobler over av lyst til å bli med på dette så synes jeg at de skal få lov. Det er kun deres egen glede og lyst som setter begrensingen. Som foreldre skal man uansett ha i bakhodet en rekke ting.

Å ha flere trenere som coacher og vektlegger forskjellige ting kan påvirke barna. Det vil ikke alltid være slik at de da får enda mer læring og gjør det enda bedre. Det kan påvirke barnas evne til å forstå spillet og gi de mindre selvtillit til å forsøke på ting i situasjoner i kampen.

«Han sier det, hun sier det og foreldrene sier det«… Dette kan være frustrerende for mange barn.

Kanskje man bør erstatte ekstratreningen med en annen morsom idrett?

Treningsmengde og belastning

En annen viktig ting man skal tenke på er trenings belastningen. Selv om man tror at barna bare har godt av trening og at mye er bra, er det en del farer som lurer. Barn vokser forskjellig og plutselig er man i en intens vekstfase. Å ikke vite når man skal kutte treningsmengden kan sende barna ut i en periode med mye vondt. Ofte merker man det i ved at barna klager over smerter i hofte, knær, legger og ankler. Noen får også vondt i ryggen. Kanskje man skal prioritere lagets treninger i en periode og ta pause fra tilleggs aktivitetene? Det er uansett for en periode inntil kroppen er i sync.

I de større klubbene ute i Europa har man begynt å ta vekstfasen på alvor. Mange måler og veier de unge spillerne, slik at de raskt kan kutte treningsmengden når de ser store utslag på testene. På denne måten unngår de fleste tilfeller av f.eks schlatters problemer og kan raskere komme tilbake til høyere treningsdose.

La barna få lov til å si ifra når det er plagsomt på trening i forhold til smerter, ta noen hviledager eller uker, kutt ned mengden. Ikke push de ut på feltet fordi man mener at smerte er noe man må tåle for å bli stjerne. Man risikerer kun å ta fra de idrettsgleden. Idrett er ikke en jobb når man er tenåring. Man kan ta fri når man har behov og når kroppen sier ifra. Er man frisk og rask må man på trening!

Avslutningsvis:

La barna få være i fred på banen. La de få kose seg, spille fordi de selv ønsker det, sørg for at det hele tiden er gøy! Noe mer enn det kan vi ikke gjøre for de. Hvem som holder ut til de blir voksne vet vi ikke. Ikke lev proffdrømmen ut gjennom å pushe barna hardere og hardere. Å sette knallharde krav, enten du er trener eller foreldre, gir de en negativ tilnærming til idretten. Å sette læringsmål er nok en smartere måte foreldre kan påvirke utviklingen, men sørg for at dette samsvarer med det laget jobber med og at treneren er med på samme planen. Hold det enkelt, men tren med god kvalitet!

-Fotballhue-
Blogglisten hits

Hvordan skal vi klare å ta vare på alle?

Vi er heldige her i Norge. De aller fleste barn er innom en eller annen form for aktivitet gjennom sitt lokale idrettslag. Tilbudet er variert og godt. Allikevel opplever vi at enkelte utøvere blir skviset ut av ulike årsaker. Hvordan skal vi som idrettsnasjon klare å ta vare på alle?

Idrett til folket

Uansett hvor du bor i landet, er det mulig å holde på med organisert idrett av en eller annen form. Det er alltid mulighet for å melde seg på i en konkurranse som lag eller individuell utøver. Den verdien som dette gir skal vi være veldig glade for at vi har i livene våre. Det skaper lokalt engasjement, godt miljø og friske mennesker, rent fysisk.

Å kunne ta del i et idrettslag er dessverre ikke en folkerett. Det er kostbart å drive en klubb og inntekter må komme fra et sted. Det kalles kontingenter. Uten den stopper det gode tiltaket i idrettslaget som en aktivitetsleder for alle i nærmiljøet. De forskjellige idrettslagene har noe ulik oppfatning av sin rolle i lokalsamfunnet og har høye forventninger i forhold til resultater og i forhold til medlemmenes evner og engasjement. Når kostnadene ved å drive hard satsing kommer opp i svimlende summer, har man en av de største årsakene til frafall i idretten. Det blir for dyrt å sende ungene sine på trening!

Det burde ha vært en regel på at man kun kan drive et idrettslag dersom man har et tydelig tilbud til bredden. På den måten kan man ta vare på alle ungene i nærmiljøet og sikre de et tilbud. Det vil helt klart koste noe, men idrett kan drives på et minimalt økonomisk grunnlag dersom man ønsker.

Det fordyrende mellomleddet

Innen alle idretter finnes Norges Idrettsforbund, særforbund og ulike kretser. En skulle tro at disse instansene jobbet for klubber, utøverne og mangfold. Dette står det helt sikkert mye fint om, som er felt ned i vedtekter og visjoner og som er «klubbet» som godkjent av et årsmøte med lite oppmøte.

Den virkeligheten som de fleste idrettsklubber, uansett gren, merker mest av når det gjelder nærvær av forbund og kretser kan summeres opp som ordet «gebyr». En stor del av inntektene som klubben drar inn ved å fakturere ut kontingenter går til å betale for deltakelse. Det hele er ganske logisk dersom man vil være med på fellesskapet.

Flere ledere som jeg selv har pratet med kvier seg for å skape et bredere tilbud der de forsøker å holde på utøvere som er i ferd med å slutte. Et tilbud til kompisgjengen som ønsker å spille på lag sammen i en klubb blir avslått av ren redsel fra styrene. Årsaken er den økonomiske straffen de vil få dersom det viser seg at de ikke får det til. For et idrettslag er en straffefaktura fra de som arrangerer f.eks seriespill ikke til å unngå. Den fakturaen er til gjengjeld så dyr at mange klubber heller sier nei til å melde på flere lag. Mange vil da enten sitte som innbytter, eller finne på noe annet på fritiden sin.

Et annet eksempel er omberamming av kamper. Her koster det i mange tilfeller Kr. 500,- for å skifte et tidspunkt for en kamp, der alle parter er enige om tid og sted, og der de selv melder inn via et skjema og leverer. All jobb er gjort, men allikevel koster det et «straffegebyr» å bytte tidspunkt for f.eks 13 åringenes kamp.

Dersom man ikke lykkes i å finne en ledig bane, eller en hall, vil man også i mange tilfeller og idretter få et 4-sifret beløp som straff for å ikke ha avviklet konkurransen på tidspunktet som var berammet, men som ingen fikk til. En kamp i fotball vil heller ikke være tellende dersom man enes om tidspunkt etter berammet kampstart. Man får ikke lov til å spille kampen og et av lagene vil også bli dømt til å tape 3-0. Ting skjer når man jobber med barn og en omberamming eller to i løpet av en sesong er uunngåelig.

