Innlegg

Hvordan skal vi klare å ta vare på alle?

Vi er heldige her i Norge. De aller fleste barn er innom en eller annen form for aktivitet gjennom sitt lokale idrettslag. Tilbudet er variert og godt. Allikevel opplever vi at enkelte utøvere blir skviset ut av ulike årsaker. Hvordan skal vi som idrettsnasjon klare å ta vare på alle?

Idrett til folket

Uansett hvor du bor i landet, er det mulig å holde på med organisert idrett av en eller annen form. Det er alltid mulighet for å melde seg på i en konkurranse som lag eller individuell utøver. Den verdien som dette gir skal vi være veldig glade for at vi har i livene våre. Det skaper lokalt engasjement, godt miljø og friske mennesker, rent fysisk.

Å kunne ta del i et idrettslag er dessverre ikke en folkerett. Det er kostbart å drive en klubb og inntekter må komme fra et sted. Det kalles kontingenter. Uten den stopper det gode tiltaket i idrettslaget som en aktivitetsleder for alle i nærmiljøet. De forskjellige idrettslagene har noe ulik oppfatning av sin rolle i lokalsamfunnet og har høye forventninger i forhold til resultater og i forhold til medlemmenes evner og engasjement. Når kostnadene ved å drive hard satsing kommer opp i svimlende summer, har man en av de største årsakene til frafall i idretten. Det blir for dyrt å sende ungene sine på trening!

Det burde ha vært en regel på at man kun kan drive et idrettslag dersom man har et tydelig tilbud til bredden. På den måten kan man ta vare på alle ungene i nærmiljøet og sikre de et tilbud. Det vil helt klart koste noe, men idrett kan drives på et minimalt økonomisk grunnlag dersom man ønsker.

Det fordyrende mellomleddet

Innen alle idretter finnes Norges Idrettsforbund, særforbund og ulike kretser. En skulle tro at disse instansene jobbet for klubber, utøverne og mangfold. Dette står det helt sikkert mye fint om, som er felt ned i vedtekter og visjoner og som er «klubbet» som godkjent av et årsmøte med lite oppmøte.

Den virkeligheten som de fleste idrettsklubber, uansett gren, merker mest av når det gjelder nærvær av forbund og kretser kan summeres opp som ordet «gebyr». En stor del av inntektene som klubben drar inn ved å fakturere ut kontingenter går til å betale for deltakelse. Det hele er ganske logisk dersom man vil være med på fellesskapet.

Flere ledere som jeg selv har pratet med kvier seg for å skape et bredere tilbud der de forsøker å holde på utøvere som er i ferd med å slutte. Et tilbud til kompisgjengen som ønsker å spille på lag sammen i en klubb blir avslått av ren redsel fra styrene. Årsaken er den økonomiske straffen de vil få dersom det viser seg at de ikke får det til. For et idrettslag er en straffefaktura fra de som arrangerer f.eks seriespill ikke til å unngå. Den fakturaen er til gjengjeld så dyr at mange klubber heller sier nei til å melde på flere lag. Mange vil da enten sitte som innbytter, eller finne på noe annet på fritiden sin.

Et annet eksempel er omberamming av kamper. Her koster det i mange tilfeller Kr. 500,- for å skifte et tidspunkt for en kamp, der alle parter er enige om tid og sted, og der de selv melder inn via et skjema og leverer. All jobb er gjort, men allikevel koster det et «straffegebyr» å bytte tidspunkt for f.eks 13 åringenes kamp.

Dersom man ikke lykkes i å finne en ledig bane, eller en hall, vil man også i mange tilfeller og idretter få et 4-sifret beløp som straff for å ikke ha avviklet konkurransen på tidspunktet som var berammet, men som ingen fikk til. En kamp i fotball vil heller ikke være tellende dersom man enes om tidspunkt etter berammet kampstart. Man får ikke lov til å spille kampen og et av lagene vil også bli dømt til å tape 3-0. Ting skjer når man jobber med barn og en omberamming eller to i løpet av en sesong er uunngåelig.

Pengestraff fra egne forbund og kretser er derfor en annen faktor til hvorfor man ikke kan ta vare på alle i idretten. Idrettslagene tør ikke å la bredden få et tilbud. Det er kun de dedikerte de kan stole på at stiller opp.

Voksenpersoners påvirkning av miljø

Å bosette seg på et bestemt sted gjør man fordi man liker et hus eller leilighet godt. Man tenker sjelden på hvordan idrettsmiljøet er der man velger å bo. Hva slags tilbud finnes for barna mine og hvordan er det lagt tilrette, er noe man bør tenke litt på. Jeg vet at ikke dette står høyest på lista i en slik setting. Dersom det finnes to hardt satsende eliteklubber der du bor, enten det er sykkel, langrenn, håndball, eller fotball, bør du finne ut hvordan du kan legge tilrette for eget barn.

