Innlegg

Norge og spillerutvikling på kun elitenivå

Den siste uken har det blitt skrevet mye om satsingen i enkelte klubber. Om ungdom som blir skviset ut av klubben de har spilt for siden barndommen. I et skille mellom bredde og satsing kan mye gå galt. I Norge må vi bestemme oss for hvordan aktiviteten og spillerutviklingen skal organiseres. 

Utsiling av spillere

I mange klubber satses det knallhardt og med et fokus på kun resultater. Etter min mening er det ikke noe galt i å legge opp til en slik modell. Dette kommuniseres tidlig ovenfor både spillere og foreldre. Når enkelte spillere ikke kommer gjennom et trangt nåløye, blir det skuffelser og lite motivasjon som et resultat. Ikke alle kan bli med på satsingen og dette kan føles som det største nederlaget i et kort idrettsliv.

Det finnes to varianter av fotballtilbud. Det heter nivå 1 og nivå 2. Om man er en spiller på et av nivåene blir ikke meislet ut på bakgrunn av å ikke komme inn på satsinggruppen i den klubben man kunne ønske å spille for. Det er mange bra spillere som går videre til andre klubber. De blir bedre enn alle de andre som ble funnet bedre og sterkere. Det er godt mulig at spilleren som ikke kom inn allerede var bedre, men at treneren så etter andre spillertyper?

Debatten som pågår i media er noe sneversynt og med fokus på kun de skuffede spillerne. Jeg har stor sympati for disse som føler at deres drømmer og visjoner for fremtiden knuses.  Det er dessverre slik at kulturen i klubbene avgjør hvordan situasjonen løses. Hos enkelte håndteres det mildt sagt elendig. Dette fører igjen til alle de reaksjonene vi ser i landets aviser for tiden. Folk føler seg såret og forbigått.

Sunn idrettskultur

Det er ikke til å unngå at konkurranse elementet i idretten forsterkes etterhvert som utøverne blir eldre. Det blir tøffere, vanskeligere å få spilletid og miljøet i satsingsgruppene er knalltøft. Ikke alle bør være med på en slik hverdag og kan ha et enda bedre utviklingsmiljø på et nivå under. Der det syndes mest i klubbene er at de øvrige lagene innenfor et årskull blir overlatt til seg selv. På disse lagene bør det være like god kompetanse som på «elitegruppa».

Å bygge en sunn idrettskultur i et idrettslag er ikke gjort over natten, men mangetiltak kan gjøres for å få en umiddelbar endring. Det skal være mulig å få plass til alle som vil holde på med idretten sin. Å ha en tilnærming til å løse trenings hverdagen til ungdom er helt avgjørende. Å ikke være villige til å ha nivåinndelt grupper enn kun satsingsgruppen synes jeg ikke noe om.

Dette handler også mye om holdningene hos de som sitter og styrer idrettslagene. Mange av disse er beinharde på resultatfokus og ikke alltid på utvikling. Det er ikke alltid det er slik at de som kommer inn på satsingsgruppene oppnår god utvikling. De løfter kanskje en pokal i lufta som vinner av ulike ting fordi de spiller på et godt lag, men blir de automatisk de beste om 5 år? Noen ganger er det jo slik, men jeg mener at disse spillerne raskt havner i en komfort sone der de ikke trenger å jobbe hardt for gode resultater.

En sunn idrettskultur handler om å tilby trening og individuell oppfølging uansett hvilket av nivåene du havner innenfor. Positive og motiverende holdninger hos trenerne er med på å helle drivstoff på tanken hos utøverne. Her er ikke klubbene flinke nok, selv om mange mener at de er gode på dette også.

Hvem som blir gode

Når jeg nå har skrevet litt om spillerne på de gode lagene og deres hverdag med gode resultater er det på tide å sette fingeren på noe viktig. Er det disse som nødvendigvis blir best? I noen få tilfeller går disse spillerne hele veien. Det er dog kun de som er villige til å legge ned mye arbeid. Det er ikke bestandig du finner treningstalentene i elitegruppene. De finner du på nivået under.

Å være tøff i skallen og jobbe på uansett hva, med klare mål, er det som virker. Å tape kamper er ikke noe gøy, men det gir god læring for spillere som ønsker å bli gode. De er i situasjoner der de blir satt på prøve hele tiden og blir tvunget til å ta avgjørelser under stort press. De får lov til å feile. I en elitegruppe vil man bli satt på benken ved flere feil og det skal mye til for å få tilliten tilbake hos treneren. Hvem tror du oppnår best utvikling? Spilleren som gjør feil, lærer og prøver på nytt, eller spilleren som blir straffet for å ha tatt en feil avgjørelse?

Å spille på et lag der man er trygg, får utfordringer, mange spilleminutter og gradvis bygger selvtillit. Det burde være en perfekt arena for spillere med treningstalent og et ønske om å bli god. Da kan det være en befrielse å ikke komme inn på satsingsgruppa eller ivriglaget. Å gå på et nederlag ved å ikke komme inn på det gode laget er tull. Her må også foreldrene ta på seg et viss ansvar. Å hause opp stemningen og ha stjerner i øynene på vegne av eget barn er direkte skadelig i denne fasen av livet når lek går over til alvor. Å ta steget ut av moderklubben slår også ofte feil for enkelte spillere. De får seg en i fleisen ved å bli evaluert som en dårlig fotballspiller.

Norge må bestemme seg

Her i landet er likhet og rettferdighet prentet inn fra begynnelsen av livet. I toppidretten er det ingen sammenheng mellom hvordan samfunnet ellers er bygget opp. Det må være lov til å satse hardt og tenke på seg selv for å bli best. Da er det klart at det må finnes tilbud der man kan spille med andre på et meget høyt nivå. Dette handler om å pushe grenser. I debatten i disse dager leser jeg at de fleste er i mot at det er klubber som velger ut 30 spillere av en gjeng på 80 for å danne et elitelag. Slike elitelag bør og må eksistere for å heve det generelle nivået i landet. Det er måten det gjøres på som kanskje ikke er godt nok.

Vil vi i Norge ha det slik at de aller beste må spille med alle de andre vennene fra nabolaget og at en satsing skal bli sett på som feil? Med en slik tilnærming vil nok våre landslag falle enda mer på FIFA rankingen.

Svaret på hele debatten er enkel. Nivåinndeling, kvalitet på trening på alle nivåer og kompetanse på trenersiden. La elitelag holde på med sitt. Over halvparten av spillerne på disse lagene vil trolig aldri nå de øverste divisjonene som senior. Ha fokus på ALLE spillerne i hele klubben og gi de samme mulighetene der. Man kan dessverre ikke oppnå noen ting ved å spille med mix-lag av nivåer langt oppover i ungdommen.

Spillerne med best ferdigheter i 13-14 års alderen vil i mange tilfeller hindre utviklingen til en spiller på nivå 2 og 3. De vil bidra til at disse spillerne ikke får ballen og vil også gjøre det vanskelig å forsvare seg mot de. Slikt setter selvtilliten på prøve. Det er ellers viktig at spillerne på nivå 2 og 3 får seg noen erfaringer der de spiller mot noen gode lag og spillere. Da forstår de hvor langt på vei de er for å komme seg opp på et høyt nivå.

I Norge er vi dessverre for snille og det vil på sikt føre til at vi ikke henger med internasjonalt.