Pengestraff fra egne forbund og kretser er derfor en annen faktor til hvorfor man ikke kan ta vare på alle i idretten. Idrettslagene tør ikke å la bredden få et tilbud. Det er kun de dedikerte de kan stole på at stiller opp.

Voksenpersoners påvirkning av miljø

Å bosette seg på et bestemt sted gjør man fordi man liker et hus eller leilighet godt. Man tenker sjelden på hvordan idrettsmiljøet er der man velger å bo. Hva slags tilbud finnes for barna mine og hvordan er det lagt tilrette, er noe man bør tenke litt på. Jeg vet at ikke dette står høyest på lista i en slik setting. Dersom det finnes to hardt satsende eliteklubber der du bor, enten det er sykkel, langrenn, håndball, eller fotball, bør du finne ut hvordan du kan legge tilrette for eget barn.

Er man sånn passe interessert i idrett, men synes det er moro å holde på litt, er det ikke sikkert at det finnes noe tilbud. Kanskje man må ta bussen bort fra hjemstedet og til f.eks nabobygda for å få et tilnærmet breddetilbud?

I en klubb kan det være en eller flere ambisiøse personer som skal legge premissene for alle familier. Å satse knallhardt fra barna er unge, selv om barna ikke egentlig ønsker det, skremmer barna bort fra idretten. Voksenpersoners påvirkning av idrettsmiljøet kan derfor være en årsak til at vi ikke klarer å ta vare på alle. Disse bryr seg heller ikke om alle, men kun de som har et talent og som kan representere klubbfargene på best mulig vis.

Å trekke vinnerloddet

På lik linje med voksenpersoner påvirkning av idrettsmiljøet, basert på egne ambisjoner, er trenerne likedan. Noen trenere kan ha høyere ambisjoner enn idrettslaget. Her kan det oppstå konfrontasjoner mellom trener, klubben, foreldrene, motstandere og egne utøvere. Slike trenere er sjelden lenge ved roret.

Dersom man er heldig og trekker vinnerloddet, med tanke på hvem man får som trener, kan det være en faktor som spiller positivt inn. Spesielt når det handler om å ta vare på alle og gi de et tilbud utfra egen lyst og ambisjonsnivå. Det skal være lov til å holde på litt og det skal være lov til å holde på mye. Å ha en trener som er flink til å legge forholdene tilrette for akkurat dette er de beste folka innen idretten. De vil vi ha flere av!

En trener skal inspirere, utvikle og bygge opp både menneske og utøver. Noen klarer jobben, mens andre bryter utøverne ned. Her har vi en årsak til at vi mister en del utøvere. De føler seg ikke velkommen. De passer ikke inn i forventningene trenerne har og har heller ikke ferdighetene trenerne verdsetter og ønsker. De med en flink trener, som også vet å behandle mennesker og lar de få holde på på sitt nivå, vil lykkes med å holde en stabil gruppe i årevis.

Økonomi og forpliktelser

Det er ikke til å komme utenom at det koster mye å holde barna aktive i idretten. Kontingenter og utstyr spiser grovt av foreldrenes årsinntekt. Familieøkonomi er dermed en annen årsak til at vi ikke klarer å holde på alle. Dette er en av de mest triste delene ved idretten, men dessverre en realitet. Hvordan vi kan unngå slike tilfeller er et felles samfunnsansvar. Idrettslagene må ha inn midler til driften, men bør nok ikke styre mot et kjempeoverskudd.

Mange foreldre skyr dugnader og forpliktelser. For enkelte blir det så ille å ta del i alt det som kommer i tillegg til idretten, at de velger å trekke barna sine helt ut. De orker ikke! For mange vil dette langt på vei virke som en ego-trip, men det kan ligge tungtveiende årsaker bak. Enkelte foreldre kan føle på skammen og føle at andre ser ned på de fordi de ikke bidrar. Da er den enkleste utveien å slutte.

Å drive et idrettslag handler ikke bare om hva slags tilbud og oppfølging man kan gi, men også om hva alle menneskene som er involvert kan bidra med i stort og smått.

Kan man ta vare på alle?

Det store spørsmålet er om man virkelig har anledning til å ta vare på alle i idretten. Noen vil slutte etterhvert, uten at trenere og idrettslag skal evaluere og analysere det altfor mye. Sånn er det bare. Det er langt på vei idrettslagene selv som må forankre i vedtektene sine hva de ønsker å holde på med. Å være tydelig på at de ønsker å gi et tilbud til de som ønsker å drive på et høyt aktivitetsnivå er viktig. Å vingle på dette er ekstremt farlig.

Vi er prisgitt gode trenere som kan både utvikle utøverne og gi alle et tilbud. I en klubb der hvert årstrinn styrer seg selv og har en egen tilnærming til alt, finner man nok flest utøvere som slutter. Der vil man rett og slett ikke klare å ta vare på alle.

Jeg mener at man kan ta vare på alle og gi alle et tilbud, uansett ferdigheter og ambisjoner. Det er alle de faktorene som er nevnt i dette innlegget som er avgjørende. Hva vil idrettslaget gjøre for å gjøre det enklere å være aktiv? Hvordan kan man bli åpne og ærlige overfor hverandre og hjelpe de som sliter med å etterleve i forhold til forpliktelsene?

Kan forbund og kretser senke satsene sine, slik at det er mulig å prøve å skape noe uten å bli blakk på bøter og gebyrer dersom det viser seg å gå skeis en uke eller to i løpet av året? Pengene bør forbli i idrettslag og ikke hos en administrasjon som bør jobber for idretten og ikke gå med solid overskudd.

Ja, vi klarer å ta vare på alle hvis vi ønsker, men premissene for å få det til er utfordrende. Innad i gruppene er der fokus må legges for å forhindre frafall, men med et opplegg som er forankret i idrettslaget. Da er det ikke rom for småkonger og usunne voksenpersoner. Resten av utfordringene må alle som står rundt ta tak i. Hver eneste oppmuntring, selv om den ikke er sportslig forankret, er viktig for trivsel og mestringsfølelse.

Fotballhue

Blogglisten hits

Hold spillerne skadefri

Det er kanskje umulig å holde en hel tropp fri for skader en hel sesong, men det er mange ting som kan gjøres for å forhindre skader i fotball. Det er også mye som kan gjøres på treningsfeltet for å korte ned skadeavbrekket hos spillerne på laget ditt. Det kan bety mange viktige poeng å ha alle spillerne tilgjengelig.

Foreleser er: 

Finn-Tore Carlos Camacho Bjørnsand, gründer og eier av Muskelklinikken i Oslo. Han er utdannet fysioterapeut fra Saxion University of Applied Science i Nederland. Videre har han studert idrettsvitenskap ved Høgskolen i Alta, han har mastergrad i Athletic Therapy, og har nå påbegynt studiet Doctor of Manual Therapy. Han har spesialisert seg på idrettsskader, muskel- og skjellettlidelser, kompliserte smertepasienter og fokuserer på å se menneskets helhet i sin evidensbaserte holistiske tilnærming. Han benytter seg aktivt av ultralydveiledet diagnostisering. Videre kartlegger han årsaker og er meget nøye i sin utredning. Finn-Tore er nå også en Hintsa Performance Coach, og sitter i styret i fagforbundet for Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forbund (PFF).

