Innlegg

Ildsjelene som aldri gir opp

Selve definisjonen på en ildsjel er en person som er fylt av iver, begeistring og drivkraft. Ofte ser du disse menneskene i nabolaget, på jobben eller i idrettsklubben. Det finnes ikke veldig mange av dem, men de gjør en iherdig jobb for at andre skal få det bedre. De har en sak de tror på, noe som er viktig rent personlig, men også fordi det er en meningsfylt oppgave for lokalsamfunnet. Det er kun positive ord å si om ildsjelene, men har noen spurt om hvordan de egentlig har det? Det koster å stå på og det er som regel verdt all slitet. Det er også lov å være sliten og be om time-out.

Personlig innledning
Jeg tror jeg kan omtale meg selv som en ildsjel, men jeg liker ikke å stå frem som en. Det føles rart å skrive denne første setningen. Jeg brenner sterkt for at barn og ungdom skal ha de beste forutsetninger for å drive fysisk aktivitet og det er innen fotball og håndball at jeg har min arena. Helt siden jeg var tidlig i tenårene har jeg vært trener for et eller annet lag, eller påtatt meg oppgaver som gagner barn og unge. Noen få års pauser har det blitt da mine egne barn var små, men selv da kjente jeg på følelsen av å ønske å bidra inn mot noe nyttig i området der jeg bor. Den sjansen fikk jeg omsider da mine barn ville begynne å spille fotball. Den dagen da jeg rakk opp hånden for å bli trener for mikromygg laget, startet en ferd som til nå har gitt meg mange erfaringer, opplevelser, gleder og utfordringer. Alt dette er nok noe jeg ikke kunne ha vært foruten og det har utvilsomt formet meg som person. Jeg har for det meste ofret meg selv for andre og satt meg selv bakerst i køen. Jeg har ikke tatt nok hensyn til meg selv og sitter nå og funderer på hvordan jeg skal greie begge deler. Jeg er nemlig ikke villig til å gi opp arbeidet innen idretten, men kjenner på kroppen at jeg trenger hvile og mange måneder på en solseng langt avsted. Den nøtta skal jeg bruke hele høsten på å knekke, men det er mye mulig at jeg ikke får det til. Løsningen ligger nok rett foran meg med å gi avkall på noen forpliktelser, men en ildsjel nekter å slippe taket. Jeg tenker at alt løser seg for snille gutter.

I juni fikk jeg en durabelig smell som jeg fremdeles sliter med. I en lang periode har jeg hatt stang ut, for å bruke et fotballuttrykk, på mange områder. Bedriften jeg har drevet kom i en alvorlig økonomisk knipe på grunn av kunder med dårlig betalingsevne. Å stå midt i en slik situasjon er frustrerende og man føler seg ganske hjelpeløs. Hva du har fakturert ut og generert av inntekter, er ikke reelle før de har havnet på konto. Leverandører og det offentlige bryr seg ikke om dette og skal ha utbetalt penger som ikke finnes og man jobber på mange måter med kontinuerlig brannslukking. Alle som har drevet bedrift vet hvordan det er med disse tingene og hvordan det fungerer. Slike situasjoner fører også med seg utfordringer inne i eget hode. Å ikke føle seg tilstrekkelig er en vanlig tanke de fleste av og til kan ha. I tillegg har mye annet spilt en negativ rolle de siste årene. Ting som kanskje ikke berører meg direkte, men som en omsorgsperson føler man på hver eneste lille samvittighet og medlidenhet ovenfor alle andre. Når min nære familie rammes av alvorlig sykdom på toppen av det hele, er det en grense for hva folk tåler av belastning. Det lå med andre ord flere faktorer bak min plutselige personlige bråstopp.

Jeg var på minussiden av energi og kroppens signaler var blitt ignorert over lang tid, faktisk i flere år. Det måtte gå ille før eller siden. I juni gikk både kropp og hode i streik. Kroppen var plutselig blitt 50 år eldre enn den faktiske alder på 38 år. Følelsene var helt utenpå kroppen og hver gang telefonen ringte ble jeg kvalm. Andre symptomer jeg hadde var: nedstemthet, stille, konsentrasjonsvansker, gråt, plutselig sinne (av rare ting), etterfulgt av høy puls som ikke gikk ned, søvnproblemer, andpusten og perioder med kraftige smerter i muskler. Føler du på dette, må du ta deg en ferie. Det er en ordre! Jeg forventer ikke at noen skal synes synd på meg, men lære å kjenne kroppens signaler. Ingen bryr seg. Hvorfor skulle de det? Den eneste som kan ta vare på deg er nettopp deg selv. Jeg velger å skrive såpass personlig for å muligens hjelpe andre som leser dette til å innse noen fakta om seg selv og situasjonen man befinner seg i. Man må ikke klandre andre, men forsøke å rydde i eget hode og tilrettelegge for seg selv. Dette arbeidet kan ta tid, men er helt nødvendig.