Er man sånn passe interessert i idrett, men synes det er moro å holde på litt, er det ikke sikkert at det finnes noe tilbud. Kanskje man må ta bussen bort fra hjemstedet og til f.eks nabobygda for å få et tilnærmet breddetilbud?

I en klubb kan det være en eller flere ambisiøse personer som skal legge premissene for alle familier. Å satse knallhardt fra barna er unge, selv om barna ikke egentlig ønsker det, skremmer barna bort fra idretten. Voksenpersoners påvirkning av idrettsmiljøet kan derfor være en årsak til at vi ikke klarer å ta vare på alle. Disse bryr seg heller ikke om alle, men kun de som har et talent og som kan representere klubbfargene på best mulig vis.

Å trekke vinnerloddet

På lik linje med voksenpersoner påvirkning av idrettsmiljøet, basert på egne ambisjoner, er trenerne likedan. Noen trenere kan ha høyere ambisjoner enn idrettslaget. Her kan det oppstå konfrontasjoner mellom trener, klubben, foreldrene, motstandere og egne utøvere. Slike trenere er sjelden lenge ved roret.

Dersom man er heldig og trekker vinnerloddet, med tanke på hvem man får som trener, kan det være en faktor som spiller positivt inn. Spesielt når det handler om å ta vare på alle og gi de et tilbud utfra egen lyst og ambisjonsnivå. Det skal være lov til å holde på litt og det skal være lov til å holde på mye. Å ha en trener som er flink til å legge forholdene tilrette for akkurat dette er de beste folka innen idretten. De vil vi ha flere av!

En trener skal inspirere, utvikle og bygge opp både menneske og utøver. Noen klarer jobben, mens andre bryter utøverne ned. Her har vi en årsak til at vi mister en del utøvere. De føler seg ikke velkommen. De passer ikke inn i forventningene trenerne har og har heller ikke ferdighetene trenerne verdsetter og ønsker. De med en flink trener, som også vet å behandle mennesker og lar de få holde på på sitt nivå, vil lykkes med å holde en stabil gruppe i årevis.

Økonomi og forpliktelser

Det er ikke til å komme utenom at det koster mye å holde barna aktive i idretten. Kontingenter og utstyr spiser grovt av foreldrenes årsinntekt. Familieøkonomi er dermed en annen årsak til at vi ikke klarer å holde på alle. Dette er en av de mest triste delene ved idretten, men dessverre en realitet. Hvordan vi kan unngå slike tilfeller er et felles samfunnsansvar. Idrettslagene må ha inn midler til driften, men bør nok ikke styre mot et kjempeoverskudd.

Mange foreldre skyr dugnader og forpliktelser. For enkelte blir det så ille å ta del i alt det som kommer i tillegg til idretten, at de velger å trekke barna sine helt ut. De orker ikke! For mange vil dette langt på vei virke som en ego-trip, men det kan ligge tungtveiende årsaker bak. Enkelte foreldre kan føle på skammen og føle at andre ser ned på de fordi de ikke bidrar. Da er den enkleste utveien å slutte.

Å drive et idrettslag handler ikke bare om hva slags tilbud og oppfølging man kan gi, men også om hva alle menneskene som er involvert kan bidra med i stort og smått.

Kan man ta vare på alle?

Det store spørsmålet er om man virkelig har anledning til å ta vare på alle i idretten. Noen vil slutte etterhvert, uten at trenere og idrettslag skal evaluere og analysere det altfor mye. Sånn er det bare. Det er langt på vei idrettslagene selv som må forankre i vedtektene sine hva de ønsker å holde på med. Å være tydelig på at de ønsker å gi et tilbud til de som ønsker å drive på et høyt aktivitetsnivå er viktig. Å vingle på dette er ekstremt farlig.

Vi er prisgitt gode trenere som kan både utvikle utøverne og gi alle et tilbud. I en klubb der hvert årstrinn styrer seg selv og har en egen tilnærming til alt, finner man nok flest utøvere som slutter. Der vil man rett og slett ikke klare å ta vare på alle.

Jeg mener at man kan ta vare på alle og gi alle et tilbud, uansett ferdigheter og ambisjoner. Det er alle de faktorene som er nevnt i dette innlegget som er avgjørende. Hva vil idrettslaget gjøre for å gjøre det enklere å være aktiv? Hvordan kan man bli åpne og ærlige overfor hverandre og hjelpe de som sliter med å etterleve i forhold til forpliktelsene?

