Innlegg

Den gode stemningen

I en gruppe er det et par ting som må være på plass. For å kunne oppleve mestring, eller for å ha evne til å utvikle seg, trenger man trygghet. Nøkkelen til tryggheten kommer gjennom den gode stemningen.

Hvem skaper den gode stemningen?

Å skape en god stemning handler om kulturen i gruppa. Kulturen må komme fra et sted. Det er ledelsen som setter premissene for hvordan man skal ha det i gruppa. Det er ikke ledelsen alene som skal bære ansvaret. Her ligger det et felles ansvar. Uten en gruppe som jobber sammen vil målene, uansett hva det gjelder, være umulige å oppnå.

I et lag er det treneren som har ansvaret for at det bygges en god stemning. Om det finnes flere trenere i teamet kan oppgavene fordeles. Hovedtrener kan være den sterkeste faglig, men det kan være hvem som helst som kan bygge lagmoral og god stemning. En viktig faktor her er om spillergruppa er mottagelig for forandring. En annen ting er om det finnes spillere som er så langt unna god adferd som gjør arbeidet vanskelig.

Spillergruppa er det aller mest avgjørende for å bygge en god stemning. Opp gjennom historien vil man finne gode eksempler på trenere med gode intensjoner, men som ikke lykkes fordi de har «mistet garderoben». Da har en spillergruppe selv tatt ansvar og påvirket miljøet ved å gå imot lederen. I en slik situasjon vil man aldri kunne lage en god stemning. Mye tyder også på at arbeidet har feilet et sted på veien, eller langt verre å aldri ha vært igangsatt.

Kort oppsummert vil ansvaret om å skape god stemning alltid, uten unntak, være delt likt mellom alle i gruppa.

Kjøreregler

Hele gruppa må være enige om hva som gjelder av kjøreregler. Dette bygger på tillit og gjensidig respekt. Det er også et viktig at alle vet hvem som er leder og at ledelsen blir respektert. Å være leder innebærer å ta avgjørelser. Noen ganger er avgjørelsene rett og slett dårlige. Andre ganger er de upopulære, men riktige. Måten man respekterer avgjørelsene som gruppe er avgjørende. Individuelt sett er det sjeldent at man får gjort alle blide hele tiden. En til en er det mye enklere å få ryddet opp og pratet om hvorfor tingene er slik de er akkurat for øyeblikket.

Det kan være mange veier til å skape god stemning i gruppa. En fin øvelse kan være å bli enige om kjørereglene på et spillermøte. Et greit utgangspunkt kan være de ti punktene her:

  1. Prat til hverandre på en ordentlig måte.
  2. Ta tak i ting med en gang. Ikke la det ligge og ulme.
  3. Hør på andre og bli hørt selv.
  4. Ta ansvar for egne saker og ikke trekk gruppa med deg.
  5. Oppførsel og handlinger må belønnes eller håndteres med konsekvenser.
  6. Gi rom for at utenomsportslige faktorer kan spille inn.
  7. Autoritet og respekt er noe som må bygges over tid. Ikke noe du kan kreve fra første dag i en gruppe.
  8. Bli enige om mål og hvordan man skal nå dem i fellesskap.
  9. Sørg for å gjøre noe sammen utenfor trening og kamp.
  10. Innføre høflighet i garderoben ved å hilse på hverandre. Det skaper relasjoner.
Konsekvenser

For personer som stadig beveger seg langt unna de felles kjørereglene må det ligge noen konsekvenser. Disse konsekvensene bør alle vite om. Det samme er de vant med ute på banen med røde og gule kort. Man må gjerne bruke samme system i trenings hverdagen. Det er visse ting man ikke kan ha i en gruppe og det er at noen får gjøre som de vil. De skaper dårlig stemning og i verste fall vil det sette ledelsen i et negativt lys. Å ikke være konsekvent når det skjer vil være skadelig både på kort og lang sikt.

Det kan være mange konsekvenser. I voksen alder kan bøter til «bøtekassa» være et passende alternativ. For barn kan en tur ut i tenkeboksen, sammen med en prat med en trener, være nok til å snu adferden hos en person. I de verste og gjentakende tilfellene er hjemsendelse, eller rødt kort, helt nødvendig. Her må man også se an hvor trygt det er å sende barn helt hjem med tanke på veien og tid på døgnet. Å sette seg for å se på resten trene videre er god nok konsekvens.