 

Denne kvelden skal vi se på de mest hyppige skadene i fotball og hvordan vi skal forebygge og behandle disse på eget treningsfelt. Du vil også få en innføring i hvordan laget bør varme opp før trening og kamp. Det blir praktisk gjennomgang av øvelser enhver fotballspiller bør utføre ukentlig. I tillegg er det åpent for spørsmål fra salen.

 

Arrangementet finner sted i Skullerud Næringspark.

  • T-banen stopper ved siden av bygget (Skullerud stasjon, linje 3).
  • Det er også gratis kommunal parkering i nærheten, samt avgiftsbelagte plasser.
  • Følg skiltingen hele veien frem til konferansesalen.
  • Denne kvelden passer for spillere, trenere og foreldre. Klubber kan melde på flere trenere samtidig.

*Det blir enkel servering.

Påmelding finner du her.

Vi ønsker deg hjertelig velkommen!

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Ungdommens elendige tidsstyring

Alle som driver organisert aktivitet rettet mot ungdom vil føle på utfordringen knyttet til tidsstyring. Å stille lag kan være krevende på grunn av press på skole og andre ting. Jeg mener at denne tidsklemma er selvforskyldt. Slutt med å straffe laget på grunn av egne dårlige vaner.

Ugyldig og gyldig fravær

Det er mange gjøremål som fyller en uke både for voksne og ungdom. I mange tilfeller er det skolearbeid som krever mye oppmerksomhet. Det er en vanlig årsak, eller skal vi kalle det for en unnskyldning, for fravær til kamper og treninger. I mitt syn et ganske syltynt grunnlag for å bli borte fra organisert aktivitet.

Foreldrene setter veldig ofte tøffe krav om at skolearbeid må være prioritet og at idretten får komme i andre rekke. Et argument som de fleste foreldre kan stå bak og støtte. Til en viss grad er jeg enig i at ungdom må prioritere lekser og innleveringer. Det er uansett en egoistisk holdning å bare tenke på seg selv og la resten av laget lide for sine egne valg og mangel på gode prioriteringer.

Det er nok mange foreldre som setter kaffen i halsen når de leser dette, men det er deres ansvar å lære barna sine å prioritere riktig. Tidsstyringen er ikke ungdom modne nok til å ta ansvar for. Å bruke idretten som en straff fordi ikke lekser er ferdig er ødeleggende for fellesskapet. Et fåtall foreldre tenker slikt og føler at de gjør en god ting ved å stå med pisken i hånda og nekte trening og kamp.

Et gyldig fravær til trening er sykdom eller hendelser som er av en så alvorlig karakter at det ikke er riktig å delta. Å ha en matteprøve neste dag er ikke en god nok grunn. Har du ikke klart å øve før dagen i forveien har ikke fokuset vært bra nok rent generelt.

Tidstyver i hverdagen

Ungdom er i en fase av livet der de utforsker, tester grenser og ikke nødvendigvis tar alt så himla seriøst. I hvert fall er det slik for ganske mange. De er på stadig utkikk etter «exit» skilt der de kan snike seg unna og bare sløve. Denne sløvheten og uthaling av tid spiser opp hele ettermiddagen. Det blir rett og slett som å male seg opp i et hjørne. Når timeglasset er rent ut skal alt gjøres på en gang og det er her foreldre bruker idretten som en slags straff. Ingen lekser, ingen trening og kamp.

PC, nettbrett, spillkonsoller, tv, bøker, blader, lek, henging med venner, telefoner og soving midt på dagen er vanlige tidstyver for ungdom. Her legges det igjen et hav av tid. Faktisk vil du bli overrasket over antall timer ungdom bruker på dette, som fint kunne ha vært lagt igjen på lekser. Jeg vil tippe at en ungdom bruker omtrent 3-4 timer på tull og tøys mellom 15.30 og 22.00. De kaller det fritid og ser på det som livets rett å ha fritid.

Dersom ungdom skal lære hva det vil si å forplikte seg til noe, bør idrett settes på samme prioritering som lekser. Å ikke gjøre lekser før trening og kamp innebærer å sitte halve natta i etterkant. De kan godt være så slitne og trøtte at de fungerer svært dårlig dagen derpå. Da vil de lære at det ikke finnes noen annen utvei enn å få unna skolearbeid tidlig på dagen. Om du bruker noen uker på denne prosessen gjennom et langt skoleliv, vil du mest sannsynlig utvikle barn som selv tar ansvar. Å vite at det blir en lang natt med pugging og utregning av lange ligninger er så lite innbydende. Effektiviteten går opp og tidsstyring blir et kjent begrep og kommer på deres egen prioritering.

Handling får en konsekvens

I en ungdoms periode er foreldrene litt mindre kontrollerende enn i barneårene. Årsaken er at ungdom lukker seg mer inne og verner om seg selv. Man blir automatisk mindre inkludert i hverdagen deres. Dersom foreldre lærer barna om tidsstyring og prioriteringer og ikke straffer de med å ikke få gå på aktiviteter, er vi på god vei. Jeg mener at foreldrene er med på å male ungene sine inn i hjørnet og attpåtil låser døra inn til rommet.

Handling får en konsekvens når gjøremålene på ettermiddag og kveld blir mange på svært liten tid. Alle gjøremål skal utføres fordi man har en forpliktelse ovenfor seg selv og den gruppa man tilhører. Det blir dårlig oppdragelse av ungdom å la resten av gruppa lide på grunn av mangel på egen tidsstyring. En prøve kommer sjelden overaskende dagen før og det gjør heller ikke en presentasjon og innlevering. Tidsstyringen avgjør om man får det til eller ikke.

Tidsstyringen må utarbeides av både foreldrene og ungdommen selv. Sett opp en timeplan for tiden etter skolen. Er man flink og strukturert vil livet gå som en lek. Man vil oppleve at skolearbeidet blir enklere og timer til tull og tøys øker i antall. Karakterene vil gå dramatisk opp som følge av gode valg og planlegging over tid. En prøve er kun en oppsummering for å sjekke at du har fått med deg alt. Det er ikke en snubletråd der du må ta skippertak for å klore deg fast i pensum. Da har du misforstått hele poenget.

Trenernes arbeid

Å være trener for en gruppe ungdom er en oppgave som krever en dose tålmodighet og god løsningsorientert holdning. Uke etter uke må treneren jobbe mye i forkant av kamper fordi ungdom ikke klarer å møte opp til kamp på grunn av skolearbeid. Når hele laget får det til, men to-tre spillere har så mye mer skolearbeid enn resten av klassen, er det et sikkert tegn på elendig tidsstyring. Er det riktig at treneren skal måtte legge ned så mye tid på grunn av at spillerne straffes av foreldrene ved å bli tvunget til å melde forfall?

