Innlegg

Fotballfest med Fotballhue

Tilleggstid med Fotballhue ble en stor suksess og en fotballfest med mange positive og glade barn. Det var stor iver etter å lære og alle barna tok stadig nye steg i hver eneste øvelse. Individuell tilpasning er nøkkelen til bedre mestringsfølelse.

En fin morgen

Det var solskinn utenfor Cageball Nydalen i dag, men mest av alt skinte alle barna som deltok på økta Tilleggstid. Ingen visste hva som skulle skje og alle var klare for hva som helst. Det virket som om alle barna hadde fått seg en god frokost, etter det gode humøret og energien å regne. Alt lå tilrette for en meget fin dag med fotball.

Noen foreldre valgte å ta seg en tur på kafé under økta, mens andre valgte å følge med på de flinke barna. Noen av foreldrene måtte også bli med som hjelpere under noen av øvelsene til stor glede for både barn og voksne. Kanskje noen av foreldrene fikk noen artige tips til egentreninger også?

Fokusområder

Tekniske ferdigheter og motoriske utfordringer sto i fokus under dagens økt. Føring av ball med ulike hindere og med begge føtter ble innledningen. Her ble etterhvert farten større når ballkontrollen kom på plass.

Vendinger ble neste øvelse med føring i forkant. Det ble individuell oppfølging og ren styring av føtter for å få bevegelser på plass. Vi jobbet med vending med utside og innside, samt bruk av sålen.

Innsidepasning og mottak er noe de fleste fotballspillere utfører mest av i løpet av et langt fotballiv. Dette er elementær basisteknikk og kan ikke vektlegges nok. Vi tok i bruk veggene, noe som er et godt gammeldags triks. Mange profesjonelle spillere startet med å slå mot garasjeveggen eller lignende. Her kommer ballen alltid tilbake og er derfor den beste lagkameraten du kan ha. Det ble mye oppfølging av standfoten og fullførelsen av bevegelsen. Vi hadde også en individuell konkurranse der spillerne holdt telling over hvor mange pasninger de klarte å utføre innenfor 1 minutt. På runde to klarte samtlige å slå sin personlige rekord. Det ble markert med et jubelbrøl for hverandre.

Mye nytt for mange

Å ta i bruk mye utstyr under en fotballtrening blir nesten som å arrangere en stor fest for barna. Selv om det er tungt å bære med seg alt sammen, er det verdt det. Tau, kjegler, porter, hoppestrikker, stolper, gummiskiver og en haug med baller høres muligens mye ut. Det er så utrolig mye gøy man kan finne på og barna elsker det.

Våre hoppestrikker ble brukt som hindere. Her skulle barna hoppe over, under og over igjen, før de avsluttet på mål. Utrolig artig for alle sammen. Dette gir spenst og motorisk trening, samt scoringer på en og samme tid.

Som avslutning på dagen arrangerte vi jungel konkurranse. Her skal to lag slå pasninger sammen i en firkant. Når treneren roper 1-2, eller 3, må hvert av lagene sende riktig antall spillere gjennom løypa. Her må de avtale mens de sentrer pasninger om hvem som er 1-2, eller 3. De må så velge den raskeste veien gjennom jungelen og over til den andre siden. Det settes opp flere ulike baner med forskjellige hindringer. Etterhvert merker de hvilken som tar kortest tid. Pass på at du har jevne lag. På denne måten tar hver av gruppene like mange seirer. Bytt gjerne på lagene om du merker av det er ujevnt.

Denne øvelsen er morsom å bruke for å skape glede og entusiasme. Man blir faktisk litt giret selv også…

Flere datoer

I løpet av mars kommer flere datoer for Tilleggstid til å lanseres. Sørg for å holde deg oppdatert. Følg Fotballhue på Facebook, så er du sikker på å ikke gå glipp av noe.

Dersom din klubb vil ha besøk av Fotballhue og konseptet Tilleggstid, er det bare å sende en mail. Vi tar med oss hele sirkuset på tur.

Takk for en helt fantastisk dag!

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Hva har vi egentlig behov for?