Man må gjerne være uenige med hverandre og prate sammen om det. Det utvikler både spillere og trenere. Å bli ufine og slenge med kjeften vil ikke være noen løsning. Her må man slå ned hardt, ellers vil resten av gruppa tenke at treneren er tykkhudet og tåler den slags. Det vil føre til lignende hendelser senere.

Gruppa må se at det er et slags hierarki i gruppa, der lederen skal respekteres. Uten en leder blir det vanskelig å bygge en gruppe med god stemning. Med en svak ledelse vil det oppstå klikker i gruppa, som trekker i forskjellige retninger. Slike grupper vinner sjelden Champions League.

Konsekvenser som alle er klar over er det viktigste verktøyet du kan ha som trener. Innenfor rammene man er enige om, finnes det rom for ganske mye. Beveger man seg utenfor rammene vet alle hva som vil skje. Man kan bli utelatt fra laget og ødelegge for fellesskapet. Kamper kan tapes og lærdommen tas innover seg med et ganske kraftig virkemiddel. I ungdomsalder er det bedre å tape en kamp, enn å gå på kompromiss med kjørereglene man har satt.

Mennesker i arbeid

Avslutningsvis i dette innlegget vil jeg påpeke en viktig faktor. Når mennesker er i arbeid vil det aldri gå helt perfekt for seg. Dette gjelder alle, uansett rolle man skulle inneha. Det er derfor disse rammene og kjørereglene er viktige å ha som verktøy.

Ydmykhet er den sterkeste menneskelige egenskapen du har. Det er mye bedre å si at du har dummet deg ut. Å fornekte noe du allerede vet fordi stoltheten din har fått seg en knekk er katastrofe. Man taper ansikt og vil aldri vinne tilbake respekten fra andre rundt deg. I et lag er dette ødeleggende for miljøet og den gode stemningen som kreves. Reis deg opp og si unnskyld!

Den gode stemningen bygges ved at alle bidrar. Ta tak i ting med hverandre, gjerne en og en. Ikke vent på at ledelsen skal gjøre noe med det dersom man selv kan finne en løsning på en konflikt. Det handler om menneskene rundt oss. Å prate, åpne seg, innrømme, være ydmyk, vite om rammene og konsekvensene, vil i de fleste tilfeller føre til at det vil skapes god stemning der du er. Dette gjelder på hjemmebane, på jobben og i laget.

Marius Sigolsen #fotballhue

Lederstil i toppidretten

Den europeiske sesongen er vel blåst for denne gang. Nå er det vår hjemlige serie som preger hverdagen og med like stor patriotisme. Vi er vel glade alle sammen for at fotball er en helårsidrett. Gjennom hele sesongen ute i Europa og i starten av vår egen Tippeliga, har vi sett eksempler på interne stridigheter i lagene og hvordan konflikter håndteres. Det er i mange tilfeller svært merkverdige løsninger på utfordringer og det er ofte jeg tenker at lederstilen innen idretten, særlig blant trenere, burde endres.

Idrett og næringsliv
Å være en trener for et topplag handler om å være avdelingsleder med minst 20 personer under seg. Dette krever en del av deg som trener og det er også viktig å tenke på at det er voksne personer man har å forholde seg til, ikke tenåringer man skal forsøke å oppdra. Moderne ledere er lært opp til å være inkluderende og ha en god og sunn kommunikasjon med sine ansatte. Dette tror jeg mangler hos flere topptrenere i Norge og eller i Europa. Mange av disse trenerne har ingen annen erfaring enn det å ha spilt på et høyt nivå selv. Dette er ikke nødvendigvis et godt fundament for å kunne lykkes som trener og med et stort antall medspillere/kollegaer under seg som sammen skal skape resultater. Jeg synes mange trenere oppfører seg som små barn uten noen form for evne til å ta ting til seg av innspill fra andre.

Bøllete og umodne
Flere trenere på toppnivå tror at de kan herske og holde på akkurat som de ønsker. De er arrogante og gir blaffen i hva andre synes. Man kan faktisk gå så langt som å si at de er bøllete og umodne. Å ha en lederrolle er ikke noe alle klarer å mestre, uansett hva slags faglig nivå en skulle besitte. Kunnskap er ikke ensbetydende med det å klare å få ut det beste av en gruppe og det å kunne levere gode resultater over en lengre periode, slik som i en sesong.  Dersom man bare kjører på, uten å lytte til innspill underveis, vil man miste tillit som leder og gruppen gjør opprør. Det er kanskje ikke så rart at det er nærmest stolleken innen idretten, særlig fotball.