Fotballkretsene og NFF

Fotballkretsene sine uttakstreninger i det såkalte SUP er en elitesatsing skapt av de som burde tenke mer på bredden. «Spillerutviklingsprosjektet» har forøvrig fått nye navn som tåkelegger det hele litt mer. Landslagsskolen og sonetreninger er kun for de spillerne med best ferdigheter. Fotballkretsene er på denne måten også en elitesatsing med kun vekt på de beste. Spillerne som var best som 12 åringer henger med automatisk frem til de er 16 år, uten at de vil observere nye spillere underveis.

Spillere i klubber der deres A-lag ligger i 4. divisjon eller lavere vil ikke få lov til å vise seg frem for kretslagstrenere. Vi snakker her om to helt separate ting, nemlig ungdomsfotball og seniorfotball. En klubb som ikke satser på senior, men kun ungdom, blir stemplet som uinteressant for de som styrer fotballen. Dette kan virke som en enda større motivasjonsfaktor enn å ikke komme inn på et elitelag i en klubb.

Sett kriteriene i et konkret perspektiv. Du som 12 åring som ikke er best i denne alderen vil aldri komme inn på et kretslag. Smak litt på den. Jeg kan tenke meg at enkelte på noen kontorer rundt om vil tåkelegge og prate seg rundt grøten på dette, men det er realiteten der ute hos breddeklubbene.

Sak og kriterier finner man her.

For å bli fordelssaett som en spennende spiller må man være i en klubb med et bra seniorlag og der fotballkretsene ser på spillerne som mer interessante. Disse får også flere spillere påmeldt enn alle de andre. Skulle de kanskje hatt kretslag for nivå 2 og 3 for å vise seg som gode forbilder? Definitivt! Da snakker vi faktisk om bra spillerutvikling som favner om flere ivrige spillere som vil føle stor motivasjon.

Slik fungerer det dessverre ikke i virkeligheten.

Ta vare på alle!

Avslutningsvis i dette innlegget vil jeg komme med en beskjed til alle mine trenerkolleger rundt om i landet. Det er veldig bra at dere nivåtilpasser tilbudet deres og dette må dere fortsette med for å skape gode spillere. Det som aldri må skje er at de på nivå 2 og 3 får et dårlig tilbud og glemt. Disse vil ta steget og banke på døra. Kortsiktig vil de ikke bidra til å vinne titler for klubben, men betyr det noe?

Hold de motiverte og gi de en verdifull treningshverdag! De beste trenerne burde faktisk settes inn der nivået er lavere for å kunne løfte de opp og frem. De er ikke spillere som du skal forsøke å riste av deg. De er dine potensielle matchvinnere om 2-3 år.

Hvordan du i din klubb løser dette er det mer enn et svar på. Det viktige er at du gjør noe!

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Ungdommens elendige tidsstyring

Alle som driver organisert aktivitet rettet mot ungdom vil føle på utfordringen knyttet til tidsstyring. Å stille lag kan være krevende på grunn av press på skole og andre ting. Jeg mener at denne tidsklemma er selvforskyldt. Slutt med å straffe laget på grunn av egne dårlige vaner.

Ugyldig og gyldig fravær

Det er mange gjøremål som fyller en uke både for voksne og ungdom. I mange tilfeller er det skolearbeid som krever mye oppmerksomhet. Det er en vanlig årsak, eller skal vi kalle det for en unnskyldning, for fravær til kamper og treninger. I mitt syn et ganske syltynt grunnlag for å bli borte fra organisert aktivitet.

Foreldrene setter veldig ofte tøffe krav om at skolearbeid må være prioritet og at idretten får komme i andre rekke. Et argument som de fleste foreldre kan stå bak og støtte. Til en viss grad er jeg enig i at ungdom må prioritere lekser og innleveringer. Det er uansett en egoistisk holdning å bare tenke på seg selv og la resten av laget lide for sine egne valg og mangel på gode prioriteringer.

Det er nok mange foreldre som setter kaffen i halsen når de leser dette, men det er deres ansvar å lære barna sine å prioritere riktig. Tidsstyringen er ikke ungdom modne nok til å ta ansvar for. Å bruke idretten som en straff fordi ikke lekser er ferdig er ødeleggende for fellesskapet. Et fåtall foreldre tenker slikt og føler at de gjør en god ting ved å stå med pisken i hånda og nekte trening og kamp.

Et gyldig fravær til trening er sykdom eller hendelser som er av en så alvorlig karakter at det ikke er riktig å delta. Å ha en matteprøve neste dag er ikke en god nok grunn. Har du ikke klart å øve før dagen i forveien har ikke fokuset vært bra nok rent generelt.

Tidstyver i hverdagen

Ungdom er i en fase av livet der de utforsker, tester grenser og ikke nødvendigvis tar alt så himla seriøst. I hvert fall er det slik for ganske mange. De er på stadig utkikk etter «exit» skilt der de kan snike seg unna og bare sløve. Denne sløvheten og uthaling av tid spiser opp hele ettermiddagen. Det blir rett og slett som å male seg opp i et hjørne. Når timeglasset er rent ut skal alt gjøres på en gang og det er her foreldre bruker idretten som en slags straff. Ingen lekser, ingen trening og kamp.

PC, nettbrett, spillkonsoller, tv, bøker, blader, lek, henging med venner, telefoner og soving midt på dagen er vanlige tidstyver for ungdom. Her legges det igjen et hav av tid. Faktisk vil du bli overrasket over antall timer ungdom bruker på dette, som fint kunne ha vært lagt igjen på lekser. Jeg vil tippe at en ungdom bruker omtrent 3-4 timer på tull og tøys mellom 15.30 og 22.00. De kaller det fritid og ser på det som livets rett å ha fritid.

Dersom ungdom skal lære hva det vil si å forplikte seg til noe, bør idrett settes på samme prioritering som lekser. Å ikke gjøre lekser før trening og kamp innebærer å sitte halve natta i etterkant. De kan godt være så slitne og trøtte at de fungerer svært dårlig dagen derpå. Da vil de lære at det ikke finnes noen annen utvei enn å få unna skolearbeid tidlig på dagen. Om du bruker noen uker på denne prosessen gjennom et langt skoleliv, vil du mest sannsynlig utvikle barn som selv tar ansvar. Å vite at det blir en lang natt med pugging og utregning av lange ligninger er så lite innbydende. Effektiviteten går opp og tidsstyring blir et kjent begrep og kommer på deres egen prioritering.

Handling får en konsekvens

I en ungdoms periode er foreldrene litt mindre kontrollerende enn i barneårene. Årsaken er at ungdom lukker seg mer inne og verner om seg selv. Man blir automatisk mindre inkludert i hverdagen deres. Dersom foreldre lærer barna om tidsstyring og prioriteringer og ikke straffer de med å ikke få gå på aktiviteter, er vi på god vei. Jeg mener at foreldrene er med på å male ungene sine inn i hjørnet og attpåtil låser døra inn til rommet.

Handling får en konsekvens når gjøremålene på ettermiddag og kveld blir mange på svært liten tid. Alle gjøremål skal utføres fordi man har en forpliktelse ovenfor seg selv og den gruppa man tilhører. Det blir dårlig oppdragelse av ungdom å la resten av gruppa lide på grunn av mangel på egen tidsstyring. En prøve kommer sjelden overaskende dagen før og det gjør heller ikke en presentasjon og innlevering. Tidsstyringen avgjør om man får det til eller ikke.