Kan forbund og kretser senke satsene sine, slik at det er mulig å prøve å skape noe uten å bli blakk på bøter og gebyrer dersom det viser seg å gå skeis en uke eller to i løpet av året? Pengene bør forbli i idrettslag og ikke hos en administrasjon som bør jobber for idretten og ikke gå med solid overskudd.

Ja, vi klarer å ta vare på alle hvis vi ønsker, men premissene for å få det til er utfordrende. Innad i gruppene er der fokus må legges for å forhindre frafall, men med et opplegg som er forankret i idrettslaget. Da er det ikke rom for småkonger og usunne voksenpersoner. Resten av utfordringene må alle som står rundt ta tak i. Hver eneste oppmuntring, selv om den ikke er sportslig forankret, er viktig for trivsel og mestringsfølelse.

Fotballhue

Blogglisten hits

Liker ikke fotball

Det er ikke alle som liker fotball. Selv om du elsker fotball er det ikke slik at barnet ditt deler den samme interessen. Er du en av de som tvinger barnet ditt til å holde på med noe de ikke liker? Dette er ikke en artikkel som setter spesielt fotballen i et dårlig lys, men den ligger meg nærmest. Det er da naturlig å ha den som utgangspunkt. Dette handler om noe langt dypere, nemlig det å oppnå idrettsglede for resten av livet.

Alle er vi forskjellige

Fotball er en idrett som det er ganske enkelt å havne inn i. Det er en av verdens største idretter og en høy prosent av klassekameratene er med. Etter å ha jobbet siden jeg var i tenårene med barneidrett, har jeg sett mange eksempler på barn som har blitt tvunget på trening. Ord som «jeg HATER», kommer ofte ut av munnen på små barn når de setter seg ned for å plukke blomster ute på banen. Dette er slett ikke unormal oppførsel og i de fleste tilfeller ender det godt. For mange blir det med å prøve ut i noen uker for så å slutte, mens andre blir tvunget med videre.

Spesielt på guttesiden er det ofte man kan se at barn spiller fotball fordi en av foreldrene mener at dette er noe som er obligatorisk. For spesielt mange fedre som får en sønn, starter drømmen om fotballspill allerede ved fødselen. Vi voksne er forskjellige og hvorfor skulle ikke barna våre ha like sterke meninger om hva man liker og ikke? Det er helt greit å ikke like fotball, håndball, innebandy eller basket. Tilbudene er mange og alle burde prøves ut en eller annen gang.

Den sosiale delen

Jeg har skrevet mye om hvor bra fotballen er for det sosiale i et nærområde, nettopp fordi idretten favner om så stor del av barna. Å være sammen med venner er noe barn setter pris på i like stor grad som oss voksne. Det er også ofte slik at barn ikke får lov til å velge en annen idrett fordi foreldrene trives så godt sammen med de andre voksne på sidelinjen. Sosiale bånd knyttes på kryss og tvers og dette synes jeg er den aller viktigste delen i et lokalt idrettslag. Om dette er årsaken til at enkelte barn ikke får lov til å gi seg med fotballen vet jeg sannelig ikke.

Etterhvert som årene går vil fotballen oppta ganske mye tid for noen av barna som er de mest ivrige. Det er lett for at man mister kontakt med de andre vennene som ikke er like ivrige som seg selv fordi det ikke er tid igjen å leke på utenfor idretten. Noen føler seg kanskje tvunget til å bli med videre for å få være sammen med bestevennen sin? Jeg vil si at den sosiale delen med fotball holder barna i idretten, men samtidig går noen på trening med liten lyst. Dette kan neppe være en god oppvekst når man vet at det finnes flust med andre aktiviteter å drive på med.

Fysisk og motorisk

Ja, det finner mange barn som overhode ikke liker fotball. Noen misliker det så sterkt at de får mageknipe når de vet at treningen starter om kort tid. Andre er livredde for kampene fordi de ønsker å holde seg så langt unna som det er mulig å komme. Jeg mener at det må være en mye bedre løsning for alle parter dersom barna får lov til å prøve forskjellige ting ganske tidlig. Da får de selv et inntrykk av hva de synes er aller mest morsomt å gjøre på fritiden. De aller fleste barna blir neppe profesjonelle i voksen alder, selv om dere lite objektive foreldre hevder hardnakket at deres barn er guds gave til den ene eller andre idretten.

Det som er viktig for alle mennesker er fysisk og motorisk utvikling. Nest etter det kommer idrettsglede og lysten til å holde seg fysisk aktiv resten av livet. Om man holder på med en idrett som man ikke liker, vil nok ikke evnen til å innarbeide gode trenings rutiner i voksen alder være god. Dette er noe enhver forelder bør tenke på.