Sanksjoner og pressmiddel
Den siste uken hører vi om bråket internt i Vål’enga. I dette laget har ikke resultatene kommet i starten av sesongen og det er naturlig at det blir murring. Hva som har skjedd på møterommene på Valle er det kun et fåtall som vet noe om, men jeg reagerer på håndteringen av situasjonen. Her har vi et godt eksempel på en sanksjonsform som presser spillerne til å holde meningene sine for seg selv. Om man ber om et møte med treneren og får en utblåsning så tenker jeg at dette er sunt. Idrettsfolk drives av engasjement og er motivert for å prestere på et høyt nivå. At de en gang imellom koker over er nok helt naturlig. Når treneren eller avdelingslederen som han eller hun faktisk er, velger å bruke sin makt ved å stenge ute spilleren, har det blitt veldig tydelig hvem som er umoden. Man skal være glad, uansett hvor ubehagelig det måtte være, som leder å få krystallklare tilbakemeldinger. Om man behøver å rette seg etter kritikken eller innspillene er noe helt annet. La idrettsfolk få blåse ut imellom. Dette synes jeg trenere burde tåle dersom man ønsker en slik jobb.

Harmoni og troenFotballhue-fotball-blogg-fotballbane-strategi-trening-live-logo-favicon
Å ha en gruppe der det er harmoni og der alle har troen på prosjektet de holder på med gir resultater. Å være redd for treneren sin og å holde kjeft for å beholde plassen på laget er ikke sunt. En gruppe der alle er i form både fysisk og psykisk vil mest sannsynlig prestere bedre. En blanding av autoritet og ved å være en god mentor og flink i en til en prat er oppskriften på gull. For at fotballspillere skal prestere må de ha gode rammer, lave skuldre og troen på seg selv. Dersom man har en trener som klarer å håndtere det taktiske, fysiske og det menneskelige i en stor tropp vil denne treneren få suksess. Det er klart at spillerne må ha en god kvalitet, men troen kan flytte fjell. Sanksjoner, pressmiddel og bøllete oppførsel er starten på en sikker avskjedigelse.

Kanskje det er på tide at klubbene tar mer ansvar og krever mer av trenerne sine når det gjelder lederegenskaper? Hvorfor skal trenere være så innmari tøffe? Ta vare på spillerne og håndtere de på en bedre måte. Det er tross alt de som skal gjøre arbeidet ute på banen. Treneren er en tilrettelegger som legger føringene, men det er sjelden de har rett i alt. Noen ganger må man stikke fingeren i jorda og innse at man kun er en brikke i det store puslespillet som kalles lag. Klubben som arbeidsgiver må ha full kontroll over sine avdelingsledere. Også her føler jeg at klubbledere er altfor nervøse over å konfrontere sine trenere.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Fordeling av lag i barnefotballen

Nå sitter det mange trenere rundt om i landet og klør seg i hodet. Hvordan skal man fordele spillerne på lag denne sesongen? Hva blir riktig? Det er så mange hensyn som må tas at man kan miste fatningen av mindre. I tillegg har sikkert treneren fått noe mail fra foreldre som ber på sine knær om et eller annet. Å sitte med denne oppgaven kan være krevende, men jeg vil gjerne gi deg noen gode råd på veien. Kanskje noe av det kan være til hjelp eller danne et bedre grunnlag for vurderingene du skal gjøre. Viktigst av alt er det å tenke på at alle skal ha det gøy og at resultat i kampene kommer lengst ned på listen over prioriteringer.

Sosiale hensyn
Først av alt i en riktig prosess rundt lagene kommer det sosiale. Alle spillerne bør være på lag med noen de er trygge på og leker mye med på fritiden. Da øker lysten til å reise avgårde på kamp. Å skulle dra på kamp mens vennen sykler lykkelig rundt i gata er ikke noe gøy. Da ville nok de aller fleste kastet fotballskoene og hentet frem sykkelen. Gode venner i samme gate bør nok være på samme lag, men med en miks av andre spillere. Å bli kjent med nye og samtidig ha bestevennen sin på laget er perfekt. Av og til kan også foreldrenes behov være like viktige. Logistikken til og fra kamp må løses, samt hensynet til andre problemstillinger og utfordringer. De kan det være mange av. En god dialog med alle i forkant av fordelingen bør derfor gjøres, men er i mange tilfeller praktisk umulig å få gjort 100%. Målet er å få med seg hele spillergruppa frem til slutten av sesongen og da må trivsel og samarbeid stemme så godt som mulig.