Tidsstyringen må utarbeides av både foreldrene og ungdommen selv. Sett opp en timeplan for tiden etter skolen. Er man flink og strukturert vil livet gå som en lek. Man vil oppleve at skolearbeidet blir enklere og timer til tull og tøys øker i antall. Karakterene vil gå dramatisk opp som følge av gode valg og planlegging over tid. En prøve er kun en oppsummering for å sjekke at du har fått med deg alt. Det er ikke en snubletråd der du må ta skippertak for å klore deg fast i pensum. Da har du misforstått hele poenget.

Trenernes arbeid

Å være trener for en gruppe ungdom er en oppgave som krever en dose tålmodighet og god løsningsorientert holdning. Uke etter uke må treneren jobbe mye i forkant av kamper fordi ungdom ikke klarer å møte opp til kamp på grunn av skolearbeid. Når hele laget får det til, men to-tre spillere har så mye mer skolearbeid enn resten av klassen, er det et sikkert tegn på elendig tidsstyring. Er det riktig at treneren skal måtte legge ned så mye tid på grunn av at spillerne straffes av foreldrene ved å bli tvunget til å melde forfall?

Som regel kommer forfallene dumpende inn få timer før oppmøtet. Trenerne må få inn hospitanter og kalle inn nye spillere, som kanskje har planlagt noe annet fordi de ikke var inne i troppen. Noen kinobilletter må kanskje gå som direkte tap. Trenerne er også foreldre og må styre tiden til sine egne, men attpåtil skal de redde felleskapet ved å rydde opp etter de som plutselig uteblir. Det er tusenvis av trenere som føler på dette hver eneste dag i idretts Norge.

Det er også viktig at trenerne har god dialog med alle på sitt lag. Gjennom å kommunisere vil man finne ut av hvilke datoer tentamen og eksamen kommer på. I den perioden skader det ikke å avlyse en trening. Da er det felles fokus på forberedelser til de viktige prøvene. Det kan også være en god idé å tvinge spillerne sine til å drive med skolearbeid på busstur til bortekamper. Idrett og skole kan lett kombineres. Det er ikke slik at det ene slår bena under det andre.

Har du ikke tid til å bli med på aktiviteten med laget, har du prioritert elendig og surret den dyrbare tiden helt bort. Det er kun din egen skyld. Tid er det mer enn nok av.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Shopping av det beste tilbudet

Moderne barne- og ungdomsidrett har utviklet seg til å bli mindre fokusert på lokal tilhørighet. Nå dreier det seg ofte om satsing og shopping av det beste tilbudet. Trenden viser seg gjennom oppblomstring av såkalte elitelag i både små og store klubber. Mange fristes av tilbudene og mange klubber er også hissige etter å sikre seg de beste.

God utvikling for de aller beste

For de aller beste utøverne er det uten tvil best utvikling i å trene og spille med andre på samme nivå, men også mot andre på samme nivå. Et elitelag er ofte satt sammen av spillere fra forskjellige steder, men med en base fra det området klubben befinner seg i. For mange spillere i denne klubben som ikke når helt opp på elitenivå, kan opplevelsen bli negativ og resultere i at man velger å slutte. Dette er en konsekvens klubber med elitelag velger å ta, noe man må respektere. Det er ikke noe galt i å ønske å fokusere på å skape kun toppspillere bare man gjør det 100% og er åpen om det. På en annen side må spillere på nivå 2 og 3 shoppe et tilbud et annet sted enn i moderklubben sin. I en eliteklubb vil utviklingen være formidabel for de aller beste, men nåløyet er trangt.

Tilhørighet og klubbfølelse

Noe av det jeg ser på som grunnverdien i barne- og ungdomsidretten i Norge er den lokale tilhørigheten. Å spille for klubben i nabolaget er spennende, gøy, utfordrende og sosialt. Her bør man kunne holde på med idrett sammen med venner fra nabolaget og konkurrere mot andre i samme bydel eller kommune. Å spille kamper mot gjengen fra blokkene på den andre siden av dalen eller haugen er artig. Hva skjer dersom mange må kjøre på kryss og tvers fordi klubben deres kun tilbyr enten det ene eller det andre? Klubbfølelsen vil nok bygge seg opp etterhvert, men den lokale tilhørigheten vil ikke bli optimal. Er Norge så bortskjemte med antall utøvere at vi kan tvinge spillere ut av klubben de hører hjemme i og sende de ut på klubb-shopping?

Sunn kultur?

Allerede i 10 års alder er det viktig å spille på et høyt nivå og vinne mange kamper og cuper. Akademi lag og elitelag er ofte å se i store turneringer med spillere som er plukket ut til dette formålet. Mange klubber samarbeider også om å sende et toppet lag til turneringer. Er et barn moden for å bryte med venner i nabolaget for å spille sammen med andre talentfulle spillere som de ikke kjenner eller er sammen med på fritiden? Det er klart man får mange venner uansett hvor man måtte finne på å reise, men er det viktig å måtte være på et elitelag når man er liten? Er det en sunn idrettskultur å shoppe det beste tilbudet for barn helt ned i 10 års alderen? Jeg mener at mange barn blir for raskt lei av den idretten de satser på og velger noe annet før eller siden. La de få spille og kose seg med vennene sine og bygg idrettsglede og treningsglede. Ikke brenn opp barna med for tidlig satsing. Det er også en verdi at de beste blir i klubben sin for å bidra til å bygge en god og solid gruppe der flere tar steget opp på nivå 1.

Foreldrestyring

Årsaken til at det blomstrer opp elitelag er foreldrenes ambisjoner på vegne av barna. De får et kick av å se barnet sitt mestre og vinne og setter de muligens som brikker i et spill for egen glede. Barn er også lett påvirkelige av foreldrenes rådgivning og ser ingen grunn til å motsi hverken mor eller far. Når en av foreldrene mister hodet og starter shoppingen etter det aller beste tilbudet, er det uten å se lenger enn 2-3 år fram i tid. De fleste klubber er også foreldrestyrt og det er fristende å starte et elitelag. Dette elitelaget vil kreve så mye tid og ressurser at tilbudet for de andre spillerne i klubben lett blir prioritert bort. Det er dessverre slikt at andre- og tredjelaget enkelt blir overlatt til seg selv.

Fremtidens klubb

I en verden der det finnes ivrige og mindre ivrige utøvere er det helt nødvendig å bygge opp en solid spillerutvikling innad i egen klubb. Det er altfor enkelt å shoppe det beste tilbudet andre steder. Å melde overgang til en annen klubb vil ofte medføre en dobling av kontingenten. Hvorfor kan ikke heller klubbene ansette gode trenere i de yngste årsklassene og sørge for å trylle frem spennende årganger? I et årskull med 30-50 spillere bør man kunne få en ivrig gruppe der nivået er såpass høyt at det vil være unødvendig å shoppe etter et bedre tilbud andre steder. Vi går nok i retning der klubbene må tilby både det ene og det andre, der hvert valg bør holde et så høyt kompetansenivå som mulig på trenersiden. Dette krever mer av klubbene og vil resultere i at få tar veien til andre klubber i altfor ung alder. Dette krever samtidig kompetanse innad i styrene i klubbene. Hvem våger å bygge fremtidens klubb?