Som regel kommer forfallene dumpende inn få timer før oppmøtet. Trenerne må få inn hospitanter og kalle inn nye spillere, som kanskje har planlagt noe annet fordi de ikke var inne i troppen. Noen kinobilletter må kanskje gå som direkte tap. Trenerne er også foreldre og må styre tiden til sine egne, men attpåtil skal de redde felleskapet ved å rydde opp etter de som plutselig uteblir. Det er tusenvis av trenere som føler på dette hver eneste dag i idretts Norge.

Det er også viktig at trenerne har god dialog med alle på sitt lag. Gjennom å kommunisere vil man finne ut av hvilke datoer tentamen og eksamen kommer på. I den perioden skader det ikke å avlyse en trening. Da er det felles fokus på forberedelser til de viktige prøvene. Det kan også være en god idé å tvinge spillerne sine til å drive med skolearbeid på busstur til bortekamper. Idrett og skole kan lett kombineres. Det er ikke slik at det ene slår bena under det andre.

Har du ikke tid til å bli med på aktiviteten med laget, har du prioritert elendig og surret den dyrbare tiden helt bort. Det er kun din egen skyld. Tid er det mer enn nok av.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Farlig høy selvtillit er en utfordring

Vi er veldig flinke til å skryte av barna våre. Noen ganger tar vi også litt ekstra. Det er en god følelse å fylle barna med skryt og gi de masse selvtillit. Noen ganger kan den høye selvtilliten føre til store utfordringer når ting butter imot i idretten.

Nesten bare positiv effekt

La meg understreke ganske tydelig at vår jobb som foreldre er å skape barn som trives og har det bra med seg selv. Det er vår primæroppgave som foreldre. Da oppnår vi å få barn med pågangsmot og troen på at alt er oppnåelig.

Å vite at foreldrene støtter opp og gir gode råd føles godt. Det gir barna troen på at de er på rett kurs, uansett hva de holder på med. Dette må vi som foreldre aldri slutte med. Fortsett med å øse på av gode ord og klokskap i passe dose.

I idrett gjelder de samme prinsippene. Uten selvtillit blir mestringsfølelsen og idrettsgleden borte. Det er derimot av vesentlig betydning hvilke barn som trenger mest ros. I barneidrett er det et tydelig skille der man kan kategorisere de som er på et høyt, middels og lavt nivå i ferdigheter. Hvilken gruppe tror du trenger mest ros og økt selvfølelse?

For mye selvtillit

Enkelt barn bobler over av selvtillit og mange foreldre er i ekstase over å ha et barn som mestrer godt. Ikke alle foreldre takler denne rollen der man skal balansere skryt, konstruktiv kritikk og evnen til å ikke nevne prestasjonene med et ord. Enkelte barn blir overøst av superlativer og skryt. De har i overkant godt selvbilde, nettopp fordi foreldrene forteller de at de er stjerna på laget. Dette vil slå tilbake i full effekt når ting etter hvert begynner å gå litt imot. Den perioden vil faktisk komme enten du liker det eller ikke.

Av og til har barnet et selvbilde der de ser på seg selv som uovervinnelig. Jeg liker å sammenligne denne tilstanden med begrepet om «å hvile på laurbærene». Disse barna har kanskje vunnet en hel del som yngre og ikke hatt behov for å ta ut sitt aller beste for å vinne kampen for laget, gjerne på egenhånd. Her skal man være meget observant som forelder. Barnet vil straks møte noen som er bedre enn seg og attpåtil vil andre barn ta de igjen. Dette kan føles som om hele verden ramler sammen.

For mye av den selvtilliten som er skapt på feil premisser, men med de beste intensjoner av foreldrene, vil etter all sannsynlighet få hard medfart et sted før tenårene inntreffer. Her får de andre barna fart å motorisk utvikling og vokse seg sterkere. Det kan for all del være at de flinkeste barna i barneidretten henger med på denne fasen i takt med de andre, men er de villige til å svitsje om på giret? Her har man en stor felle. Ikke alle klarer å omstille seg fra en flytsone der de har moret seg i mange år og over til en hverdag der man må fighte om hver eneste centimeter på banen.

Frustrasjonen er tung å bære

Barna som føler seg som stjerner takler sjelden motgang på en god måte. Mange av disse har fått så mye skryt opp gjennom barneårene at det vil komme som et sjokk når tapet kommer og innser at det finnes andre barn som er flinkere enn seg selv. Man kan jo tenke seg følelsen selv dersom det kommer inn en annen på jobben din som er fire ganger så flink som deg. Du blir satt til side og innser at du ikke lenger er den viktige medarbeideren. Akkurat slik har barna det.

I en kamp der det plutselig står 4-0 etter svært kort tid er et kroneksempel på hva som skjer med et barn med et foreldre skapt høyt selvbilde. Disse barna vil begynne å gråte, bli sinte, stygge i spillet, eller nekte å spille. Her kommer den mentale styrken inn. Hvilke barn vil fortsette å kjempe og aldri gi opp? Det er som regel de på nivå 2 og 3. Disse har jobbet med hodet mot veggen i hele sitt korte idrettsliv og er i bedre stand til å takle motgang. De blåser i stillingen, men har fokus på hva de selv kan gjøre for å utføre spillet riktig. De har fokus på egen utvikling uten å være klar over det selv. Enerne ligger på sidelinjen og slår i bakken og er ikke til å snakke med.

Håndtering av idrettsbarn

Tilbake til innledningen. Vi skal gi barna masse ros og støtte, men på en riktig måte. Å fortelle barnet at de er de beste og at laget er avhengig av kun han eller hun er feil fremgangsmåte. Mange prater også om hvordan fremtiden ser ut og hvilke muligheter som venter om mange år. Dette er et tomt slott bygget av luft. Ingen realisme overhodet og kun med på å bygge en falsk følelse av å være uovervinnelig. Denne gruppen av barn vil aldri gidde å ta i på trening og kamp, fordi mamma og pappa sier at de er så sinnsykt gode. En hvilepute som sjelden fører til noe annet enn frustrasjon når tiden innhenter de.

Foreldre bør snarest endre sin metode fra tomprat til noe med substans. Glem alle superlativer og fremheving av bittesmå prestasjoner. Start heller med å stille spørsmål. Hvordan? Helt enkelt gjennom å få de til å tenke selv. I en kamp finnes det flere valg enn det ene de tok. De skal få skryt for å ha tatt valget og kanskje lykkes, men så de noe annet? Kunne det også blitt en stor målsjanse?