Å skaffe seg ventiler
Det er i tunge perioder viktig å finne noen områder der du kan være fri og innhente positiv energi. I mitt tilfelle er idretten er slik arena. Å være trener er et par timer fylt med engasjement, gleder, tøys og litt alvor. En herlig kombinasjon av følelser i en tidsbegrenset periode som man orker å stå i. I tillegg får man frisk luft og forhåpentligvis litt sol på kroppen. Det som er det mest slitsomme med det er all planleggingen og informasjonsarbeidet som følger med. Det var aldri snakk om å melde seg syk fra trenerrollen. En annen nyttig ventil for meg har vært denne bloggen. Å skrive er noe jeg rett og slett elsker. Det gir meg ro og muligheten til å fordype meg i noe som skjer inne i mitt eget Fotballhue. Jeg råder alle som sliter med noe av det samme som meg selv om å finne sine ventiler. De kan være mange, men det må gi deg en positiv følelse for kun din egen glede. Noen lager mat, andre er trener eller drar på fisketur. Et ord er beskrivende for hva som må til og det er, iverksett.

Ildsjelene og deres valg
Min historie er ikke unik. Det finnes mange som har slitt seg helt ut og de fleste har kommet styrket ut av det hele. Jeg tror uansett at jeg er et produkt av definisjonen Ildsjel, men ikke utlært. Problemet mitt er at jeg har påtatt meg for stor del av alt ansvar selv. Slik har det vært hele livet. Det er fint mulig for andre å fullføre prosjekter som jeg selv har skapt og dermed har sterke følelser for. Det er dog en kunst å delegere de riktige prosjektene, på riktig tidspunkt og til rett person. Det er mulig man bommer på dette, men det går sjelden så galt at det ikke er til å redde. Jeg stoler ellers på andre og har tillitt til deres valg, men jeg våger ikke å slippe taket selv. Jeg føler nemlig på følelsen av at jeg sluntrer unna ved å la andre fullføre det jeg har startet. Dette er muligens slik andre med et brennende engasjement også føler. Jeg vet ikke. Valgene du som ildsjel gjør er med på å skape store verdier for det lokale idrettslaget, bedriften eller andre steder. Noe som skaper enda større verdier er dersom flere får slippe til. Da er det nemlig mulig å utføre større prosjekter og også få gjort ting raskere i et team. Som ildsjel må man altså skape flere ildsjeler. Man er på den måten alle ildsjelers mor og far. Ditt brennende engasjement smitter over og setter fyr på andre. Det må da være en enda større lykkefølelse? Slik tenkte jeg ikke tidligere, men de siste måneders personlige ransakelser har gitt meg noen lure svar. Det finnes alltid en vei nr.1 og en vei nr.2, muligens enda flere også.

Den unngåelige skjebnen
All fyr og flamme svinner hen og blir til kull og aske før eller siden. Det er en tidsbegrensning på hvor lenge man kan holde liv i et så stort engasjement som mange viser på ulike felt. Det kan uansett være noe du kan gjøre for å holde andre flytende på en positiv bølge. Det er å oppmuntre og anerkjenne andres innsats. Det gir en boost for å fortsette arbeidet. Å være den som holder det gående, uansett aktivitet eller gjerning, er som regel en ensom oppgave. En ildsjel hører som regel aldri noe annet enn de feil og mangler som oppdages av andre som sjelden eller aldri bidrar selv. Enkelte mennesker synes at det er en fryd å sette en negativ pekefinger på et eller annet, bare for å vise seg frem eller skape ubehag. Dette er helt uunngåelig for alle som tar på seg roller eller verv. Det er sjelden man får en skikkelig takk for noe, men når det skjer skal man suge lenge på den karamellen. Negative mennesker finnes over alt i samfunnet, men de har en tendens til å oppsøke de som har gode intensjoner. De som er fremtredende er deres mål og der deres negative påvirkning faktisk vil synes er attraktivt.