For ung til å velge selv

Innledningsvis skrev jeg om at vi alle er forskjellige. Selv om barnet ditt heller vil klatre i et tre enn å være i et lag er det ikke sikkert at du gjør barnet en tjeneste ved å la det få lov til å klatre. Innlæring av disiplin og struktur er noe man får nytte av senere i livet. Dette er det mye god læring i ved å ta del i en lag aktivitet. Det er derfor ikke alltid slik at vi bør lytte til 6 og 7 åringen vår når de protesterer mot å gå på trening. Noen ganger i livet handler det om å gjøre noe som ikke er så gøy for å lære noe som er nyttig. Det er vel ikke så mange som koser seg med alt man foretar seg i voksenlivet heller? Det handler om å finne den riktige balansen.

Jeg har sett flere eksempler på barn som ikke har likt fotball, men som senere viser seg å bli fryktelig interesserte og som blir glade i å trene mye. Når bøy foreldrene gi etter for barnas ønsker og når bør man holde de aktive med fotballen eller andre aktiviteter? Det er ingenting galt i å drive med to idretter heller. Jeg har spilt både håndball og fotball, men brukte også mye tid på skateboard. Heldigvis synes jeg alt var gøy. Jeg drev også med alle tingene på eget initiativ og helt uten press og krav fra mine foreldre. Det er ikke alle som er like heldige.

Tilpasning i klubben

Å legge tilrette for at alle vil trives med fotball er lurt. Det er mye rart man kan gjøre på trening som vil få den minst motiverte til å trekke på smilebåndet. Stafetter, ablegøyer, ballkasting, leker og sirkus må det bli mer rom for i idretten rent generelt. Dersom man gjennom differensiering klarer å holde alle barna i gang på sine premisser vil man lykkes. Noen av de som ikke er så interesserte i ung alder og som hater fotball, vil muligens gi full gass iløpet av noen få år. Det er mange eksempler på utøvere som starter sent og som vinner både VM, EM og OL gull. Vær smart og tilby noe for enhver smak, men vær tydelig på hva dere holder på med mot foreldregruppa.

Foreldrene må også ta seg en dukkert i iskaldt vann og innse at sitt eget barn ikke nødvendigvis ikke skal leve ut drømmen om profflivet, noe som aldri ble en realitet for en selv.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Å sitte på den andre siden av bordet

Det har vært mye snakk om at foreldretrenerne ikke er en god nok løsning for norsk idrett. Kanskje litt spissformulert, men signalene går i den retningen. Å vite litt om hva en foreldretrener tenker og føler om den rollen han eller hun står oppe i er viktig. Å sitte på den andre siden av bordet er ganske ensomt. Dette er ikke nødvendigvis slik jeg føler det, men mange har en tung hverdag som foreldretrener. Det må vi forsøke å gjøre noe med.

En rolle som er lite inkluderendefotballhue_avbordet
Å sitte som leder i en eller annen form for en aktivitet for barn og unge er en samfunnsnyttig og viktig rolle. Her bidrar man til at mange kommer seg ut av døren og deltar i en organisert form for aktivitet. Den sosiale delen av det er nok enda mer viktig. Barn og unge som kanskje ikke er kommet skikkelig inn i klassemiljø på skolen får en gylden mulighet til å sosialisere seg med andre jevngamle der de bor. Alt dette bidrar foreldretreneren med hver eneste uke og i hopetall av timer.

Når vi ser hva alle de som bidrar inn mot spesielt idretten gjør for å inkludere alle, er det ofte deres egen inkludering som står i fare. Det er nemlig slik at en trener aldri blir 100% tatt inn i en foreldregruppe slik som alle andre mammaer og pappaer. Rollen som trener og forelder er vanskelig å balansere i forhold til hverandre. Det er kanskje også vanskelig for noen foreldre å se på treneren sin som mamma eller pappa på laget? Det er ofte vanskelig å gjøre gode valg som en foreldretrener i forhold til å behandle sitt eget barn på en rettferdig måte? Noen velger å bytte sitt eget barn ut først, mens andre nekter å bytte ut sitt eget barn. Mange ganger blir både treneren selv og dens barn skadelidende fordi andre foreldre har sterke meninger om de valgene som gjøres. Ingen av delene er særlig heldige, men det er viktig å sette noen ord på dette temaet som berører mange voksne overalt i hele verden.

Å jobbe som trener
Å være trener for smårollingene i det lokale idrettslaget er en lystbetont jobb når man får lov til å utføre det man liker. Å se at alle på laget trives og får til noe er en fantastisk følelse. Det er alt arbeidet rundt økter og kamper som skiller trenerne og resten av foreldrene. De fleste ser på treneren som en arbeidende representant for klubben og ikke som pappen eller mammaen til en spiller på laget.

