Kategorier
Høye innlegg

Tiltak til liten nytte

Den organiserte idretten har forsiktig startet opp igjen. Viruset er ikke borte, men samfunnet har i små skritt begynt å vende tilbake til normalen. På landets idrettsanlegg har den normale hverdagen pågått lenge, i uorganisert form. 

Den organiserte idretten har forsiktig startet opp igjen. Viruset er ikke borte, men samfunnet har i små skritt begynt å vende tilbake til normalen. På landets idrettsanlegg har den normale hverdagen pågått lenge, i uorganisert form. 

Gjenåpningen feilet

Etter at all idrett ble forbudt og anleggene stengt den 12. mars, gjenåpnet Oslo kommune anleggene for uorganisert aktivitet i slutten av samme måned. På samme tidspunkt lå den organiserte idretten med brukken rygg. Klubbene var ute av stand til å avholde møter, åpne kiosken og måtte forlate klubbhus. 

Permitterte trenere ble stående og se fotballbanene fylles opp av barn og ungdom. Trenere som kanskje hadde sin trenergjerning som eneste inntekt og som ikke hadde grunnlag for hjelp fra NAV. Klubbledere mottok meldinger fra forbipasserende om brudd på flere smittevernregler.

Mest ille var det nok for ivrige og lojale spillere som lyttet til klubbens beskjed. Ingen organisert trening. Kun egentrening.

Påsken sto for dør og været viste seg fra sin beste side. Ihvertfall var det slik i Oslo. Ute på banene var det yrende liv, musikkanlegg og 2 meters regelen var plutselig begrenset til bare 2 cm.

Gjenåpningen av organisert idrett

På et tak i Oslo ble det avhold pressekonferanse i regi av Idrettsforbundet og FHI. Norsk idrett kunne vende tilbake til sine baner og til organiserte treninger, men under strenge kjøreregler. 2 meter mellom hver utøver og maksimalt 5 personer i treningsgruppe. 

Hvert særforbund fikk så ansvar for å utarbeide egne korona-tiltak og regler for organisert aktivitet. Dette var en fin tillit fra norske myndigheter og som idretten tok på alvor. Det var endelig klart for å få alle idrettsfolk ut på trening igjen.

Det er imponerende hvor raskt særidrettene kom på banen med presiseringer og kjøreregler. Planene som ble kommunisert fra klubbene var gode og fornuftige. Det er bare så synd å vite at vi startet i feil ende.

Organiseringen av korona-treninger

Fotball er kanskje den idretten som var aller mest berørt av forbudet mot organisert idrett. Med oppstart av sesongen like om hjørnet og med en snøfattig vinter, lå de grønne kunstgressbanene og badet i solen. Skiltene med «Banen er stengt», ble ignorert. Folkefesten på banene eskalerte etter gjenåpningen av den uorganiserte aktiviteten. Nå skulle klubbene få barn og ungdom tilbake i organisert form, etter noen uker med fri utfoldelse på eget ansvar.

Som idrettsklubb må man føye seg etter regelverket. Ansvaret er stort og det er ingen rom for feil. Alt må virke!

Med alle klubbhus stengt er det direkte oppmøte til trening. På vei til trening tar man følge med andre fra laget. 2 meter avstand er det ingen som tenker på, men når man ankommer trening skal man følge regler. Underveis i treningsøkta passer trenerne på at det hele foregår i de rammer som er satt. Etter trening vaskes utstyret, mens man skimter at utøverne vandrer som en saueflokk hjem, selv etter en formaning om det motsatte.

Det er ikke lett for barn og ungdom å forstå hvorfor de skal holde avstand på trening, når de ikke praktiserer det på fritiden. Vi som trenere kan ikke annet enn å håpe at de tar med seg de gode vanene som læres under de organiserte treningene.

Gradvis gjenåpning av samfunnet

Arbeidsplasser er truet og folks privatøkonomi har fått seg en knekk. Det er generelt mye usikkerhet i samfunnet, og ingen kan med sikkerhet si noe om varigheten og konsekvensen av denne pandemien. Vi har ingen erfaring med en slik situasjon og håper på at valgene som tas er de riktige.

I skrivende stund har småskolen akkurat åpnet, under strenge regler og med mange nye tiltak. 1-4 trinn har lagt beslag på alt areal på skolen på grunn av avstand til hver elev. Smarte og gode tiltak for den yngre delen av befolkningen som trenger sosialisering med andre mest.