Elitelagene består

Det er ikke slik at elitelagene går en usikkert tid i møte. Dette fenomenet vil bare utvikle seg videre. Det er også viktig å ha elitelag i tillegg til kretslag og aldersbestemte landslag. Jeg er ikke motstander av elitelag, men jeg mener at det har blitt for enkelt å shoppe det tilbudet man selv ønsker. For at Norge skal utvikle gode spillere på høyt europeisk nivå er det helt nødvendig å skru til noen skruer i toppen. Det jeg ikke synes noe om er klubber som fisker spillere til sine elitelag og lar lokalklubbene lide. Mange velger også råtne metoder der de kontakter spillerne og deres foreldre direkte. Det som er pålagt klubbene er å tilskrive klubben med spørsmål om å få kontakte de spillerne de mener er aktuelle. Elitelagene bør også ha en egen serie og ikke blandes inn i 1. divisjon. Interkrets er en slik ordning, men jeg synes det geografiske området bør utvides enda mer for å få til et bra resultat. Her må det være en kvalifisering hvert år der nåløyet er trangt. Selv om en klubb heter ditt eller datt og har vunnet tre år på rad i en aldersklasse, må det kvalifiseres hvert bidige år.

Avslutningsvis bør foreldre heller shoppe fotballskoler og ekstratilbud for barna sine i tillegg til klubbens treninger. Å shoppe klubb er ikke løsningen for alle barn, uansett idrett man driver med.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Å sitte på den andre siden av bordet

Det har vært mye snakk om at foreldretrenerne ikke er en god nok løsning for norsk idrett. Kanskje litt spissformulert, men signalene går i den retningen. Å vite litt om hva en foreldretrener tenker og føler om den rollen han eller hun står oppe i er viktig. Å sitte på den andre siden av bordet er ganske ensomt. Dette er ikke nødvendigvis slik jeg føler det, men mange har en tung hverdag som foreldretrener. Det må vi forsøke å gjøre noe med.

En rolle som er lite inkluderendefotballhue_avbordet
Å sitte som leder i en eller annen form for en aktivitet for barn og unge er en samfunnsnyttig og viktig rolle. Her bidrar man til at mange kommer seg ut av døren og deltar i en organisert form for aktivitet. Den sosiale delen av det er nok enda mer viktig. Barn og unge som kanskje ikke er kommet skikkelig inn i klassemiljø på skolen får en gylden mulighet til å sosialisere seg med andre jevngamle der de bor. Alt dette bidrar foreldretreneren med hver eneste uke og i hopetall av timer.

Når vi ser hva alle de som bidrar inn mot spesielt idretten gjør for å inkludere alle, er det ofte deres egen inkludering som står i fare. Det er nemlig slik at en trener aldri blir 100% tatt inn i en foreldregruppe slik som alle andre mammaer og pappaer. Rollen som trener og forelder er vanskelig å balansere i forhold til hverandre. Det er kanskje også vanskelig for noen foreldre å se på treneren sin som mamma eller pappa på laget? Det er ofte vanskelig å gjøre gode valg som en foreldretrener i forhold til å behandle sitt eget barn på en rettferdig måte? Noen velger å bytte sitt eget barn ut først, mens andre nekter å bytte ut sitt eget barn. Mange ganger blir både treneren selv og dens barn skadelidende fordi andre foreldre har sterke meninger om de valgene som gjøres. Ingen av delene er særlig heldige, men det er viktig å sette noen ord på dette temaet som berører mange voksne overalt i hele verden.

Å jobbe som trener
Å være trener for smårollingene i det lokale idrettslaget er en lystbetont jobb når man får lov til å utføre det man liker. Å se at alle på laget trives og får til noe er en fantastisk følelse. Det er alt arbeidet rundt økter og kamper som skiller trenerne og resten av foreldrene. De fleste ser på treneren som en arbeidende representant for klubben og ikke som pappen eller mammaen til en spiller på laget.

Det er tydelig når foreldremøter og andre arrangementer skal avholdes. Da sitter de alene på den andre siden av bordet og spyr ut informasjon om mangt. Titalls par med ører lytter spent og noterer seg de punktene der man er uenig eller vil vite mer om. Slik må det være og det er ingenting galt med dette. Det man kanskje ikke tenker på er at denne forelderen jobber med å stable et bra opplegg for barna og at resten av foreldrene kjøper et tilbud av klubben. Treneren er faktisk i samme tilfellet og betaler like mye i kontingenter som alle andre. Allikevel blir det et selge/kjøpe forhold mellom trenerne og resten av foreldrene. Dette er krevende og lite inkluderende. En forståelse for at det er hele foreldregruppa sammen som skal trekke i samme retning bør være mer i fokus ute i idretts Norge.

Kundeservice og reklamasjon
La oss slå fast en ting aller først. Det blir sjelden godt nok. En plan i forkant av en sesong blir sjelden oppfylt 100%. Til det er idretten altfor uforutsigbar. Gode planer og hensikter må hele tiden justeres. Å informere om endringer på det man tidligere har sagt er vanskelig. Mye av grunnen er at aktivitetsnivået er så høyt at tiden sjeldent strekker til. Det er alltid noen som vil påpeke feil og mangler og rette en pekefinger på mye. Å reklamere på det tilbudet man kjøper av en annen mamma eller pappa, som også betaler for tilbudet, er nokså ufint. Her bør man heller tilby seg å bidra for å komme i mål med opprinnelig plan. Å kun være en utførende part fører til en enda større avstand mellom å være en foreldretrener og de andre foreldrene.

Underveis i løpet av et år er det mange telefoner, sms, mailer og chatter som skal gjennomføres med andre foreldre. De fleste av disse handler om å besvare spørsmål og sjelden forslag til ulike løsninger. Man kan muligens kalle en trener for en vandrende kundeservice?

Et tema for de andre
Det vil med tiden begynne å bety noe for både spillere og foreldre hvordan kamper ender, gjennomføres og forberedes. Hvilke taktiske grep gjøres underveis og hvor de forskjellige spiller på banen. Det er ikke sjeldent jeg prater med trenere innen flere idretter om hvordan man står ganske alene i rollen som trener. Det hviskes og tiskes blant resten av foreldregruppa om hva du som mamma- eller pappatrener gjør. Når dette inntreffer et sted i ungdomsårene, blir avstanden mellom treneren og foreldregruppa enda større. Praten mellom treneren og de andre blir ofte på et small-talk nivå. Mange av de som kritiserer mest ser ofte etter et EXIT skilt der de kan flykte unna, for å slippe å slå i hjel mer tid på den idioten som hele tiden gjør noe galt.

Det er ikke mulig å gjøre noen jobb i verden helt prikkfritt. På et eller annet nivå gjør selv den mest stabile bedriftsleder en feil som vil være tydelig og muligens med stor konsekvens. Når slike feil gjøres i et lite lokalsamfunn vil konsekvensen kanskje være at folk trekker seg bort fra den som feilet. I mange tilfeller er treneren i lokalklubben en slik person. Avgjørelser om hvem som skal byttes inn og ut, valg av taktikk og prioriteringer av spillere er med på å gjøre treneren upopulær i miljøet. Mange prater også om slike ting privat og med sine egne barn som lyttere. Beskjeden om at mamma eller pappa er helt på trynet kan svi for et barn som er glad i sin egen forelder.