Det er tydelig når foreldremøter og andre arrangementer skal avholdes. Da sitter de alene på den andre siden av bordet og spyr ut informasjon om mangt. Titalls par med ører lytter spent og noterer seg de punktene der man er uenig eller vil vite mer om. Slik må det være og det er ingenting galt med dette. Det man kanskje ikke tenker på er at denne forelderen jobber med å stable et bra opplegg for barna og at resten av foreldrene kjøper et tilbud av klubben. Treneren er faktisk i samme tilfellet og betaler like mye i kontingenter som alle andre. Allikevel blir det et selge/kjøpe forhold mellom trenerne og resten av foreldrene. Dette er krevende og lite inkluderende. En forståelse for at det er hele foreldregruppa sammen som skal trekke i samme retning bør være mer i fokus ute i idretts Norge.

Kundeservice og reklamasjon
La oss slå fast en ting aller først. Det blir sjelden godt nok. En plan i forkant av en sesong blir sjelden oppfylt 100%. Til det er idretten altfor uforutsigbar. Gode planer og hensikter må hele tiden justeres. Å informere om endringer på det man tidligere har sagt er vanskelig. Mye av grunnen er at aktivitetsnivået er så høyt at tiden sjeldent strekker til. Det er alltid noen som vil påpeke feil og mangler og rette en pekefinger på mye. Å reklamere på det tilbudet man kjøper av en annen mamma eller pappa, som også betaler for tilbudet, er nokså ufint. Her bør man heller tilby seg å bidra for å komme i mål med opprinnelig plan. Å kun være en utførende part fører til en enda større avstand mellom å være en foreldretrener og de andre foreldrene.

Underveis i løpet av et år er det mange telefoner, sms, mailer og chatter som skal gjennomføres med andre foreldre. De fleste av disse handler om å besvare spørsmål og sjelden forslag til ulike løsninger. Man kan muligens kalle en trener for en vandrende kundeservice?

Et tema for de andre
Det vil med tiden begynne å bety noe for både spillere og foreldre hvordan kamper ender, gjennomføres og forberedes. Hvilke taktiske grep gjøres underveis og hvor de forskjellige spiller på banen. Det er ikke sjeldent jeg prater med trenere innen flere idretter om hvordan man står ganske alene i rollen som trener. Det hviskes og tiskes blant resten av foreldregruppa om hva du som mamma- eller pappatrener gjør. Når dette inntreffer et sted i ungdomsårene, blir avstanden mellom treneren og foreldregruppa enda større. Praten mellom treneren og de andre blir ofte på et small-talk nivå. Mange av de som kritiserer mest ser ofte etter et EXIT skilt der de kan flykte unna, for å slippe å slå i hjel mer tid på den idioten som hele tiden gjør noe galt.

Det er ikke mulig å gjøre noen jobb i verden helt prikkfritt. På et eller annet nivå gjør selv den mest stabile bedriftsleder en feil som vil være tydelig og muligens med stor konsekvens. Når slike feil gjøres i et lite lokalsamfunn vil konsekvensen kanskje være at folk trekker seg bort fra den som feilet. I mange tilfeller er treneren i lokalklubben en slik person. Avgjørelser om hvem som skal byttes inn og ut, valg av taktikk og prioriteringer av spillere er med på å gjøre treneren upopulær i miljøet. Mange prater også om slike ting privat og med sine egne barn som lyttere. Beskjeden om at mamma eller pappa er helt på trynet kan svi for et barn som er glad i sin egen forelder.

Konfliktene kan raskt eskalere
Jeg har hørt flere historier opp gjennom årene der trenere og lagledere har opplevd sitt engasjement som ubehagelige på bakgrunn av konflikter. Disse konfliktene oppstår ofte i tilknytning til reiser, arrangementer, tilbud og av sportslige grunner. For noen er det sjelden at noe er bra nok. Å finne feil og sette andre til veggs er kanskje et karaktertrekk hos enkelte. En liten fillesak om spillernes boforhold på en turnering kan være nok til at enkelte kan gå fullstendig av skaftet. At budsjettet for den planlagte reisen må økes med 3% i forhold til overslaget man gjorde kan lett bety en durabelig kamp mot steile foreldre. At sitt eget barn blir vurdert som svakere enn et annet og dermed blir prioritert ned på et nivå under er nok det som setter sinnet mest i kok. En avgjørelse som dessverre må tas, uansett om du vet at det blir en konflikt ut av det.

Slike opplevelser, som beskrevet, er med på å skape ytterligere avstand mellom foreldretreneren og resten av foreldregruppa. Man kan føle seg ganske maktesløs og lite verdifull når man møter slike konflikter gang på gang.