Diskusjonen om hva som feiler norsk fotball tar både den ene og den andre retningen i media. Det er gøy å følge med på det ene argumentet etter det andre. Det er utvilsomt mange gode forslag og diagnoser der ute. Det store spørsmålet er hva vi egentlig har behov for? Hvordan skal vi få norsk fotball på riktig kurs?

Norsk oppbygning av idrettenfotballhue_behovet
Det er slik at den norske idrettskulturen er bygget opp ved frivillighet. Uten denne vil aldri norsk idrett kunne overleve. Foreldre trenernes innsats er uvurderlig og en styrke i norsk idrett. Det er så mange barn og unge i sving hver eneste uke at det ikke finnes nok kompetanse til å kunne drive med skyhøy kvalitet i hvert eneste hjørne av landet. Må alle være så innmari gode?

Diskusjonene i media tar kun for seg de som skal bli de neste landslagsspillerne. Ingen snakker om de resterende 80% som vil ha det gøy på ei løkke med ball og et mål i hver ende av banen. Jeg vil tro at det er et høyt antall å hevde at 20% av et årskull vil satse så hardt og kreve så mye, men la oss ha dette som et utgangspunkt. Skal alle foreldre kastes ut av de rollene de har i klubbene fordi de er en far eller mor til et barn på laget? Jeg er utrolig glad for at folk tar på seg oppgaven med å lede aktivitet for ungene i nabolaget. Dette må aldri forsvinne ut av norsk idrett. De 80% som kun vil ha en aktiv hobby kan holde på i mange år med en foreldretrener. De 20% som vil satse litt, må vi legge forholdene tilrette for. Det blir altfor enkelt å skylde på foreldretrenere når man skal prøve å sette fingeren på hvorfor det står så dårlig til i norsk fotball. Flertallet vil kun spille for gøy og den gruppa er nok viktigst for lokalklubbene.

Tidspunkt for nytenkning
Når vi endelig klarer å ta inn over oss at vi ikke kan drive slik som Island, Spania eller et annet land der de har profesjonelle trenere fra tidlig alder, må vi tenke helt annerledes. Mange klubber her i landet har allerede begynt å etablere et semi-profesjonelt tilbud. Å ha noen få ansatte i klubben til å drive et godt treningsarbeid er verdt hver eneste krone. Disse trenerne utformer en treningshverdag innad i klubben og sørger for at alt som bør læres innen hvert årskull kommer på plass. Da bør vi her i landet være sikre på at våre håpefulle har med seg alt av teknikk og handlingsvalg ut i kampene sine. Klubbene får da også en trygghet i form av å kunne gi et godt sportslig tilbud til absolutt alle. Med en forsterkning fra foreldre på disse øktene blir alle sett og alle vil føle at de stadig blir litt bedre.

Hvilke breddeklubber våger å investere i et par trenere som jobber i 50% stillinger med kun treningsøkter som arbeidsoppgave? Den klubben som gjøre dette vil få resultater ganske raskt. En trenerkoordinator, spillerutvikler og akademier er alle gode tiltak for å oppnå noe av det samme, men vil aldri kunne få den innsikten i hvordan det går med hver enkelt spiller.

Kampleder og trener
Det er en utrolig stor forskjell mellom det å være en god trener ute på feltet og det å lede laget under kamper. Det krever ulik kompetanse og kan ikke sidestilles. Jeg mener at en foreldretrener med litt fotballkunnskap og erfaring kan fungere som en fantastisk kampleder. Treningsøktene derimot, kan bli dørgende kjedelige og med et begrenset utvalg av øvelser. Jeg mener at norsk fotball burde forsøke å skape et skille mellom det å lede laget under trening og kamp. Taktikk og kampledelse er et helt eget område. Spillerutvikling er ikke nødvendigvis det samme, selv om man øver på det man skal utføre i kamp under treningsøktene. Er vi villige til å forsøke oss på en todeling av trenerrollen?

Er det gjennomførbart?
Det store spørsmålet er om en slik modell, som beskrevet, kan gjennomføres i norske breddeklubber. Jeg mener at det finnes nok av kompetente trenere der ute som kunne jobbet som trenere for flere klubber samtidig. De ville ha bidratt sterkt til en heving av ferdighetsnivået her i landet. Mange klubber kunne fint ha implementert en slik løsning med god økonomi, men for andre blir det vanskelig av flere grunner.