Før eller siden vil ildsjelen oppleve tunge dager og her står man vanligvis også alene. Det er to eksempler som jeg mener skiller seg ut og som jeg vil påpeke. Ofte tar noen andre over stafettpinnen og fortsetter der den andre slapp, i god tro og etter beste evne. Dette er den beste løsningen for alle parter, selv om skoene av og til er litt store og fylle. En annen skjebne er negative personer som skaper ubehag. Et ubehag som er så stort at det ikke føles riktig å fortsette å arbeide for den saken eller oppgaven man har vært brennende engasjert i. Noen bedrevitere vil forsøke å ta styringen, men evner ikke alltid å ivareta oppgaven på en god måte. Disse forsvinner raskt ut og etterlater seg mer skade på kortere tid enn alt det gode man har skapt over lang tid. Dette er noe man må ta inn over seg når man er en ildsjel. Det kommer alltid noen som trekker deg ned og noen som legger til side det du har skapt. Her bør man forsøke å slå tilbake hardt og saklig tidlig i fasen, selv om det kan koste deg noen søvnløse netter. Det du brenner for betyr nemlig så mye mer enn urokråker som bare vil skape uhygge. Av og til bør man også tenke at det kanskje er på tide å slippe andre til. Det trenger ikke være noe negativt rundt akkurat det. Da får du endelig tid til deg selv.

Alle ildsjeler må forsøke å holde motet oppe uansett hva som måtte skje. Dette landet er avhengig av de tusener av personer som arbeider knallhardt i flerfoldige timer hvert eneste år. Uten disse vil ikke baner blir merket, haller bli låst opp, målene reparert, cornerflagg byttet ut og alt vil i grunnen forfalle. Ikke bare materielt, men selve grunnlaget for å drive idrett. Det er nøkkelpersonene som er årsaken til at vi vinner kamper, titler, får frem enkeltutøvere og utvikler oss. Det finnes en ildsjel der du bor, enten det er en som er ute og plukker søppel langs gatene, eller personen som hjelper ungdommen med fritidstilbud. Sett pris på hver og en av dem. Spør litt om hva de holder på med og hva som er drivkraften. Ildsjeler er et fantastisk fenomen.

Hold fyr i ildsjelene rundt om i landet og fortsett å kjempe videre!

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Idrettens talemåte

Kampen står og vipper og det gjenstår snart kun én omgang å gjøre det på. Det er så langt i kampen 0-0 og laget ditt ser ut som om de ikke gidder å ta i. Dere har kjørt 3 mil til bortekampen og de eneste som ser ut til å ha vinnerskaller denne dagen er trenerne, men de er langt fra noen alternativer å sette innpå. Det blåses av til pause og du bobler innvendig av irritasjon, frustrasjon og tusen spørsmål. Spillerne samler seg inne i garderoben og du trer inn i rommet. Stillheten senker seg som et jernteppe… Nå er det din talemåte som kan snu hele innstillingen!

Forløsende minutter

Selv om barna er unge, må det en skikkelig prat til i sekundene før kampen starter.

Selv om barna er unge, må det en skikkelig prat til. Viktige sekunder før kampen starter.

Å være trener er like intensivt som det å spille selve kampen. Du er i din egen kampmodus og er dessuten psykisk involvert i alle dueller og situasjoner. Det mest frustrerende for en trener er å ikke kunne ta fysisk del i spillet. Når gruppa ikke fungerer og virker tafatte og gir blaffen i kampplanen og oppgavene, er det lett å bli forbanna. Å kunne si klart ifra til gruppa med spillere i en pause er forløsende, men det har også en enorm effekt på det mentale for laget. Det er ikke alltid veldig pent eller hyggelig å være tilstede inne i en garderobe når treneren, eller spillerne selv, er skikkelig forbanna. Det er uansett en nødvendighet å snakke rett fra levra og ordbruken er som oftest forbeholdt de over 18 år. Det kjennes utrolig godt å få tømt seg for all frustrasjonen i de første minuttene av pausepraten, men det må komme noe mer også. Dette skiller gode og dårlige talere i garderobesituasjonen. Det er en kunst å prate til en forsamling og spesielt kreative mennesker eller idrettsutøvere. Stoltheten er muligens deres aller største begrensning. Hvordan skal du komme gjennom forsvarsmuren deres?