En hverdag der alt fungerer
En hverdag i et lokalmiljø der alt fungerer optimalt er kanskje et luftslott som slår sprekker over tid. Hva kan en gjeng med foreldre gjøre sammen for at gruppa består og fortsetter å holde seg aktive? Svaret er enkelt og det handler om å stå sammen. Den avstanden som er mellom foreldretreneren og resten av foreldregruppa må bli mindre. Hvordan man løser dette er å ilegge flere foreldre ulike ansvarsområder. Belastningen på trener og lagleder blir mindre og tidligere konflikter blusser i mindre grad opp igjen. Det finnes så mange gode resurser der ute som ikke gidder å løfte en finger for å bedre tilbudet til barna sine. De har betalt for at barnet skal drive med idrett og det er det.

Prosjektleder, selger, lærer, regnskapsfører, musiker, journalist eller gartner som yrke? Da er det mange ting du kan bidra med inn mot laget til barnet ditt. Reiseplanlegger, dugnadsansvarlig, sponsorsjef, økonomiansvarlig, teambuilder, låtskriver, informasjonsansvarlig og logistikksjef er roller som enkelt kan besittes. Det handler kun om en eneste ting og det handler om å gidde. Det er klart at en trener må tåle tilbakemeldinger og ta til seg de signalene som kommer uten å bli sur.

Gjentagende og krass kritikk skaper en splittelse mellom foreldretreneren og resten av foreldregruppa. Det er et dårlig utgangspunkt når man skal samarbeide om andre viktige samfunnsrettede oppgaver i nærmiljøet. Det er ikke så hyggelig å gå natteravn med treneren, eller havne på samme bort under en juletrefest. Ønsker vi å skyve bort den forelderen som gidder å bruke all sin tid på barna der du bor? Svaret er overflødig å skrive. Det er ikke noe hyggelig å sitte på den andre siden av bordet fordi man orker å involvere seg litt ekstra.

Tenke seg om to ganger
Dette innlegget er skrevet på vegne av alle dere som opplever en tung hverdag som følge av rollen som foreldretrener. Takk for at du stiller opp. For de som ikke gjør annet enn å skape konflikter og holder deg unna alle frivillige roller er meldingen klar og tydelig. Oppfør deg pent og hold kjeft! Om man ikke bidrar finnes det ikke noe rom for kritikk.

Dette er et viktig tema for alle foreninger uansett størrelse. Det er en utfordring som det er veldig enkelt å gjøre noe med. Det handler om å tenke seg om to ganger, inkludere alle, engasjere seg og spørre om å få bidra med et eller annet der du bor. Sørg for at treneren sitter sammen med resten av foreldregruppa og ikke på den andre siden av bordet. Det er ikke noen jobb, men en samfunnsoppgave å være foreldretrener. Den skal verdsettes og den som utfører den skal få all den hjelp som er mulig å oppdrive.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Ildsjelene som aldri gir opp

Selve definisjonen på en ildsjel er en person som er fylt av iver, begeistring og drivkraft. Ofte ser du disse menneskene i nabolaget, på jobben eller i idrettsklubben. Det finnes ikke veldig mange av dem, men de gjør en iherdig jobb for at andre skal få det bedre. De har en sak de tror på, noe som er viktig rent personlig, men også fordi det er en meningsfylt oppgave for lokalsamfunnet. Det er kun positive ord å si om ildsjelene, men har noen spurt om hvordan de egentlig har det? Det koster å stå på og det er som regel verdt all slitet. Det er også lov å være sliten og be om time-out.

Personlig innledning
Jeg tror jeg kan omtale meg selv som en ildsjel, men jeg liker ikke å stå frem som en. Det føles rart å skrive denne første setningen. Jeg brenner sterkt for at barn og ungdom skal ha de beste forutsetninger for å drive fysisk aktivitet og det er innen fotball og håndball at jeg har min arena. Helt siden jeg var tidlig i tenårene har jeg vært trener for et eller annet lag, eller påtatt meg oppgaver som gagner barn og unge. Noen få års pauser har det blitt da mine egne barn var små, men selv da kjente jeg på følelsen av å ønske å bidra inn mot noe nyttig i området der jeg bor. Den sjansen fikk jeg omsider da mine barn ville begynne å spille fotball. Den dagen da jeg rakk opp hånden for å bli trener for mikromygg laget, startet en ferd som til nå har gitt meg mange erfaringer, opplevelser, gleder og utfordringer. Alt dette er nok noe jeg ikke kunne ha vært foruten og det har utvilsomt formet meg som person. Jeg har for det meste ofret meg selv for andre og satt meg selv bakerst i køen. Jeg har ikke tatt nok hensyn til meg selv og sitter nå og funderer på hvordan jeg skal greie begge deler. Jeg er nemlig ikke villig til å gi opp arbeidet innen idretten, men kjenner på kroppen at jeg trenger hvile og mange måneder på en solseng langt avsted. Den nøtta skal jeg bruke hele høsten på å knekke, men det er mye mulig at jeg ikke får det til. Løsningen ligger nok rett foran meg med å gi avkall på noen forpliktelser, men en ildsjel nekter å slippe taket. Jeg tenker at alt løser seg for snille gutter.