Konfliktene kan raskt eskalere
Jeg har hørt flere historier opp gjennom årene der trenere og lagledere har opplevd sitt engasjement som ubehagelige på bakgrunn av konflikter. Disse konfliktene oppstår ofte i tilknytning til reiser, arrangementer, tilbud og av sportslige grunner. For noen er det sjelden at noe er bra nok. Å finne feil og sette andre til veggs er kanskje et karaktertrekk hos enkelte. En liten fillesak om spillernes boforhold på en turnering kan være nok til at enkelte kan gå fullstendig av skaftet. At budsjettet for den planlagte reisen må økes med 3% i forhold til overslaget man gjorde kan lett bety en durabelig kamp mot steile foreldre. At sitt eget barn blir vurdert som svakere enn et annet og dermed blir prioritert ned på et nivå under er nok det som setter sinnet mest i kok. En avgjørelse som dessverre må tas, uansett om du vet at det blir en konflikt ut av det.

Slike opplevelser, som beskrevet, er med på å skape ytterligere avstand mellom foreldretreneren og resten av foreldregruppa. Man kan føle seg ganske maktesløs og lite verdifull når man møter slike konflikter gang på gang.

En hverdag der alt fungerer
En hverdag i et lokalmiljø der alt fungerer optimalt er kanskje et luftslott som slår sprekker over tid. Hva kan en gjeng med foreldre gjøre sammen for at gruppa består og fortsetter å holde seg aktive? Svaret er enkelt og det handler om å stå sammen. Den avstanden som er mellom foreldretreneren og resten av foreldregruppa må bli mindre. Hvordan man løser dette er å ilegge flere foreldre ulike ansvarsområder. Belastningen på trener og lagleder blir mindre og tidligere konflikter blusser i mindre grad opp igjen. Det finnes så mange gode resurser der ute som ikke gidder å løfte en finger for å bedre tilbudet til barna sine. De har betalt for at barnet skal drive med idrett og det er det.

Prosjektleder, selger, lærer, regnskapsfører, musiker, journalist eller gartner som yrke? Da er det mange ting du kan bidra med inn mot laget til barnet ditt. Reiseplanlegger, dugnadsansvarlig, sponsorsjef, økonomiansvarlig, teambuilder, låtskriver, informasjonsansvarlig og logistikksjef er roller som enkelt kan besittes. Det handler kun om en eneste ting og det handler om å gidde. Det er klart at en trener må tåle tilbakemeldinger og ta til seg de signalene som kommer uten å bli sur.

Gjentagende og krass kritikk skaper en splittelse mellom foreldretreneren og resten av foreldregruppa. Det er et dårlig utgangspunkt når man skal samarbeide om andre viktige samfunnsrettede oppgaver i nærmiljøet. Det er ikke så hyggelig å gå natteravn med treneren, eller havne på samme bort under en juletrefest. Ønsker vi å skyve bort den forelderen som gidder å bruke all sin tid på barna der du bor? Svaret er overflødig å skrive. Det er ikke noe hyggelig å sitte på den andre siden av bordet fordi man orker å involvere seg litt ekstra.

Tenke seg om to ganger
Dette innlegget er skrevet på vegne av alle dere som opplever en tung hverdag som følge av rollen som foreldretrener. Takk for at du stiller opp. For de som ikke gjør annet enn å skape konflikter og holder deg unna alle frivillige roller er meldingen klar og tydelig. Oppfør deg pent og hold kjeft! Om man ikke bidrar finnes det ikke noe rom for kritikk.

Dette er et viktig tema for alle foreninger uansett størrelse. Det er en utfordring som det er veldig enkelt å gjøre noe med. Det handler om å tenke seg om to ganger, inkludere alle, engasjere seg og spørre om å få bidra med et eller annet der du bor. Sørg for at treneren sitter sammen med resten av foreldregruppa og ikke på den andre siden av bordet. Det er ikke noen jobb, men en samfunnsoppgave å være foreldretrener. Den skal verdsettes og den som utfører den skal få all den hjelp som er mulig å oppdrive.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Spillformer på utprøving

Hva skal man spille og i hvilken alder bør man spille 3’er, 5’er, 7’er, 9’er og 11’er? Flere steder skal det neste år prøves ut ulike spillformer og med en ny aldersfordeling til hver av de. Dette høres komplisert ut og det kan det også være. Buskerud, Hordaland, Nordland og Nordmøre og Romsdal er med på prosjektet der man skal spille 2 år i hver spillform.

3’er fotballfotballhue_spillformer
Nå er det kun 6 åringene som skal spille såkalt 3’er fotball. i 2017 skal barna i Buskerud, Hordaland, Nordland og Nordmøre og Romsdal spille dette som både 6 og 7 åringer. Dette gir utvilsomt flere touch på ballen for samtlige, men det er en del andre utfordringer som jeg se ved denne ordningen som kanskje ikke kretsene har tenkt på. 3’er fotball betyr også en annerledes bane. I 2016 klarte kanskje klubbene å sette opp og arrangere denne spillformen, men hva skjer når antall 3’er kamper dobler seg? Har man nok mål og et anlegg der dette kan arrangeres uten problem? 3’er skal spilles på 10×15 meter og det anbefales å bruke vant. Målenes størrelse bør være 1,2-1,5 m bredde x 0,75-1 m høyde (minimål). Det skal heller ikke benyttes keeper. Keeperen er altså ikke viktig i de to første årene man spiller fotball? Det vil kanskje skuffe en del små med keeperdrømmer. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få dette puslespillet til i min klubb, men kommer sikkert på noen smarte løsninger. Vi må også investere masse i såkalte minimål.

5’er fotball
8 og 9 åringer skal endelig få spille 5’er fotball og attpåtil skal man endelig få lov til å stå i mål, etter å ha ventet i hele 2 sesonger. Infrastrukturen for 5’er er ganske innarbeidet hos de fleste klubbene og banekapasiteten og antall mål er allerede på plass. Banen er passe stor for denne aldersgruppen, men evnen til god organisering av laget kan bli en utfordring. Jeg mener at spillerne blir flyende i hytt og pine under 3’er fotballen, noe som igjen byr på noen utfordringer når de som 8 åringer skal tenke definerte roller. For meg har det ikke vært noen utfordringer med 5’er fotball for 6 åringer. Snarere tvert imot! Regelen om at det ikke er tillatt for keeperen å ta opp ballen med hendene ved tilbakespill skal bli morsom å se i praksis. De har aldri spilt keeper før og skal nå i tillegg få kampene kludret til av voksenregler. Dette er en prøveordning og jeg håper at Buskerud, Hordaland, Nordland og Nordmøre og Romsdal har observatører ute for å ta notater gjennom hele sesongen.

7’er fotball
10-11 år er en fin alder for å spille 7’er fotball. Jeg er helt enig i at 5’er banen for en 10 åring blir altfor liten. Skuddene kommer ofte fra egen banehalvdel og rett i mål for en 10 åring på 5’er bane. Det er med glede jeg ser at dette prøves ut. De spillerne jeg har sett som har spilt 7’er fotball i 10 års alderen har hatt få eller ingen problemer med banestørrelsen. Her må de fra en ganske tidlig alder tenke fotball og ikke bare rushe avgårde på ego-raid. Denne endringen tror jeg vil få en positiv konsekvens.