Dramaturgiens mestere
De fleste har nok sett filmen Any Given Sunday der Al Pacino er trener for et amerikansk fotballag. Denne talen er gjennomarbeidet av et stort team av manusforfattere, men effekten den har på laget og deg som tilskuer er helt enorm. Jeg får gåsehud hver eneste gang jeg ser det klippet og det gir meg enorm inspirasjon. Idrett vinnes på mange måter gjennom å ha den rette innstillingen, fra start til mål. Å mestre dramaturgien inne i en garderobe vil i mange tilfeller vinne kampen for laget. Du som trener må våge å stå på scenen med alle lyskasterne mot deg og få inspirert og motivert spillerne til å gi det som skal til for å vinne kampene. Jeg liker å blåse ut all frustrasjonen jeg har helt i starten dersom jeg er nødt, så komme med grepene rent taktisk og til slutt gi gruppa en kort runde med oppbyggende ord og forsøke å tenne på lunta som vil føre til eksplosjonen på banen. Det er ikke alltid at det lykkes, men det er den eneste måten du som trener kan påvirke noe som helst. 15 minutter med god dramaturgi og vettuge faglige tilbakemeldinger. Jeg vil gjerne at du skal se Al Pacinos tale før du leser videre under videoboksen.

Språkets effekt
Det er kanskje hard kost for mange, men språkbruken i idretten er hard og ofte stygg. Spesielt på toppnivå og blant seniorlagene bør det være 18 års grense i garderoben. Jeg sier ikke at dette er noe vi bør hige etter og at banning bør være påbudt innen idrett, men effekten av å kline til med språkbruken er enorm. Jeg har tatt meg selv i det å banne foran 10 åringer for å få frem en effekt. Jeg er ikke stolt over de øyeblikkene, men ser at det fungerer. Egentlig burde jeg fått et klask på kinnet av en eller annen mor og muligens også pepper på tunga. Det er mulig at det er det indre villdyret som tar overhånd på idrettsbanen, for privat er det veldig få stygge ord som kommer ut av munnen min. Jeg sitter ofte i bilen og tenker etter om jeg har vært for hard, eller om det var innafor. Passer jeg å være trener for små? Svar på de spørsmålene får jeg aldri, men hva om jeg ikke hadde tatt i under pausepraten. Hva om jeg bare hadde pent bedt om høyere innsats og at vi måtte stå på? Ville det hatt samme effekt? Jeg er nok hardere med 13 åringene enn jeg er med 10 åringene, men på seniornivå må det være lov å smelle med dørene og rope F*** ordet dersom det er nødvendig. Jeg må presisere at jeg aldri høres ut som en sjørøver når jeg snakker til de yngste spillerne mine, men at det kommer noen små banneord innimellom fordi jeg er litt for ivrig. Det har nok mer å gjøre med min bakgrunn og oppvekst på østkanten i Oslo å gjøre enn noe annet. Jeg er aldri ufin på noen som helst måte, men velger feil ord i setninger.

Den totale pakka
Mine spillere ser nok på meg som en streng, autoritær og en som krever en del. På en annen side er jeg rettferdig, tar meg tid til å tøyse litt og bruker tid på å få skuldrene ned på spillerne når det er nødvendig. Jeg er ikke typen som står og skriker konstant og er en drittsekk, men av og til er jeg nødt for å brumme skikkelig for å få en kortvarig effekt som vil vare i 45 minutter. Å være en trener er derfor en krevende oppgave. Du skal være faglig flink, lage inspirerende treninger, lede laget gjennom en hel sesong og du skal til tider være en himla god skuespiller. Det er nemlig ikke alltid at du ønsker å ta i skikkelig i pausene, men ser at det er nødvendig og må derfor mobilisere ordentlig. Hvordan du leder ditt lag er opp til deg og hvordan du prater og inspirerer er også opp til deg. Husk bare at det er lov til å ose av følelser og at det har en enorm effekt på gruppa du leder. Vi kaster ikke dritt mot enkeltspillere, men taler til laget som helhet. Spillerne som har gjort en blemme vet det himla godt selv og trenger ikke en skyllebøtte i garderoben foran alle. Da bygger man ned. Hei, der kom det et punkt til. Treneren er også en ufaglært hobby psykolog!

Gode råd
Fokuser på å gi spillerne en god tale før, underveis og etter kampene. Det er like viktig som selve oppvarmingen å få noen kloke ord rett før starten av første omgang. Sett fyr på hodene før de løper ut på banen. Lag som er inspirert og motivert sammen, er nesten uslåelige! Sett av litt tid og tenk gjennom noen viktige punker. Noe som er viktig er å ikke skrive ned noenting. Det MÅ komme rett fra hjertet for å ha en effekt. Jeg bruker mange klipp fra amerikansk fotball for å motivere meg selv og jeg tror at det kan være til din inspirasjon også.

Her er noen flere video snutter som jeg liker:

Blogglisten hits