I en kamp eller på en trening der de blir helt vippet av pinnen av noen som er flinkere. Kan det være noe de kan gjøre for å snu situasjonen? Å bli sur og begynne å gråte er sjelden en god løsning. Bør man legge seg litt mer defensivt og avvente for å kunne vinne ballen? Du skal ikke analysere situasjonen, men stille spørsmål som de selv må bearbeide. Har de ikke noe godt svar, kan du bare la det ligge. De vil mest sannsynlig ligge og tenke på spørsmålet ditt og muligens finne svaret senere utpå kvelden.

Gode spørsmål å stille:

Flott pasning! Kunne du ha løpt et sted etter pasningen for å få den tilbake?

Flink han der 9’er! Hvordan stopper man sånne tro?

Hun keeperen tok jo alle skuddene. Husker du hvor vi skjøt? Tror du hun hadde vært like god langs bakken?

I dag var alle på laget flinke. Hvilke situasjoner husker du?

Backen til de andre stoppet deg en del i dag. Har du noen smarte løsninger neste gang du møter en så flink back?

Har du noen idéer?

Bli med Fotballhue på trening. En økt som passer for de som ønsker å forsterke mestringsfølelsen og ha det ordentlig gøy. Her blir det alternative treningsformer i fotball innpakning.

Du kan påvirke fallhøyden

At enkelte barn ikke takler å bli dyttet av tronen som den aller beste er helt vanlig. Fallhøyden er for mange så stor at de heller vil prøve en annen idrett, eller rett og slett bytte klubb fordi de ikke anser lagkameratene som like gode som en selv. Det er her foreldrene må tråkke på bremsen.

Det er alltid noe en selv kan bli flinkere på og som kan påvirke lagets prestasjoner. Kanskje man kan forsøke en ny plass på banen? Da lærer men noe nytt og får nye arbeidsoppgaver der mestring og utfordring på nytt er i balanse. I tillegg kan barnet føle at de ikke trenger å bære hele laget som spiller i en sentral posisjon på banen. Det kan føles som en befrielse og ikke et steg tilbake. Mange foreldre vil kanskje mistrives med at det stakkars flinke barnet sitt ikke scorer mål. Det er helt irrelevant. Barnets utvikling må alltid være det viktigste. Bit deg i leppa og støtt opp. Treneren er ikke en tulling, men ser ting mye klarere enn foreldrene fra en objektiv vinkling. Objektivitet er noe de færreste foreldre mestrer særlig godt.

Tenk aldri mange år frem i tid når det gjelder barnas idrettsprestasjoner. Hold fokus på der og da og sett kortsiktige mål. Å bli flink i noe krever mye arbeid over lang tid. Små mål vil derfor forsterke mestringsfølelsen. Å jobbe seg frem mot neste mål vil oppleves som motiverende. Fokuset må alltid ligge på ørsmå elementer og aldri på antall mål og seire for små barn.

Forslag til små mål:

Redning på streken

Løpe opp et angrep og avverge målet i kamp

Sjongleringsmål med ball

60 meter under en viss tid

Avfyre tre langskudd i kamp som treffer innenfor målet (ikke scorede mål)

Høydehopp

Vinne to hodedueller i en kamp

…sett opp en lignende liste i samarbeid med barnet. Koselig og motiverende en sen kveld over kveldsmaten.

Kort oppsummert

For mye selvtillit kan svekke prestasjonen til barna. Falske håp bygget opp av foreldrenes tomprat er direkte ødeleggende. Forventninger om å vinne kamper og score mål er ikke god spillerutvikling. Langsiktige mål for et barn er ikke noe hverken barn eller voksne trenger. Kutt ut opphausing av barnets stjernestatus. Still spørsmål og ikke analyser barnets prestasjoner, dette må de finne ut av selv med litt god veiledning. La de få blomstre fritt og hele tiden sørge for riktig balanse av mestring og utfordring. Kortsiktige og oppnåelige mål er alltid de beste.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

 

Tid har du mer enn nok av

Den mest vanlige unnskyldningen foreldre har er at tiden ikke strekker til. En syltynn unnskyldning dersom man har et normalt forhold til kalenderen på mobiltelefonen sin. Telefonen har man som regel i hånda hele tiden og den har vi tid til. Det er rett og slett snakk om prioriteringer.

Min egen kalender og tid

Tid har aldri vært noe problem for meg. Løsningen for min del er vilje og ønske om å delta på mye og å ha et vanvittig aktivitetsnivå. Jeg får som regel tid til alt jeg ønsker å ha tid til. Av og til må jeg prioritere når to aktiviteter skjer på samme tid, men de tilfellene kommer som regel sjelden. Jeg vil gjerne gi dere et eksempel ved å invitere dere inn i hvordan denne uken har vært. Det jeg ikke skriver om er aktivitetene under arbeidsdagen. Jeg driver for meg selv og har et ganske høyt tempo på dagtid, men det har vi alle.

Mandag

14:00-14:45 Henting av bortedrakter hos trykkeriet
15:30-15:45 Utfylling av kamprapport for kveldens seriekamp
16:15-18:30 Gjennomføring av aktivitet på Ullevaal Stadion med G11 laget
18:45-23:00 Reise til bortekamp med A-laget og gjennomføring av kamp

Tirsdag

16:00-17:00 Fysisk trening med G14 laget
19:00-20:00 Håndballtrening med G11 laget

Onsdag

15:45-16:00 Utfylling av kamprapport
18:00-19:30 Fotballtrening med G11 laget
19:30-21:45 Kamp med G14 laget

Torsdag

11:00-12:00 Møte på vegne av Fotballgruppa
18:30-22:30 Hjemmekamp med A-laget

Fredag

16:30-18:00 Fotballtrening med G14 laget

Mellom alle kalenderoppføringene finner jeg tid til å surre litt hjemme, tømme oppvaskmaskinen, spise etc. Jeg får også tid til å se litt på telefonen min jeg også, for kosens skyld, med en kopp kaffe i hånda.

Det er også viktig å presisere at det kun ble spilt 2 seriekamper og en treningskamp denne uka. G11 laget starter ikke sin serie før etter påsken og da blir det enda flere dager booket i kalenderen. Jeg vil frem til sommeren være med på fotballkamper mandag, tirsdag, onsdag og søndag.

Man velger selv

Det er klart at alt det jeg driver med er mitt eget valg. Det er ingen som tvinger meg til noe som helst. Grunnen til at jeg holder på såpass heftig er fordi jeg liker det. Noen dager er jeg så sliten at jeg nærmest sovner sittende i sofaen, men med en veldig god følelse i magen. Jeg har gjort noe nyttig for nærområdet jeg bor i ved å organisere fysisk aktivitet for utrolig mange barn og unge.

Når man får barn tar man også et valg. Valget består i å følge de opp og være der for de. Ikke legge ansvaret over på andre foreldre fordi du ikke klarer, eller gidder, å finne tid i kalenderen. Velger man å bli hjemme og ta livet med ro, velger man selv selv og ikke barna som prioritet 1. I min verden er dette helt feil, men vi tenker forskjellig alle og enhver. Det er klart at jeg har lite tid til meg selv i hverdagen, men jeg har lært meg å sette pris på tiden jeg legger ned på mitt arbeid innen idrett. Da blir treninger og kamper enkelt omgjort til noe lystbetont.