Nivåer
Det sportslige har en naturlig plass i denne prosessen, uansett om vi danner lag for 6 åringer. Det er viktig at spillerne og laget opplever at de er i flytsonen. Det er dessverre slik at mange klubber prioriterer å vinne fra tidlig alder, men man bør være såpass årlige at man forsøker å danne jevne lag på årstrinnet. Dersom lagene møter hverandre i en internkamp bør stillingen ikke ende på mer enn 3 mål i forskjell mellom lagene. Får man til dette har man gjort en sabla god jobb.

På et lag bør det være en miks mellom spillere på nivå 1-2-3. Noen drar lasset i kamper, mens andre hopper og spretter rundt. Noen er ofte mer opptatt av løvetann i gresset. Slik er det på absolutt alle lag. Det er også et viktig element at det finnes spillere på laget med gode ferdigheter innen forsvar, angrep og som keeper.

Trenerkabalen
Hver trener har naturlig nok med seg sitt eget barn i troppen. Noe annet er ulogisk med tanke på logistikk. Det kan også være at noen trenere er involvert i flere lag i klubben og at man kan få kamper som kolliderer med hverandre. Her må man planlegge nøye og være åpne for å bytte lag for å få det hele til å gå opp. Det er også viktig at alle lagene jobber etter den samme modellen i forhold til selve spillet og formasjon. Spilleren skal kjenne igjen oppgavene sine uavhengig i hvilken gruppe man spiller sammen med. I barnefotball er det dessuten viktigst å motivere og spre entusiasme. Å coache på detaljer hører ikke hjemme langt nedover i årsklassene. Sånt er forbeholdt trening.

Holdninger og kjemi
Det er en fordel å ha grupper med god harmoni. Man vet etter en stund hvilke spillere som ikke kan være i nærheten av hverandre. Det kan også være foreldre som av en eller annen grunn bør holder borte fra hverandre. Det skal være en god kjemi mellom alle involverte så godt det lar seg gjøre. De på sidelinjen skal opptre støttende og positive og helst si noe hyggelig til en spiller på laget som ikke er deres eget barn. Får man bukt med dårlige holdninger, krangling og tøys, vil laget kunne trives sammen.

Andre aktiviteter
Noen spillere holder på med andre aktiviteter og dette må det tas høyde for. Det er bare positivt å holde på med andre hobbyer. Når man på forhånd vet at spilleren er borte spesifikke dager i uken er det enkelt å planlegge hvilket lag som er best å tilhøre. Dersom denne aktiviteten er krevende å beregne tid etter, bør dette laget han en ekstra spiller.

Periode inndeling
Barn utvikler seg i ulik hastighet og det kan derfor være lurt å ha grupper før og etter sommeren. Da vil også flere på trinnet bli kjent med hverandre, noe som vil bære frukter på sikt. Dersom gruppene fungerer godt ser jeg ingen grunn til å forandre de. Ha det bare i tankene om at dette kan være et alternativ og informer foreldrene om dette før sesongen starter.

Hvor mange spiller pr. lag?
Man skal alltid hige etter at alle spillerne skal få lov til å spille så mye som mulig. Jeg synes at det bør være maksimalt 8 spillere på et 5’er lag. 10 spillere på et 7’er lag. Da tror jeg at flest mulig føler seg delaktig i kampene. Noen ønsker å spille mindre, mens andre vil spille mest mulig. Å ha en tropp der du bytter hele laget på en gang er jeg ikke fan av. Da får man kun spilt en omgang med kamp.

Jeg håper at dette var med på å gjøre prosessen litt enklere og at tipsene kan brukes i lagfordelingen. Håper at alle får en fantastisk sesong med mye artige hendelser. For egen del var høydepunktet sist sesong når en and valgte å bade i en vanndam midt på banen under kamp. Her måtte vi ta pause i kampen for å følge «andemor» trygt utenfor sidelinja. Fotball er herlig!