9’er fotball
12 og 13 år skal spille denne spillformen i 2017. Spillformen 9’er har jeg hatt mine tanker om etter å akkurat ha gått gjennom en sesong med 13 åringer. Problemet med 9’er er banekapasitet. Å spille 9’er på tvers av en 11’er bane, er nesten som å putte 4 ekstra spillere, som har blitt større, ut på en 7’er bane og i tillegg dømme for offside. Det er derimot svært positivt at spillformen gjelder for 12 åringer i Buskerud, Hordaland, Nordland og Nordmøre og Romsdal. Dette vil være en nyttig erfaring for denne aldersgruppen, men jeg er ikke enig i at 13 åringer skal bli tvunget til å spille 9’er for andre år på rad. Jeg mener at man kan velge å ta et år til på 9’er, eller å gå over på 11’er for en gruppe spillere med god fysisk utvikling. På 13 års alderen har spillerne vokst så forskjellig. De spillerne som har blitt store blir kneblet ute på en smal 9’er bane og løpskapasiteten får ikke blomstre fritt. Valget mellom 9’er og 11’er vil derfor være et lurt trekk fra NFF til å hjelpe de med best fysikk et steg videre. Her må trenerne gjøre en god jobb med å plukke ut en tropp som kan ha glede av 11’er. Jeg mener at 9’er bør spilles fra 16 meter til 16 meter. Da er det en ypperlig spillform. Banekapasiteten setter en stopper for en slik ordning, dessverre.

11’er fotball
Alle klasser over 14 år spiller 11’er fotball. Det er også tillatt å melde på 7’er lag. Hvorfor ikke 9’er her også? Hva med 5’er fotball på en 7’er bane? Kanskje det kunne ha bidratt til å holde ungdom ute på fotballbanen lenger? Det burde vurderes dersom man vil bygge videre på Flest mulig – Lengst mulig prinsippet. Med to år med 9’er burde alle og enhver ha god kontroll på 11’er fotballen.

Avslutningsvis håper jeg at Buskerud, Hordaland, Nordland og Nordmøre og Romsdal kommer med en fyldig rapport om hvilke funn og betraktninger de har gjort etter prøvesesongen 2017. Endringer kan være veldig positivt, men ikke uten observatører tilstede gjennom hele sesongen.

Artikkel: https://www.fotball.no/barn-og-ungdom/2016/nye-aldersinndelinger-pa-vare-spillformer/

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Det er for enkelt å bli hjemme

Dette er et innlegg som kanskje treffer deg midt i pappa- og mammahjertet, men det må på plass. Dagens generasjon tåler ikke noen verdens ting. På treningsøkter er spillerne hjemme på grunn av en skade, som i realiteten er en liten føling eller et høyst midlertidig ubehag. I mange tilfeller får spillerne fri fordi de er så slitne. I hverdagen er det mange ting som frister barn og unge og dette er den egentlig årsaken til at man forteller mamma og pappa om at man er skadet og ikke får deltatt på trening og i kamp. Konsekvensen for slik uteblivelse er et svekket lag og i aller verste tilfelle et idrettstilbud som blir borte. Få ungene ut av døra!

Smerteterskelenfor-enkelt
Man kan bli bekymret nå man ser unger ned i 8 års alderen rulle seg rundt i det som kan ligne et smertehelvete. Som forelder hopper hjertet nesten ut av kroppen når poden ser ut til å være i fullstendig oppløsning av tårer, snørr og med en hånd eller fot som er i en kritisk tilstand. I 99% av alle tilfellene er dette tull og tøys! Det er faktisk litt vondt å drive med idrett. Jeg håper ikke at dette kommer som et sjokk hos enkelte. Litt vondt er noe alle må tåle og det er en del av kamp og trening. Jeg blir gretten av å se småtasser bli båret ut av banen av trenerne, mens treneren smeller med kjeften mot dommere og motstandernes trener. Ja, det skjer stygge taklinger som kan være vonde å bli truffet av. Det som ikke er greit er unger som griner på bestilling og omtrent i samme tidspunkt i hver omgang. Tidspunktet er i slutten av omgangene da kroppen er litt sliten. Smerteterskelen er på et så kritisk lavt nivå at foreldre og trenere bør se alarmen blinke taktfast rødt.

Å være skadet
Når poden forteller hjemme at han eller hun er skadet og ikke kan trene. Hva er det egentlig som feiler de? Hva er diagnosen? Foreldre er dumsnille som lar ungene bli hjemme på grunn av et kne, et håndledd, en fot eller en muskel som de tror de har fått strekk i. Hva skjer når de har fått tillatelse til å være hjemme? Jo, det jubles innvendig for å ha fått fri. Deretter bærer det rett ut på sparkesykkel eller i gatene der de løper, hopper og kanskje spiller ball med noen. En skade er første og fremst en diagnose og en smerte som er helt fremmed for de yngste utøverne, uansett idrett. Jeg skal nå avsløre hva den mest utbredte skaden innen norsk idrett der, men da må du love å holde godt på hatten. STØLHET! De fleste barn aner ikke hva en skade er. Det som plager de er som regel enten en stiv muskel forårsaket av trening, eller en smell de fikk på sist økt. Ingen av delene er farlige og kan fint og bør helst trenes med. Små barn får sjelden så harde smeller at det skaper en skade.

Et foreldrestyrt problem?
Det er lite en trener kan gjøre i forhold til oppdragelsen av barna. Problemet i dagens samfunn er at foreldrene syr puter under armene på barna. Vi oppdrar i realiteten pingler som vil ha store problemer på egne ben senere i livet. Det er så mye pus og trøst hjemme at det blir for behagelig å være et barn. Jeg vet at det er hyggelig å bli kost med og ha ungene i armkroken, men det er ikke dette det handler om. Med en gang barnet hoster, halter litt, eller melder fra om et ubehag, renner vi ned dørene på legevakten. Vi foreldre må la ungene ha litt vondt slik at de forstår hva som er mulig å tåle og at kroppen ordner opp det aller meste helt av seg selv. Hønemor og hanefar må begynne å be barna om å reise seg opp igjen. De er ute etter trøst og oppmerksomhet, noe de bør få på helt andre måter enn å spille skadet. Vi må la de få kjenne litt på hvordan det er å være et menneske av kjøtt, blod og nerver.

Hva kan treneren gjøre?
På treningsøktene der det ikke er foreldre tilstede er det sjelden at det blir grining og skader. Her stuper de inn i taklinger, går på løp, tar i i forsvar og i angrep. Mye skyldes at mange av trenerne har vært en spiller selv og vet å skille alvorlige situasjoner og bagateller. De gir blanke i om en tælp på 12 år har vondt i følelsene sine fordi han eller hun er sliten og dermed ikke tåler å bli dyttet overende. Sorry, men den må vi tåle. En forelder som ikke har drevet med idrett vil bli fly forbanna på spilleren som skubber borti barnet sitt og enda mer på treneren som lar det skje. Slike henvendelser er det bare å avvise tvert. Det handler om å lære å tåle. Jeg har ingenting imot å la en spiller ligge litt på bakken eller gulvet alene med småhulking over en liten skubb. De kommer seg raskt på bena igjen og er med i spillet iløpet av under et minutt, helt uten smerter. Etterhvert lærer de seg at det ikke er noe trøst å få på syltynt grunnlag. Når de virkelig fortjener hjelp og trøst er jeg der 110% og de må gjerne sitte på fanget. Mitt råd er at det ikke skader å la ungene få bearbeide sin lille og midlertidige smerte på egenhånd. Det har de bare godt av å finne ut av som et menneske. De må gjerne få en ispose eller tre, men ikke bli båret ut av banen tre ganger på en og samme kamp.