Velger du å sitte hjemme når barna trener er du lat. Barna liker at du er med for å se at de trener. De søker anerkjennelse fra foreldrene sine og en klapp på skulderen etter gjennomført økt. I løpet av denne treningen vil du få snakket med andre foreldre og hengt litt på gjerdet. Om du er så sliten som du gir uttrykk for, er det kanskje bedre å ta med seg en campingstol på treningsfeltet og en kopp kaffe? Det ser unektelig bedre ut å slappe av der barna er aktive enn å sitte hjemme i sofaen som en sekk. Velger du og prioriterer dette foran barnet ditt, håper jeg at du setter deg fast mellom sofaputene og aldri kommer deg opp igjen.

Forsakelser av fellesskapet

Dugnader og frivillighet er det idrettslag drives av. Uten disse inntektene vil det være umulig å kunne drive organisert idrett. Her kan alle foreldre, uansett utgangspunkt, delta og gjøre en svært god jobb. Noen foreldre uteblir som regel alltid fra disse få dugnads vaktene for idrettslaget. En god grunn er om man er bortreist med jobben til en annen by, men det er store mørketall som omhandler unnasluntring. Å stå i en kiosk i 2 timer bør alle ha tid til.

Tenk om alle skulle prioritere seg selv og gi blaffen i fellesskapet. Da ville nærmiljøet fått seg en skikkelig knekk. Tilbud vil bli borte og ungdommene ville ha ruslet rundt blant blokker og småhus på let etter annen spenning enn det idretten kunne ha gitt de. Dette samfunnet forstår de fleste at vil forårsake mye negativitet. Det er den direkte konsekvensen av å ikke ta del i frivillig arbeid. Klubbene vil ikke ha råd til å drifte klubb, anlegg og gi et godt tilbud.

Du som i dag driver med unnasluntring og som alltid har en teit unnskyldning for å utebli fra den ene og det andre og som leser dette. Du bør snarest ta deg selv i nakkeskinnet og gjøre en helomvending i forhold til holdninger og prioriteter. Du er helt sikkert av den typen som griner over hvor ille ting er i hverdagen. Å spille et offer er ikke noe andre foreldre gidder å høre på. Å fortelle andre at du har mye å gjøre på jobb, at det er så mange ting i huset du må fikse, at andre barn forhindrer deg i å delta og lignende, er det samme som å gi beskjed til de andre foreldrene at deres situasjon er så mye bedre. Den store forskjellen er prioritering og offervilje for det viktige i livet, nemlig barnas hverdag og trivsel. Alt annet bør være utelukket fra kalenderen etter klokken 18.

Om du kun er en vanlig forelder må du også ha i tankene at trenerne bruker timevis utenfor øktene med planlegging, håndtering av foreldre og skrive informasjon.

Tidstyver du må ta livet av

Det er enormt mye som stjeler tiden din. Det ville vært interessant å måle tiden, de mest travle foreldrene som aldri har tid til å bli med på noe, bruker på tull. Med tull mener jeg aktiviteter og tidsfordriv som fint kan legges andre steder enn midt i barnas aktiviteter eller dugnader.

Facebook, Instagram, Twitter, nettsider og apper er den største tidstyven. Det brukes timer i stort antall hver eneste dag på unyttig surfing og trykking på mobiltelefoner. Om du har mye å gjøre på jobb og bruker denne form for aktivitet for å slappe av, kan du heller legge denne tiden inn i arbeidet ditt. Da har du en fair sjans til å bli ferdig med oppgavene dine i god tid før du må kjøre til en bortekamp. Stopp med trykkingen og bruk tiden din fornuftig. Du blir overrasket over hvor mye effektiviteten din øker.

TV-titting er på et høyt nivå i Norge, selv om vi har verdens fineste land å ferdes ute i. Å se på TV mellom kl.18:00-20:00 er ikke nødvendig. Her skjer det lite uansett, selv om underholdnings leverandører tilbyr seriemaraton hele døgnet. Jeg tør å påstå at mange foreldre sliter med TV-fella. Man blir oppslukt av en serie og klarer ikke å legge den fra seg. Andre foreldre blir oppslukt av barnas kamper og får det samme ut av dette. Hvilke foreldre drar med seg opplevelsen lengst? Neppe den som har sett hele sesong 3 av en eller annen serie.

En annen tidstyv er lange telefonsamtaler som ikke fører til noe. Ren koseprat med en venn eller venninne kan du legge til rett før sengetid. Tenk hvor mange døde halvtimer du tilbakelegger på telefonsamtaler i løpet av en uke. Send en sms dersom telefonen ringer om at du ringer tilbake kl.22:00. Lag denne sms meldingen som fast oppsett ved avvisning av samtaler. Du vil få så mye bedre tid og samvittighet.

Din egen kalender

Etter å ha lest dette håper jeg at du kan ta en titt på kalenderen din. Er det mulig å legge inn noen flere bokser med aktiviteter? Legg inn alle treninger og kamper barna skal delta på. Se om du kan flytte noe av det andre du føler at du må delta på. Om du setter barna på prioritet 1 og deg selv på prioritet 2, vil du oppleve at du fremdeles har masse tid til deg selv. Du har bare blitt mer bevisst på tiden din og prioritert slik du burde.

Om du har en time ledig mellom slagene, fyller du den med trening av deg selv. Du kan ta med deg familien på en kafé, eller handle mat. I løpet av en uke vil du få så mange timer her og der at du vil få problemer med å fylle tiden. Ta da på deg headset og se en episode av den spennende tv serien du liker. En liten time med avkobling vil gi deg masse energi.

Du har tid til akkurat det du gidder å ha tid til! Om du i det hele tatt åpner munnen din med kommentarer om at det er så mye mer synd på deg enn alle de andre foreldrene, må du sy igjen gapet og trykke på silence knappen. Du har ingen rett til å hevde at du har det mye verre enn alle de andre foreldrene og attpåtil påføre ditt eget stress over på andre som kanskje har det mer ille enn deg selv. Det har du nemlig ingen kunnskap om. Forskjellen er at de holder tyst om sine egne utfordringer og prioriterer barna sine. Der er det mange foreldre som ikke er sitt ansvar bevisst.

Visse forbehold finnes

Verden er ikke slik at alle jobber 8-16 skift på jobben. Disse foreldrene må vi hjelpe så godt vi kan, men det gir de ingen fribillett i forhold til uteblivelse fra dugnader og transport av barn. Disse bør heller være utrolig takknemlig for andre familiers bidrag og rekke hånden høyt i været når muligheten for å trå til byr seg. Noen er også mye på reise og ikke tilstede i samme by, som jeg skrev innledningsvis. Disse er ikke på reise hele året og kan trå til når sjansen byr seg de også.