Blogglisten hits

Ekskluderende sommerturer

Sommeren nærmer seg, selv om nåla på gradestokken nesten har fryst seg fast langt ned på minussiden. Har du sett noen loddselgere i det siste?

«Støtt oss – Vi skal på tur«, høres jo temmelig uskyldig og utelukkende positivt ut ved første øyekast. Det man kanskje ikke tenker over er at disse dugnadene kun er med på å senke egenandelen for spillerne som reiser. Prisen for selve turneringen eller treningsleiren kan uansett være høy for enkelte familier. Hvert eneste lag risikerer dermed at spillere som har lyst til å delta sammen med vennene sine må bli hjemme. Dette vil jeg tro er en stor følelsesmessig påkjenning for små gutter og jenter.

Hva kan vi gjøre med denne utfordringen? Vi vet kanskje allerede før man bestemmer seg for å reise på tur at enkelte vil ha problemer med å bli med på grunn av økonomien. Skal da ressurssterke foreldre bare kjøre på og la de som ikke har råd bare bli hjemme? Ikke spesielt inkluderende eller sosialt tenker nå jeg. Det er en helt annen ting om familiene skal noe annet, men når stakkars Per eller Lise må sitte på trappa utenfor blokka hele sommeren og gå glipp av all moroa…da bør vi se oss om etter gode løsninger.

Ulike løsninger finnes, dersom man har lyst til å løse slike tilfeller:

  • Sett opp et budsjett der lagledelsen tar utgangspunkt i de barna der man vet at det kan bli en økonomisk utfordring for familien.
  • Forsøk å bake inn dette i egenandelen til den aktuelle spilleren.
  • La spilleren stå på samtlige loddsalg og andre dugnader for å spare opp til turen.

Det er meget mulig at det finnes flere gode tiltak også, men det viktige er at ingen blir glemt og at alle får tilbud om å få være med laget sitt. Kanskje man også burde senke ambisjonene sine med tanke på destinasjon? I barneidretten er det KUN foreldrene som legger føringer på hvordan aktivitetsplanen skal se ut. Denne MÅ samsvare med gruppens ambisjoner, sosiale forskjeller og der alle kan ta del i alt.

Fotball er for alle!

Blogglisten hits

Topping av lag

Som trener for et lag med 9 år gamle gutter har jeg sett mye rart. På dette nivået er det sjeldent at det er nivådelt påmelding i seriespill, noe som betyr et bredt utvalgt av spillere med ulik mestringsgrad. I tillegg skal alle få lik spilletid og forsøke seg på ulike plasser dersom de ønsker det. Det skal mest av alt være fokus på idrettsglede, noen tap og noen seire.

Selv på dette nivået er det flere klubber som velger å sette sammen lag som er «steike gode». De vinner 21 -0 hver eneste kamp og foreldrene er stolte som haner over hvor flinke de er. Hvor lenge er de så gode tro? Lærer de noe? Hva med motstanderne? Er det med i tankene til disse klubbene? Det er sjelden gøy å spille mot et stjernegalleri som rundspiller alle de møter. Det kan da heller ikke være noe gøy å vinne så mange kamper heller? Det må da være mye mer læring og kvalitet i en kamp der resultatet ender 3-2? Spillerne på disse lagene vil også mest sannsynlig bli så fornøyde og mett på å vinne at de søker andre utfordringer når de blir eldre. Kanskje noen blir landslagsspillere i innebandy?

Topping av lag i barnefotballen er bare tull og tøys med mindre man melder på de aller beste opp en aldersklasse for å få skikkelig motstand. Det er et helt supert tilbud til denne gruppa. Å vinne med mer enn 10 mål skaper ikke spillere som tar gode og hensiktsmessige valg til fordel for seg selv og eget lag. Det er «tut å kjør» i fullt driv på egenhånd mot mål for å score.  Jeg håper at klubber forvalter spillergruppene sine best mulig og glemmer resultatfokus på de yngste alderstrinnene. Er det treneren som får seg en opptur under kampene som er motivasjonen? Er det et utstillingsvindu og prestisje for klubben å vinne alt? Jeg skjønner det ikke…

La ungene kjenne at det butter litt i mot, like mye som de mestrer og vinner.

Blogglisten hits