Foreldretrenere har en tendens til å føle seg krenket og såret. Risikoen for at de trekker seg helt tilbake når det kommer inn mer kompetanse er stor. Dette må vi forsøke å unngå, for norsk idretts ve og vel. Et annet viktig aspekt ved det hele er at klubbene mest sannsynlig måtte ha økt sine kontingenter for å kunne finansiere det hele. Da pleier det som regel å bli ramaskrik der ute. Nå har det seg slik at podens idrett som regel koster mindre enn mor og fars medlemskap på det lokale helsestudioet. Er det da så ille å investere noen hundrelapper ekstra for å få inn mer kompetanse i det lokale idrettslaget? Her skal folk få lov til å gjøre sine egne betraktninger.

Hvor er vi om 10 år?
Hvor norsk fotball befinner seg om 10 år er enkelt å svare på. Jeg tror ingenting har skjedd. Årsaken er at det tar så lang tid å omstrukturere den norske idrettens grunnpilar, nemlig foreldrestyrt aktivitet. Den er så inngrodd her i landet at det vil forbause meg om folk som er flinkere og som kommer utenfra får lov til å bidra i full skala. Profesjonelle trenere kommer nok inn i klubbene, men de vil mest sannsynlig bli kneblet av klubbene med et hav av restriksjoner. I mellomtiden har de andre der ute i Europa blitt enda flinkere. Løsningen sitter derfor i styrene i idrettsklubbene rundt om. Slipp flinke folk inn, la de få styre og organisere annerledes enn i dag og bruk pengene på selve aktiviteten og mindre på ny pølsekoker og vaffeljern. Vi må våge å tenke annerledes for å kunne ta noen steg fremover!

Klarer vi å omstille oss vil vi få frem bedre spillere og kunne hamle opp med de andre nasjonene ute i Europa. Fortsetter vi som i dag vil vi havne enda lenger bak på rankingen.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Å spille keeper

Smak litt på overskriften, Å SPILLE KEEPER, i noen sekunder før du leser videre… 

spille-keeper

Lagenes bakerste spiller blir ofte glemt og rollen blir ikke alltid anerkjent av foreldrene. Det er vanskelig å få ungene til å ville ta på seg hansker og være keeper i kampene, kun på trening. Hvorfor dette er en plass på banen som så få barn har lyst til å spille på skyldes en viktig faktor. Det er kunnskap om hva keeperrollen egentlig handler om. Det er en stor forskjell på å stå i mål, til det å faktisk spille keeper.

Keeperen modell 1.0
Å beskrive keeperen som modell 1.0 er bare en morsom greie for å understreke at rollen som keeper har vært i en voldsom utvikling de siste 5-10 årene. I de gode gamle dagene da dagens foreldre var unge, husker de sine barndoms idoler. Der handlet det om å redde skudd, skyte langt ut, samt å kaste langt. Fikk man til de tre elementene var det høy karakter på børsen etter kamp. Når det ble spilt en støttepasning inn mot keeperen var det tusenvis av tilskuere som gispet høyt. Den moderne keeperen er mye mer komplett enn de gamle heltene.

Keeperen modell 2.0manuel_neuer_2012_cropped
Dagens keepere som spiller i de største ligaene er enkle å dra frem som eksempler. Dette fordi alle kjenner de og har sett de spille. Det er spesielt en keeper som de fleste ser på som en perfekt utgave av modell 2.0. Han heter Manuel Neuer og er den mest komplette og stabile keeperen i verden. Det som er så spesielt med han er at han er en medspiller og ikke bare en keeper. Når Bayern München og Tyskland spiller kamper har de i realiteten 11 utespillere på banen til enhver tid. Neuer er like god i mål som med beina. Han har neppe bare voktet buret på treningsøktene opp gjennom årene.

En ny definisjon av keeperen
Når trenere skal spørre spillerne sine om hvem som skal få hanskene før kampen må er det ofte slik: Hvem vil stå i mål? Det man heretter skal spørre om er: Hvem vil spille keeper?