Sammenligning med andre land
Norske barne- og ungdomslag har ikke til vane å sammenligne seg selv med andre nasjoner. De ser på de andre som mye bedre og med frykt dersom de møter andre land i en turnering. Er de andre barna og ungdommene så mye bedre enn oss, eller orker de mer og klarer å håndtere litt småvondt på en annen måte? Jeg ville likt å se en studie på akkurat dette. Det jeg har opplevd etter et liv på sidelinjen i både fotball og håndball er at motstanderne fra andre land sjelden furter. De biter tenna sammen og klinker til videre. Forskjellen er holdninger og attitude på og utenfor banen. På de lagene som kommer langveisfra på turneringer er heller ikke foreldrene tilstede. Har det en sammenheng? Absolutt! Når utenlandske motstandere nedsabler norske lag er det ofte, slik jeg har observert det, på innsats og innstilling. Det er også en del mye bedre motstand teknisk og kollektivt, men vi fra Norge gir opp når ting butter imot. Tenk om et lag fra Norge hadde blåst i resultatet og gått inn for å minimere tapet med innsats og innstilling?

Det ble et litt lenger innlegg om dette, men jeg vet at mange trenere irriterer seg over grining, surmuling, ikke reelle skader og foreldre som syr puter under armene på barna sine. Nå må vi begynne å ta i litt mer og tåle å ha vondt. Jeg vet at dette innlegget vil få noen reaksjoner, men det er jeg klar for. Dette er et tema som er altfor viktig for norsk idrett til å holde tett om. Vi må gjøre denne jobben sammen! Det er altfor enkelt å bli hjemme fra trening og kamp. Dette er foreldrenes ansvar. Når de først kommer seg avgårde er det sjelden noe problem å spore, men det er fryktelig vondt hjemme. Om du våger, kan du dele den med foreldregruppa på laget ditt.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Ildsjelene som aldri gir opp

Selve definisjonen på en ildsjel er en person som er fylt av iver, begeistring og drivkraft. Ofte ser du disse menneskene i nabolaget, på jobben eller i idrettsklubben. Det finnes ikke veldig mange av dem, men de gjør en iherdig jobb for at andre skal få det bedre. De har en sak de tror på, noe som er viktig rent personlig, men også fordi det er en meningsfylt oppgave for lokalsamfunnet. Det er kun positive ord å si om ildsjelene, men har noen spurt om hvordan de egentlig har det? Det koster å stå på og det er som regel verdt all slitet. Det er også lov å være sliten og be om time-out.

Personlig innledning
Jeg tror jeg kan omtale meg selv som en ildsjel, men jeg liker ikke å stå frem som en. Det føles rart å skrive denne første setningen. Jeg brenner sterkt for at barn og ungdom skal ha de beste forutsetninger for å drive fysisk aktivitet og det er innen fotball og håndball at jeg har min arena. Helt siden jeg var tidlig i tenårene har jeg vært trener for et eller annet lag, eller påtatt meg oppgaver som gagner barn og unge. Noen få års pauser har det blitt da mine egne barn var små, men selv da kjente jeg på følelsen av å ønske å bidra inn mot noe nyttig i området der jeg bor. Den sjansen fikk jeg omsider da mine barn ville begynne å spille fotball. Den dagen da jeg rakk opp hånden for å bli trener for mikromygg laget, startet en ferd som til nå har gitt meg mange erfaringer, opplevelser, gleder og utfordringer. Alt dette er nok noe jeg ikke kunne ha vært foruten og det har utvilsomt formet meg som person. Jeg har for det meste ofret meg selv for andre og satt meg selv bakerst i køen. Jeg har ikke tatt nok hensyn til meg selv og sitter nå og funderer på hvordan jeg skal greie begge deler. Jeg er nemlig ikke villig til å gi opp arbeidet innen idretten, men kjenner på kroppen at jeg trenger hvile og mange måneder på en solseng langt avsted. Den nøtta skal jeg bruke hele høsten på å knekke, men det er mye mulig at jeg ikke får det til. Løsningen ligger nok rett foran meg med å gi avkall på noen forpliktelser, men en ildsjel nekter å slippe taket. Jeg tenker at alt løser seg for snille gutter.

I juni fikk jeg en durabelig smell som jeg fremdeles sliter med. I en lang periode har jeg hatt stang ut, for å bruke et fotballuttrykk, på mange områder. Bedriften jeg har drevet kom i en alvorlig økonomisk knipe på grunn av kunder med dårlig betalingsevne. Å stå midt i en slik situasjon er frustrerende og man føler seg ganske hjelpeløs. Hva du har fakturert ut og generert av inntekter, er ikke reelle før de har havnet på konto. Leverandører og det offentlige bryr seg ikke om dette og skal ha utbetalt penger som ikke finnes og man jobber på mange måter med kontinuerlig brannslukking. Alle som har drevet bedrift vet hvordan det er med disse tingene og hvordan det fungerer. Slike situasjoner fører også med seg utfordringer inne i eget hode. Å ikke føle seg tilstrekkelig er en vanlig tanke de fleste av og til kan ha. I tillegg har mye annet spilt en negativ rolle de siste årene. Ting som kanskje ikke berører meg direkte, men som en omsorgsperson føler man på hver eneste lille samvittighet og medlidenhet ovenfor alle andre. Når min nære familie rammes av alvorlig sykdom på toppen av det hele, er det en grense for hva folk tåler av belastning. Det lå med andre ord flere faktorer bak min plutselige personlige bråstopp.

Jeg var på minussiden av energi og kroppens signaler var blitt ignorert over lang tid, faktisk i flere år. Det måtte gå ille før eller siden. I juni gikk både kropp og hode i streik. Kroppen var plutselig blitt 50 år eldre enn den faktiske alder på 38 år. Følelsene var helt utenpå kroppen og hver gang telefonen ringte ble jeg kvalm. Andre symptomer jeg hadde var: nedstemthet, stille, konsentrasjonsvansker, gråt, plutselig sinne (av rare ting), etterfulgt av høy puls som ikke gikk ned, søvnproblemer, andpusten og perioder med kraftige smerter i muskler. Føler du på dette, må du ta deg en ferie. Det er en ordre! Jeg forventer ikke at noen skal synes synd på meg, men lære å kjenne kroppens signaler. Ingen bryr seg. Hvorfor skulle de det? Den eneste som kan ta vare på deg er nettopp deg selv. Jeg velger å skrive såpass personlig for å muligens hjelpe andre som leser dette til å innse noen fakta om seg selv og situasjonen man befinner seg i. Man må ikke klandre andre, men forsøke å rydde i eget hode og tilrettelegge for seg selv. Dette arbeidet kan ta tid, men er helt nødvendig.

Å skaffe seg ventiler
Det er i tunge perioder viktig å finne noen områder der du kan være fri og innhente positiv energi. I mitt tilfelle er idretten er slik arena. Å være trener er et par timer fylt med engasjement, gleder, tøys og litt alvor. En herlig kombinasjon av følelser i en tidsbegrenset periode som man orker å stå i. I tillegg får man frisk luft og forhåpentligvis litt sol på kroppen. Det som er det mest slitsomme med det er all planleggingen og informasjonsarbeidet som følger med. Det var aldri snakk om å melde seg syk fra trenerrollen. En annen nyttig ventil for meg har vært denne bloggen. Å skrive er noe jeg rett og slett elsker. Det gir meg ro og muligheten til å fordype meg i noe som skjer inne i mitt eget Fotballhue. Jeg råder alle som sliter med noe av det samme som meg selv om å finne sine ventiler. De kan være mange, men det må gi deg en positiv følelse for kun din egen glede. Noen lager mat, andre er trener eller drar på fisketur. Et ord er beskrivende for hva som må til og det er, iverksett.