De fleste barn har to foreldre som kan bidra. De som ikke har det vil få god hjelp fra andre. I familier der det finnes to voksenpersoner, bør disse utfordringene hva gjelder tid være en smal sak. Kan ikke den ene så kan den andre. At det finnes andre barn i familien å ta seg av er heller ingen hindring. Jeg har til og med ledet kamper med min 5 år gamle datter i hånden på sidelinjen. Ingenting er umulig bare man vil nok. Det er viljen som styrer livet vårt og hvor mange oppføringer som finnes i din private kalender.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Sveiseblinde foreldre med stjerner i øya

Barneidrett er for mange blodig alvor. Tusenlappene flyr ut av vinduene i de tusen hjem på jakt etter det beste utstyret, beste klubbene og akademier for eliten. Vi må erkjenne at det finner sveiseblinde foreldre med stjerner i øya. Dette er langt fra positivt for barna og kan forårsake en tidlig avslutning  av den idretten de i dag mestrer godt.

De beste utøvernes fallgruve

Å være flink i idrett som barn kan skape trøbbel. Disse barna har ofte foreldre som ikke klarer å tenke objektivt og som pusher de på en usunn måte. De skal trener mye, hardt og lenge. Dette bør gjerne repeteres hver eneste dag og nøde det barnet som taler imot. Forventningene blir skyhøye og barnet selv setter seg også like høye mål som det foreldrene setter for de. Kanskje høyere også?

Summen av å leve et slikt liv i barndommen blir ikke nødvendigvis OL-gull, VM-finale og knusende seire i alle konkurranser. Det blir en tilværelse fra ung alder der man er på minussiden både fysisk og psykisk over svært lang tid. Til slutt blir man så drittlei av alt og vil starte på noe som er gøy. Idretten man har mestret godt blir enkelt sett på som en energitømmende forpliktelse og lite lystbetont. Dette er den aller største fallgruven som alle med flinke barn bør være oppmerksomme på. De fleste foreldre som leser denne teksten og som har barn som er skikkelig gode i noe vil nok fnyse av det jeg skriver. Dette gjelder ikke dere og de vet nok best for sitt eget barn. Akkurat der tar du feil kjære venn!

Idrett skal alltid være gøy, uansett om du er på et mosjonist- eller elitenivå. Mister du lysten på noe, blir det et hat å måtte gjennomføre det. Det er ikke noe bedre for oss voksne som kanskje mistrives på jobb, men som må gå dit hver morgen fordi familielivet krever at du leverer varene. Akkurat det samme blir det for barnet ditt dersom idrett blir til en forpliktelse der man kanskje holder det gående fordi mor eller far setter det som et krav.

Foreldrenes ansvar for barnas idrettsglede

Det er ene og alene foreldrene som setter premissene for hvordan barnet skal ha det. Et barn på 8-12 år som blir pisket ut på hundrevis av treninger fordi foreldrene øyner et talent, er dårlig foreldrevett. Skal ikke barn få lov til å sykle ute i gata, gå på bowling bursdag, game, se på YouTube og det som andre gjør? En treningsfri dag blir for mange foreldre sett på som et misbruk av tiden. Å trene hver dag blir på en måte en uvane som får barna raskt over på negativ side av energikurven. De bygger seg rett og slett ned istedenfor opp. Treningen får raskt en negativ innvirkning på barnet.

Jeg har skrevet side opp og side ned om disse temaene tidligere, men det er såpass viktig å påpeke foreldrenes innvirkning på barnas idrettsglede. For mange barn som er flinke til noe og der foreldrene forventer mer enn de kanskje er i stand til, vil barna i perioder at et forhold til sin mor og far som kan sammenlignes med frykt. Klarer de ikke å leve opp til forventningene? Blir de ikke helt anerkjent dersom resultatene uteblir? Blir det en time med alvorsprat etter en konkurranse? Barn tenker og grubler, men de klarer ikke å utrykke seg før de er langt opp i alder. Da er det for sent.

Idrettsglede bygges opp gjennom å på en positiv måte legge til rett for at de kan få holde på med noe de liker. Det holder med å slippe en ball ut på en plen, sette opp en kurv på garasjeveggen og ta seg en søndag i svømmehallen der alle er aktive. Å stå med stoppeklokka for å ta tiden på barna, telle feilpasninger og terpe teknikk er ikke noe gøy. Det er kanskje positivt ment, men det tas imot av barna selv som kritikk. Kritikk skaper negativitet og for mye av det fører til at idrettsgleden forsvinner. Er det dit du vil som forelder? Ta ansvar for at barnet ditt har det gøy.

Sveiseblinde foreldre

Hva i all verden mener jeg med overskriften, «Sveiseblinde foreldre med stjerner i øya»? Jo, forklaringen er svært enkel. Å ikke se barnet sitt som det barnet de faktisk er. Å ikke tåle at de ikke lykkes. Når treneren kanskje setter de ut av laget er treneren en stor dust som ikke skjønner at barnet deres er best og at andre er mye dårligere. Ta opp med trenerteamet at ting bør være mye mer fordelaktig for deres eget barn. Å spille for et lag på et nivå under er helt utenkelig og reageres på med voldsomt sinne.

Foreldre er barnas største fans, men ofte tipper det helt over. Det handler kun om eget barn og laget er noe som enkelt kan byttes ut med en biltur 5 dager i uka og med en litt høyere pris. Foreldretyper som skryter usjenert over hvor fantastisk god barnet deres er foran andre foreldre er direkte stygt. Her står de regelrett og kritiseres alle de andre barna og tar ikke fem øre for å si hva de mener. Det verste er at de står for meningen 100%. De ser ikke andre foreldre og andre barn, som attpåtil er venner med deres eget barn. De betyr ingenting. Disse foreldrene er rett og slett SVEISEBLINDE.

Det er slitsomt og utmattende for alle rundt å hanskes med foreldre som har mistet grepet og er sveiseblinde med stjerner i øya. Ofte er det trenernes egne barn som er de beste og trenerne selv som setter sitt eget barn på ei gullpute. Det er få foreldre som tør å si ifra til en trener om favorisering og at de straffer barnet sitt altfor hardt. Da kan de risikere å måtte overta hele ansvaret selv. Ikke en drømmesituasjon, men kanskje det beste for barnet som sliter med å leve opp til forventningene?

Kunsten å sette begrensninger

For gruppen av barn som gjerne vil trene og trene skal man holde øynene åpne. Her blinker alarmen for mulig utbrenthet og potensielle skader i tenårene. Ensidighet og fokus på en idrett med tidlig spesialisering er ikke bra etter min mening. Jeg er tilhenger av allsidighet og gjerne fysisk trening som er morsom å holde på med, i tillegg til en idrett de ønsker å holde på med. Å gi etter for at barnet vil på en dullion organiserte aktiviteter er ikke det lureste du gjør. Av og til er kunsten å holde igjen. La de ha så lyst til å gå på trening at de nesten borer seg gjennom stuegulvet.