Keeperen er en viktig brikke i laget og er en del av forsvarsrekka. Keeperen er alltid der for en støttepasning og fungerer ofte som en gammeldags sweeper. Når laget er i angrep står den moderne keeperen langt ut av målet og er raskt på pletten dersom det sendes av gårde en langpasning opp mot spissen i håp om den perfekte kick’n’run kontringen. Slike situasjoner er enkelt for en godt trent keeper. Å spille keeper, er en god beskrivelse for hvordan alle bør se på den posisjonen på banen.

Foreldre som kvier seg for å la sin håpefulle spille keeper må snarest plaske vann i ansiktet for å våkne opp. Å være en keeper bærer kanskje det aller største ansvaret på hele banen. Man skal være en sjef for alt det defensive, men også den spilleren som setter i gang spillet på den siden med minst press og størst muligheter for laget til å ta seg raskt fremover på banen. Det er heller ingen som forventer at keeperen redder ballen i én mot én situasjoner, eller på straffe, men de blir heltene når det skjer. En slik spiller må vi bli stolte av å få dyrket frem i laget. En forelder må også være stolte av barnet sitt, selv om han eller hun helst burde spille spiss i mor eller fars øyne. Alle kan ikke være spiss og ikke alle ønsker det heller. Jeg gleder meg til første gang jeg hører: – Jeg vil spille keeper i dag trener!

Hvordan skal vi trene?
En spiller som vil ha på seg drakt nummer 1 ute på banen bør i prinsippet ha like gode ferdigheter med bena som en utespiller. Pasninger, mottak, medtak, spilleforståelse, dra av en spiller og ikke minst ta riktige valg på igangsettinger er utrolig viktig. Da må de inn i øvelsene under treningen, gjerne som oppvarming. Det er veldig viktig å trene keeperteknikk som en slags hoveddel av øktene og her slurves det mye på de fleste lag. Å trene som en keeper handler ikke bare om å få knallharde skudd på seg. Trenerne må sette seg inn i øvelser for keeperne sine og sørge for spennende økter. Det er ikke enkelt i starten, men det går seg til med litt øvelse.straffespark

Keeperøvelser og det å trene som keeper er utrolig artig. Jeg vil våge å påstå at keeperne på elitenivå er mer gjennomtrent enn utespillerne, bortsett fra muligens utholdenhet. Styrke, spenst, hurtighet, reaksjon, balanse, smidighet, turning og koordinasjon går hånd i hånd i keepertreningen. Det er til tider beinhardt arbeid og med mye kontakt med bakken. En god hardtrening som keeper har mye felles med en Cross-Fit økt i høygir. De som er uenig kan booke en keepertrener som PT i en måneds tid. Da blir det fart på forbrenningen kan jeg tenke meg. Keeperne trener annerledes og er derfor unike ute på en fotballbane. Ofte er de et produkt av trening, men naturtalenter finnes det også mange av.

Starte tidlig og starte sent
Det er mange toppkeepere i dag som startet relativt sent med å være kun keeper. Det er en stor fordel å ha spilt ute på banen i barne- og ungdomsårene. Da har man lært seg en del forståelse for spillet og handlingsvalg som vil være nyttig i fremtiden. Automatiseringen av når, hvor og hvordan pasninger skal slåes er det fint å ha inne i beina. Det bør også være mulig for noen spillere å ønske å spille keeper allerede fra de starter dersom dette gir størst lykkefølelse. Man kan bli en veldig god keeper ved å starte tidlig og dersom klubben har et godt opplegg for keeperne. Husk da, slik jeg skrev tidligere, å delta på så mange tekniske øvelser som mulig i øktene.

Det er viktig å ta keeperne på alvor. Vi har hatt mange gode keepere i Norge og flere skal det bli!

-Fotballhue-

Blogglisten

OKS logo hits

Alarm om kunstgress

Jeg registrerer i dag en sak i Dagbladet der vår legendariske spiller Ole Gunnar Solskjær slår alarm om kunstgress og dens betydning for norsk fotball. Jeg er på mange måter uenig i de uttalelsene som kommer fra både han og flere norske erfarne trenere. Å hevde at ungene må tilbake på naturgress og at kunstgress ødelegger talentutviklingen, mener jeg er direkte feil. Kunstgress er det beste som har skjedd norsk fotball og breddeklubbene i landet. Det vil gi oss flere fordeler i treningsarbeidet de neste tiårene.