I juni fikk jeg en durabelig smell som jeg fremdeles sliter med. I en lang periode har jeg hatt stang ut, for å bruke et fotballuttrykk, på mange områder. Bedriften jeg har drevet kom i en alvorlig økonomisk knipe på grunn av kunder med dårlig betalingsevne. Å stå midt i en slik situasjon er frustrerende og man føler seg ganske hjelpeløs. Hva du har fakturert ut og generert av inntekter, er ikke reelle før de har havnet på konto. Leverandører og det offentlige bryr seg ikke om dette og skal ha utbetalt penger som ikke finnes og man jobber på mange måter med kontinuerlig brannslukking. Alle som har drevet bedrift vet hvordan det er med disse tingene og hvordan det fungerer. Slike situasjoner fører også med seg utfordringer inne i eget hode. Å ikke føle seg tilstrekkelig er en vanlig tanke de fleste av og til kan ha. I tillegg har mye annet spilt en negativ rolle de siste årene. Ting som kanskje ikke berører meg direkte, men som en omsorgsperson føler man på hver eneste lille samvittighet og medlidenhet ovenfor alle andre. Når min nære familie rammes av alvorlig sykdom på toppen av det hele, er det en grense for hva folk tåler av belastning. Det lå med andre ord flere faktorer bak min plutselige personlige bråstopp.

Jeg var på minussiden av energi og kroppens signaler var blitt ignorert over lang tid, faktisk i flere år. Det måtte gå ille før eller siden. I juni gikk både kropp og hode i streik. Kroppen var plutselig blitt 50 år eldre enn den faktiske alder på 38 år. Følelsene var helt utenpå kroppen og hver gang telefonen ringte ble jeg kvalm. Andre symptomer jeg hadde var: nedstemthet, stille, konsentrasjonsvansker, gråt, plutselig sinne (av rare ting), etterfulgt av høy puls som ikke gikk ned, søvnproblemer, andpusten og perioder med kraftige smerter i muskler. Føler du på dette, må du ta deg en ferie. Det er en ordre! Jeg forventer ikke at noen skal synes synd på meg, men lære å kjenne kroppens signaler. Ingen bryr seg. Hvorfor skulle de det? Den eneste som kan ta vare på deg er nettopp deg selv. Jeg velger å skrive såpass personlig for å muligens hjelpe andre som leser dette til å innse noen fakta om seg selv og situasjonen man befinner seg i. Man må ikke klandre andre, men forsøke å rydde i eget hode og tilrettelegge for seg selv. Dette arbeidet kan ta tid, men er helt nødvendig.

Å skaffe seg ventiler
Det er i tunge perioder viktig å finne noen områder der du kan være fri og innhente positiv energi. I mitt tilfelle er idretten er slik arena. Å være trener er et par timer fylt med engasjement, gleder, tøys og litt alvor. En herlig kombinasjon av følelser i en tidsbegrenset periode som man orker å stå i. I tillegg får man frisk luft og forhåpentligvis litt sol på kroppen. Det som er det mest slitsomme med det er all planleggingen og informasjonsarbeidet som følger med. Det var aldri snakk om å melde seg syk fra trenerrollen. En annen nyttig ventil for meg har vært denne bloggen. Å skrive er noe jeg rett og slett elsker. Det gir meg ro og muligheten til å fordype meg i noe som skjer inne i mitt eget Fotballhue. Jeg råder alle som sliter med noe av det samme som meg selv om å finne sine ventiler. De kan være mange, men det må gi deg en positiv følelse for kun din egen glede. Noen lager mat, andre er trener eller drar på fisketur. Et ord er beskrivende for hva som må til og det er, iverksett.