Noen yrkesgrupper har endelig kunnet returnere til sine yrker, også her under strenge regler. Sakte og forsiktig skal de ta tilbake pasienter, brukere og kunder.

Sett i lys av denne gradvise og forsiktige gjenåpningen av samfunnet, føles det ganske meningsløst og uansvarlig at den uorganiserte idretten fikk starte opp før klubbene. Nå tar vi de strenge tiltakene i bruk i idretten for å organisere barn og unge som har drevet uorganisert i flere uker.

Smittebegrensningen har feilet og myndighetene har åpnet opp aktiviteten i feil rekkefølge. Det er kun den organiserte idretten som har forutsetninger for å greie det. Ikke frilek på eget ansvar, på kommunens anlegg.

Tiltak til liten nytte

Alle klubber jobber i disse dager som helter med å organisere idretten for sine medlemmer. Det vaskes utstyr og planlegges treningsøkter, med fokus på smittevern. Det må vi fortsette med.

Mens treningene pågår, under svært strenge rammer, er det ikke til å unngå å se at folk samles til uorganisert aktivitet. Der er det lek, kamper, nærkontakt og det spyttes på banen. Våre utøvere gjør det samme på deres egen fritid. Hvordan skal vi klare å komme i mål med godt smittevern når kun den organiserte idretten tar ansvar. 

Ingen klubber har nok ressurser til å passe på at alle som er på anlegget følger myndighetenes råd. Det ligger derfor et særdeles stort ansvar på det offentlige når det tillates uorganisert bruk. Et ansvar som ikke kan legges på klubbene. 

Det er helt på det rene at tiltakene om bruk av, spesielt fotballbaner, ble gjort baklengs. Å gi rom for det vi ikke har kontroll over var en tabbe. FHI bekreftet dette langt på vei under pressekonferansen. Det er i den organiserte formen at vi virkelig kan ta de gode grepene som hindrer spredning av smitte.

Tiltakene idretten gjør vil ikke fungere, fordi folk nå er så lei av krisen og sender barna sine ut av døra på egenhånd. Kjøpesenterne fylles gradvis opp og bygatene likeså. I marka henger folk side om side i hengekøyer og det er kø i begge retninger på turstier. 

Norsk idrett er også en bransje og tiltakene slår feil ut. Idrettens lockdown fører til frafall, klubbkassa går tom og inntektene uteblir. Her må vi gjøre noe. Krisepakken er det ingen nytte for breddeidretten, fordi ikke kravene som stilles ikke treffer alle. Det blir spennende å se hvem som kan søke om støtte for perioden mai, juni og juli. Her går de fleste idrettslag på det største skjæret i sjøen.

Vi må videre!

Med åpning av skoler øyner vi et håp om å starte opp barneidretten. Det er lite sannsynlig med kamper før sommeren, men at barna kan få utfolde seg friere i mindre faste grupper. På skolen blandes elevene, de bruker samme toaletter og beveger seg tett i ganger, selv om man forsøker å forhindre det så godt det går.

Barna må få spille mot hverandre og gjerne i spillformen 3v3. Om de på trening har de samme spillgruppene, bør dette være lik setting som på skolen. Ungdom, som er mer sosiale over større avstander, kan vurderes som litt større risiko å slippe opp tiltakene for, i likhet med senior. Barna er det mye enklere å ha kontroll over og hvor og hvem de har vært sammen med. 

Dette viruset vil prege samfunnet lenge. Å finne måter å leve med dette, uten at det går ut over barn og ungdom, er viktig. Tiltakene norsk idrett har innført har vært gode. Med disse tiltakene frem mot sommerferien, er jeg trygg på at kamper og normal aktivitet kan gjenopptas fra august.

Jeg har stor forståelse for at myndighetene er skeptiske, men gruppen der sykdommen rammer minst, bør nå få lov til å leve med mindre strenge tiltak. Idretten gir god folkehelse og alle klubber kan legge til rette for at det drives på en god måte. Det er fint å se at særforbundene er i dialog med helsemyndighetene. Det kommer gode resultater fra samtalene og jeg har trua på et normalt idrettsliv etter sommeren, spesielt for våre yngre.

Nå må vi finne veien videre. Hjulene må begynne å rulle igjen i norsk idrett, selvfølgelig under andre former, men bremsene må slippes ytterligere. Tiltakene nå er til liten nytte.

FotballhueMarius Sigolsen