Det er mye god trening i å ta en tur på et lekeland. Her får de motorisk utvikling, noe som kommer godt med i alle idretter. Under hele denne leken vil de kanskje tenke på morgendagens treningsøkt og glede seg. det er denne følelsen jeg ønsker at foreldre skal frembringe hos barna sine. Tilpass mengde og tren heller med god intensitet og kvalitet 4 dager i uken. Da vil barnet kunne holde på med idretten sin i mange flere år enn ved et regime der de pushes til maksgrensen hver bidige dag.

Leveregler for sveiseblinde foreldre:

  1. Ta deg en bolle og slapp av menneske!
  2. Senk kravene dine og se barnet ditt på en sunn måte.
  3. Senk barnets egne krav og sett fokus på små delmål.
  4. Øv deg på å se de andre barna og si noe positivt til de.
  5. Sett begrensninger i treningsmengde.
  6. Sørg for å variere type aktivitet for å oppnå allsidighet.
  7. Tenk gjennom hva du sier om eget barn til andre foreldre.
  8. Innse at barnet ditt ikke er som alle andre og kanskje ikke den neste OL vinneren.
  9. Fortell barnet at du liker å se på når de er i sving uten noe mer snikksnakk.
  10. Ta ansvar for å gi barnet den idrettsgleden de trenger for å kunne holde på lenge!

Sunne verdier

Mest av alt trenger barna masse kjærlighet og omsorg fra foreldrene sine. De trenger å bli pushet på de viktige tingene her i livet, men kanskje ikke bli satt strenge krav til når det gjelder prestasjoner i idrett? Lekser skal gjøres og det er langt viktigere å være litt streng på. Idretten skal være en frisone der de skal utfolde seg og bli glade i å trene. Egenskaper som vil følge de gjennom livet. Å hate idrett som tenåring er et produkt av beinharde krav i ung alder. Å få beskjed av sine sveiseblinde foreldre om at de er klart best i alt og at de andre er mye dårligere får de i tillegg til å bli late og til å hvile på laubærene.

På under 6 måneder kan de andre barna ha utviklet seg fysisk og ta igjen de som i dag er på nivå 1. Da vil barna av de sveiseblinde foreldrene få seg en diger nedtur. Kanskje en enda større nedtur for foreldrene selv? Det er svært få som klarer å gjenerobre tronen som den beste i gruppa etter en slik nedtur og attpåtil etter all arbeid og treningstimer som er lagt ned. Vil barnet ha lyst til å drive med idrett og legge ned så mye arbeid en gang til? Det tror ihvertfall ikke jeg. Batteriene er muligens tomme og foreldrenes krav blir til en psykisk utladende faktor som vil prege de i lang tid.

Idrettsglede er det viktigste du kan påføre barna dine! Ta på deg sveisebrillene. Barnet ditt er bare et barn og ikke en toppidrettsutøver. Det kan hende at dere er tilskuere på idrettstevner hele livet ut. Det er få som lykkes, men alle mennesker bør ha et sunt forhold til det å trene og som skal vare livet ut. Fysisk trening skal ikke avsluttes i tenårene. Du som forelder har ansvaret.

-Fotballhue-
Blogglisten hits

 

Hva synes du selv da?

Barn blir evaluert hele tiden. På skolen, av venner og ikke minst av sine foreldre. De blir hele tiden fortalt hva de burde ha gjort i etterkant av mange ulike situasjoner. Hva med å spørre barna om hva de synes selv?

Å bygge de ned

I etterkant av en kamp er det enkelt for en forelder å plukke hvert spilleminutt fra hverandre i småbiter og analysere grundig slik du ser på tv. Du har muligens sagt: «Du skulle ha satt den til venstre for keeperen!» Det er klart at barnet tenker andre muligheter selv rett etter å ha bommet på en åpenbar målsjanse. Det er nok ingen som tenker mer på den situasjonen og i samme øyeblikk sitter med en diger tordenvær sky over hodet som barnet. Da er det så utrolig upassende å høre far eller mor gnage videre på den situasjonen og sørge for at selvtilliten synker ned på et nivå der alle lamper blinker rødt.

Du oppnår ikke annet enn å bygge ned selvtilliten til barnet ditt ved å fortelle de dine egne løsninger der de selv feilet. Enten skryter du, eller så holder du munn om denne kampen. Prat mye heller om noe annet på veien hjem fra kamp. Kanskje dere skal noe spennende til helgen? Bruk ikke opp luften i bilen på negativitet.

Bevisstgjøring av egen prestasjon

En metode som fungerer mye bedre er å stille barna spørsmål. De må være positivt ladet og målet er å få de til å tenke etter og evaluere seg selv. Det er mye bedre å være litt kritisk til seg selv enn å få kritikk fra andre. Dette kan nok du som voksen også være enig i. Hvorfor er det så mye mer annerledes for barna? Dine spørsmål trenger ikke å ha noen faglig forankring i fotball. De er bare med på å hjelpe barnet ditt på veien mot å bli litt flinkere.

Noen spørsmål som kan stilles:

  • Var det noe gøy i dag da?
  • Fikk dere til noe som dere har øvet på?
  • Hva var det mest morsomme med kampen for deg da?
  • Hva ville du gjort annerledes dersom du kunne spole tiden tilbake?
  • Husker du noen bra ting som de andre på laget fikk til?
  • Synes du motstanderne var flinke?

Etter en slik runde kan dere legge den spilte fotballkampen ned i et skrin, låse det og kaste nøkkelen!

Idrettsgleden er viktigst

Idrettsgleden er det viktigste vi som voksne må få frem hos barna. Dette gjør vi ved å få de til å blomstre opp ved positive tilbakemeldinger. Man kan ha tapt en kamp med ganske mange mål, men det er ikke noen grunn for at hele ettermiddagen skal bli ødelagt av den grunn. Det kommer fotballkamper i hopetall i løpet av en sesong. Det vil gå både opp og ned. Forsterke alt det positive og la de sel få påpeke det de selv mener burde gjøres noe med. Du dreper idrettsgleden ved å prate på inn- og utpust om hvor dårlig alt sammen var.

Det er dessuten viktig å la barna få muligheten til å skinne. Å spille fotball er en fritidsaktivitet som er forholdsvis enkel å bygge mestringsfølelse i. Grunnen til det er at det finnes så mange barn som spiller. Med god differensiering på treninger vil det være en grei sak å finne alle barnas ferdighetsnivå og der de kan få til noe. Da bygger man idrettsglede sammen med riktig kommunikasjon hjemme.

Skriv ned og fest dette med tape i frontruta på bilen:

Hva synes du om kampen selv da?

-Fotballhue-

Blogglisten hits