Ildsjelene og deres valg
Min historie er ikke unik. Det finnes mange som har slitt seg helt ut og de fleste har kommet styrket ut av det hele. Jeg tror uansett at jeg er et produkt av definisjonen Ildsjel, men ikke utlært. Problemet mitt er at jeg har påtatt meg for stor del av alt ansvar selv. Slik har det vært hele livet. Det er fint mulig for andre å fullføre prosjekter som jeg selv har skapt og dermed har sterke følelser for. Det er dog en kunst å delegere de riktige prosjektene, på riktig tidspunkt og til rett person. Det er mulig man bommer på dette, men det går sjelden så galt at det ikke er til å redde. Jeg stoler ellers på andre og har tillitt til deres valg, men jeg våger ikke å slippe taket selv. Jeg føler nemlig på følelsen av at jeg sluntrer unna ved å la andre fullføre det jeg har startet. Dette er muligens slik andre med et brennende engasjement også føler. Jeg vet ikke. Valgene du som ildsjel gjør er med på å skape store verdier for det lokale idrettslaget, bedriften eller andre steder. Noe som skaper enda større verdier er dersom flere får slippe til. Da er det nemlig mulig å utføre større prosjekter og også få gjort ting raskere i et team. Som ildsjel må man altså skape flere ildsjeler. Man er på den måten alle ildsjelers mor og far. Ditt brennende engasjement smitter over og setter fyr på andre. Det må da være en enda større lykkefølelse? Slik tenkte jeg ikke tidligere, men de siste måneders personlige ransakelser har gitt meg noen lure svar. Det finnes alltid en vei nr.1 og en vei nr.2, muligens enda flere også.

Den unngåelige skjebnen
All fyr og flamme svinner hen og blir til kull og aske før eller siden. Det er en tidsbegrensning på hvor lenge man kan holde liv i et så stort engasjement som mange viser på ulike felt. Det kan uansett være noe du kan gjøre for å holde andre flytende på en positiv bølge. Det er å oppmuntre og anerkjenne andres innsats. Det gir en boost for å fortsette arbeidet. Å være den som holder det gående, uansett aktivitet eller gjerning, er som regel en ensom oppgave. En ildsjel hører som regel aldri noe annet enn de feil og mangler som oppdages av andre som sjelden eller aldri bidrar selv. Enkelte mennesker synes at det er en fryd å sette en negativ pekefinger på et eller annet, bare for å vise seg frem eller skape ubehag. Dette er helt uunngåelig for alle som tar på seg roller eller verv. Det er sjelden man får en skikkelig takk for noe, men når det skjer skal man suge lenge på den karamellen. Negative mennesker finnes over alt i samfunnet, men de har en tendens til å oppsøke de som har gode intensjoner. De som er fremtredende er deres mål og der deres negative påvirkning faktisk vil synes er attraktivt.

Før eller siden vil ildsjelen oppleve tunge dager og her står man vanligvis også alene. Det er to eksempler som jeg mener skiller seg ut og som jeg vil påpeke. Ofte tar noen andre over stafettpinnen og fortsetter der den andre slapp, i god tro og etter beste evne. Dette er den beste løsningen for alle parter, selv om skoene av og til er litt store og fylle. En annen skjebne er negative personer som skaper ubehag. Et ubehag som er så stort at det ikke føles riktig å fortsette å arbeide for den saken eller oppgaven man har vært brennende engasjert i. Noen bedrevitere vil forsøke å ta styringen, men evner ikke alltid å ivareta oppgaven på en god måte. Disse forsvinner raskt ut og etterlater seg mer skade på kortere tid enn alt det gode man har skapt over lang tid. Dette er noe man må ta inn over seg når man er en ildsjel. Det kommer alltid noen som trekker deg ned og noen som legger til side det du har skapt. Her bør man forsøke å slå tilbake hardt og saklig tidlig i fasen, selv om det kan koste deg noen søvnløse netter. Det du brenner for betyr nemlig så mye mer enn urokråker som bare vil skape uhygge. Av og til bør man også tenke at det kanskje er på tide å slippe andre til. Det trenger ikke være noe negativt rundt akkurat det. Da får du endelig tid til deg selv.

Alle ildsjeler må forsøke å holde motet oppe uansett hva som måtte skje. Dette landet er avhengig av de tusener av personer som arbeider knallhardt i flerfoldige timer hvert eneste år. Uten disse vil ikke baner blir merket, haller bli låst opp, målene reparert, cornerflagg byttet ut og alt vil i grunnen forfalle. Ikke bare materielt, men selve grunnlaget for å drive idrett. Det er nøkkelpersonene som er årsaken til at vi vinner kamper, titler, får frem enkeltutøvere og utvikler oss. Det finnes en ildsjel der du bor, enten det er en som er ute og plukker søppel langs gatene, eller personen som hjelper ungdommen med fritidstilbud. Sett pris på hver og en av dem. Spør litt om hva de holder på med og hva som er drivkraften. Ildsjeler er et fantastisk fenomen.

Hold fyr i ildsjelene rundt om i landet og fortsett å kjempe videre!

-Fotballhue-

Blogglisten hits