Artikkelen i Dagbladet20160815_135949
Det står skrevet i Dagbladet at den nye kunstgress generasjonen skulle bli: «Tekniske, lettbeinte spillere som forflyttet seg raskt og som var bedre med enn uten ball». Det står videre at U21 landslagets prestasjon i EM i Israel i 2013 ikke har vedvart. Dette laget ble betegnet som kunstgress generasjonen og de nye grønne kunstige banene ble trukket frem som en direkte årsak for fremgangen og bronsemedaljen. Nå i nyere tid har resultatene vært dårlige og kunstgress blir plutselig trukket frem som en årsak til at det går dårlig. Dette blir jeg ikke helt klok på. Ole Gunnar Solskjær, som jeg har enormt respekt for, elsker naturgress. Det gjør vi alle. Han nevner spesifikt at ballen går for fort på kunstgressbanene og at man ikke rekker å komme seg hurtig nok opp i motspilleren. Dette er jeg delvis enig i, men det er flere faktorer som gjør at kunstgress er det beste alternativet her i Norge. Dessuten er kvaliteten på banene noe ulikt fra sted til sted, slik at det blir for enkelt å si at forholdene ikke er gode nok. Vi har det bedre nå enn for 15 år siden da grus var det mest vanlige alternativet.

Ole Gunnar mener at norske barn og unge bør trene mer på gress fordi overgangen til naturgress blir for stor. Dette er jeg enig i, men det er kun mulig å trene på dette underlaget i noen få måneder i året. I tillegg er det en faktor til som gjør det nærmest umulig og det er regnvær. Med en gang det kommer en viss mengde med nedbør stenges nemlig alle gressbaner i Oslo, der jeg bor, for all aktivitet av kommunen. Hvor mange solskinnsdager kan vi da boltre oss på gress? Kvaliteten på gressbanene her i landet er også en viktig negativ faktor. En annen jeg har stor respekt for er Nils Arne Eggen. Han uttaler i den samme artikkelen at økningen i antall kunstgressbaner handler om idrettspolitiske årsaker og økonomi. Han trekker også frem et eksempel om at det er like dårlig vær i Skottland som i Norge og at det fint kan være like gode forhold for gressbaner her.

Jeg synes det er stor stas å se kamper der fotball spilles på naturgress og på en arena der banemannen har gjort sitt mesterlige arbeid. Gressbaner her i landet er og blir noe for kun toppnivået. Det er klart at en god gressbane er der fotball bør spilles, men det går ikke. Jeg tror heller ikke at kunstgresset er årsaken til at vi gjør det dårlig internasjonalt.

Kunstgressets omfang
Rundt om i landet nå ligger det kunstgressbaner som er modne for utskiftning. Dette er det aller første som ble lagt på gamle grusbaner og vi kan karakterisere disse som første generasjon kunstgress. Dette er omtrent som å spille på en balkong og fibrene er korte og ballen suser av gårde i høy hastighet. Det er ikke minst hardt og går ut over ankler, knær og hofter. Det finnes mange av disse banene fremdeles, men nå skiftes det ut og bygges nye baner med den nye generasjonen kunstgress. Denne nye typen har helt andre egenskaper og er farlig likt naturgress i forhold til hastighet på ball og høyde på fibrene.

Jeg hevder at vi ennå ikke har sett kunstgress generasjonen i Norge. Disse er 8-10 år gamle nå og vokser opp med baner av ypperste klasse. De spiller på sommerlige forhold, selv i -10 grader. Dette vil mest sannsynlig være en avgjørende faktor for norske spillere på sikt. Dagens 20 åringer har dessuten vokst opp på en tid da vedlikehold på vinteren kun var forbeholdt noen få klubber, men dagens barn har topp forhold stort sett hele tiden. Jeg håper at klubbene har råd, tid og ork til å holde vedlike en god matchbane i naturgress. Det er dessverre en helt umulig oppgave.