Ildsjelene og deres valg
Min historie er ikke unik. Det finnes mange som har slitt seg helt ut og de fleste har kommet styrket ut av det hele. Jeg tror uansett at jeg er et produkt av definisjonen Ildsjel, men ikke utlært. Problemet mitt er at jeg har påtatt meg for stor del av alt ansvar selv. Slik har det vært hele livet. Det er fint mulig for andre å fullføre prosjekter som jeg selv har skapt og dermed har sterke følelser for. Det er dog en kunst å delegere de riktige prosjektene, på riktig tidspunkt og til rett person. Det er mulig man bommer på dette, men det går sjelden så galt at det ikke er til å redde. Jeg stoler ellers på andre og har tillitt til deres valg, men jeg våger ikke å slippe taket selv. Jeg føler nemlig på følelsen av at jeg sluntrer unna ved å la andre fullføre det jeg har startet. Dette er muligens slik andre med et brennende engasjement også føler. Jeg vet ikke. Valgene du som ildsjel gjør er med på å skape store verdier for det lokale idrettslaget, bedriften eller andre steder. Noe som skaper enda større verdier er dersom flere får slippe til. Da er det nemlig mulig å utføre større prosjekter og også få gjort ting raskere i et team. Som ildsjel må man altså skape flere ildsjeler. Man er på den måten alle ildsjelers mor og far. Ditt brennende engasjement smitter over og setter fyr på andre. Det må da være en enda større lykkefølelse? Slik tenkte jeg ikke tidligere, men de siste måneders personlige ransakelser har gitt meg noen lure svar. Det finnes alltid en vei nr.1 og en vei nr.2, muligens enda flere også.

Den unngåelige skjebnen
All fyr og flamme svinner hen og blir til kull og aske før eller siden. Det er en tidsbegrensning på hvor lenge man kan holde liv i et så stort engasjement som mange viser på ulike felt. Det kan uansett være noe du kan gjøre for å holde andre flytende på en positiv bølge. Det er å oppmuntre og anerkjenne andres innsats. Det gir en boost for å fortsette arbeidet. Å være den som holder det gående, uansett aktivitet eller gjerning, er som regel en ensom oppgave. En ildsjel hører som regel aldri noe annet enn de feil og mangler som oppdages av andre som sjelden eller aldri bidrar selv. Enkelte mennesker synes at det er en fryd å sette en negativ pekefinger på et eller annet, bare for å vise seg frem eller skape ubehag. Dette er helt uunngåelig for alle som tar på seg roller eller verv. Det er sjelden man får en skikkelig takk for noe, men når det skjer skal man suge lenge på den karamellen. Negative mennesker finnes over alt i samfunnet, men de har en tendens til å oppsøke de som har gode intensjoner. De som er fremtredende er deres mål og der deres negative påvirkning faktisk vil synes er attraktivt.

Før eller siden vil ildsjelen oppleve tunge dager og her står man vanligvis også alene. Det er to eksempler som jeg mener skiller seg ut og som jeg vil påpeke. Ofte tar noen andre over stafettpinnen og fortsetter der den andre slapp, i god tro og etter beste evne. Dette er den beste løsningen for alle parter, selv om skoene av og til er litt store og fylle. En annen skjebne er negative personer som skaper ubehag. Et ubehag som er så stort at det ikke føles riktig å fortsette å arbeide for den saken eller oppgaven man har vært brennende engasjert i. Noen bedrevitere vil forsøke å ta styringen, men evner ikke alltid å ivareta oppgaven på en god måte. Disse forsvinner raskt ut og etterlater seg mer skade på kortere tid enn alt det gode man har skapt over lang tid. Dette er noe man må ta inn over seg når man er en ildsjel. Det kommer alltid noen som trekker deg ned og noen som legger til side det du har skapt. Her bør man forsøke å slå tilbake hardt og saklig tidlig i fasen, selv om det kan koste deg noen søvnløse netter. Det du brenner for betyr nemlig så mye mer enn urokråker som bare vil skape uhygge. Av og til bør man også tenke at det kanskje er på tide å slippe andre til. Det trenger ikke være noe negativt rundt akkurat det. Da får du endelig tid til deg selv.

Alle ildsjeler må forsøke å holde motet oppe uansett hva som måtte skje. Dette landet er avhengig av de tusener av personer som arbeider knallhardt i flerfoldige timer hvert eneste år. Uten disse vil ikke baner blir merket, haller bli låst opp, målene reparert, cornerflagg byttet ut og alt vil i grunnen forfalle. Ikke bare materielt, men selve grunnlaget for å drive idrett. Det er nøkkelpersonene som er årsaken til at vi vinner kamper, titler, får frem enkeltutøvere og utvikler oss. Det finnes en ildsjel der du bor, enten det er en som er ute og plukker søppel langs gatene, eller personen som hjelper ungdommen med fritidstilbud. Sett pris på hver og en av dem. Spør litt om hva de holder på med og hva som er drivkraften. Ildsjeler er et fantastisk fenomen.

Hold fyr i ildsjelene rundt om i landet og fortsett å kjempe videre!

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Hvordan gikk det i år?

Vi befinner oss i adventstiden og sesongen er tilbakelagt. Kanskje det gikk veldig bra med laget, sånn midt på treet, eller skikkelig dårlig? Det er høysesong for evaluering av lagene i klubben og for å se hva som kan gjøres bedre neste sesong. Noen spillere opplever kanskje å ha en egen evaluering sammen med sine foreldre. Denne evalueringen er kanskje ikke alltid faglig forankret, men med fokus på om det ble stang ut, eller stang inn.

Mørk bane

Når man ser tilbake på et sportslig år er det viktig å holde tungen rett i munnen. Hva har man lært i løpet av sesongen som gikk? Ble man litt flinkere? Ble laget bedre? Viktigst av alt; Var årets sesong morsom totalt sett?

Det sosiale ved å være en del av et lag er et meget viktig poeng. Om en gjeng fungerer godt sammen og har det artig både på og utenfor banen, vil mest sannsynlig gruppa holde sammen i mange år. Jeg kunne ønske meg at flere klubber la dette inn under evalueringen av sesongen. Var treneren flink nok til å få alle spillerne til å oppleve mestring, motivasjon, spilleglede og trygghet? Om dette er på plass og treningsøktene er godt lagt opp, samt differensiert, vil ALLE spillerne etterhvert utvikle seg positivt. Da vil man i tillegg ha en harmonisk gjeng som jobber mer sammen, rett og slett fordi de trives.

Fokus på resultat er i alle tilfeller ødeleggende for lagmoral og motivasjonen til enkeltspillere. Hva sitter man igjen med om disse to faktorene forsvinner fra en gruppe? Resultatfokus er som oftest fremprovosert av en altfor ivrig trener med kortsiktige mål, eller enkeltforeldre som synes det er stor stas å være på «vinnerlaget».

Er det så viktig å vinne absolutt alle kampene i en sesong? Hva lærer man av det?

Min beskjed til alle trenere og ledere rundt om i landet er å tenke helhetlig og på alle i hele gruppa. Var det noe ålreit i år? Kommer alle til å bli med neste år? Har vi de riktige holdningene rundt trening, kamper og det sosiale på trenersiden? Alle skal med selv om de heter Ronaldo, Messi, eller Fredrik og Pia på 8 og 14 år. Felles for de alle er at fotball er gøy og at det er morsomt å møtes for å trene sammen.

Fotball er for alle!

Blogglisten hits