Hva som mangler i norsk treningshverdag
De siste 10 årene har vi nordmenn lagt vår elsk på teknisk og pasningsorientert fotball. Vi ser på Barcelona, Ajax, Real Madrid og andre storklubber og ønsker sterkt og inderlig at vi kan utvikle oss mot å bli en kopi av denne måten å spille på. Trenere nedover i alderstrinnene har fokus på kun tekniske øvelser og tviholder på denne måten å spille på. Det vi glemmer helt er å utvikle spisskompetanse. Hva er det spillergruppa har som er unikt? I Norge er det fysikken som er vår store fordel. Vi er et robust folkeslag med muskler og tæl, men i fotball øyne forsøker vi å bli David Silva, Lionel Messi og Özil. Å gå på hundrevis av forelesninger om hvordan man gjør det i Spania og i Nederland, kun eksempler, gjør oss ikke til en bedre fotballnasjon. Det vi har lykkes med er spillernes egne ferdigheter på et individuelt nivå. Alle er forskjellige og det er feil å trene alle på samme måte.

Teknikk er viktig. Fysikk er viktig. Taktikk er viktig. Hvilke spillere bruker vi på hvilken plass på banen for å få kollektivet til å fungere? Har vi bare spillere som har trent på det samme, vil vi sakke enda mer akterut. Inn med elementer som kondisjon, hurtighet, duellspill, dødballer, få mer innsats og enklere taktikk. Kunstgresset er et ypperlig underlag for å bygge frem den NYE norske spillestilen. Flo pasningene og alle målene Solskjær har scoret på landslaget ville ha kommet uansett underlag. Det var to spillere med hver sin spisskompetanse. Det er disse typene vi må dyrke frem på nytt igjen, men alle må trenes på forskjellig måte.

Det internasjonale nivået
Å kunne hevde seg i Champions League og i internasjonale turneringer er vanskelig for norske lag. Mye av årsaken er at norske lag og spillere ikke er i sesong når de viktige slagene skal stå. For at vi skal bli en toppnasjon må vi spille samtidig som Tyskland, Spania, Nederland, England osv. Vi vil ellers risikere å spille kamper året rundt, noe som er en dårlig plan. Kunstgress vil være den eneste måten vi kan forlenge den norske fotballsesongen på. Det er også en grunn til at flere av de aller største arenaene prøver ut en miks av kunstgress og naturgress. Det betyr stabile forhold i større deler av sesongen og mindre slitasje. Kunstgresset har kommet for å bli. Naturgresset vil gradvis forsvinne og vil til slutt eksistere på et fåtall arenaer og kanskje kun i de aller største klubbene i verden. Norsk fotballs dårlige resultater skyldes derfor ikke underlaget vi spiller på, men hva vi jobber med i det daglige. Det er iallefall min mening, så får andre være velkommen til å mene noe annet.

-Fotballhue-

Blogglisten hits

Resultat eller utvikling?

Etter en del år på sidelinjen har jeg stadig vekk blitt sjokkert over enkelte trenere i barnefotballen som har så stor vilje til å vinne kamper at det går ut over barna. De skriker, kaster vannflasker, kjefter og smeller til dommere, spillere og foreldre til motstanderne. Why?

Å skape rammer er det viktigste vi som voksne gjør rundt barna som spiller fotball. Det er lite utviklende å konstant føle presset fra en trener under kamp. Enkelte trenere er så kontrollerende at spillerne må se på treneren før de foretar seg et valg ute på banen. Enkelte trenere skulle ønske at de sto med en Playstation controller i hånda under kampene. Skummelt….

Hvordan man skal få ryddet opp i slik adferd ute på arenaene er ikke et enkelt spørsmål. Klubbene må ta et stort ansvar her, men med få foreldre som bryr seg og lite med midler til å ansette en ekstern trener så er problemet mildt sagt ganske vrient å løse. Det vil vel også være en ganske tøff avgjørelse å ta dersom man rekker opp hånda på et foreldremøte og ber om å få erstatte treneren som ikke klarer å holde styr på seg selv.

For mange er det viktig å vinne og stille med det aller beste mannskapet man kan for å vinne kampen. Hvor mye lærer man på å vinne hver gang? Hva lærer spilleren av å bli kontrollert? Hvor mange spillere vil ønske å spille fotball frem til de blir ungdom?

Her må vi virkelig ta et felles ansvar!

Blogglisten hits